Dere som har gått inn i et forhold med en mann med barn fra før...

[AnonymBruker]

Dere som har gått inn i et forhold med en mann som har barn fra tidligere forhold, spesielt dere som ikke hadde barn selv fra før, hvor mye tenkte dere over fremtiden og situasjonen i forhold til at dere da faktisk ikke bare går inn i et forhold med en mann, men inn i et forhold med en hel familie? Var dere veldig sikre på at dere virkelig ønsket å bli bonusmødre med alt som følger med før dere gikk inn i forholdet? Tenkte dere på hvilken rolle dere ønsket å ha i forhold til barna? Og var dere sikre på at dere ville bli i forholdet uansett hvor tøft det ville bli med evt stebarn? Tenkte dere over hva et evt brudd ville kunne gjøre med barna som da kanskje hadde knyttet seg til dere? Hvor lenge hadde dere kjent mannen før dere ble involvert med barna?

 

 

Anonymous poster hash: 5eb6d...d5a

[AnonymBruker]

Da jeg ble kjæreste med samboeren var jeg 22 år og visste ikke hva det innebar at han hadde et barn fra før. Både jeg og samboer handlet på helt feil måte i situasjonen. Det er lett å være etterpåklok!

 

Det var ikke så fint og flott som jeg trodde. Barnet var en ting, men eksen styrte showet med jernhånd. Barnet hadde lenge ønsket at pappa skulle få seg kjæreste, og vi fikk god kontakt. Men det tok ikke lang tid før eksen snakket stygt om meg og faren til barnet. Endte med at barnet sjelden hadde lyst å dra til faren. Ikke nok med det, vi flyttet sammen alt for fort. Og barnet følte naturligvis at jeg tok fra ham faren. Som førte til at jeg trakk meg unna dem for å gi dem tid alene, som igjen førte til at barnet ikke trodde jeg likte hn siden jeg aldri var med dem. En ond sirkel med andre ord. 

 

Jeg gikk mange runder med meg selv om dette forholdet var noe jeg orket. Det samme gjorde samboer, men vi fant ut av det og nå har vi vært samboere i 5 år. Det tok vel kanskje to år før ting ble helt bra. Eksen er fortsatt vanskelig, men det får så være...

 

Kanskje ville det blitt annerledes om jeg hadde barn selv, for da har jeg i det minste hatt forståelse for barnet og at barnet er en stor del av hverdagen.

Man kan tenke hvis om atte, men gjort er gjort. Og jeg kan vel si at jeg har lært

 

Anonymous poster hash: f3104...293

[AnonymBruker]

 

Da jeg ble kjæreste med samboeren var jeg 22 år og visste ikke hva det innebar at han hadde et barn fra før. Både jeg og samboer handlet på helt feil måte i situasjonen. Det er lett å være etterpåklok!

 

Det var ikke så fint og flott som jeg trodde. Barnet var en ting, men eksen styrte showet med jernhånd. Barnet hadde lenge ønsket at pappa skulle få seg kjæreste, og vi fikk god kontakt. Men det tok ikke lang tid før eksen snakket stygt om meg og faren til barnet. Endte med at barnet sjelden hadde lyst å dra til faren. Ikke nok med det, vi flyttet sammen alt for fort. Og barnet følte naturligvis at jeg tok fra ham faren. Som førte til at jeg trakk meg unna dem for å gi dem tid alene, som igjen førte til at barnet ikke trodde jeg likte hn siden jeg aldri var med dem. En ond sirkel med andre ord. 

 

Jeg gikk mange runder med meg selv om dette forholdet var noe jeg orket. Det samme gjorde samboer, men vi fant ut av det og nå har vi vært samboere i 5 år. Det tok vel kanskje to år før ting ble helt bra. Eksen er fortsatt vanskelig, men det får så være...

 

Kanskje ville det blitt annerledes om jeg hadde barn selv, for da har jeg i det minste hatt forståelse for barnet og at barnet er en stor del av hverdagen.

Man kan tenke hvis om atte, men gjort er gjort. Og jeg kan vel si at jeg har lært

 

Anonymous poster hash: f3104...293

 

Jeg kan skrive en lang avhandling om utfordringer og problemer jeg/vi støtte på, både som kjærester, en eks å forholde seg til og barnet, men dette ble kortversjonen.

Anonymous poster hash: f3104...293

[minister-mio]

Jeg tenkte at jeg gjerne ville være en del av deres liv, men at det måtte skje på barnas premisser. Jeg hadde kjent pappaen deres i noen år før jeg traff dem, men det var ikke så veldig lenge etter vi ble kjærester.

