Trives ikke blant familien min

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 21 år, som bor, jobber og studerer i en by ca. 2 timer kjøretur unna hjembyen hvor foreldrene mine bor. Har en storesøster på 25 som bor i samme by som meg, og en storesøster på 28 som bor i en annen by enda lengre unna. 

 

Helt siden vi var små har søstrene mine hatt bedre kontakt med hverandre enn det jeg har hatt med noen av dem. Men det har alltid vært sånn, og er på en måte "greit". De er mye mer lik hverandre enn jeg er lik dem. 

 

Nå som jeg har blitt litt eldre har jeg rett og slett begynt å mistrives med familien min, altså når vi er hjemme hos foreldrene våre. Jeg føler ikke jeg "passer inn", da jeg har helt andre interesser osv. enn det de andre har. Føler også foreldrene våre favoriserer søstrene mine, og ser på meg som "hun som ikke tar de rette valgene men likevel er datteren vår". Det er tydelig at de ikke liker studiet jeg går, og synes jeg kaster bort tid på unødvendige ting. 

Dette har resultert i at jeg prøver å unngå å reise hjem til foreldrene mine, da jeg ikke klarer å være meg selv blant familien. Føler jeg må "gjøre meg til". Finner alltid på unnskyldninger når søstrene mine skal hjem, slik at jeg slipper å dra. Vet at det kanskje bare gjør vondt verre, men jeg takler ikke å være der  

 

Noen som har råd til meg? Dette ble kanskje et rotete innlegg med mye uklart og usagt, men slik ble det. Takk på forhånd  

 

Anonymous poster hash: 294bb...613

[AnonymBruker]

Du er kanskje enda i en fase hvor navlestrengen ikke er kuttet helt?

I begynnelsen av voksenlivet har vel verken barn eller foreldre løsrevet seg helt fra hverandre. Foreldrene dine er sikkert enda ikke der de ser på deg som voksen og selvstendig, og du vil enda ha godkjennelse av dine foreldre det du gjør. Slik brukes ofte å løses av seg selv med tid og stunder. Familien vil etterhvert se at du er blitt voksen og tar selvstendige valg, og fra det tidspunktet får de fleste av oss et mer voksenbasert forhold med foreldre/familie.

Anonymous poster hash: f1536...22e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har selv to eldre søsken, og jeg

har aldri følt at jeg hører hjemme i familien min. Mine foreldre og mine to søsken,

samt tanter/onkler/fettere/kusiner har alltid hatt ett godt samhold, mens jeg har

vært på en måte litt utenfor. Men nå som jeg er eldre syns jeg det er helt greit.

Jeg savner til tider familie jeg føler jeg hører hjemme hos, men jeg har venner og

min egen familie nå, og jeg føler at vi har det mer gøy enn de har. Jeg kommer

aldri til å passe inn eller høre hjemme blant de. Så jeg gidder ikke prøve.

Jeg føler faktisk at de ikke kjenner meg, og har gjort seg opp en mening om meg.

 

Anonymous poster hash: 9b82a...f61

[AnonymBruker]

Jeg tar bare pause fra familien rett og slett. Det har ført til at de er mye mer mottakelige for å ha meg hjem siden de begynner å savne meg.

Anonymous poster hash: ea985...b23

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 21 år, som bor, jobber og studerer i en by ca. 2 timer kjøretur unna hjembyen hvor foreldrene mine bor. Har en storesøster på 25 som bor i samme by som meg, og en storesøster på 28 som bor i en annen by enda lengre unna.

Helt siden vi var små har søstrene mine hatt bedre kontakt med hverandre enn det jeg har hatt med noen av dem. Men det har alltid vært sånn, og er på en måte "greit". De er mye mer lik hverandre enn jeg er lik dem.

