Er jeg unormalt alene?

[AnonymBruker]

Føler meg ofte alene og forteller meg til stadighet at det ikke er så ille. Men kanskje det er det? På en skala fra 0-10, hvor alene er jeg egentlig?

To barn, en mann som jeg treffer for sex en gang i uken. Trener yoga to ganger i uken og prater med folk der. Jobb der jeg sitter mye alene men prater med kollegaer i lunchen. Ingen venner. Foreldre som bor tre timer unna som jeg treffer ca hver 6 uke

Kan det være sånn nå at jeg er inne i en nedadgående spiral - at jeg har så lite sosial kontakt med folk at jeg blir rarere og rarere etter som tiden går og dermed har enda mindre sjans til å få meg et normalt sosialt liv inkl en kjæreste ?

Anonymous poster hash: 67443...f93

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en sykdom som gjør meg husbundet og arbeidsufør.
Familien min bor i en annen by, og jeg snakker med de kun til høytider som bursdag og jul.
Siden jeg ikke jobber så ser jeg ikke et eneste menneske i hverdagen, og jeg bor alene og får ingen menneskelig kontakt.
Jeg har heller ingen venner, men en betalt støttekontakt jeg ser en gang i måneden - denne ene gangen i måneden, og de to gangene i måneden jeg tar den elektriske scooteren min til butikken for å handle dagligvarer er de eneste gangene jeg har kontakt med andre mennesker.
Jeg har ikke et sosialt liv og jeg har ingen kjæreste.
Jeg har en personlig assistent som kommer å vasker meg en gang i uka, og dette er den personen jeg ser mest av alle, foruten de på tv skjermen. Jeg prater aldri i telefonen og på bursdagen min var det ingen som ringte meg utenom moren min.
Forstår hva du mener med at du føler deg rar, man mister den mellommenneskelige relasjonen,
men det er virkelig folk som har det værre enn deg. Du har ihvertfall en frisk kropp til å gå ut å søke venner og aktiviteter og det er bare hodet og viljen din som stopper deg fra å gjøre det.
Du kan jo begynne å snakke litt mer med kollegene dine, finne ut om de liker samme ting som deg eller være med på lønningspils som er sosialt hyggelig eller melde deg inn i forskjellige sosiale grupper og aktiviteter der du kan få nye venner.

Anonymous poster hash: e6f3d...226

[gangnedsol i elg]

Føler meg ofte alene og forteller meg til stadighet at det ikke er så ille. Men kanskje det er det? På en skala fra 0-10, hvor alene er jeg egentlig?

To barn, en mann som jeg treffer for sex en gang i uken. Trener yoga to ganger i uken og prater med folk der. Jobb der jeg sitter mye alene men prater med kollegaer i lunchen. Ingen venner. Foreldre som bor tre timer unna som jeg treffer ca hver 6 uke

Kan det være sånn nå at jeg er inne i en nedadgående spiral - at jeg har så lite sosial kontakt med folk at jeg blir rarere og rarere etter som tiden går og dermed har enda mindre sjans til å få meg et normalt sosialt liv inkl en kjæreste ?

Anonymous poster hash: 67443...f93

Du kan stoppe den negative spiralen. Du er ikke så unormalt alene at det skulle by på for mange problemer. Du har jo barn, en elsker, og trenger kanskje bare en eller to venner, og/eller noen flere gode bekjente.

Du står jo ikke på skratsj i alle fall:)

[Cata]

Tja, på en skala fra 0-10 så ville du kanskje havnet på 5 eller 6? (Siden du nå spør.) 

 

Selv bor jeg alene. Ingen mann, (ingen elsker, ingen kjæreste,) ingen barn. Ei heller kanarifugl.... Jobber heltid og treffer naturligvis folk der. Ingen venner i nærmiljøet. Nærmeste geografisk plasserte menneske i den kategorien er 10-15 mil unna. (Forbedring fra tidligere da nærmeste var ca 30 mil unna). Men jeg har i det minste venner og treffer dem noen ganger i året. 