[AnonymBruker]

Vi brukte lang tid på å bli seriøse som par. Jeg hadde truffet barnet noen ganger i starten, slik at jeg visste at jeg ville like barnet og at vi kunne få en god kjemi. Barnet går nå på ungdomsskolen, og vi har et godt forhold. Det er ikke som et mor-barn-forhold. Det har barnet med sine foreldre. Jeg er en ekstra voksenperson som supplerer faren, og jeg og barnet har vår egen greie. Jeg begynner nok å bli litt mer styrende ifht f.eks å planlegge måltidene, ta initiativ til kleskjøp og litt sånne ting som jeg er mer bevisst på enn far, men jeg holder en forholdsvis lav profil og lar far ha hovedansvaret. Vi trives godt sammen alle tre, og skal nå etterhvert bli fire. Da blir jeg nok en tydeligere mor i huset, men aldersforskjellen på barna gjør at vi ikke trenger å innføre felles regler og at stebarnet kan fortsette å ha det ganske fritt hos oss.

Det er forelder og partners felles ansvar at utviklingen i familien ivaretar alle. Jeg hadde ikke gått inn i et forhold som innebar at jeg var ubetalt hushjelp uten stemmerett. Nå hører han veldig på mine meninger, fordi han har lære at jeg har gjort barnet til min prioritet også, og at han kan stole på at mine innspill gjenspeiler hva jeg mener er barnets interesse, og ikke skjulte egeninteresser.

Far hadde vært samværsfar i mange år da vi ble kjærester, så han var heller ikke interessert i at jeg skulle overta noen kontroll ved å gå inn i en salgs morsrolle. Vi har brukt tid, og funnet en balanse som passer oss.

Anonymous poster hash: 0840b...fb1

[AnonymBruker]

Dere som har gått inn i et forhold med en mann som har barn fra tidligere forhold, spesielt dere som ikke hadde barn selv fra før, hvor mye tenkte dere over fremtiden og situasjonen i forhold til at dere da faktisk ikke bare går inn i et forhold med en mann, men inn i et forhold med en hel familie? Var dere veldig sikre på at dere virkelig ønsket å bli bonusmødre med alt som følger med før dere gikk inn i forholdet? Tenkte dere på hvilken rolle dere ønsket å ha i forhold til barna? Og var dere sikre på at dere ville bli i forholdet uansett hvor tøft det ville bli med evt stebarn? Tenkte dere over hva et evt brudd ville kunne gjøre med barna som da kanskje hadde knyttet seg til dere? Hvor lenge hadde dere kjent mannen før dere ble involvert med barna?

Anonymous poster hash: 5eb6d...d5a

Fungerte overhodet ikke!

En velfungerende og voksen mann vil som regel alltid sette eks.konen og barna sine først.

Anonymous poster hash: f56cf...f41

[Christina82]

Jeg var 23 år da jeg traff mannen min og han hadde en jente på 6 år fra før. Det tok noen mnd før vi traff hverandre og jeg husker at jeg var veldig nervøs.

Jeg hadde liten erfaring med barn fra før, men vi fikk fort en god tone, og jeg balanserte fint med å la far og barn få alenetid, vi tre sammen og jeg og henne alene. ( eks så lagde vi fort tradisjon med juleverksted, vi tegnet og perlet osv. Nå er hun 15 år og vi har et veldig godt forhold.

Jeg har aldri hatt noen morsfølelse for henne, vi har et veldig godt samarbeid med mor og hennes nye mann  (de har vært gift i over 10 år alt) Det har heller aldri vær noen problemer som potensielt kunne sette oss i en konflikt heller. 

Jeg merker kanskje nå som jeg har egne barn at jeg kanskje ville gjort ting litt annerledes, men kanskje like greit jeg ikke var det og har holdt meg nøytral og aldri blandet meg inn. 

[Gjest Vena Cava]

Alt sammen ble myyye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Blir jeg en dag singel igjen og finner meg en ny mann skal han være barnløs, det er iallefall sikkert.

Hvis ikke, skal jeg se an barna og situasjonen/samarbeidet med moren først, og jeg skal tenke meg om MANGE ganger før jeg i det hele tatt vurderer å flytte sammen med han.

Men det er i nøden altså. Han skal være ganske så perfekt på alle andre mulige måter om jeg skal synes det er verdt å gå inn i en stemorsrolle igjen.

Endret 21. juli 2015 av Hakkepeiling

[AnonymBruker]

En velfungerende og voksen mann vil som regel alltid sette eks.konen og barna sine først.