Nå som jeg har blitt litt eldre har jeg rett og slett begynt å mistrives med familien min, altså når vi er hjemme hos foreldrene våre. Jeg føler ikke jeg "passer inn", da jeg har helt andre interesser osv. enn det de andre har. Føler også foreldrene våre favoriserer søstrene mine, og ser på meg som "hun som ikke tar de rette valgene men likevel er datteren vår". Det er tydelig at de ikke liker studiet jeg går, og synes jeg kaster bort tid på unødvendige ting.

Dette har resultert i at jeg prøver å unngå å reise hjem til foreldrene mine, da jeg ikke klarer å være meg selv blant familien. Føler jeg må "gjøre meg til". Finner alltid på unnskyldninger når søstrene mine skal hjem, slik at jeg slipper å dra. Vet at det kanskje bare gjør vondt verre, men jeg takler ikke å være der

Noen som har råd til meg? Dette ble kanskje et rotete innlegg med mye uklart og usagt, men slik ble det. Takk på forhånd

Anonymous poster hash: 294bb...613

Det er helt greit og veldig normalt. :-)

Prøv å utvide ditt nettverk og interesser og ikke besøk familie mer enn absolutt nødvendig (1 gang i året).

Lykke til!

Anonymous poster hash: 9b0ce...da5

[AnonymBruker]

 

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har selv to eldre søsken, og jeg

har aldri følt at jeg hører hjemme i familien min. Mine foreldre og mine to søsken,

samt tanter/onkler/fettere/kusiner har alltid hatt ett godt samhold, mens jeg har

vært på en måte litt utenfor. Men nå som jeg er eldre syns jeg det er helt greit.

Jeg savner til tider familie jeg føler jeg hører hjemme hos, men jeg har venner og

min egen familie nå, og jeg føler at vi har det mer gøy enn de har. Jeg kommer

aldri til å passe inn eller høre hjemme blant de. Så jeg gidder ikke prøve.

Jeg føler faktisk at de ikke kjenner meg, og har gjort seg opp en mening om meg.

 

Anonymous poster hash: 9b82a...f61

 

Så du er ikke noe sammen med familien din? Jeg følger jeg "må" det, siden søstrene mine drar hjem, og særlig siden jeg bor bare 2 timer unna. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

[AnonymBruker]

Det er helt greit og veldig normalt. :-)

Prøv å utvide ditt nettverk og interesser og ikke besøk familie mer enn absolutt nødvendig (1 gang i året).

Lykke til!

Anonymous poster hash: 9b0ce...da5

Men er det ikke litt lite med bare én gang i året? Foreldrene mine (og besteforeldre) spør jo om jeg ikke skal komme hjem en tur snart osv., men jeg føler det er mer sånn fordi det er "obligatorisk" å spørre, siden jeg er datteren deres. Klarer ikke å føle meg hjemme. Sover dårlig på pikerommet mitt, føler jeg er på besøk til noen som egentlig ikke liker meg men likevel må være gjestfrie. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

[AnonymBruker]

 

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har selv to eldre søsken, og jeg

har aldri følt at jeg hører hjemme i familien min. Mine foreldre og mine to søsken,

samt tanter/onkler/fettere/kusiner har alltid hatt ett godt samhold, mens jeg har

vært på en måte litt utenfor. Men nå som jeg er eldre syns jeg det er helt greit.

Jeg savner til tider familie jeg føler jeg hører hjemme hos, men jeg har venner og

min egen familie nå, og jeg føler at vi har det mer gøy enn de har. Jeg kommer

aldri til å passe inn eller høre hjemme blant de. Så jeg gidder ikke prøve.

Jeg føler faktisk at de ikke kjenner meg, og har gjort seg opp en mening om meg.

 

Anonymous poster hash: 9b82a...f61

 

Godt å høre at noen er i samme båt! 

