Forventes det for mye av barn hva gjelder egenaktivitet?

[AnonymBruker]

Jeg har lest noen tråder her inne om hva man forventer av barn og har også snakket med folk i den virkelige verden om dette. Forventes det for mye av barn i dag hva gjelder egenaktivitet o.l?

Nå har jeg av ulike grunner bare et barn, noe som i seg selv kanskje gjør at vi som foreledre må aktivisere barnet mer enn barn med søsken. Når folk sier de blir slitne av å ha barna i ferien så får man noen ganger så ørene flagrer fordi man har sydd puter under armene til barna og aktiviserer for mye.

Nå kan jeg ikke gå ut fra andre enn mitt barn, men det er nå det jeg gjør. Hun nærmer seg 4 år og er som nevnt enebarn. Hun begynte i barnehagen like før hun fylte ett år. Hun begynte fullt da hun begynte. Så ukedagene hennes har i det store og hele bestått av barnehagen og vært omringet av andre barn. Siden vi foreldre jobber fullt så er ofte helgene fulle av besøk til familie da det ikke er tid til i uken.

Dersom vi er hjemme 2-3 dager uten å finne på noe, ikke noe besøk, ikke noe kjøretur osv, bare være hjemme, så blir jenta mi veldig rastløs og henger mye i buksebeina mine. Da tenker sikkert mange at det bare er å la henne kjede seg for da vil det gå seg til. Det er vel på dette punktet jeg tenker vi forventer for mye i samfunnet. I hverdagen er barna omringet av folk hele tiden i barnehagen, skolen, SFO, aktiviteter og i helger. De har liten mulighet til å kjede seg. Men når ferien kommer, da skal de klare å aktivisere seg selv og holde seg litt for seg selv så foreldrene selv kan få slappe av. Dette mener jeg er urimelig høye forventninger til barnet, når livet dems ellers er så stappet av ting som skjer. Om sommeren, da skal de helst klare seg alene og ikke kreve så mye. Vår jente krever en del aktivisering. Hun er alene også bor vi et relativt lite sted, altså ingen gate hvor unger løper om hverandre. Vi som foreledre må faktisk legge en liten innsats i å være med henne og leke med henne, skaffe besøk av familie og venner og generelt finne på ting med henne. Hvordan kan vi forvente at hun som ikke ennå er fire år skal aktivisere seg alene når hun ikke gjør det til vanlig? Og vi voksne, vi må da ha ting å gjøre vi også for ikke å kjede oss? Det er sjelden vi sitter å kjeder oss for gøy vi heller? Men vi har en større mulighet til å organisere hverdagen som vi selv vil.

En litt annen ting, men samtidig noe i likheten i det jeg har skrevet over. Jeg leste denne tråden om hun som hadde en venninne som irriterte seg over barnet. Nå har jeg ikke heldigvis (som jeg vet om hvertfall) ingen venninner som irriterer seg over barnet mitt. Men mine tanker rundt dette er at dersom man har venninner med barn så må man nesten forvente å bli forstyrret mens man er på besøk. Man kan virkelig ikke forvente å besøke ei venninne med et barn på 4 år uten å bli avbrutt av barnet. Om man virkelig må snakke om voksenting som barneører ikke skal høre så får man ta det etter leggetid. Huset er like mye barnets hus og barnet må faktisk lære seg til å ta hensyn til andre og det er ikke gjort i en håndvending. For en 4 åring er det naturlig å glemme seg bort og snakke i munnen på andre innimellom. De må faktisk utsettes for slike situasjoner for å lære seg hvordan man skal opptre sosialt ute blant folk. Og barnet har etter min mening også rett til å si og fortelle ting til tross for at foreldrene har voksenbesøk. Noe som irriterer meg er voksne som ikke respekterer når barn snakker.

Mulig jeg får 3/4 av KG på nakken nå, men det får så være

Anonymous poster hash: 257d8...59c

[AnonymBruker]

Og en liten annen ting. "alle" sier at de var så flinke til å være selvstendig da de var barn. Jeg tror det er litt selektiv hukommelse inne i bilde der.

Anonymous poster hash: 257d8...59c

[AnonymBruker]

Unger har godt av å kjede seg.

Uansett alder, så må alt organiserer i dag. Ser ut for at dagens barn ikke klarer annet enn å slå på tv,pc...

Jeg fatter ikke foreldre som ser på at unger sitter inne.

