Ufyselig unge!

[Cindy]

Jeg har en venninne som jeg tror må være verdens uheldigste med hensyn til avkommet! Hun er selv verdens roligste og hyggeligste, mens gutten hennes må være verdens mest ufyselige! Han slår, biter, ødelegger...jeg kunne gjort denne listen uendelig lang! Nå har jeg jo unger selv og vet jo hvordan unger til tider kan være. Gutten er forresten snart 5 år. Problemet vil jeg heller si ligger mest hos mamman, altså min venninne. Hun tar aldri tak i ungen sin etter at han gjort noe galt. Bruker aldri munn på han, eller på noen måte prøver å få han til å forstå at slik gjør man ikke! I stedet avfeier hun det hele med humor og unnskylder seg med at unger er jo unger. Av og til blir jeg så kraftig provosert av oppførselen hans at jeg tar meg i å kjefte på han. Det blir jo helt feil det også. Får meg heller ikke til å kritisere venninna mi av frykt for å ødelegge vennskapet vårt. Mener også at gutten er blitt som han er på grunn av manglende grensesetting. (hun er alenemor, og har hatt hele ansvaret selv)Hvor går grensen for hva man kan akseptere av oppførsel til en 5-åring? Er han ikke stor nok til å skjønne rett og galt? (mine barn er yngre) Hva kan jeg si til min venninne uten å såre henne? Noen som har vært i lignende situasjon?

[Usikker]

"Man høster som man sår"....er det er ordtak som heter.

Barn trenger grenser og rammer, det gjør at de føler seg trygge. De må få vite hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt. Hvis ingen sier fra, hva skal barnet da tro??

Alle har vi ansvar for å være med å "oppdra" et barn (foreldrene har selvfølgelig hovedansvaret). Men vi andre må ikke bare snu ryggen til problemet vi heller. 1212[ Dette Innlegg er endret av: usikker den 2002-03-03 20:27 ]

[Leia]

Kan det være Adhd?

[Lara]

Du kan lese om ADHD her:

http://home.c2i.net/tloevdok/mbd.no/

Eller her:

http://www.barnemix.com

under problemer og sykdommer.12

[Fakse]

*

Endret 30. april 2008 av Fakse

[Gjest Anonymous]

Hei,

det er trist å se og være oppi slike situasjoner!!! skjønner godt at du har problemer med å la være å "blande deg". Jeg synes ihvertfall at du kan sette klare grenser for hva du aksepterer når de er på besøk hos deg. Nå du derimot er på besøk, så er det ikke ditt ansvar. Men er han "slem" mot deg, så si fra og gå.

Et tips: sjekk denne siden her: http://www.nettpsykologene.no/ under psykologiske temaer så finner du endel stoff om oppdragelse. Kanskje du kan skrive ut og gi til din venninde...? Uansett - lykke til

[Gjest gjest1]

AD/HD var det som også slo meg. Du har nok rett i at barn på 5 år vanligvis ikke oppfører seg på denne måten.

Det kan være at din venninnen ikke er flink nok til å sette grenser. Men på en annen side kan det hende hun har gitt opp alt, og bare lar ham holde på. Hun tenker kanskje at han vokser det av seg.

Har vært en del barnevakt, og har møtt ulike barn. Men ikke så ekstremt som du forteller om her. Jeg har møtt barn som er som barn flest. Gråt fordi de ikke vil legge seg, sint fordi det ikke er nok pålegg på brødskiva. I det hele tatt. Men det finnes grenser for alle, og det finnes grenser for hva som er normal trass og unormal trass.

Se på sidene som er anbefalt. Dersom mye av det stemmer, råder jeg deg til å ta en utskrift av diskusjonen her, og vise det til din venninne. Hun kan jo ikke bli sint for det?

Lykke til med hennes og egne barn. 12

[AnonymBruker]

På 3.3.2002 den 20.13, Cindy skrev:

Jeg har en venninne som jeg tror må være verdens uheldigste med hensyn til avkommet! Hun er selv verdens roligste og hyggeligste, mens gutten hennes må være verdens mest ufyselige! Han slår, biter, ødelegger...jeg kunne gjort denne listen uendelig lang! Nå har jeg jo unger selv og vet jo hvordan unger til tider kan være. Gutten er forresten snart 5 år. Problemet vil jeg heller si ligger mest hos mamman, altså min venninne. Hun tar aldri tak i ungen sin etter at han gjort noe galt. Bruker aldri munn på han, eller på noen måte prøver å få han til å forstå at slik gjør man ikke! I stedet avfeier hun det hele med humor og unnskylder seg med at unger er jo unger. Av og til blir jeg så kraftig provosert av oppførselen hans at jeg tar meg i å kjefte på han. Det blir jo helt feil det også. Får meg heller ikke til å kritisere venninna mi av frykt for å ødelegge vennskapet vårt. Mener også at gutten er blitt som han er på grunn av manglende grensesetting. (hun er alenemor, og har hatt hele ansvaret selv)Hvor går grensen for hva man kan akseptere av oppførsel til en 5-åring? Er han ikke stor nok til å skjønne rett og galt? (mine barn er yngre) Hva kan jeg si til min venninne uten å såre henne? Noen som har vært i lignende situasjon?

Hvordan er dette barnet i dag, 15 år etter? 

Anonymkode: d1ce0...002