Innsett at jeg ikke vil ha barn - dermed mister jeg kjæresten min

[AnonymBruker]

Dette her gjør så vondt at jeg knapt ver hvor jeg skal gjøre av meg.

Kjæresten min og jeg er i midten av tyveårene, vi har det på alle måter godt sammen med spennende karrierer på hver vår kant og et aktivt liv utenom. Det høres kanskje kvalmt ut, men jeg elsker livet mitt, og jeg elsker livet vårt sammen.

 

Siden jeg var liten jente har jeg sett for meg at det ville bli mann og barn og hus og sånn når jeg ble stor, men de siste to-tre årene har tankegangen begynt å endre seg. Jeg vil fortsatt gjerne gifte meg, men jeg vil ikke ha barn. Jeg har vært helt åpen med kjæresten min hele veien, sagt at jeg har blitt usikker, og for et par måneder siden sa han at han vil ha barn en dag. Han sa også at dersom jeg finner ut at jeg ikke vil ha barn, så kan ikke han være sammen med meg lenger.

 

Innerst inne tror jeg ikke at følelsene mine rundt barn vil endre seg, snarere tvert imot føler jeg at ikke-barnfølelsen stadig vokser seg sterkere. Betyr det at jeg bør bryte med kjæresten min, eller bør jeg heller fokusere på å forsøke å venne meg til tanken på barn? Har noen vært i en lignende situasjon?

Anonymous poster hash: ca6ba...dcf

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at du ikke vil ha barn?

Anonymous poster hash: ab4bf...a3a

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at du ikke vil ha barn?

Anonymous poster hash: ab4bf...a3a

Det har vel ikke så mye å si? TS virker reflektert rundt temaet ettersom hun har vurdert dette i 3 år.

TS: dette er fryktelig vanskelig, og utveien er nok dessverre at dere ikke kan være sammen. Du kan ikke kreve at han forblir barnløs, han kan ikke kreve at du får barn. Dette er så fundamentalt viktig for folk at det ikke er rom for kompromisser dessverre.

Anonymous poster hash: 177f2...ab2

[AnonymBruker]

Du kan ikke tvinge deg selv til å få barn, på samme måte som at du ikke kan tvinge han til å forbli barnløs.

 

Dette er noe du må diskutere med ham, og hvis han ikke kan akseptere  forbli barnløs må dere begge ta konsekvensen av dette.

 

Det som er vanskelig med en slik sak, er at vi er mennesker, og mennesker kan ombestemme seg opptil flere ganger. 

Selv har jeg opplevd at noen holder fast ved valget sitt om frivillig barnløshet, og er komfortable med dette gjennom hele livet, men jeg har også opplevd det motsatte.

At vi mennesker kan skifte standpunkt til en sak er noe alle vet, og håpet om at den andre parten skal ombestemme seg vedrørende barn vil hos mange være såpass sterkt at de lever så lenge i håpet om at den andre skal endre mening, at de kan begynne å klandre hverandre for at livet ikke ble som de så for seg.

 

En av partene må da være den sterke, og i dette tilfellet mener jeg at den som vet at hun ikke vil ombestemme seg må si så klart i fra at dette ikke er en mulighet, slik at han kan ta det rette valget for seg selv.

 

Anonymous poster hash: 62b77...441

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det TS. Jeg og kjæresten min er litt vinglete på dette. Eller, jeg er vinglete, da jeg sliter med dyp angst for hele prosessen med barn (graviditet, fødsel, oppdragelse), samtidig som jeg er redd for å være alene når jeg er gammel. Min kjæreste vil ikke ha barn fordi han mener han vil bli en dårlig far (noe jeg egentlig ikke synes er en god nok grunn, da han har ingen grunn til å være en dårlig far; han er et helt vanlig menneske). Om noe, tror jeg kanskje at vi adopterer et barn, men det er ikke sikkert det heller. Sånne ting er vanskelig.

Onkelen min var sammen med ei dame, de gjorde det slutt fordi hun ville ha barn, og det ville ikke han. Kort tid etter de gjorde det slutt (eller, 1-2 år) ble han sammen med en annen dame som han har fått barn med. De fikk barn FØR damen som han opprinnelig var sammen med fikk barn. Hun endte opp med å få barn på egenhånd, da altså uten en tilstedeværende far.

Anonymous poster hash: 029f3...573

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din situasjon i fht å ikke ønske barn. Det har tatt tid å innse, med mye tvil, men innerst inne kjenner jeg at jeg virkelig ikke ønsker det. Og jeg er sjeleglad for at jeg ikke har fått barn. Er i slutten av tredveårene. Det er hardt arbeid å oppdra barn, det er dyrt og det vil føles som en stor byrde om man innerst ikke ikke ønsker det livet.