Når så dere unger i gaten spilte slåball?

Anonymous poster hash: a0103...4f1

[Gjest SykkelJenny]

Er ikke barn ute og leker med andre barn lenger?

[AnonymBruker]

Er ikke barn ute og leker med andre barn lenger?

I vårt tilfelle skrev jeg at hun er enebarn og at vi bor et sted det ikke er barn i umiddelbar nærhet. Tror du alle bor et sted fullt av barn?

Anonymous poster hash: 257d8...59c

[AnonymBruker]

Unger har godt av å kjede seg.

Uansett alder, så må alt organiserer i dag. Ser ut for at dagens barn ikke klarer annet enn å slå på tv,pc...

Jeg fatter ikke foreldre som ser på at unger sitter inne.

Når så dere unger i gaten spilte slåball?

Anonymous poster hash: a0103...4f1

Jeg ser ikke på ungen min sitte inne. Men vi er enten med henne ut eller får venner hit eller drar til venner. Jeg forventer virkelig ikke at hun skal klare å aktivisere seg dag ut og inne alene.

Anonymous poster hash: 257d8...59c

[AnonymBruker]

Jeg har lest noen tråder her inne om hva man forventer av barn og har også snakket med folk i den virkelige verden om dette. Forventes det for mye av barn i dag hva gjelder egenaktivitet o.l?

Nå har jeg av ulike grunner bare et barn, noe som i seg selv kanskje gjør at vi som foreledre må aktivisere barnet mer enn barn med søsken. Når folk sier de blir slitne av å ha barna i ferien så får man noen ganger så ørene flagrer fordi man har sydd puter under armene til barna og aktiviserer for mye.

Nå kan jeg ikke gå ut fra andre enn mitt barn, men det er nå det jeg gjør. Hun nærmer seg 4 år og er som nevnt enebarn. Hun begynte i barnehagen like før hun fylte ett år. Hun begynte fullt da hun begynte. Så ukedagene hennes har i det store og hele bestått av barnehagen og vært omringet av andre barn. Siden vi foreldre jobber fullt så er ofte helgene fulle av besøk til familie da det ikke er tid til i uken.

Dersom vi er hjemme 2-3 dager uten å finne på noe, ikke noe besøk, ikke noe kjøretur osv, bare være hjemme, så blir jenta mi veldig rastløs og henger mye i buksebeina mine. Da tenker sikkert mange at det bare er å la henne kjede seg for da vil det gå seg til. Det er vel på dette punktet jeg tenker vi forventer for mye i samfunnet. I hverdagen er barna omringet av folk hele tiden i barnehagen, skolen, SFO, aktiviteter og i helger. De har liten mulighet til å kjede seg. Men når ferien kommer, da skal de klare å aktivisere seg selv og holde seg litt for seg selv så foreldrene selv kan få slappe av. Dette mener jeg er urimelig høye forventninger til barnet, når livet dems ellers er så stappet av ting som skjer. Om sommeren, da skal de helst klare seg alene og ikke kreve så mye. Vår jente krever en del aktivisering. Hun er alene også bor vi et relativt lite sted, altså ingen gate hvor unger løper om hverandre. Vi som foreledre må faktisk legge en liten innsats i å være med henne og leke med henne, skaffe besøk av familie og venner og generelt finne på ting med henne. Hvordan kan vi forvente at hun som ikke ennå er fire år skal aktivisere seg alene når hun ikke gjør det til vanlig? Og vi voksne, vi må da ha ting å gjøre vi også for ikke å kjede oss? Det er sjelden vi sitter å kjeder oss for gøy vi heller? Men vi har en større mulighet til å organisere hverdagen som vi selv vil.

En litt annen ting, men samtidig noe i likheten i det jeg har skrevet over. Jeg leste denne tråden om hun som hadde en venninne som irriterte seg over barnet. Nå har jeg ikke heldigvis (som jeg vet om hvertfall) ingen venninner som irriterer seg over barnet mitt. Men mine tanker rundt dette er at dersom man har venninner med barn så må man nesten forvente å bli forstyrret mens man er på besøk. Man kan virkelig ikke forvente å besøke ei venninne med et barn på 4 år uten å bli avbrutt av barnet. Om man virkelig må snakke om voksenting som barneører ikke skal høre så får man ta det etter leggetid. Huset er like mye barnets hus og barnet må faktisk lære seg til å ta hensyn til andre og det er ikke gjort i en håndvending. For en 4 åring er det naturlig å glemme seg bort og snakke i munnen på andre innimellom. De må faktisk utsettes for slike situasjoner for å lære seg hvordan man skal opptre sosialt ute blant folk. Og barnet har etter min mening også rett til å si og fortelle ting til tross for at foreldrene har voksenbesøk. Noe som irriterer meg er voksne som ikke respekterer når barn snakker.

