Jobben min ødelegger meg - føler meg helt hjelpesløs.

[AnonymBruker]

Jeg er fullstendig utmattet nå. Mistrives så sterkt i jobben min at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

 

Gikk fra en jobb der jeg trivdes godt i miljøet og var veldig dyktig på mitt område men følte det stagnerte litt. Bestemte meg derfor for å søke nye utfordringer. Fikk ny jobb, der de lovet gode betingelser, utfordringer i fleng og store muligheter for utvikling.

 

Det viser seg å være en arbeidsplass preget av svært gammeldagse holdninger - veldig ovenfra og ned, mobbing og forskjellsbehandling i aller høyeste grad.

I arbeidsmengde og utfordringer har jeg gått mange steg tilbake i forhold til hvor jeg var. De med høyere utdannelse enn meg har for lengst passert meg i hva spennende arbeidsoppgaver gjelder, enda jeg har langt mer erfaring enn de (det er snakk om på noen få måneder). Jeg har jobbet for det de jobber med i mange år - nå er jeg på sekretærnivå (ikke at det er noe galt i det, men jeg har så mye mer å gi)

 

Jeg får jevnlig nedlatende og spydige kommentarer og overhode ingenting av det jeg gjør blir satt pris på. Jeg har mistet alt jeg hadde av selvtillit, og føler meg fullstendig overkjørt. Det jeg en gang var så dyktig på, er liksom ikke verdt dritten under skoene mine lenger...?

 

Jeg har prøvd å si ifra, uten at det har blitt bedringer. Det har vel heller blitt verre. Nå har jeg også begynt å bli fysisk syk av alt dette. Ser dog ikke på sykemelding som noe alternativ...

 

Vil så gjerne ha ny jobb, helst med en gang, men jeg har ikke selvtilliten til å begynne å søke.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til akkurat nå. Kunne trengt hjelp, men jeg vet ikke til hva, eller hvor jeg skal begynne.

 

Vet ikke hvor jeg ville med dette heller, kanskje bare få noen gode tips og råd....

Anonymous poster hash: 5a3c1...58b

[AnonymBruker]

Du skal vite at du ikke er alene. Det er som om du beskriver min situasjon akkurat nå.

Du må også huske på at man ikke kan mestre alle slags jobb, det betyr da ikke at man er udugelig. Kan du ikke gå tilbake til den gamle jobben?

Anonymous poster hash: 3c995...1aa

[AnonymBruker]

Hva jobber du som?

Anonymous poster hash: 8eece...23b

[AnonymBruker]

Du skal vite at du ikke er alene. Det er som om du beskriver min situasjon akkurat nå.

Du må også huske på at man ikke kan mestre alle slags jobb, det betyr da ikke at man er udugelig. Kan du ikke gå tilbake til den gamle jobben?

Anonymous poster hash: 3c995...1aa

 

Nei, det er sant . Men saken her er at jeg har ikke fått prøve en gang. Jeg ble bare nedgradert før jeg i det hele tatt fikk startet. Jeg har ikke engang fått jobbe på det nivået jeg var der jeg jobbet sist. Jeg vet jo at jeg mestret det. Nå føler jeg at hele utdannelsen min er bortkastet, for det jeg gjør kreves det ikke en gang utdannelse for å få gjøre andre steder. I tillegg til at det slenges dritt over en lav sko.

 

Har du begynt å søke nye jobber?

 

 

Hva jobber du som?

Anonymous poster hash: 8eece...23b

 

 

Revisor. Hvordan det?

Anonymous poster hash: 5a3c1...58b

[AnonymBruker]

 

 

 

Revisor. Hvordan det?

Anonymous poster hash: 5a3c1...58b

 

Jeg tror jeg vet hvorfor den du siterte spurte. I alle fall lurte jeg på akkurat det samme, da jeg har vært i samme situasjon. Jeg trodde et øyeblikk at du var min etterfølger i min forrige jobb, og kunne spurt om det samme. Siden jeg langt fra er revisor, så er det ikke tilfelle.

 

Vit i alle fall at det tydeligvis finnes mange av oss. Jeg går i samtaler hos psykolog bl.a. pga at jeg ble helt ødelagt i min forrige stilling. Psykologen sier at det er flere enn man aner som har det slik, og at det er så tabu å mistrives i jobben at  svært få snakker om det, og at derfor "ingen" tror at noen andre har det slik. Jeg valgte å si opp stillingen uten å ha noe annet å gå til, og har spart opp penger nok til at jeg har råd til å være jobbsøker en periode. Det kommer til å ordne seg, og jeg har sjelden vært mer lettet enn da jeg gikk ut  døra hos min forrige arbeidsgiver for siste gang. Det var min eneste mulighet for å få livet mitt tilbake, og sakte, men sikkert ble jeg meg selv igjen. 