Du skal ikke la kjæresten din presse deg til å få barn. Han må kunne respektere dine livsvalg. Om han ikke gjør det, så er nok det rette å ende forholdet. Da har det for ulike ønsker for livet, og det er bedre å finne noen med samme "prosjekt" i livet,

Anonymous poster hash: 4dbaf...621

[bobler]

Nei, du får vel bare finne ut hva som er viktigst for deg da, han eller å få forbli barnløs?

Endret 17. juli 2015 av bobler

[AnonymBruker]

Nei, du får vel bare finne ut hva som er viktigst for deg da, han eller å få forbli barnløs?

Dette oppsummerer egentlig alt.

Hos oss var det motsatt. Jeg hadde i alle år sagt at jeg ikke ønsket barn, mens han ønsket seg. Da jeg nærmet meg 30 dukket barneønsket opp, men da hadde han ombestemt seg og ville ikke ha. Jeg sa da at jeg ville bli nødt til å gå fra ham, for ønsket om å ha en egen familie var så sterkt.

Det er jo kortversjonen, mens langversjonen inneholder mye snørr og tårer og ikke minst lange samtaler.

Vi er fremdeles sammen i dag, og har nå to barn, som vi begge er uendelig glade for at vi fikk.

Anonymous poster hash: 9cdb9...06b

[Screamsilence24]

Tenker at du ikke kan si som 25-åring at du helt sikkert ikke kommer til å ønske deg barn om 10-15 år.  Du har møtt drømmemannen? og dere har det godt sammen nå.   Du er ennå fruktbar i maange år, ingen grunn til å stresse med barn allerede nå?  

 

Ville levd livet og koset dere sammen de neste årene. Plutselig vil du kjenne at det kribler i eggstokkene   

 

Om du bikker 30-35 år og fortsatt ikke ønsker barn, men han gjør det - da ville jeg gitt han et valg. Være sammen med deg barnløs, eller bli sluppet fri og finne en annen dame og få barn før han blir for gammel. 

 

Men ville absolutt koset dere sammen nå, hvis dere faktisk har det så godt som du beskriver i HI. 

[Gjest Haaploes]

Jeg synes det høres ut som om du egentlig vet hva du må gjøre. Samtidig har jeg full forståelse for at det er en innmari vanskelig avgjørelse.

[AnonymBruker]

Tenker at du ikke kan si som 25-åring at du helt sikkert ikke kommer til å ønske deg barn om 10-15 år.  Du har møtt drømmemannen? og dere har det godt sammen nå.   Du er ennå fruktbar i maange år, ingen grunn til å stresse med barn allerede nå?  

 

Ville levd livet og koset dere sammen de neste årene. Plutselig vil du kjenne at det kribler i eggstokkene   

For et tåpelig svar! Man må respektere folks meninger uavhengig av deres alder! TS er voksen, og da bør man respektere meningene hennes som likeverdige som ens egne selv om du kanskje er litt eldre enn henne!

 

Ikke alle personer behøver å få barn her i verden. Det er ikke et krav. Alle kjenner ikke kribling i eggstokkene sine selv om man bikker 30 år. Skjerpings!

 

Anonymous poster hash: dbefe...ad5

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det TS. Jeg og kjæresten min er litt vinglete på dette. Eller, jeg er vinglete, da jeg sliter med dyp angst for hele prosessen med barn (graviditet, fødsel, oppdragelse), samtidig som jeg er redd for å være alene når jeg er gammel. Min kjæreste vil ikke ha barn fordi han mener han vil bli en dårlig far (noe jeg egentlig ikke synes er en god nok grunn, da han har ingen grunn til å være en dårlig far; han er et helt vanlig menneske). Om noe, tror jeg kanskje at vi adopterer et barn, men det er ikke sikkert det heller. Sånne ting er vanskelig.

Onkelen min var sammen med ei dame, de gjorde det slutt fordi hun ville ha barn, og det ville ikke han. Kort tid etter de gjorde det slutt (eller, 1-2 år) ble han sammen med en annen dame som han har fått barn med. De fikk barn FØR damen som han opprinnelig var sammen med fikk barn. Hun endte opp med å få barn på egenhånd, da altså uten en tilstedeværende far.

Anonymous poster hash: 029f3...573

 

Det blir du nok mere eller mindre uansett. Barn flytter ut, starter egne familier, og kommer innom annenhver jul og i sommerferiene. Med mindre du flytter etter. Du havner på gamlehjem og de bor fortsatt 10 timer unna, ringer en gang i mellom men blir lei av at du snakker i sirkler fordi du er blitt surrete i hue.

Anonymous poster hash: a202a...edb

[Screamsilence24]

 

For et tåpelig svar! Man må respektere folks meninger uavhengig av deres alder! TS er voksen, og da bør man respektere meningene hennes som likeverdige som ens egne selv om du kanskje er litt eldre enn henne!

 

Ikke alle personer behøver å få barn her i verden. Det er ikke et krav. Alle kjenner ikke kribling i eggstokkene sine selv om man bikker 30 år. Skjerpings!