Mulig jeg får 3/4 av KG på nakken nå, men det får så være

Anonymous poster hash: 257d8...59c

 

Og nettopp derfor er det viktig å ta livet med ro og sitte stille litt i feriene. Unger har godt av å kjede seg innimellom.

 

Ps. Mitt hus er ikke barnas hus. Det er mitt hus. De får lov til å bo her til de velger å flytte hjemmefra, men det er mine regler som gjelder her. Uansett alder.

Anonymous poster hash: f2964...c60

[AnonymBruker]

Og nettopp derfor er det viktig å ta livet med ro og sitte stille litt i feriene. Unger har godt av å kjede seg innimellom.

Ps. Mitt hus er ikke barnas hus. Det er mitt hus. De får lov til å bo her til de velger å flytte hjemmefra, men det er mine regler som gjelder her. Uansett alder.

Anonymous poster hash: f2964...c60

Jada, de har gått av å kjede seg innimellom. Men hvilke forventninger ville du hatt til en fireåring hjemme, alene, uten andre unger rundt?

"de får lov til å bo her til de velger å flytte ut", respekt fortjener likevel barn. Det er ikke greit å avbryte barn som snakker heller.

Anonymous poster hash: 257d8...59c

[AnonymBruker]

Jeg har lest noen tråder her inne om hva man forventer av barn og har også snakket med folk i den virkelige verden om dette. Forventes det for mye av barn i dag hva gjelder egenaktivitet o.l?

Nå har jeg av ulike grunner bare et barn, noe som i seg selv kanskje gjør at vi som foreledre må aktivisere barnet mer enn barn med søsken. Når folk sier de blir slitne av å ha barna i ferien så får man noen ganger så ørene flagrer fordi man har sydd puter under armene til barna og aktiviserer for mye.

Nå kan jeg ikke gå ut fra andre enn mitt barn, men det er nå det jeg gjør. Hun nærmer seg 4 år og er som nevnt enebarn. Hun begynte i barnehagen like før hun fylte ett år. Hun begynte fullt da hun begynte. Så ukedagene hennes har i det store og hele bestått av barnehagen og vært omringet av andre barn. Siden vi foreldre jobber fullt så er ofte helgene fulle av besøk til familie da det ikke er tid til i uken.

Dersom vi er hjemme 2-3 dager uten å finne på noe, ikke noe besøk, ikke noe kjøretur osv, bare være hjemme, så blir jenta mi veldig rastløs og henger mye i buksebeina mine. Da tenker sikkert mange at det bare er å la henne kjede seg for da vil det gå seg til. Det er vel på dette punktet jeg tenker vi forventer for mye i samfunnet. I hverdagen er barna omringet av folk hele tiden i barnehagen, skolen, SFO, aktiviteter og i helger. De har liten mulighet til å kjede seg. Men når ferien kommer, da skal de klare å aktivisere seg selv og holde seg litt for seg selv så foreldrene selv kan få slappe av. Dette mener jeg er urimelig høye forventninger til barnet, når livet dems ellers er så stappet av ting som skjer. Om sommeren, da skal de helst klare seg alene og ikke kreve så mye. Vår jente krever en del aktivisering. Hun er alene også bor vi et relativt lite sted, altså ingen gate hvor unger løper om hverandre. Vi som foreledre må faktisk legge en liten innsats i å være med henne og leke med henne, skaffe besøk av familie og venner og generelt finne på ting med henne. Hvordan kan vi forvente at hun som ikke ennå er fire år skal aktivisere seg alene når hun ikke gjør det til vanlig? Og vi voksne, vi må da ha ting å gjøre vi også for ikke å kjede oss? Det er sjelden vi sitter å kjeder oss for gøy vi heller? Men vi har en større mulighet til å organisere hverdagen som vi selv vil.