 

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Anonymous poster hash: 01cb9...a11

[AnonymBruker]

Vet ikke om det hjelper, men du er ikke alene! Mistrives jeg også , byttet jobb for et par år siden pga bedre betingelser og mindre pendling. Hver eneste dag er et ork og alt jeg ser frem til er pensjonisttilværelsen- om 25 år! Jeg prøver å lese litt selvhjelpsbøker for å få tilbake gnisten og forsone meg, type tenk deg glad bøker. Prøver å være bevisst på og ikke leve i fortiden og prøve å gripe om nå tiden, men er ikke helt der enda men føler det hjelper litt og at jeg blir mer bevisst og glad for hver dag som går! Det er deg det kommer an på er mitt matra...

Anonymous poster hash: 0b89c...3f3

[AnonymBruker]

Hva med å slutte og ta noen vikaroppdrag en liten stund, mens du leter etter en ny jobb. Alt må jo være bedre enn den situasjonen du er i nå.

Anonymous poster hash: 669f2...c70

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Legg til en personalkonflikt i tillegg og du har det gående...

Min løsning på det hele er å bli student igjen. Få ny input, komme til et nytt miljø. Jeg har prøvd å søke andre jobber også, men siden jeg ikke fikk napp blir det altså studier.

Når det har gått så langt at du begynner å merke det fysisk er det på tide å gjøre noe. Du kan ikke si at du ikke orker å søke jobber, for det er faktisk det eneste alternativet ditt. Å komme deg vekk fra det hølet du sitter i må da være motivasjon nok? Be om en 14 dagers sykemelding for å få rista det verste av kroppen, så manner du deg opp til å søke jobber. Kom igjen, rett opp ryggen og kjør på!

Anonymous poster hash: f9ba3...e0c

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Legg til en personalkonflikt i tillegg og du har det gående...

Min løsning på det hele er å bli student igjen. Få ny input, komme til et nytt miljø. Jeg har prøvd å søke andre jobber også, men siden jeg ikke fikk napp blir det altså studier.

Når det har gått så langt at du begynner å merke det fysisk er det på tide å gjøre noe. Du kan ikke si at du ikke orker å søke jobber, for det er faktisk det eneste alternativet ditt. Å komme deg vekk fra det hølet du sitter i må da være motivasjon nok? Be om en 14 dagers sykemelding for å få rista det verste av kroppen, så manner du deg opp til å søke jobber. Kom igjen, rett opp ryggen og kjør på!

Anonymous poster hash: f9ba3...e0c

Jeg har dessverre ikke råd til å sette meg på skolebenken igjen

Jeg skal selvsagt søke nye jobber. Men jeg har liksom blitt fratatt alt jeg har av selvtillit der jeg er nå. Føler at det kommer til å bli umulig å finne en ny arbreidsgiver som vil ha meg :/

Anonymous poster hash: 5a3c1...58b

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt hvordan du har det, TS, og du er, som du ser av de andre innleggene også, ikke alene. Jeg begynte også i en jobb hvor det var et fantastisk miljø og alle forgudet sjefen. Jeg trivdes aldri der, men holdt ut i tro på at det skulle bli bedre. Ikke det minste bedre ble det og i tillegg var det visst min skyld at miljøet var dritt. At utfrysing etc begynte før min tid hadde ikke lederen fått med seg og jeg er faktisk glad for at jeg holdt ut så lenge som jeg gjorde. Ellers hadde jeg sluttet fordi jeg trodde jeg var udugelig og ikke fordi miljøet var pil råttent. Selvtilliten daler til et minimum i slike situasjoner og man tror man ikke duger.

Du må aldri tro du ikke duger, TS! Jeg sluttet i jobben uten noe annet å gå til og meldte meg opp for midlertidig stillinger via vikarbyrå og rekrutteringsfurma. Det er så godt som innenfor ditt fagfelt og jeg vil tro du har gode muligheter til å få noe midlertidig som kanskje kan bli fast. Grunnen til at jeg gjorde det på den måten var at jeg da fikk prøvd meg hos arbeidsgiver og sett om dette var et ok sted å være. Ville ikke brenne meg en gang til.

Det er vanskelig å søke på fast jobb når man er i en slik situasjon så derfor nevner jeg min løsning. Du fortjener å være et sted du blir satt pris på og kunnskapen din blir brukt fornuftig.

