Some die young

[Lanista1984]

Det er fire år siden.

Jeg var i Afghanistan og kunne ikke tro det jeg fikk høre via amerikanske nyheter.

 

Jeg ønsker alle som er berørt fred med denne nydelige sangen fra konserten.

 

Og samtidig benytte anledningen til å hilse til de jeg har mistet.

 

You guys will never be forgotten. None of you.

 

Og heller ikke hun jeg kjente på utøya. Ditt vakre ansikt. Din vakre sjel.

 

Dette skjer i verden hver fjerde dag. 

Hvordan, hvordan kan vi unngå at det fortsetter.

 

Rase eller religion. Eller galskap. 

 

Jeg er i det amerikanske forsvaret og burde ha et svar.

Det har jeg ikke.

 

Det å svare holde "the yankee's" unna, holder ikke som svar.

 

Hvordan skal vi en dag slippe å oppleve barn som leter etter armen sin.

Jeg vet det er direkte skrevet, men det skjer hele tiden.

 

Jeg har ingen svar og snart drar jeg på nytt oppdrag.

 

Mitt mål i alle år har vært å spare de sivile og har blitt godt kjent med mange.

Men galskap skjer. Og jeg må dra.

 

Jeg har fortsatt ingen svar.

Men det er rett dag å skrive dette.

Når nordmenn er på sitt mest følsomme. 

 

Jeg er ikke gammel nok til å ha mister over 20 gode venner.

Men jeg kjenner de som har hatt det så enormt mye verre.

 

Hva gjør vi med Afrika?

Skal de kjempe det ut på egenhånd i 100 år etter og plutselig blitt overlatt til seg selv? 

Har ikke de tre-fire generasjonene i dette tidsforløpet rett på et liv?

 

Jeg har ingen svar.

 

Jeg bare spør.

 

Mine tanker er på Utøya i dag. Men samtidig også hos de som opplever dette nesten hver dag.

 

 

 

 

 

[Gjest Dårris]

Mine tanker går også til Utøya idag. Og de som var i regjeringskvartalet, vi må ikke glemme dem heller. Jeg kjente ingen av de som ble rammet noen av stedene, men likevel gikk det selvfølgelig enormt innpå meg. At noe sånt kan skje her i lille Norge. Jeg får fortsatt klump i halsen og tårer i øynene når jeg tenker på det og det er ofte. Gråter bare jeg hører den sangen også, den er så vakker og trist.