En litt annen ting, men samtidig noe i likheten i det jeg har skrevet over. Jeg leste denne tråden om hun som hadde en venninne som irriterte seg over barnet. Nå har jeg ikke heldigvis (som jeg vet om hvertfall) ingen venninner som irriterer seg over barnet mitt. Men mine tanker rundt dette er at dersom man har venninner med barn så må man nesten forvente å bli forstyrret mens man er på besøk. Man kan virkelig ikke forvente å besøke ei venninne med et barn på 4 år uten å bli avbrutt av barnet. Om man virkelig må snakke om voksenting som barneører ikke skal høre så får man ta det etter leggetid. Huset er like mye barnets hus og barnet må faktisk lære seg til å ta hensyn til andre og det er ikke gjort i en håndvending. For en 4 åring er det naturlig å glemme seg bort og snakke i munnen på andre innimellom. De må faktisk utsettes for slike situasjoner for å lære seg hvordan man skal opptre sosialt ute blant folk. Og barnet har etter min mening også rett til å si og fortelle ting til tross for at foreldrene har voksenbesøk. Noe som irriterer meg er voksne som ikke respekterer når barn snakker.

Mulig jeg får 3/4 av KG på nakken nå, men det får så være Anonymous poster hash: 257d8...59c

Vi har også enebarn, men føler ikke det er er en unnskyldning for at gutten vår ikke skal klare å finne på noe alene. Bruker du det som unnskyldning til mange ting?? Når vi er ute, forventer jeg at han skal kunne finne på ting i sandkassa, bassenget, lekestua etc alene mens jeg sitter i en stol og leser. Han er stadig bortover å,vil vise oss kaker og div han har laget og liker godt at vi ser på når han hopper på trampoline, men bare firdi han er enebarn skal han ikke behøves å aktiviseres hele tiden. Selvfølgelig fortjener barn å høres også, men det er lov å lære de at når vi har besøk må de vente

Anonymous poster hash: 7f636...64e

[AnonymBruker]

I vårt tilfelle skrev jeg at hun er enebarn og at vi bor et sted det ikke er barn i umiddelbar nærhet. Tror du alle bor et sted fullt av barn?

Anonymous poster hash: 257d8...59c

Jeg er oppvokst på en gård langt unna andre barn, med søsken som var såpass mye eldre at det ikke var aktuelt for de å henge med lillesøster, men allikevel kan jeg ikke huske en eneste gang mine foreldre var med meg ut for å leke. Jeg ble sendt ut alene fra jeg var relativt liten, og jeg fant alltid på noe å gjøre. Det var ikke mye sympati å få hvis jeg sa jeg kjedet meg. Og ja, jeg gikk også i barnehage til vanlig

Anonymous poster hash: d401b...80d

[AnonymBruker]

Vi har også enebarn, men føler ikke det er er en unnskyldning for at gutten vår ikke skal klare å finne på noe alene. Bruker du det som unnskyldning til mange ting?? Når vi er ute, forventer jeg at han skal kunne finne på ting i sandkassa, bassenget, lekestua etc alene mens jeg sitter i en stol og leser. Han er stadig bortover å,vil vise oss kaker og div han har laget og liker godt at vi ser på når han hopper på trampoline, men bare firdi han er enebarn skal han ikke behøves å aktiviseres hele tiden. Selvfølgelig fortjener barn å høres også, men det er lov å lære de at når vi har besøk må de vente

Anonymous poster hash: 7f636...64e

Hun kan holde på i sandkasse, huska, med play doh, tegning, maling o.l alene, men ikke lenge av gangen og ikke uten å vise til oss hva hun driver med.

Anonymous poster hash: 257d8...59c

[AnonymBruker]

Litt fascinerende å se hvordan ulike tråder utarter seg. I denne tråden blir man rådet til å la barn kjede seg. I den tråden som omhandler ei som føler ferien er lang så får man råd om å aktivisere, komme seg ut i skogen, lekeplasser O.l.

Anonymous poster hash: 257d8...59c

[AnonymBruker]

Jeg er blant dem som synes at barn skal måtte aktivisere seg selv av og til. Det at de ikke trenger det til vanlig og kun må dette i ferien, betyr jo at det er desto viktigere. Grunnen til at hun sliter med det er jo nettopp fordi hun er vant til at andre "aktiviserer" henne og er der for henne. 