Begge søstrene mine tar profesjonsutdanninger (hun ene er ferdig), begge har kjærester som foreldrene mine elsker, og de mye mer lik foreldrene mine da, særlig i oppfatninger, holdninger, verdier osv. De glir automatisk inn, og det har de alltid gjort. Veldig ekkelt å føle at man er den som bare "er der" fordi man tilfeldigvis ble født inn i denne familien. Får en sånn skikkelig frihetsfølelse når jeg kommer tilbake til hybelen etter å ha vært hjemme, fordi da vet jeg det er lenge til jeg "må" dra hjem igjen. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

[AnonymBruker]

 

Du er kanskje enda i en fase hvor navlestrengen ikke er kuttet helt?

I begynnelsen av voksenlivet har vel verken barn eller foreldre løsrevet seg helt fra hverandre. Foreldrene dine er sikkert enda ikke der de ser på deg som voksen og selvstendig, og du vil enda ha godkjennelse av dine foreldre det du gjør. Slik brukes ofte å løses av seg selv med tid og stunder. Familien vil etterhvert se at du er blitt voksen og tar selvstendige valg, og fra det tidspunktet får de fleste av oss et mer voksenbasert forhold med foreldre/familie.

Anonymous poster hash: f1536...22e

 

Helt uenig i det du skriver. Navlestrengen er jo helt kuttet av her. TS har flyttet ut og lever for seg selv uten overdreven kontakt med foreldrene. Faktisk ønsker hun jo ikke å være hos foreldrene engang. Jeg fatter ikke hvorfor du har kommet frem til dette. 

 

(Så å si) alle ønsker godkjennelse av foreldrene sine, selv når man er voksen. Og nei, ikke alle familier vil se "at du er blitt voksen og tar selvstendige valg". Alle familier er ikke slik. Jeg forstår ikke hvorfor du ser dette på som en selvfølge. 

 

 

Anonymous poster hash: c324a...72e

[AnonymBruker]

 

Helt uenig i det du skriver. Navlestrengen er jo helt kuttet av her. TS har flyttet ut og lever for seg selv uten overdreven kontakt med foreldrene. Faktisk ønsker hun jo ikke å være hos foreldrene engang. Jeg fatter ikke hvorfor du har kommet frem til dette. 

 

(Så å si) alle ønsker godkjennelse av foreldrene sine, selv når man er voksen. Og nei, ikke alle familier vil se "at du er blitt voksen og tar selvstendige valg". Alle familier er ikke slik. Jeg forstår ikke hvorfor du ser dette på som en selvfølge. 

 

 

Anonymous poster hash: c324a...72e

 

Jeg føler det litt slik, ja. Foreldrene mine vet jeg klarer meg på egenhånd, har alltid vært en selvstendig person. Men selv om jeg er blitt "voksen" synes jeg det er dumt at jeg ikke trives med familien min, slik jeg beskriver i hovedinnlegget. Jeg føler at jeg som person (altså personligheten min, mine verdier og interesser osv.) ikke passer inn med resten av familien, slik at jeg blir et slags utskudd. Føler jeg må anstrenge meg når jeg er der. Kan ikke være meg selv 100 %, noe man faktisk burde klare i barndomshjemmet sitt. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

[AnonymBruker]

TS her igjen. 

 

Lurer forresten på om noen kan si sin mening om hvor ofte jeg må besøke foreldrene mine? Bor som sagt 2 timer kjøretur unna. Ha da i bakhodet at jeg ikke trives, men besøk dem fordi jeg "må" siden jeg er datteren deres. 

Er så usikker på dette, vil gjerne ha råd. Synes dette er et veldig vanskelig område i livet mitt. Har dårlig samvittighet for at jeg ikke er der oftere enn jeg er, og like ofte som søstrene mine, men jeg klarer rett og slett ikke tanken på å være der en hel helg en gang  

Anonymous poster hash: 294bb...613

[Gjest Sunflower-Delight]

Virker på meg som om du har mye skyldfølelse hvis du ikke besøker foreldrene dine ofte, og det er tydelig at du drar dit ut av tvang og ikke av egen glede. Kommer veldig an på hvordan hele familie situasjonen din er, hvis det er en type dysfunksjonel familie så er det ikke like lett å forholde seg mye til familien.

