Tjukk i kroppen, tjukk i hodet

[AnonymBruker]

Ja, jeg er altså en skikkelig tjukkas. 90 kg fordelt utover 167 cm og uten den heldige fordelingen hvor mye legger seg på puppene. Neida, her er det kulemage og lår som gjelder. 

Jeg skulle aller helst ha gått ned den 25-30 kg, men innser at jeg er godt fornøyd hvis jeg kan komme meg ned til 70 kg og holde meg der.

Kunnskapen har jeg: jeg vet hva som er sunt og usunt, vet hvor stor en normal posjon er, vet at det må være livsstilsendring, at man ikke kan forvente store resultater over et par uker og alt det der. Starte smått og overkommelig.

Problemet mitt sitter i hodet. Jeg blir ofte liggende våken etter at samboeren min har sovnet og kverne rundt tanker om min egen vekt. Jeg tenker på det på skolen i den grad at det forstyrrer lesingen min. Jeg tenker på det på jobben og føler at alle andre tenker på det også. Hun er feit, hun. Jeg tenker på det på gaten. Jeg tenker på det sammen med familien. Jeg tror jeg tenker på min egen kropp ca 40 % av den tiden jeg er våken.

Disse tankene ødelegger også for forsøk på vektnedgang og livstilsendring. De gangene jeg har prøvd å få til en endring tar tankene over livet mitt fullstendig. Det gjør at jeg gir opp etter noen uker, fordi jeg orker ikke tenke sånn på fulltid. Det er mer enn nok å leve med hvor mye jeg tenker på kroppen min utenom disse forsøkene på endring. 

Jeg innser at jeg muligens har behov for profesjonell hjelp. Enten av kostholdsveileder eller lege eller psykolog. Slik jeg ser det er tankene rundt vekt og min psykiske helse knyttet til det på dette tidspunktet et større problem for meg enn selve vekten. Jeg tror heller ikke jeg klarer å gjøre noe med vekten så lenge tankene er der. 

Min største bekymring er at disse tankene om tankene bare er en unnskyldning som hindrer meg i å foreta faktiske endringer i livet mitt. "Du får det ikke til uansett, fordi tankene dine ødelegger for deg." 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg må få det ned på papir og ut av hodet. 

Anonymous poster hash: 58ad2...5d1

[Nariko]

Om du går tilbake til kjernen av problemet;

Har du alltid vært overvektig?

Hva er grunnen til at du ble overvektig?

[AnonymBruker]

Wow, dette er omtrent som å lese om meg selv! Jeg føler meg også overveldet av tanker om egen kropp og vekt, for ikke snakke om skam forbundet med mat. Jeg er aldri på badet uten å måle meg selv opp og ned i speilet og grøsse. Har ingen gode tips, egentlig, vil bare si at jeg vet hvordan det er.

Anonymous poster hash: 8904c...110

[AnonymBruker]

Om du går tilbake til kjernen av problemet;

Har du alltid vært overvektig?

Hva er grunnen til at du ble overvektig?

Jeg har alltid vært overvektig, i større eller mindre grad. Jeg har hvertfall alltid følt meg overvektig, selv om jeg til tider har hatt normal vekt. Men ja, selv på barneskolen var jeg over normalen. 

Godt spørsmål. Grunnen til at jeg ble overvektig i utgangspunktet vet jeg ikke. Det har alltid vært sånn. Grunnen til at jeg er overvektig er at jeg spiser for mye i forhold til aktivitetsnivået. 

Anonymous poster hash: 58ad2...5d1

[AnonymBruker]

 

Wow, dette er omtrent som å lese om meg selv! Jeg føler meg også overveldet av tanker om egen kropp og vekt, for ikke snakke om skam forbundet med mat. Jeg er aldri på badet uten å måle meg selv opp og ned i speilet og grøsse. Har ingen gode tips, egentlig, vil bare si at jeg vet hvordan det er.

Anonymous poster hash: 8904c...110

 

Det er ikke en følelse jeg unner noen. Det tar opp så uendelig unødvendig mye krefter å hele tiden være så kritisk til seg selv, men for min del (og sikkert også din) så er det et inngrodd mønster. For ikke å snakke om at det gjør det mye vanskeligere å gjøre sunne endringer. 

Anonymous poster hash: 58ad2...5d1

[Nariko]

Jeg har alltid vært overvektig, i større eller mindre grad. Jeg har hvertfall alltid følt meg overvektig, selv om jeg til tider har hatt normal vekt. Men ja, selv på barneskolen var jeg over normalen.

Godt spørsmål. Grunnen til at jeg ble overvektig i utgangspunktet vet jeg ikke. Det har alltid vært sånn. Grunnen til at jeg er overvektig er at jeg spiser for mye i forhold til aktivitetsnivået.

Anonymous poster hash: 58ad2...5d1

Ofte er det noe psykisk som ligger bak siden man spiser og bruker mat som trøst/kos/belønning etc.

Kan du tenke deg hvorfor mat ble så viktig for deg da du var yngre?

Der ligger gjerne kjernen til problemet slik at du kan ta fatt i det psykologiske.