Barn og leking

[AnonymBruker]

Inspirert av et par andre tråder her inne de siste dagene så lurer jeg på hva som av hver enkelt regnes som normalt at barn klarer å leke alene. Og om man tror personlighet og arv har noe å si.

Selv vokste jeg opp et lite sted, men rundt der jeg bodde var det 4 andre i min alder som jeg hele tiden kunne leke med. Om ingen av disse mot formodning kunne leke så ble jeg raskt rastløs og lurte på om jeg kunne få venner på besøk, eller dra på besøk. Jeg hadde ingen foreldre som lekte sammen med meg, men siden jeg stort sett hadde andre barn rundt meg så ble jeg fort rastløs da disse ikke var tilgjengelig for lek. Den dag i dag kjenner jeg faktisk litt på den rastløse følelsen dersom det er lang tid uten noe å finne på.

Jeg har ei jente på fire år, og hun er enebarn. Hun kan (Gud forby) måtte være alene uten andre barn et par dager innimellom når barnehagen er stengt. Disse dagene merker jeg at hun blir rastløs og trenger mer tid som jeg aktivisere henne. Hun kan og leke ca 30 min alene med diverse på sitt beste, men ofte ikke mer enn 20 min. Likevel syns jeg dette er bra, hun er tross alt bare fire år og liker å være sammen med mammaen sin. Som oftest hvis jeg er opptatt så får hun beskjed om å vente til jeg er ferdig med det jeg holder på med. Men noen ganger legger jeg faktisk fra meg det jeg holder på med for å imøtekomme hennes spørsmål om oppmerksomhet. Hun skal også oppleve at mamma noen ganger legger fra seg klesvasken for å se frosken hun har lagd i Lego.

Dager det er ferie så blir det mer intenst for meg som mamma, men sånn er det. Jeg forventer at hun kan sitte alene litt i noen økter om dagen å leke, men ikke hele dagen. Jeg merker jo selv hvor rastløs jeg kan bli i ferier. Gutten til ei venninne derimot kan legge veldig lenge alene uten problemer. Og det kunne min venninne som lita også.

Det var også ei som nevnte at barn ikke skulle foretrekke å leke med voksne. Min jente elsker å leke med bestemor, og er bestemor til stede så samler alle barna seg rundt henne. Noen ganger er jenta mi i familiebursdag alene og vi har med leker. Da er det urolig vanskelig å få henne til å leke alene, fordi det er mange voksne som det er gøy å leke med.

Poenget i alt dette skriveriene er at jeg tror det er veldig personavhengig om man leker selvstendig eller ikke. Ikke nødvendigvis noe ungen gjør av vond vilje og ikke noe foreldrene til de som er veldig selvstendige skal ha så æren for. Man har ulik personlighet og sånn er det. Datteren min er veldig rettferdig og det har hun vært så lenge jeg kan huske. Alltid delt og delt likt på ting. Det er ikke noe jeg har gått inn for, men noe hun som tydelig er en del av hennes personlighet.

Anonymous poster hash: d885a...85b

[AnonymBruker]

Interessant tanke. Vår er 5 år, og er også enebarn. Det er vanskelig å få ham til å leke selv over lengre tid (type en halv time, eller mer) uten at noen skjermer er involvert. Han er ikke et barn som griper tak i tegnestiftene selv, eller finner frem en bok på dagen. Bøker leser vi fast i på kveldstid, så for han er liksom det blitt noe man gjør på kvelden, og det er vanskelig å få ham til å finne interesse for bøker selv på dagtid. Han er med på å spille spill med oss, sykle ute etc. dersom vi er med. Men ellers er det litt for lite selvstendighet. 

 

Som barn likte jeg veldig godt å drive med aktiviteter jeg kunne gjøre alene (spille musikkinstrumenter blant annet), og mannen min har heller ikke hatt noe problemer med det.

