Overspising

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er ei jente på 20 år og sliter med overspising. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært glad i mat og søtsaker, og jeg var fæl på å snike i skapene når jeg var mindre.. Jeg var derimot aldri overvektig som barn og var og er fortsatt, mye i aktivitet og spiser sunt, utenom disse episodene da jeg overspiser.. Som 9-åring fikk jeg påvist diabetes type 1, og med dette ble hele livet mitt snudd på hodet. Det var strenge regler for hva jeg kunne putte i meg, og i og med at dette var nytt for både meg og familien min, visste vi ikke helt hva som var "greit" for meg å spise eller hvordan dette skulle behandles. Når jeg nådde en viss alder tok jeg mer og mer ansvaret for sykdommen, og de siste årene har jeg styrt alt selv. Jeg var alltid nøye med insulin og blodsukkermåling, og ja, jeg spiste som de andre, men passet likevel på. I løpet av de siste årene, føler jeg at tankene om mat og kropp tar mer og mer kontroll over hverdagen min. 

 

For ett år siden flyttet jeg for meg selv for å studere og det er nå jeg føler at problemene jeg har med overspising virkelig har eskalert. Jeg minnes at jeg i mange år har overspist, men da gjerne 1-2 dager i uken. Det siste året har det blitt mange flere enn det, og mengdene blir stadig større. Jeg har til og med spist så mye at jeg har kastet opp..  Før fikk jeg veldig dårlig samvittighet etterpå, skammet meg og ville helst være alene. Nå føler jeg meg helt likegyldig, og det skremmer meg. Blodsukkeret skyter i været, og jeg merker at ikke engang det bekymrer meg.. som nevnt har jeg alltid vært "flink", dette gjelder både med diabetesen og ellers. Jeg vet ikke hva dette er, kanskje et slags opprør mot meg selv, selv om jeg vet hva konsekvensene av en slik livsstil kan bli, i tillegg til at jeg har en diabetes å passe på, klarer jeg ikke stoppe.. Jeg ser nesten frem til å komme hjem å være alene etter jeg har vært ute på noe, for da kan jeg overspise.. Nå i sommer har det nesten blitt hver eneste dag.. Jeg føler jeg er i ond sirkel som jeg virkelig ikke klarer å bryte ut av, og jeg ser selv at jeg har lagt på meg, og trening frister bare mindre og mindre. Jeg har et par venninner her hjemme,jobb og er ellers utadvendt og blid. Likevel er jeg mye alene, og har aldri vært den som har "masse" venner. Heller et par nære. Problemet er bare at jeg lett tenker veldig nedsettende om meg selv og ofte føler meg alene og ensom. Dette er spesielt noe jeg har lagt merke til etter at jeg kom til en ny by. Jeg trodde jeg hadde høy selvtillit og var sikker på meg selv, noe jeg er utad, og om jeg er med folk jeg kjenner godt. Men, merker at jeg ofte synes det er vanskelig å si meningen min og jeg er generelt veldig konfliktsky. Dette er noe som plager meg bare mer og mer, og noe jeg tenker veldig mye over. Jeg trives veldig godt med studiene, men det sosiale ble ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Jeg har blitt kjent med ei jeg er en del med, og ellers er vi et par jenter som finner på noe av og til. Men, jeg er også mye alene på hybelen og er ikke typen som er så mye ute på byen og synes noen ganger det er litt skummelt å ta initiativ.

 

Jeg har tatt kontakt med psykologtjenesten gjennom studentsamskipnaden, men pga min diabetes ble jeg fortalt at de ikke hadde den kompetansen som trengtes..(selv om jeg ikke vet om det er her problemet egentlig ligger..). Hadde en samtale, men fikk beskjed om å ta kontakt med diabetessykepleieren min, noe jeg gjorde. Hun kunne ikke gi meg noe konkret tilbud, men foreslo også psyk. tjenesten. Det jeg nå lurer på er om det er noen som er/har vært i samme situasjon og hvordan dere kom dere ut av dette mat-helvete? Jeg føler meg bare mer og mer desperat, og vurderer å kontakte fastlegen min når jeg kommer tilbake til høsten og evt be om en henvisning til psykolog/ernæringsfysiolog.  

Anonymous poster hash: b702e...275

[himmeloghav]

Jeg har ikke lest hele innlegget, men det kan hjelpe å bytte usunne vaner med sunnere vaner. Spise frukt og nøtter istedenfor potetgull, junkfood og godteri. Mørk sjokolade er lov i mindre mengder. IKS kan hjelpe ved spiseforstyrrelse. Spise mer grønnsaker og 2 ss linfrø i vann hver dag for god fordøyelse.

[mijaa]

Jeg "sliter" også med overspising, og har igrunn gjort det siden jeg var liten. Jeg drev også og snek i skapene hjemme, og det eskalerte da jeg flyttet på folkehøgskole. Det som funker for meg er rett og slett beinhard selvdisiplin og porsjonskontroll. Det hjelper også veldig på å aldri ha godteri/usunne ting liggende, for om jeg må bake en kake eller lignende for å få i meg noe søtt blir det til at jeg dropper det. Latskapen lenge leve 

Men ja, det er jo ikke lett. Jeg vet ikke hva det er for meg, annet enn en forferdelig uvane. Jeg sliter også med at metthetsfølelsen kommer veldig tregt, så jeg må faktisk måle opp porsjoner og "tvinge" meg til å spise kun det. For jeg blir jo mett av det, det bare tar lang tid. Det er ingen andre enn deg som kan ta kontroll over det her, men pass på at du ikke blir ekstrem i andre enden! Jeg har veldig lett for det i alle fall, fordi jeg tenker at "håhå, NÅ skal jeg være flink og ikke overspise nå!" og spiser altfor lite i stedet, som igrunn ikke er noe bedre.

Så ja, ta tak i kostholdet ditt, først og fremst. Helt siden jeg la om til en sunnere livsstil har jeg blitt mer og mer selvsikker og komfortabel i egen kropp. Hvis du ikke merker bedring etter en stund, så tar du kontakt med psykologen igjen. Ellers kan det hjelpe å skrive dagbok, hvor du tillater deg å skrive akkurat hva du tenker og føler, og på den måten bearbeider og sorterer det. Det hjelper meg masse, i alle fall Og ja. Ble langt det her  Menja, masse lykke til, TS! Håper det ordner seg