 

Uansett, når du jobber deg frem mot å bli mer sjølvstendig så er det også viktig å ta egne valg som er bra for din egen helse og. For deg så vil det bli mer og mer slitsomt å måtte dra til din familie ut av tvang, og spessielt fordi du ikke trives der. Flest folk vil si at de er jo din familie, og derfor må du dra. Men hvis du aldri har følt noen tilhørighet og føler at du ikke kan være fullstendig deg sjølv, så vil de bli sett på i lik linje som fremmede.

 

Du må velge sjølv hvor mange ganger du ønsker å besøke dem. Velg det som passer best for deg. Og hvis du helst ikke vil besøke dem hjemme hos dem så kunne du også ha invitert dem til en Café i samme by eller i den byen der du bor. Det kan hjelpe å møtes på et sted der det er flere folk rundt deg.

Endret 23. juli 2015 av Sunflower-Delight

[AnonymBruker]

Virker på meg som om du har mye skyldfølelse hvis du ikke besøker foreldrene dine ofte, og det er tydelig at du drar dit ut av tvang og ikke av egen glede. Kommer veldig an på hvordan hele familie situasjonen din er, hvis det er en type dysfunksjonel familie så er det ikke like lett å forholde seg mye til familien.

 

Uansett, når du jobber deg frem mot å bli mer sjølvstendig så er det også viktig å ta egne valg som er bra for din egen helse og. For deg så vil det bli mer og mer slitsomt å måtte dra til din familie ut av tvang, og spessielt fordi du ikke trives der. Flest folk vil si at de er jo din familie, og derfor må du dra. Men hvis du aldri har følt noen tilhørighet og føler at du ikke kan være fullstendig deg sjølv, så vil de bli sett på i lik linje som fremmede.

 

Du må velge sjølv hvor mange ganger du ønsker å besøke dem. Velg det som passer best for deg. Og hvis du helst ikke vil besøke dem hjemme hos dem så kunne du også ha invitert dem til en Café i samme by eller i den byen der du bor. Det kan hjelpe å møtes på et sted der det er flere folk rundt deg.

Tusen takk for svar!

Ja, jeg får veldig skyldfølelse når jeg besøker dem så sjeldent. Så tenker jeg om jeg kanskje burde prøve å besøke dem oftere, slik at ting ikke blir "enda verre" enn de allerede er. Slik at vi ikke mister kontakten helt. Men skal jeg ta hensyn til meg selv, være selvstendig, og ta hensyn til min egen helse som du sier, så burde jeg jo ikke det. Utrolig vanskelig  

Anonymous poster hash: 294bb...613

[AnonymBruker]

Virker på meg som om du har mye skyldfølelse hvis du ikke besøker foreldrene dine ofte, og det er tydelig at du drar dit ut av tvang og ikke av egen glede. Kommer veldig an på hvordan hele familie situasjonen din er, hvis det er en type dysfunksjonel familie så er det ikke like lett å forholde seg mye til familien.

 

Uansett, når du jobber deg frem mot å bli mer sjølvstendig så er det også viktig å ta egne valg som er bra for din egen helse og. For deg så vil det bli mer og mer slitsomt å måtte dra til din familie ut av tvang, og spessielt fordi du ikke trives der. Flest folk vil si at de er jo din familie, og derfor må du dra. Men hvis du aldri har følt noen tilhørighet og føler at du ikke kan være fullstendig deg sjølv, så vil de bli sett på i lik linje som fremmede.

 

Du må velge sjølv hvor mange ganger du ønsker å besøke dem. Velg det som passer best for deg. Og hvis du helst ikke vil besøke dem hjemme hos dem så kunne du også ha invitert dem til en Café i samme by eller i den byen der du bor. Det kan hjelpe å møtes på et sted der det er flere folk rundt deg.

Når jeg prøver å snakke med venninnene mine om dette, sier de at "du klarer jo å være der en gang i blant, selv om du kanskje helst ikke vil?" 