Anonymous poster hash: fee9d...b50

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg LITT igjen i din situasjon. Jeg hadde en trygg og ok jobb i et nokså godt arbeidsmiljø, men følte jeg stagnerte faglig etter hvert. Søkte ny jobb pga ønsket nye utfordringer. Det er et godt miljø i ny jobb også, og jeg trives godt ilag med både sjefen og kolleger. Men oppgavene ble ikke heeelt slik jeg hadde sett for meg; mye gammel dritt og feil å rydde opp i (dette ser ikke sjefen, mener alt var ordnet og ser ikke hvordan gamle feil og ting som ikke er ryddet i dras med i dag og gjør ting tungvint og feil). Det er også mye mer overtid enn det var forespeilet, og betingelsene er heller ikke helt hva de ga seg ut som.

 

Jeg sliter med motivasjonen og mitt vanligvis så gode humør er tynnslitt. Jeg begynner å få fysiske plager pga stress over måneder og dårlig nattesøvn fordi jeg er elendig på å legge fra meg jobben. Har gått noen runder for å tenke hva jeg skal gjøre. JEg er i den posisjon at jeg kan gå tilbake til gammeljobben, men ikke før om 9 måneder, og det virker uendelig lenge å holde ut. Så foreløpig driver jeg med litt selvhjelpsbøker a la stressmestring, "dette får være godt nok" osv, men tenker også på om jeg skal være hard å spare penger så jeg har råd til å slutte for eksempel to måneder før jeg får tilbake min gamle jobb. Syns ikke det er aktuelt med sykemelding, siden jeg "har mindre å sutre for enn deg" hvis du forstår hva jeg mener.

 

I din situasjon ville jeg gått for aktiv jobbsøking. Du var dyktig i din gamle jobb, og det er en ærlig sak å si på et jobbintervju hvis du blir spurt om hvorfor du slutter så fort igjen i nyjobben, at du var ute etter nye utfordringer for du var klar for mer ansvar, men at nyjobben overhodet ikke innfridde det du var forespeilet.

 

Dersom det tar tid før du får napp, så spar opp penger nok til å klare deg i 8 uker uten dagpenger (pga karantenetid) og så melder du deg som arbeidssøker. Ikke la helsa di gå på stumpene for å holde på en drittjobb.

Anonymous poster hash: 558f4...61d

[Wilma89]

Jeg hatet jobben min så mye at jeg gikk inn og sa opp uten å ha fått noe ny jobb. Ville heller leve med uvissheten om og ikke ha inntekt enn å gå tilbake dit en dag til. Er sykepleier så fikk ny jobb rimelig raskt og stortrives☺️ Livet er alt for kort til å jobbe et sted du ikke trives. Det preger alle andre aspekter av livet ditt også. Hvordan er mulighetene for å gå tilbake til den gamle jobben din?

[Gjest Nikee]

Tråden er ryddet for reklame samt svar til dette 

 

Nikee, mod.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene nei.. Jeg har en deltidsjobb jeg ikke takler. Dårlig miljø, men er heldig å jobber på avdeling med kun en kollega eller alene. Men det er for mye å gjøre for en person, det er det samme hver dag og sjefen gir meg elendig turnus. En dag har jeg flere nattevakter på rad, rett på seinvakt og tidligvakt etter hverandre. Har vært så ille st jeg har brukt egenmelding pga utmattelse. Siste vakta før jeg tok egenmelding gråt jeg på vei til jobb, på jobb og etter jobb. Flytter til høsten så håpe på å finne noe helt annet å jobbe med.

Anonymous poster hash: 00e5e...07c

[AnonymBruker]

Så godt/vondt å lese om at det er mange andre som har lignende opplevelser som TS. Jeg melder meg i rekken  

 

Det jeg har gjort, og som kanskje/kanskje ikke funker for deg, er å gå til legen og be om henvisning til psykolog. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til et punkt hvor jeg var så nedbrutt at det ble vanskelig å se muligheter og søke andre jobber, men det ble altså slik i jobben jeg nå er i. Da jeg snakket med legen fikk jeg både henvisning til psykolog og en liten periode med 50 % sykemeldig. Jeg har ikke sagt noe om hvorfor til sjefen min. Brukte mange måneder på å manne meg opp til å gå til legen, men innså til slutt at jeg ikke ville klare å løse dette selv. Det ble bare verre, ikke bedre. Alt jeg vil er å få hjelp til å bygge opp igjen selvfølelsen til et punkt hvor jeg klarer å aktivt søke nye jobber (og føler meg i stand til å stille på intervju - ikke minst). Jeg bruker mye tid på å forsøke å ignorere tankene rundt hvordan jeg skal forsvare hvor dårlig det har gått på den nåværende arbeidsplassen min... (Sjansen for at folk kommer til å komme opp til meg på gata og konfrontere meg er lik null, allikevel føles det som om "alle" kan se hvor mislykket jeg er) 

