Den perfekte pappa? - Image og virkelighet

[AnonymBruker]

Traff en kollega ute på lørdag og klarer ikke å glemme samtalen. Han er den perfekte pappa. Jobber deltid, er masse med ungene, veldig flink med andres barn også. Han er tålmodig og snill, tar hus- og klesvask, og jeg vet at det stort sett er han som lager all maten i familien. Han fikser hus, hage og bil, og lærer opp ungene i samme slengen.

Men på lørdag var han skikkelig full og fortalte at alt han egentlig ønsker seg er å komme seg unna alle folk - sine masete barn inklusive. Han fabulerte om å bygge hus i ingenmannsland, langt opp i Eksingedalen, og bare være der.

Jeg tror ikke han vil noensinne gå fra familien sin. Men denne lille innsikten var veldig overraskende, litt sår og trist. Hva tenker dere om dette? Har ikke barn selv, men er slik ambivalens noe som mange foreldre kjenner på?

Anonymous poster hash: 7f462...970

[Jegern Puahate]

Flesteparten av de som får barn gjør det pga status og forventing, og når de innser at det ikke er hva det er cracked opp til å være så angrer de selvfølgelig. Løsning: Fortsett å late som det å være pappa er kjempestas, post kleine bilder på facebook slik folk i samme situasjon kan like de. Det viktigste er ar den kollektive illusjonen opprettholdes.

[spektralkatt]

Traff en kollega ute på lørdag og klarer ikke å glemme samtalen. Han er den perfekte pappa. Jobber deltid, er masse med ungene, veldig flink med andres barn også. Han er tålmodig og snill, tar hus- og klesvask, og jeg vet at det stort sett er han som lager all maten i familien. Han fikser hus, hage og bil, og lærer opp ungene i samme slengen.

Men på lørdag var han skikkelig full og fortalte at alt han egentlig ønsker seg er å komme seg unna alle folk - sine masete barn inklusive. Han fabulerte om å bygge hus i ingenmannsland, langt opp i Eksingedalen, og bare være der.

Jeg tror ikke han vil noensinne gå fra familien sin. Men denne lille innsikten var veldig overraskende, litt sår og trist. Hva tenker dere om dette? Har ikke barn selv, men er slik ambivalens noe som mange foreldre kjenner på?

Anonymous poster hash: 7f462...970

Han er sikkert veldig sliten.

Det tar mye energi å gi så mye av seg selv.

Mennesker er komplekse, det er fullt mulig å både elske livet sitt, og ha ambisjoner om å være en veldig god forelder for barna sine, og å ønske seg langt bort, å lengte etter hvile , fred og ro, og bare være deg selv.

Endret 20. juli 2015 av spektralkatt

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste, mann eller kvinne, iblant fantaserer om å  "si opp" livet sitt, flytte unna og leve med 100% frihet. Vi vet jo at det valget som regel ikke bringer mer lykke, men rent teoretisk er det vel noe de fleste er innom.

Anonymous poster hash: f75f8...e88

[Lurium]

Traff en kollega ute på lørdag og klarer ikke å glemme samtalen. Han er den perfekte pappa. Jobber deltid, er masse med ungene, veldig flink med andres barn også. Han er tålmodig og snill, tar hus- og klesvask, og jeg vet at det stort sett er han som lager all maten i familien. Han fikser hus, hage og bil, og lærer opp ungene i samme slengen.

Men på lørdag var han skikkelig full og fortalte at alt han egentlig ønsker seg er å komme seg unna alle folk - sine masete barn inklusive. Han fabulerte om å bygge hus i ingenmannsland, langt opp i Eksingedalen, og bare være der.

Jeg tror ikke han vil noensinne gå fra familien sin. Men denne lille innsikten var veldig overraskende, litt sår og trist. Hva tenker dere om dette? Har ikke barn selv, men er slik ambivalens noe som mange foreldre kjenner på?

Anonymous poster hash: 7f462...970

Det må da være lov til å være lei av og til. Oppfatningen av tingenes tilstand svinger jo med humøret, dette blir spesielt forsterket av alkohol. Tror fyren du beskriver i bunn og grunn er en lykkelig person, men som kanskje burde kjøpe seg fri en og annen helg fra familien, (kona kan selvfølgelig gjøre det samme).  

[minister-mio]

Mange føler det nok sånn noenganger

[Gjest Balian de Ibelin]

Den perfekte far og den perfekte mor eksisterer ikke.

[AnonymBruker]

Det kan nok føre til ulykkelighet ja, det er jo generelt ikke en manns rolle. Det er nok få menn som innerst inne er happy med å være deltidsarbeidende og caretaker i familien, det er bare ikke så politisk korrekt å innrømme det i disse dager...

Anonymous poster hash: 62b7e...354

[AnonymBruker]

Traff en kollega ute på lørdag og klarer ikke å glemme samtalen. Han er den perfekte pappa. Jobber deltid, er masse med ungene, veldig flink med andres barn også. Han er tålmodig og snill, tar hus- og klesvask, og jeg vet at det stort sett er han som lager all maten i familien. Han fikser hus, hage og bil, og lærer opp ungene i samme slengen.

Men på lørdag var han skikkelig full og fortalte at alt han egentlig ønsker seg er å komme seg unna alle folk - sine masete barn inklusive. Han fabulerte om å bygge hus i ingenmannsland, langt opp i Eksingedalen, og bare være der.

Jeg tror ikke han vil noensinne gå fra familien sin. Men denne lille innsikten var veldig overraskende, litt sår og trist. Hva tenker dere om dette? Har ikke barn selv, men er slik ambivalens noe som mange foreldre kjenner på?

Anonymous poster hash: 7f462...970

Det han gjør hjemme,er det damene her inne klager på. Altså de gjør det samme hjemme. Noen er hjemmeværende,han jobber fulltid. Hun klager på at han gjør lite hjemme,og forklaringen er at han er sliten. Forskjellen er at de snart ikke orker mere,noen lufter tanken på skillsmissepapira

Anonymous poster hash: e42be...58d