 

Det er mulig noen foreldre mener dette utifra deres eget behov for alenetid. Og selv om det ikke er riktig motviasjon, er utfallet likevel riktig - det er helt greit for barn å forstå at de ikke, til alle tider, er sentrumets univers. Enhver som jobber med pedagogikk og innen utdannelsessystemet kan underskrive på at vi har en negativ utvikling i samfunnet her. Som flere tidligere har understreket - aldri har vi hatt en bredere avstand mellom hvor mye oppmerksomhet et barn mottar i hjemmet og hvor mye de kan forvente i skolen. Når du setter 30 barn i et klasserom som alle er oppdratt i troen om at de er verdens navle, så blir det uro og bråk. Det fungerer ikke.

 

Selv var jeg en del alene som barn. Jeg vet at dette ikke er "selektiv hukommelse", da mine foreldre elsker å understreke det, til det kjedsommelige, hvor ofte jeg underholdt meg selv som liten, bygde hytte ute, satt med bokstavleker o.l. Jeg vet jeg ligger mer på introvertsiden enn snittet og forventer ikke at alle skal ha en liknende personlighet. Men en viss grad av selvstendighet er en god ting, og dette er noe man tar med seg videre. Mange introverte kunne godt presset seg selv til å takle mer sosial stimuli men mange ekstroverte kunne også blitt flinkere til å takle ting på egen hånd, fordype seg i ting og trives i eget selskap. Vi vet, forskningsbasert, at vår personlighet kun er 50% gitt fra naturens side, så det er simpelthen ikke slik at et barn "bare er sånn". Man trenger ikke totalforandre noe og man skal i hvert fall ikke kritisere eller rette pekefinger, men man tar hensyn til de tendensene man ser og dytter litt i riktig retning. Dersom et barn har et stort oppmerksomhetsbehov og i tillegg har en hverdag der dette behovet blir oppfylt til tusen, er ferien en god anledning til å vise barnet at du må ikke ha noen rundt deg absolutt hele tiden. 

Anonymous poster hash: 05811...0ca

[AnonymBruker]

^ *universets sentrum, selvsagt

Anonymous poster hash: 05811...0ca

[AnonymBruker]

Jeg er alene med ei på 5 år. Hun klarer fint å aktivisere seg selv.

Vi kjører en del, og da kan hun sitte i 1 time og bare se ut vinduet. Ikke at det er så mye å se på på vidda, men hun klager aldri.

 

Vi har iPad. Kan ikke legge skjul på at hun liker den godt, men det er klare begrensninger på den og. Hun gikk faktisk tom for strøm på den i løpet av bilturen som var 9 timer lang. Men det fortalte hun først da vi kom fram. Hun bare la den vekk og fant seg en bok

 

Det er klart at hun trenger hjelp til å finne på noe til tider, men det går greit. Hun vil stadig vise hva hun gjør for noe, hva ponniene har funnet på osv.

 

Jeg har kun vært på gulvet og lekt med henne i korte perioder.

 

De må jo læres opp til å klare seg selv, bli selvstendige individer på sikt

Anonymous poster hash: e9b2d...2d3

[AnonymBruker]

 

Og nettopp derfor er det viktig å ta livet med ro og sitte stille litt i feriene. Unger har godt av å kjede seg innimellom.

 

Ps. Mitt hus er ikke barnas hus. Det er mitt hus. De får lov til å bo her til de velger å flytte hjemmefra, men det er mine regler som gjelder her. Uansett alder.

Anonymous poster hash: f2964...c60

 

"Får lov til å bo her"... Det synes jeg var en veldig trist holdning. Du har valgt å få barn, de har ikke valgt å bli født hos deg.

 

Jeg har også et enebarn på 4 år. Han har et stesøsken som er hos oss annenhver helg og halve feriene, men i hverdagen er han enebarn. Han må likevel aktivisere seg selv. Jeg synes vel tvert om, at vi forventer for lite av ungene våre når det gjelder å aktivisere seg selv. 

Anonymous poster hash: ee349...fad

[AnonymBruker]

Forventes det for mye av barn hva gjelder egenaktivitet?

 

Nei, det forventes altfor lite! Unger idag henger rundt foreldrene og er med på voksenbesøk og skal ha bekreftelse for alt. Hvorfor sendes ikke ungene ut eller på eget rom innimellom? Det var da ingen foreldre før som hadde tid til slikt mas. Unger skal ikke ønske å omgås voksne når de kan omgås andre barn. Da er det noe galt! 

 

Er jo noe veldig ille her når folk skryter av at en fireåring kan sitte med noe en halvtime, MED diverse avbrytelser for å vise frem ting. 

