Pappaen har kuttet ut kontakten med barnet vårt

[AnonymBruker]

Pappaen har valgt å trekke seg ut av livet til vårt felles barn. Dette syntes jeg er ufattelig trist. Barnet er 1,5 år, så h*n forstår nok ikke så mye, men jeg mistenker at h*n likevel forstår. Barnet har blitt veldig mammadalt etter han "forsvant" for noen uker siden. Barnet var vant til å se pappaen daglig. Barnet gråter også mye på nettene og trenger mye nærhet fra meg. Går jeg inn på kjøkkenet mens barnet leker i stuen kommer h*n gråtende etter. Det skjer hver gang og det var aldri sånn før. Jeg bekymrer meg for at h*n er redd jeg også bare skal forsvinne. Noen som har noen gode råd og komme med, så barnet skal føle trygghet? Dette gjør vondt for meg som mamma.

Anonymous poster hash: 3a26a...856

[Rotemor]

Far har vel fått panikk for ansvaret sitt. Han kommer nok tilbake, og det blir viktig å holde døra åpen for ham, selv om han NÅ er en uansvarlig drittsekk.

Ang. Barnets reaksjonerså er det vel ikke så sannsynlig at han er så bevisst ved savnet sitt. Det er lvel mer sannsynlig at han reagerer på dine følelser. Du er naturlig nok litt følsom om dagen, vil jeg tro?

[AnonymBruker]

Barnets utvikling går i faser. At det er klengete akkurat nå skyldes ikke at far er fraværende.

 

Foreslår for deg å lese litt om barns utvikling slik at du ikke tillegger det årsaker for oppførsel. 

 

Anonymous poster hash: a607b...f1a

[AnonymBruker]

Barnets utvikling går i faser. At det er klengete akkurat nå skyldes ikke at far er fraværende.

Foreslår for deg å lese litt om barns utvikling slik at du ikke tillegger det årsaker for oppførsel.

Anonymous poster hash: a607b...f1a

Leser mye om utvikling og faser. Vet at barnet hår igjennom tøffere faser før det blir litt lettere for de. Men dette kom i etterkant av at pappaen dro og jeg lurer på om det kan ha en sammenheng.

Anonymous poster hash: 3a26a...856

[AnonymBruker]

Leser mye om utvikling og faser. Vet at barnet hår igjennom tøffere faser før det blir litt lettere for de. Men dette kom i etterkant av at pappaen dro og jeg lurer på om det kan ha en sammenheng.

Anonymous poster hash: 3a26a...856

 

Barnet blir naturlig nok påvirket av deg, det skjønner du vel?

 

Det får være måte på å skulle finne ting å klandre far for. 

Anonymous poster hash: a607b...f1a

[AnonymBruker]

Barnet blir naturlig nok påvirket av deg, det skjønner du vel?

Det får være måte på å skulle finne ting å klandre far for.

Anonymous poster hash: a607b...f1a

Jeg er viser ikke hvordan jeg føler det ovenfor barnet. Er det rart jeg klandrer en pappa som kutter ut kontakten med barnet sitt? Sybtes du det var dårlig gjort av meg å klandre han for det?

Anonymous poster hash: 3a26a...856

[Ruccula]

Jeg har ikke noen gode råd ts, fordi jeg er ikke god på barn.

Jeg vil bare si at det hørest tøft ut å være i din situasjon. Og jeg vil ønske deg lykke til videre.

[AnonymBruker]

Mye rare folk her inne. Tydelig st enkelte som sitter her inne har en forvrengt virkelighets oppfatning. Skylder på meg fordi jeg klandrer en pappa som reiser fra sitt eget barn. Klart jeg klandrer han. Hadde ikke dere vært skuffet om far til deres barn plutselig fant ut etter 1,5 år, at nei, jeg vil ikke ha noe med barnet mitt å gjøre lenger? Barnet er så glad i pappaen sin. Det gjør oppriktig vondt når barnet går dagen lang rundt og roper på pappa.

Jeg bare lurte på om grunnet til at barnet er så mye lei seg og gråter når jeg går inn i et annet rom kan skyldes at h*n er redd. Og lurer på hva jeg kan gjøre.

Helt utrolig at man får så mye krasse svar.

Anonymous poster hash: 3a26a...856

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen gode råd ts, fordi jeg er ikke god på barn.

Jeg vil bare si at det hørest tøft ut å være i din situasjon. Og jeg vil ønske deg lykke til videre.