Men det er ikke bare det å være der som er problemet. Hvis jeg f.eks. vet at jeg skal dit om én uke, så går jeg og gruer meg hele uka før, er i dårlig humør, stressa osv., fordi jeg tenker på at jeg skal dit. Dette gjør at det blir mye mer krevende. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

[Gjest Sunflower-Delight]

 

Når jeg prøver å snakke med venninnene mine om dette, sier de at "du klarer jo å være der en gang i blant, selv om du kanskje helst ikke vil?" 

Men det er ikke bare det å være der som er problemet. Hvis jeg f.eks. vet at jeg skal dit om én uke, så går jeg og gruer meg hele uka før, er i dårlig humør, stressa osv., fordi jeg tenker på at jeg skal dit. Dette gjør at det blir mye mer krevende. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

 

Det er ikke lett for andre å forstå deg når de ikke har erfart det samme som deg. Hvis venninnene dine har et helt greit forhold til foreldrene sine så vil ikke de klare å se det på samme måte som deg.

 

Jeg tror at det er veldig vanlig å føle mye skyldfølelse og press for å besøke foreldrene dine fordi dette er det som blir forventet av deg, i vårt samfunn så blir jo de fleste lært opp med den tankegangen om at alle familier burde holde sammen. Dette er klart flott når du er oppvokst i en familie der du føler at det er et godt bånd mellom dere, men ikke alle familier er like velykkede. Men vi er opplært til å ha den tankegangen om hva som er sett på som normalt i vårt samfunn, og når noen bryter litt løs fra dette, så vil andres idyll angående hvordan det perfekte familie liv burde være bli ødelagt. 

 

Hvis du alltid gruer deg til å besøke dem, så kunne du også ha tatt en lengere periode der du kutter av kontakt fra familien din og bruker heller mest tid og fokus på deg sjølv for en tid. Det kan virke litt voldsomt ut for mange, men det kan hjelpe deg mye mentalt. Det kan hjelpe deg til å bli bygd opp sterkere. Men ja, å bryte av en del kontakt vil ikke være så enkelt i starten. I starten så er det også veldig viktig med å ha den rette støtten rundt deg.

 

Dette er kun et forslag, du trenger ikke å kutte av kontakt hvis du ikke vil det. Men noen ganger kan det være bra og nødvendig med å gjøre det.

[AnonymBruker]

 

Så du er ikke noe sammen med familien din? Jeg følger jeg "må" det, siden søstrene mine drar hjem, og særlig siden jeg bor bare 2 timer unna. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

 

 

Da syns jeg du skal være åpen med familien din å fortelle hva du føler. Når du føler som du gjør, og dette faktisk er din familie, burde de høre på deg å møte deg på halvveien.

Det kan hende at det ikke er så ille som du tror, at det er du som føler det så sterkt nå,

men jeg ville faktisk pratet med foreldrene mine om dette.

Har du et nært forhold til mor eller far?

 

Jeg åpnet meg for mamma da jeg var 21 år, og vi fikk et mer åpent forhold, noe vi aldri hadde hatt før ..

Det var godt å åpne slusene, det burde flere prøve.

Det beste forholdet man har til andre, er et åpent forhold der man kan være seg selv, si det man føler og å bli hørt.

Et sånt forhold vil jeg ha til barna mine, og jeg tror de fleste foreldre og barn ønsker dette også?

Anonymous poster hash: b7691...791

[AnonymBruker]

 

Helt uenig i det du skriver. Navlestrengen er jo helt kuttet av her. TS har flyttet ut og lever for seg selv uten overdreven kontakt med foreldrene. Faktisk ønsker hun jo ikke å være hos foreldrene engang. Jeg fatter ikke hvorfor du har kommet frem til dette. 

 

(Så å si) alle ønsker godkjennelse av foreldrene sine, selv når man er voksen. Og nei, ikke alle familier vil se "at du er blitt voksen og tar selvstendige valg". Alle familier er ikke slik. Jeg forstår ikke hvorfor du ser dette på som en selvfølge. 