 

Vi tror egentlig ikke at dette er arvelig. Tror mye det har å gjøre med hvordan personligheten til det enkelte barn er rett og slett.

Anonymous poster hash: 47317...b29

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn og en mester i å leke for meg selv! Mine foreldre lekte aldri, de leste aviser, bøker, så nyhetene, gjorde husarbeid. De sov middag etter jobb. Men de var veldig "tilgjengelige" i den forstand at de var interessert i meg, hva jeg tenkte, lekte osv. Jeg følte meg alltid sett. De stilte spørsmål og lyttet til det jeg fortalte. Men de lekte aldri med meg (bortsett fra når jeg var veldig liten). Jeg kunne holde på i timesvis for meg selv, uansett hvor jeg var. Dette dersom jeg ikke hadde venner eller andre i nærheten. Slike heldigvis mine barn også, nå har kimse hverandre, men de leker selvstendig og det er lite "mas".

Anonymous poster hash: 01f52...15e

[mijaa]

Jeg tror det er personavhengig, ikke arvelig. Jeg var veldig flink til å leke alene som liten, kunne holde på i timesvis! Det henger nok sammen med at jeg hadde en venn i nærheten, og hvis han var opptatt så hadde jeg liksom ikke så mye valg. Yatzhee og andre spill har jeg spilt mest med meg selv, for å si det sånn 

[bush babe]

Det er nok litt personavhengig, men jeg tror nok oppdragelse har en stor del av hvor godt et barn leker alene også. 

Noen av mine venninners barn kan knapt leke alene, men så er også begge foreldrene opptatt av at barna deres ikke skal ha noe ubehag eller gråte, så da får de alltid oppmerksomhet når de ønsker det.

Og dette er litt slitsomt for oss som har barn som fint kan leke alene. Særlig når de er på besøk, for det holder ikke å ha andre barn å leke med, mor eller far må også her delta i barnas lek. 

Så i vår vennekrets er det de "overbeskyttende" foreldrene som har barn som trenger at det skjer noe hele tiden i form av aktiviteter/besøk e.l.

De med foreldre som ikke slipper alt de har i hendene så fort barna roper, har barn som lett aktiviserer seg selv alene eller med andre. 

Nå når vi har hjemmeferie og alle andre er på ferie, så leker vi nok totalt et par timer med barna våre på tre og seks år, men resten holder de på selv. (og vi har ikke ipad e.l. og ikke ser de på tv hver dag heller).

Kanskje tilfeldig, men jeg tenker at vi som foreldre har litt av "æren" for dette, jeg tror ikke dette er personlighet. 

[Teriyaki]

Jeg var veldig flink til å leke alene som barn. Kunne holde på i evigheter, langt inni min egen fantasiverden. I tillegg var det mange barn å leke med i nabolaget, så var ikke noe problem å finne selskap heller. Foreldrene mine lekte lite med meg, men var absolutt til stede. Dessuten var moren min flink til å sette i gang formingsaktiviteter som maling, trolldeig etc.

Sønnen min på 3,5 år er også flink til å leke alene. Ikke i like stor grad som jeg var, men klager ikke. Det er mest hvis jeg ikke har noe å gjøre at han spør om jeg kan leke med han. Hvis jeg gjør husarbeid så er han veldig flink til å underholde seg selv.

[Rhyth]

Tror også det er ganske person avhengig. Jeg ble sjelden lekt med av mamma og hun var ikke veldig flink til å høre ordentlig etter når jeg fortalte noe heller. Jeg er enebarn jeg var elendig til å finne på ting alene. Hadde heller ikke noen barn i nærområdet å leke med, så jeg kjedet meg ganske mye. Men kan ikke si at jeg ble flinkere til å finne på ting selv om jeg kjedet meg endel. Grunnen til at jeg kjedet meg var jo ofte at jeg var lei av å leke alene og savnet noen å leke med.

Endret 15. juli 2015 av Rhyth