Tusen takk 😊

Anonymous poster hash: 3a26a...856

[AnonymBruker]

Du er jo anonym! Da spiller der jo ingen rolle! Er så evig lei av det tullet med h*n!!!

Anonymous poster hash: b5259...d42

Kan være folk som kjenner til oss som sitter her inne. Og ettersom jeg har fortalt flere opplysninger, som kan gjøre oss til kjenne, ville det vært ennå mere åpenbart om jeg oppga kjønnet på barnet. Forstår du ikke det du da?

Anonymous poster hash: 3a26a...856

[AnonymBruker]

Jesus fitte kristus, TS har et hjerteskjærende problem, og dere maser om *********** *** ** ******** h*n*************************h*n*********.

Anonymous poster hash: 6527d...389

[AnonymBruker]

Mye rare folk her inne. Tydelig st enkelte som sitter her inne har en forvrengt virkelighets oppfatning. Skylder på meg fordi jeg klandrer en pappa som reiser fra sitt eget barn. Klart jeg klandrer han. Hadde ikke dere vært skuffet om far til deres barn plutselig fant ut etter 1,5 år, at nei, jeg vil ikke ha noe med barnet mitt å gjøre lenger? Barnet er så glad i pappaen sin. Det gjør oppriktig vondt når barnet går dagen lang rundt og roper på pappa.

Jeg bare lurte på om grunnet til at barnet er så mye lei seg og gråter når jeg går inn i et annet rom kan skyldes at h*n er redd. Og lurer på hva jeg kan gjøre.

Helt utrolig at man får så mye krasse svar.

Anonymous poster hash: 3a26a...856

Tror nok grunnen til de krasse svarene er skrivemåten din. Folk er så lei av å lese h*n at man nesten koker. I tillegg er du anonym og da spiller det 0 rolle om du sier han eller hun.

Anonymous poster hash: b5259...d42

[Amarone]

Barnet blir naturlig nok påvirket av deg, det skjønner du vel? Det får være måte på å skulle finne ting å klandre far for.  Anonymous poster hash: a607b...f1a

Tror du alvorlig talt at et barn på 1,5 år ikke er i stand til å savne sin far?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe tro på at et barn på halvannet år går rundt og roper etter faren sin hele dagen fordi vedkommende savner han. Og i hvertfall ikke når de aldri har bodd sammen.

Dette er nok bare noe som forekommer i ditt hode.

Og barn har forskjellige utviklingsfaser, deriblant separasjonsangst, og det er nok derfor "h*n" gråter når du går inn i et annet rom. Vil være med.

Anonymous poster hash: a0620...cd4

Endret 15. juli 2015 av Kosemose

[AnonymBruker]

Det må da være helt irrelevant hva bakgrunnen for svangerskapet var så lenge far faktisk har påtatt seg ansvaret og vært til stede i barnets liv i 1,5 år! Sorry, far har påtatt seg ansvar, så HAR han et ansvar! Eller skal det være slik at fedre bare kan komme i ettertid og påstå at svangerskapet og barnet aldri var ønsket og stikke av, om det var gått 1,5 år eller 10...

 

Så til saken, ja, små barn føler også savn! Klart barnet merker at far ikke lengre er der, samt fanger opp følelser fra mor om at noe har skjedd/er galt. Eneste løsning må vel være å imøtekomme barnets følelser og bygge opp trygghet igjen.

Anonymous poster hash: e5ecb...fd1

[Rotemor]

Selvsagt berører dette deg kraftig.

Far til mine eldste kom og gikk som det passe ham, og det passet ikke så ofte.....

Men jeg synes ikke jeg hadde noe valg. Jeg mente da at det var bedre med en ustabil far enn ingen far.

Resultatet ble en sønn som higet og higet etter faren sin. Man leter etter hengivenhet og oppmerksomhet fra foreldrene sine hele livet om man ikke får den dosen man trenger.

Selv med en sønn full av farskomplekser så mener jeg at jeg gjorde rett i å la ham komme...Nå ser jeg tendens til endring i holdningen til sønnen min. Det sinne jeg måtte ta i pubertetsårene er nå rettet mot rett person.

En dag vil mannen selv måtte stå til ansvar for eget barn og egne handlinger. De gjelder for deg å handle så rolig og riktig som mulig overfor barnet.

Han blir ikke mer eller mindre drittsekk av at du holder dette mot ham.