Anonymous poster hash: f56cf...f41

Mannen min teller på fingrene til barnet er 18 (3.5 år igjen) og han skal slippe å forholde seg til moren lengre. Jeg føler meg virkelig ikke lavere prioritert enn moren, og min mann er både velfungerende og voksen.

Anonymous poster hash: 0840b...fb1

[AnonymBruker]

Fungerte overhodet ikke!

En velfungerende og voksen mann vil som regel alltid sette eks.konen og barna sine først.Anonymous poster hash: f56cf...f41

Hvis noen setter eksen foran kjæresten fortjener man å være singel.

Anonymous poster hash: f3104...293

[AnonymBruker]

Hvis noen setter eksen foran kjæresten fortjener man å være singel.

Anonymous poster hash: f3104...293

 

jeg vil heller si at en ekte mann greier å balansere, ikke la seg styre av eksen, men samtidig være stødig og trygg ovenfor den nye kjæresten. Tror det lett blir bråk når det er sjalusi inni bildet. 

Anonymous poster hash: 0ec9d...457

[AnonymBruker]

Dere som gikk inn i dette..Tok dere over klesvask til barnet. ..lagde bursdager osv. Var med på fritidsaktiviteter?

Anonymous poster hash: 4f327...e45

[Christina82]

Dere som gikk inn i dette..Tok dere over klesvask til barnet. ..lagde bursdager osv. Var med på fritidsaktiviteter?

Anonymous poster hash: 4f327...e45

vi vasker da begge klær hjemme hos oss. Bursdagen ble feiret hjemme hos mor, + barnebursdag. Også lagde vi kake og inviterte besteforeldrene. 

Fritidsaktiviteter var hjemme hos mor, da vi bodde et stykke unna. 

[AnonymBruker]

Dere som gikk inn i dette..Tok dere over klesvask til barnet. ..lagde bursdager osv. Var med på fritidsaktiviteter?

Anonymous poster hash: 4f327...e45

Bare delvis, far har fortsatt ansvaret. Barnet er nå på ungdomsskolen. Jeg sier fra om at barnet mangler typer av klær, tar barnet med på handling, er med og lager kake og mat til bursdag, finner på ting vi kan gjøre sammen, legger opp til ferieaktiviteter som er morsomme for barnet osv. Far henter og bringer. Kan være med på kamper, aktiviteter ifbm barnets konfirmasjon osv, men hverken jeg eller far er med på alt, det er jo ikke noe lite barn. Jeg foreslår ting som far kan ta opp, f.eks lære barnet å skynde seg å bli klar når det er nødvendig, men jeg maser ikke på barnet direkte. Vedrørende klesvask vasker en det som skal ha samme program, uavhengig av eier. Jeg henter ikke skittentøy på fjortisens rom, men spør om barnet vil ha vasket yndlingsbuksen når jeg vet den er skitten og jeg skal sette på klær.

Anonymous poster hash: 0840b...fb1

[AnonymBruker]

TS her. Takk for mange gode svar! Grunnen til spørsmålet er at vi er nyseparerte og mannen er allerede på vei inn i et nytt forhold med en dame som er betydelig yngre og uten barn. Han har lovet at hun ikke skal involveres med barna på lenge, men de viser seg åpent sammen så barna har støtt på henne flere ganger allerede. Hun har selv nylig brutt ut av et samboerforhold med en like gammel mann med barn fra før. Så jeg er veldig bekymret for at det skal skje igjen. Greit nok at mannen finner seg en ny dame, men det bør være et forhold han er sikker på vil vare. Jeg ønsker ikke at ungene skal bli vitne til enda flere brudd, vil ikke de skal oppleve at voksne bare kommer og går i forholdene. (jeg og x-en har vært sammen i over 15 år, ungene er i barneskolealder, og har delt omsorg 50/50. Dvs at han har ungene annenhver uke og mer eller mindre hele sin ferie (for å få dekket skoleferien), tilsvarende som meg.). Derfor lurte jeg på hvor bevisste kvinner uten barn selv er på hvor stor innvirkning de har på bonusbarnas liv. Barna vil jo høyst sannsynlig knytte seg til dem også, og så på dem som omsorgspersoner. Jeg skal gjøre mitt for å få et godt samarbeid med faren og hun nye, men jeg er rett og slett bekymret over stabiliteten. De stuper inn i et nytt forhold rett fra lengre forhold begge to. Og ikke klarer jeg se at de har noe særlig felles heller (ja, jeg kjenner hun nye litt fra før). Og nei, jeg er ikke sjalu. Bare oppgitt.