 

Anonymous poster hash: dbefe...ad5

 

 

Tåpelig??  Har ikke du forandret mening om noe etter du fylte 25 år?  Det har jeg og de fleste jeg kjenner.  Ja, hun er voksen - men man kan forandre oppfatning av ting og ikke minst kan livssituasjon forandre seg og dermed ønsker i livet.  

Mener du at hun som 25-åring skal dumpe drømmemannen for en grunn som ikke vil ha noe betydning på maaaange år ennå?  

[AnonymBruker]

Aldri få barn når du ikke vil ha dem. barna fortjener bedre enn det. dere får ikke et lykkelig samliv av å få barn som ikke er like sterkt ønsket av dere begge. barn er mye arbeid og vil ta mye livsglede fra dere, så når det ikke engang er et sterkt ønske fra begges side så er det dømt til å bli mislykket.

Anonymous poster hash: 6738f...6f6

[Gjest Haaploes]

Tåpelig??  Har ikke du forandret mening om noe etter du fylte 25 år?  Det har jeg og de fleste jeg kjenner.  Ja, hun er voksen - men man kan forandre oppfatning av ting og ikke minst kan livssituasjon forandre seg og dermed ønsker i livet.  

Mener du at hun som 25-åring skal dumpe drømmemannen for en grunn som ikke vil ha noe betydning på maaaange år ennå?  

Så du mener det er bedre at de holder sammen, TS endrer ikke oppfatning, de går fra hverandre om si...10 års tid, så må eksen finne seg en ny en han kan få barn med ASAP?

I mitt hode er det en logisk link mellom at folk ikke venter veldig lenge med å få barn og det at de går fra hverandre, et barn er en vanvittig belastning på et forhold. Det er hardt å si, men da er det faktisk bedre at TS og kjæresten går hvert til sitt, beholder et vennskap og heller kan finne partnere som vil det samme i livet.

[AnonymBruker]

Tåpelig??  Har ikke du forandret mening om noe etter du fylte 25 år?  Det har jeg og de fleste jeg kjenner.  Ja, hun er voksen - men man kan forandre oppfatning av ting og ikke minst kan livssituasjon forandre seg og dermed ønsker i livet.  

Mener du at hun som 25-åring skal dumpe drømmemannen for en grunn som ikke vil ha noe betydning på maaaange år ennå?  

 

du kan jo bruke hodet litt eller? man kaster ikke bort tiden til et annet menneske om man vet det har helt andre ønsker enn det du har. Mener du hun bare skal søle bort tiden hans fordi hun har funnet drømmemannen da eller?

Anonymous poster hash: 6738f...6f6

[HarvestMoon]

Dette oppsummerer egentlig alt.

Hos oss var det motsatt. Jeg hadde i alle år sagt at jeg ikke ønsket barn, mens han ønsket seg. Da jeg nærmet meg 30 dukket barneønsket opp, men da hadde han ombestemt seg og ville ikke ha. Jeg sa da at jeg ville bli nødt til å gå fra ham, for ønsket om å ha en egen familie var så sterkt.

Det er jo kortversjonen, mens langversjonen inneholder mye snørr og tårer og ikke minst lange samtaler.

Vi er fremdeles sammen i dag, og har nå to barn, som vi begge er uendelig glade for at vi fikk.

Anonymous poster hash: 9cdb9...06b

 

Beklager å si det, men det er rimelig intetsigende når folk med barn skal fortelle noen som ikke vil ha barn at de kommer til å bli glad i barna sine, dersom de får barn. Nærmest selvfølgelig blir folk glad i sine egne barn. Og når man først har fått barn, så er det vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke seg et liv uten barna.

Enhver som ikke vil ha barn har hørt dette mange-mange ganger, og er selvfølgelig klar over det.  

[Jus sanguinis]

eller bør jeg heller fokusere på å forsøke å venne meg til tanken på barn?

Anonymous poster hash: ca6ba...dcf

I henhold til min mening er tanken på å reprodusere seg selv selve meningen med livet!

[Pinkee]

Få i alle fall ikke barn uten at du ønsker det. Dømmemenn finnes det flere av, men har du først fått barn, er dem der resten av livet. Enten du vil eller ikke.

[AnonymBruker]

Beklager å si det, men det er rimelig intetsigende når folk med barn skal fortelle noen som ikke vil ha barn at de kommer til å bli glad i barna sine, dersom de får barn. Nærmest selvfølgelig blir folk glad i sine egne barn. Og når man først har fått barn, så er det vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke seg et liv uten barna.

Enhver som ikke vil ha barn har hørt dette mange-mange ganger, og er selvfølgelig klar over det.

Jeg har ikke sagt at TS burde få barn fordi hun vil komme til å bli glad i dem uansett. Jeg har sagt at hun må bestemme seg for om hun ønsker å være sammen med mannen eller om hun ønsker å forbli barnløs.

Jeg var frivillig barnløs til jeg var 30, jeg har hørt alle argumentene før.

Anonymous poster hash: 9cdb9...06b