Du får en tøff tid fremover, det er ikke til å unngå. Jeg håper du har gode folk rundt deg

Endret 15. juli 2015 av Kosemose

[AnonymBruker]

Dette er dessverre slikt samværsforeldre kan gjøre. De kan komme og gå når som helst. Hovedomsorgstakeren kan dessverre ikke tvinge gjennom samvær (det er da tross alt ikke nødvendigvis barnets beste, være med en som ikke vil være med en....)

 

Du må bare være der for barnet, vis at alt er bra. Smil og vær glad. Kanskje barnet rett og slett er i en fase nå hvor du er mere trengt som den trygge havnenen du kan være.

 

Pappaen kommer nok tilbake ved en senere anledning. Det er ofte slik.

 

Har selv en bf som kommer og går i hutt og pine. Dette er ikke bra i det hele tatt. Hadde en slik pappa selv. De lager ris til egen bak

Anonymous poster hash: 8e8b0...683

[spektralkatt]

syms det er usnakelig å gi mor så mye pes med å påstå hun sikkert presset ham. Slutt med det.

Dette er ikke mors feil.

Jeg forstår godt du er bekymret, og selvfølgelig reagerer barnet på at får er borte, selvfølgelig reagerer mor på det. Det er helt menneskelig og naturlig.

Jeg har desverre ikke noen veldig gode råd til deg, ang far.

Men å ta vare på deg selv, fortsett å være nær og tilstedeværende for barnet.

Barnet er for lite av å ha så mye nytte av prat og forklaringer, dey viktigste vil være å holde på gode daglige rutiner, skap hyggelige stunder for deg og barnet i dagliglivet. og å fokusere på å skape gode og stabile relasjoner mellom barnet og de omsorgspersonene barnet har i livet sitt ( f eks besteforeldre, venner, evt andre som er nær dere) prøv å ikke stress alt for mye med det akkurat nå, tenk på det i bet mer langsiktig perspektiv.

[AnonymBruker]

Pappaen har valgt å trekke seg ut av livet til vårt felles barn. Dette syntes jeg er ufattelig trist. Barnet er 1,5 år, så h*n forstår nok ikke så mye, men jeg mistenker at h*n likevel forstår. Barnet har blitt veldig mammadalt etter han "forsvant" for noen uker siden. Barnet var vant til å se pappaen daglig. Barnet gråter også mye på nettene og trenger mye nærhet fra meg. Går jeg inn på kjøkkenet mens barnet leker i stuen kommer h*n gråtende etter. Det skjer hver gang og det var aldri sånn før. Jeg bekymrer meg for at h*n er redd jeg også bare skal forsvinne. Noen som har noen gode råd og komme med, så barnet skal føle trygghet? Dette gjør vondt for meg som mamma.

Anonymous poster hash: 3a26a...856

Forsvant han rett etter bruddet, eller har han hatt daglig kontakt med barnet etter bruddet?

Umiddelbart tenkte jeg at han føler seg litt presset på en måte, overveldet av ansvar osv. 

Noen mødre er også veldig til å ha sterke meninger om at far må besøke barnet hos mor når det er så lite istedet for å la far ta ansvar selv. Jeg kan godt forstå at det må føles vanskelig etter et brudd å skulle måtte forholde seg til mor daglig for å få sett barnet sitt når det har vært et brudd.. Men jeg vet jo ikke om dere hadde det slik, og jeg håper han kommer tilbake på banen igjen for barnet sitt skyld.

Anonymous poster hash: 0de72...28a

[regine]

Bruk tiden, kreftene og energien din på å ivareta barnet og deg selv, IKKE på å få far på banen igjen. Det er hans og kun hans ansvar. Det betyr ikke at du ikke skal være åpen for kontakt med barnet dersom far tar kontakt igjen, men det betyr rett og slett at det ikke er ditt ansvar å få far til å forstå at han må ta ansvar for barnet sitt.

 

Det er FAR som må ta ansvar for sine handlinger, ikke du. Og det er viktig å huske på, fordi du trenger alle dine krefter på å ta vare på barnet.

 

og jeg tror også, som andre har skrevet, at barnet muligens savner far, men like gjerne opplever at du er "fjern" og dermed blir mer "krevende" ifht at du ikke kan gå fra h*n. Bare bruk tid m ungen og gjør h*n trygg på at mamma ikke forsvinner, så går det helt sikker over.

 

lykke til!