 

Det går ikke noe bedre på jobb, og jeg har ikke startet hos psykolog enda, men sykemeldingen hjalp mer enn jeg hadde ventet. Jeg driver og skriver på min første jobbsøknad siden i vinter. Plutselig kjennes det som om det faktisk er håp for at jeg også kan finne en jobb hvor jeg trives igjen.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 8c8da...6a1

[AnonymBruker]

Så godt/vondt å lese om at det er mange andre som har lignende opplevelser som TS. Jeg melder meg i rekken

Det jeg har gjort, og som kanskje/kanskje ikke funker for deg, er å gå til legen og be om henvisning til psykolog. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme til et punkt hvor jeg var så nedbrutt at det ble vanskelig å se muligheter og søke andre jobber, men det ble altså slik i jobben jeg nå er i. Da jeg snakket med legen fikk jeg både henvisning til psykolog og en liten periode med 50 % sykemeldig. Jeg har ikke sagt noe om hvorfor til sjefen min. Brukte mange måneder på å manne meg opp til å gå til legen, men innså til slutt at jeg ikke ville klare å løse dette selv. Det ble bare verre, ikke bedre. Alt jeg vil er å få hjelp til å bygge opp igjen selvfølelsen til et punkt hvor jeg klarer å aktivt søke nye jobber (og føler meg i stand til å stille på intervju - ikke minst). Jeg bruker mye tid på å forsøke å ignorere tankene rundt hvordan jeg skal forsvare hvor dårlig det har gått på den nåværende arbeidsplassen min... (Sjansen for at folk kommer til å komme opp til meg på gata og konfrontere meg er lik null, allikevel føles det som om "alle" kan se hvor mislykket jeg er)

Det går ikke noe bedre på jobb, og jeg har ikke startet hos psykolog enda, men sykemeldingen hjalp mer enn jeg hadde ventet. Jeg driver og skriver på min første jobbsøknad siden i vinter. Plutselig kjennes det som om det faktisk er håp for at jeg også kan finne en jobb hvor jeg trives igjen.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 8c8da...6a1

Fy søren la det aldri gå så langt som dette

Kanskje vi kunne snakket litt sammen? Hva tror du om det?

Jeg søkte faktisk på én jobb i går, via et rekrutteringsbyrå, og i dag ble jeg kalt inn til intervju for å snakke om tre (!!) stillinger håper dette går veien...

Ts.

Anonymous poster hash: 5a3c1...58b

[AnonymBruker]

Fy søren la det aldri gå så langt som dette

Kanskje vi kunne snakket litt sammen? Hva tror du om det?

Jeg søkte faktisk på én jobb i går, via et rekrutteringsbyrå, og i dag ble jeg kalt inn til intervju for å snakke om tre (!!) stillinger håper dette går veien...

Ts.

Anonymous poster hash: 5a3c1...58b

Så flott TS, at du har ristet deg ut av mismotet og startet prosessen med å søke jobb igjen. Fælt å se hvordan det går på helsa løs med vantrivsel i jobben, og tankevekkende at vi er så mange som lar jobben definere så mye når det gjelder følelsen av egenverd... Men det er jo mye som spiller inn; man vil lykkes, føle seg nyttig for andre, jobbe som et team og være en del av noe som betyr verdiskaping, ha et innkomme, være sikker på at det valget man evt tok om jobbytte var et riktig valg osv.

Anonymous poster hash: 558f4...61d

[AnonymBruker]

Så flott TS, at du har ristet deg ut av mismotet og startet prosessen med å søke jobb igjen. Fælt å se hvordan det går på helsa løs med vantrivsel i jobben, og tankevekkende at vi er så mange som lar jobben definere så mye når det gjelder følelsen av egenverd... Men det er jo mye som spiller inn; man vil lykkes, føle seg nyttig for andre, jobbe som et team og være en del av noe som betyr verdiskaping, ha et innkomme, være sikker på at det valget man evt tok om jobbytte var et riktig valg osv.

Anonymous poster hash: 558f4...61d

Ja det er nettopp dette. Man vil være en del av noe, og følelsen av å da bli fryst ut så til de grader er så ubeskrivelig vond

Krysser alt jeg har for at jeg får ny jobb nå...

