Broren min er ensom, hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Han er i begynnelsen av 20-årene. Han har mistet kontakten med de fleste han gikk på skole med. Han avbrøt studier for et år siden, og har sittet hjemme på rommet sitt så godt som siden den tid.

Jeg er sjelden hjemme, men jeg ser det når jeg er her. Mamma forteller meg at han aldri gjør en innsats for noe lenger. Blir ikke med på familiesamlinger, bryr seg ikke lenger hvordan han ser ut etc etc.

Det har visst vært sånn en stund. Jeg vet han har en kompis han ser litt innimellom, men det er sjelden.

Det gjør så vondt å se på. Stikker inni meg hver gang jeg tenker på det. Gråter. Jeg synes det er så vondt å tenke på at jeg selv ikke klarer å ha det noe gøy lenger. Føler liksom ikke jeg fortjener å ha det gøy når han bare sitter hjrmme foran dataen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Prøver å dra han med på ting når jeg er hjemme - går ikke. Prøver å prate med han om det - han blir sur.

Han skal forøvrig begynne studier igjen til høsten. Jeg kan jo sitte og håpe at det hjelper. Men tenk om det ikke gjør det? Han har jo blitt ganske introvert etter å ha sittet hjemme så lenge alene.

Dette gjør så vondt.

Anonymous poster hash: cbd49...717

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme med min bror. Det hjalp veldig når han fikk seg en jobb. Sats på at det går bra til høsten men ikke haus opp forventningene om det til han eller deg selv. Bare håp inni deg. Hvis det går ad dundas igjen må dere hjelpe han ut i jobb i regi av nav for eksempel.

Anonymous poster hash: 46a5b...fcd

[AnonymBruker]

Ja og bare vær deg selv som normalt rundt han, ikke snakk med han om det bare vær hyggelig og støttende liksom. Ikke få han til å føle seg stakkarslig og mindre verdt.

Anonymous poster hash: 46a5b...fcd

[AnonymBruker]

Uff! Kjenner meg igjen, hadde det litt likt med min egen bror. Det løser seg helt sikkert! En ting: når han nå begynner å studere, ikke forvent en enorm forandring med en gang. Vi tenkte han kom til å bli helt forandret, at han skulle bli "seg selv" (utadvent, glad, positiv) over natten nærmest. Han merker en forandring, men det er ikke sikkert han viser det til dere. Ikke krisemaksimer hvis det skjer, oppfør der som vanlig! Min bror fikk det gradvis bedre i løpet av første studieår, men var så stesset av at mamma stresset, så han klarte ikke vise hjemme (når han kom hjem på besøk) at han hadde det fint. Han har forklart dette i ettertid. At familien var bekymret var en stor tilleggsbelastning. Han hadde det i grunn ikke så ille, men orket ikke å forholde seg til oss i familien når vi var så stresset. Så bare oppfør der som helt vanlig, ikke gå på tå rundt ham, ikke spør mange spm om hvordan han har det, men gjør det til en ok ting hvis han ønsker å åpne seg og fortelle. Det går seg til!

Anonymous poster hash: 45697...4b1