Anonymous poster hash: 5eb6d...d5a

[Biloba]

Du får jo ikke egentlig noen informasjon om hvordan hun vil fungere ut fra hva enkeltpersoner fra kg svarer. De som takler stefamilien dårlig vil gjerne heller ikke utbrodere hvor lite forberedte eller negativt innstilte de var;-)

Jeg vil tro at den beste pekepinn er hvordan din mann er. Tar han sin del av ansvar for barn og hjem, eller vil han delegere så fort som mulig? Pleier han å sette barna foran seg selv? Blir han lett blendet av kvinner? Er han tøffel? Har han vett til å trekke seg ut hvis hun har dårlige holdninger? Vett til å støtte hvis hun ønsker godt, men trenger tid og hjelp til å bygge gode relasjoner til dem?

[AnonymBruker]

Du får jo ikke egentlig noen informasjon om hvordan hun vil fungere ut fra hva enkeltpersoner fra kg svarer. De som takler stefamilien dårlig vil gjerne heller ikke utbrodere hvor lite forberedte eller negativt innstilte de var;-)

Jeg vil tro at den beste pekepinn er hvordan din mann er. Tar han sin del av ansvar for barn og hjem, eller vil han delegere så fort som mulig? Pleier han å sette barna foran seg selv? Blir han lett blendet av kvinner? Er han tøffel? Har han vett til å trekke seg ut hvis hun har dårlige holdninger? Vett til å støtte hvis hun ønsker godt, men trenger tid og hjelp til å bygge gode relasjoner til dem?

TS igjen. Du har helt rett i det du skriver selvfølgelig. Jeg var bare litt nysgjerrig på hvordan folk tenker. Men det sier jo ikke noe om hvordan  hun nye flammen til mannen tenker, da må jeg høre med henne. (og jeg støter jo på henne rett som det er, så får ta en prat med henne en gang)

 

Ja, hvordan er min x-mann? Problemet er at han har totalt endret personlighet de siste måndene, så akkurat nå er jeg veldig usikker på han. Det samme er svigers, som sier de ikke kjenner sin egen sønn igjen... Han vil nok i utgangspunktet alltid det beste for barna, ut fra sitt synspunkt. Og det er ingen tvil om at han er en god far. Men akkurat nå er det heller ingen tvil om at han er veldig blendet av forelskelse. Jeg håper det vil roe seg litt snart, forhåpentligvis før hun blir involvert mer med ungene, slik at han forhåpentligvis tar et veloverveid valg  for fremtiden for seg og ungene. Og det samme for henne selvfølgelig. Han har ikke pleid å sette barna forran seg selv, men akkurat nå gjør han det, på en litt demonstrativ måte. Tror han føler veldig at han må bevise at han er en god far nå, da han har gjort en del dårlig valg i bruddprosessen som i bunn og grunn går utover han selv mest (han har satt seg selv i et veldig dårlig lys). Og jeg håper det kan virke positivt. At han skjønner at han må gi alt litt mer tid, spesielt av hensyn til ungene. Ungene takler bruddet fint foreløpig. Men det betyr ikke nødvendligvis at de er klare for at det skal komme nye "kjærester" inn i bildet. Men kanskje takler de det helt fint også. Jeg er som sagt mest bekymret for nye brudd og virkningen av det.

Anonymous poster hash: 5eb6d...d5a

[Gjest O.G.]

Mannen min teller på fingrene til barnet er 18 (3.5 år igjen) og han skal slippe å forholde seg til moren lengre. Jeg føler meg virkelig ikke lavere prioritert enn moren, og min mann er både velfungerende og voksen.

Anonymous poster hash: 0840b...fb1

 

Han er ikke ferdig med eksen når han holder på sånn.

[AnonymBruker]

Han er ikke ferdig med eksen når han holder på sånn.

Han er nok ikke ferdig med det negative, nei. De hadde et dårlig forhold, men prøvde i flere år for barnets skyld. Det var en påkjenning, for begge. Det er ikke noe verre i henne enn i ham, de er bare ikke kompatible.

Anonymous poster hash: 0840b...fb1

[Gjest O.G.]

Han er nok ikke ferdig med det negative, nei. De hadde et dårlig forhold, men prøvde i flere år for barnets skyld. Det var en påkjenning, for begge. Det er ikke noe verre i henne enn i ham, de er bare ikke kompatible.

Anonymous poster hash: 0840b...fb1

 

Skjønner hva du mener.