Anonymous poster hash: 5a3c1...58b

[AnonymBruker]

Dette er et h....å gå i.

Jeg har vært der.Jeg fikk et vikariat med lovnad om mere jobb etterpå.

Jeg fikk jobben pga lang erfaring,kunnskapen.

Jeg hadde gode attester å vise til.

Det var en del kurser jeg hadde i tillegg som arbeidsgiver var glad for at jeg hadde. De andre hadde ikke de.

Det var stort sett kvinner der.

Jeg er sosial, blid og vennlig.

Så beg jeg.

Der møtte jeg kvinner som hadde jobbet der i 5-7 år.

Den ene overhørte samtale mellom meg og daglig leder som var om min bakgrunn og erfaring.

Fra dag en viste de meg en fiendtlig holdning. Spes.en var på meg hele tiden. Nå var det hun som skulle vise meg rundt, og "lære"meg opp.

I pauser ble jeg totalt oversett. Ikke en av de stilte et spørsmål om noe.

Så beg de å pålegge meg oppgaver,som var deres jobb. Jeg bet tennene sammen, og gjorde det.

Da var de sjokkert over at det var gjort innen den tilmålte tiden jeg hadde. Da gikk to for å sjekke. Sånn fortsatte det.

Så fikk jeg nok. Jeg gikk til leder, og sa jeg måtte jobbe ekstra for å bli ferdig.

Jeg viste at dette ikke gikk.

Det kom opp. Når heg jobbet, hadde De ekstra pauser.

Det surnet til.

En dag jeg holdt på med noe, så sier en at jeg behøvde ikke jobbe så mye for å bevise noe.

Så var det en som hadde rund dag på jobben. Leder spør tre av oss om vi kunne gå ut og kjøpe masse pynt, kake, blomster, brus og alt som hørte med. Ta dere en pause på veien,og kos dere.

Vel på kafeen satt vi ved et bord. Tenkte at detter var muligheten å snakke med de om noe annet enn jobb

Det ble enten ja eller Nei svar. De satt og snakketcseg i mellom.

I dag ser jeg på dette som mobbing. Sjalusi?

Jeg traff heldigvis en bekjent på en annen avd der. Bare en dør i mellom.Der tok jeg mine pauser,hadde min kaffe.

Der kom det frem hva de mente, og dette var ikke første gangen.

Nå hadde jeg vært Der en mnd og beg å bli syk av alt. Mistrives så ille At jeg mistet søvn. Fikk diaré osv.

Når mitt vikariere var over etter tre mnd,så takket jeg for meg til de som var ok.

Leder sier han vil ha meg tilbake.

Så sier jeg ha det til de tre uglene,to svarer ikke.Den siste sier svakt ha det.

I ettertid viser det seg At det var en som sto for alt. Leder var faktisk redd henne.

Jeg var utmattet etter denne perioden.

Jeg sendte mail til firmaet at jeg hadde fått meg annen jobb med en gang. Noe som var løgn.

Jeg vet at i ettertid har den ene vært på div avd. Samme resultat. Negativ og sur.

Hun er en mobber. Vi vet hvordan det er.

Skulle jeg vært der lengre gadde det endt i sykemld.

Jeg vet hvordan du har det. Jeg vil ikke si: holdt ut. Kom deg vekk,er mitt råd

Anonymous poster hash: 92829...412

[AnonymBruker]

Jeg jobber også på en arbeidsplass full av gammeldagse holdninger og urettferdighet. Spesielt i henhold til lønn. Jeg har lang ansiennitet (snart 10 år), og blir uansett konsekvent oversett til tross for at jeg har uhorvelige mengder kompetanse. Hver gang det er lønnsforhandlinger eller utlyst nye stillinger blir jeg alltid oversett eller tilsidesatt. Og jeg overvurderer ikke mine egne evner; jeg er en STOR ressurs for arbeidsplassen, og jeg har et bredt kunnskapsfelt. 

 

Det verste er at jeg er godt likt og blir sett på som en god ansatt, men allikevel har de av en eller annen grunn funnet ut at det aldri er dags for at det skal være min tur.

 

Jeg gidder snart ikke mer. Mye jobb for luselønn, dårlige forhold, og ingen utviklingsmuligheter. Flisespikkeri, anklagelser og dårlige sjefer. Det er ekstremt tøft, og ufattelig demotiverende. Selv om jeg har det bedre enn mange, vet jeg i hvert fall sånn delvis hva du går igjennom, TS. Det er en veldig vond følelse.

Anonymous poster hash: 4c1b1...418