 

Mitt inntrykk er at foreldre tenker det er helt greit, til ungen er 4-5 år og de plutselig får for seg at de skal trene på at barnet skal aktivisere seg selv. 

 

Sier dere aldri nei til mindre barn? Jeg sa nei til mitt barn flere ganger da det var lite, om jeg var opptatt med noe måtte barnet vente. Unger har virkelig ikke vondt av å ikke være førstepri hvert sekund i livet. En toåring som skal vise noe forstår "nei, nå må mor lage ferdig middagen først, så skal jeg komme og se etterpå". Dette kan man selvfølgelig ikke PLUTSELIG starte med når ungen er mange år gammel. 

Anonymous poster hash: f2057...94f

[Luckiness]

Må innrømme at jeg ikke fikk lest alt ferdig nå da jeg er på vei ut døren. Jeg har ikke barn selv, så det er sikkert ikke like lett for meg å sette meg inn i hvordan du har det. Men jeg forstår hva du mener. Barn er vant til å ha noe å gjøre å og si hele tiden. Det synes jeg er bra. Det er bra barn er i barnehagen, får sosialisert seg og aktivisert seg. Jeg husker selv jeg fort kunne kjede meg som barn. Nå hadde jeg riktignok en jevnalder søster, så det tok litt tid før vi begge begynte å kjede oss. Men hjemme så går det ofte i de samme lekene, spillene og andre aktiviteter. Selvfølgelig bør barn klare seg med litt kjedsomhet gjennom dagen. Men det finnes også grenser for hvor kjedelig man skal ha det. Barn bør selvsagt selv ta iniativ til å finne på ting så ikke alt blir kjedelig, men foreldre kan også komme med eksempler og la de delta hjemme.

Hva med å få 4åringen med på rydding, vasking, klesvask (legge inni vaskemaskinen, få helle oppi pulver osv), blomstervanning, middagslaging osv? Dette er vel ting dere som voksne gjør jevnt gjennom dagen og bruker litt tid på. Om noe av tiden hennes er med på det så går kanskje dagene litt fortere? 
Dere kan også lage en liste med aktiviteter hun kan finne på hjemme. Så om hun sitter å kjeder seg og ikke klarer å finne på noe selv så kan dere hjelpe henne og gi forslag fra listen. Eller kanskje lage lapper med tegninger på (av f.eks spill, maling, fargeblyanter til tegning, utelek osv). Så kan hun trekke lapp selv og forstå hva tegningen betyr? Gjør det kanskje litt spennende  
Det er også lov å sette på en film Husk at voksne veldig ofte setter seg ned med pcen, mobilen, ipaden eller TVen når en kjeder seg. Mange barnefilmer er vel gode pedagogisk også  

[AnonymBruker]

Og TS, å la en fireåring gå hjemme i tre dager uten andre barn å leke med synes jeg er ille planlegging av foreldre. Unger trenger venner, de trenger å leke med andre barn. Har man enebarn har man et ekstra stort ansvar for å sørge for lek jevnlig, selv når man har fri. Unger skal ikke lære seg å tilbringe tid med voksne som erstatning for jevnaldrede venner. Unger skal leke med unger.

 

Hilsen mor til enebarn.

Anonymous poster hash: f2057...94f

[AnonymBruker]

Og TS, å la en fireåring gå hjemme i tre dager uten andre barn å leke med synes jeg er ille planlegging av foreldre. Unger trenger venner, de trenger å leke med andre barn. Har man enebarn har man et ekstra stort ansvar for å sørge for lek jevnlig, selv når man har fri. Unger skal ikke lære seg å tilbringe tid med voksne som erstatning for jevnaldrede venner. Unger skal leke med unger.

Hilsen mor til enebarn.

Anonymous poster hash: f2057...94f

Det er akkurat hva som er poenget mitt! Man må faktisk legge til rette for at barnet skal få leke med venner! Og når man da leker med venner, gjerne hver dag, så aktivisere jo ikke barnet seg slett ikke alene. Da er man to eller flere og det er noe helt annet enn å gå alene å sture.

Jeg har snakket med de som sier at barna deres må leke med venner lørdag og søndag ellers kjeder de seg, og det er visst helt greit. Men å hjelpe barnet med å aktivisere seg (som foreledre) så det ikke kjeder seg, det er ikke greit.

Anonymous poster hash: 257d8...59c