 

 

Anonymous poster hash: c324a...72e

 

Mange jeg vet om når de var studenter, hadde absolutt ikke kuttet navlestrengen bare fordi de bor på hybel, har lån og stipend. Foreldre som ringte om at nå må du lese, hvordan går det med økonomien, og jeg gjorde slik og slik når jeg var på din alder. Altså alt som peker mot en relasjon som ikke er likeverdig. Foreldrene er de som passer på, mens studenten føler at de til tider må høre på mor og far.

Navlestrengen er ikke borte fordi man har flyttet ut, den er borte når relasjonen forandres til at man kan snakke som likeverdige voksne.

Anonymous poster hash: f1536...22e

[AnonymBruker]

 

Da syns jeg du skal være åpen med familien din å fortelle hva du føler. Når du føler som du gjør, og dette faktisk er din familie, burde de høre på deg å møte deg på halvveien.

Det kan hende at det ikke er så ille som du tror, at det er du som føler det så sterkt nå,

men jeg ville faktisk pratet med foreldrene mine om dette.

Har du et nært forhold til mor eller far?

 

Jeg åpnet meg for mamma da jeg var 21 år, og vi fikk et mer åpent forhold, noe vi aldri hadde hatt før ..

Det var godt å åpne slusene, det burde flere prøve.

Det beste forholdet man har til andre, er et åpent forhold der man kan være seg selv, si det man føler og å bli hørt.

Et sånt forhold vil jeg ha til barna mine, og jeg tror de fleste foreldre og barn ønsker dette også?

Anonymous poster hash: b7691...791

 

For meg er en slik samtale og resultatet av samtalen tegnet på at navlestrengen er kuttet. Det er først da begge parter er seg selv, og ikke bare forelder og barn.

Anonymous poster hash: f1536...22e

[AnonymBruker]

 

Da syns jeg du skal være åpen med familien din å fortelle hva du føler. Når du føler som du gjør, og dette faktisk er din familie, burde de høre på deg å møte deg på halvveien.

Det kan hende at det ikke er så ille som du tror, at det er du som føler det så sterkt nå,

men jeg ville faktisk pratet med foreldrene mine om dette.

Har du et nært forhold til mor eller far?

 

Jeg åpnet meg for mamma da jeg var 21 år, og vi fikk et mer åpent forhold, noe vi aldri hadde hatt før ..

Det var godt å åpne slusene, det burde flere prøve.

Det beste forholdet man har til andre, er et åpent forhold der man kan være seg selv, si det man føler og å bli hørt.

Et sånt forhold vil jeg ha til barna mine, og jeg tror de fleste foreldre og barn ønsker dette også?

Anonymous poster hash: b7691...791

 

Hvordan åpnet du deg for henne?

Jeg har ikke noe særlig nært forhold til verken mor eller far. Bare sånn "vanlig" foreldreforhold. De har aldri vært noen jeg har delt ting med og snakket med om mer alvorlige ting eller lignende. I perioder på ungdomsskolen og tidlig videregående slet jeg med spiseforstyrrelser, noe moren min taklet dårlig og reagerte helt "feil" på. Faren min trakk seg mer eller mindre tilbake. Tror dette var med på å ødelegge framtiden litt. Føler ikke jeg kjenner dem slik de kjenner søstrene mine. 

Anonymous poster hash: 294bb...613

[AnonymBruker]

 

For meg er en slik samtale og resultatet av samtalen tegnet på at navlestrengen er kuttet. Det er først da begge parter er seg selv, og ikke bare forelder og barn.

Anonymous poster hash: f1536...22e

 

 

Ja, men navnelstrengen ble ikke kuttet selv om vi fikk et mer åpent forhold. Jeg hadde fortsatt behov for råd og støtte og hjelp langt uti 20-årene. Men man blir mer og mer selvstendig over tid.

Anonymous poster hash: b7691...791