 

Nærmeste familie (også geografisk) bor 40 mil unna. 

 

Trener på studio et par ganger i uka og sier hei til den som sitter i resepsjonen så fremt jeg er der på et tidspunkt da det er bemannet. Som regel er jeg ikke det (har adgangskort). 

 

Spørs om jeg ikke havner på 3-4 på skalaen din.

 

(Og den uheldige AB#....226 kommer vel ned mellom 1-3 et sted). 

 

Og så hilser jeg selvsagt på betjeningen i kassen på super'n. 

[Gjest Cartman]

 

Hei.

Jeg har en sykdom som gjør meg husbundet og arbeidsufør.

Familien min bor i en annen by, og jeg snakker med de kun til høytider som bursdag og jul.

Siden jeg ikke jobber så ser jeg ikke et eneste menneske i hverdagen, og jeg bor alene og får ingen menneskelig kontakt.

Jeg har heller ingen venner, men en betalt støttekontakt jeg ser en gang i måneden - denne ene gangen i måneden, og de to gangene i måneden jeg tar den elektriske scooteren min til butikken for å handle dagligvarer er de eneste gangene jeg har kontakt med andre mennesker.

Jeg har ikke et sosialt liv og jeg har ingen kjæreste.

Jeg har en personlig assistent som kommer å vasker meg en gang i uka, og dette er den personen jeg ser mest av alle, foruten de på tv skjermen. Jeg prater aldri i telefonen og på bursdagen min var det ingen som ringte meg utenom moren min.

Forstår hva du mener med at du føler deg rar, man mister den mellommenneskelige relasjonen,

men det er virkelig folk som har det værre enn deg. Du har ihvertfall en frisk kropp til å gå ut å søke venner og aktiviteter og det er bare hodet og viljen din som stopper deg fra å gjøre det.

Du kan jo begynne å snakke litt mer med kollegene dine, finne ut om de liker samme ting som deg eller være med på lønningspils som er sosialt hyggelig eller melde deg inn i forskjellige sosiale grupper og aktiviteter der du kan få nye venner.

Anonymous poster hash: e6f3d...226

 

Håper det går bra med deg

[AnonymBruker]

Tja, på en skala fra 0-10 så ville du kanskje havnet på 5 eller 6? (Siden du nå spør.)

Selv bor jeg alene. Ingen mann, (ingen elsker, ingen kjæreste,) ingen barn. Ei heller kanarifugl.... Jobber heltid og treffer naturligvis folk der. Ingen venner i nærmiljøet. Nærmeste geografisk plasserte menneske i den kategorien er 10-15 mil unna. (Forbedring fra tidligere da nærmeste var ca 30 mil unna). Men jeg har i det minste venner og treffer dem noen ganger i året.

Nærmeste familie (også geografisk) bor 40 mil unna.

Trener på studio et par ganger i uka og sier hei til den som sitter i resepsjonen så fremt jeg er der på et tidspunkt da det er bemannet. Som regel er jeg ikke det (har adgangskort).

Spørs om jeg ikke havner på 3-4 på skalaen din.

(Og den uheldige AB#....226 kommer vel ned mellom 1-3 et sted).

Og så hilser jeg selvsagt på betjeningen i kassen på super'n.

Så 10 er sosial og 1 er ensom på skalaen din? Tenkte omvendt jeg

Men jeg synes heller ikke du er så unormal, tror det er mange som har det som deg. Som en nevner her, bli med på sosiale ting på jobben og meld deg på andre aktiviteter:) Se også aktivitetsvenner.no

Anonymous poster hash: 53b3c...481

[AnonymBruker]

Det du mangler er venner. Ellers er du jo normalt sosial i forhold til familie, kolleger og fritidsaktiviteter. Du kan ta initiativ overfor de du møter på yoga'en eller på jobben. Og du kan søke venner på nettet (aktivitetsvenner.no). Ellers finnes det jo foreninger for forskjellie interesser man kan melde seg inn i.

Anonymous poster hash: 02fcd...ca6