Min ærlig hverdag

[Sola-90]

Sola-90i dag, 00:56

Jeg er sikkert en av mange, men føler meg som en av få. Jeg vil gjerne få dele litt av min hverdag og veien til den jeg er nå. Jeg kommer til og være ærlig, så om du føler deg provosert så beklager jeg. 

Juni 2014, fikk min samboer og jeg vite at vi var gravide. Planlagt?! Nei, jeg gikk på pille. Hvorfor denne ikke fungerte vet jeg ikke. Min samboer har egentlig hatt avstand for det og bli pappa selv, andres unger har vært ok, de har man på avstand. Jeg for min del har vel egentlig hatt en drøm om å bli mamma. 

Jeg kan vel si har jeg sluppet billig unna under svangerskapet. Svært lite morgen kvalme ect. I uke 15 måtte jeg kaste håndkle, jeg ble langtids sykemeldt pga ofte migrene anfall. Tenk deg et svarerskap på normalt sett 40 uker uten å ta de medisiner du normalt sett tar for og fungere. Det ble og var min store plage. 

Mitt svangerskap ble nå tøft, både fysisk og for og ikke snakke om psykisk. Jeg lider vel av den klassiske "snill pike" syndrom, jeg ville så gjerne fungere, både på jobb og hjemme. Jeg hadde lange samtaler med min gode sjef. Jeg ble så utrolig godt ivaretatt. 

Med opptil to anfall i uka, var hverdagen min hard. Jeg har hatt fått liten forståelse for dette på hjemmebane, spesielt fra svigermor. Det å høre at du ikke strekker til, er god nok, duger ikke et x antall ganger i en sårbar periode gjorde meg depressiv. Kunne jeg drite (unnskyld ordet) i det?! Til vanlig hadde jeg glatt gjort det. 

Jeg begynte og få dårlige tanker. Hva er det jeg har gjort? Hva setter jeg til verden med en (i mitt hode da) dårlig mamma, en som fortjener mer. Et lite barn som fortjener alt av en forelder.

Jeg hadde god dialog med legen min, hadde ofte samtaler om tankene mine. De ble mørkere og mørkere. Jeg mislikte det å gå gravid til de grader. 

Ord som " Du må nyte svangerskapet" ol, var som sette en fyrstikk på tørt gress hos meg. Jeg forstår bakgrunnen. Men det at man skal ha det så veldig rosenrødt gjorde meg forbanna, rett ut. Du hører aldri om det, det skal liksom ikke snakkes om. Og når du prøver blir du nesten sett ned på, fordi "dette har du valgt selv" og "ikke alle er så heldig".

Jeg følte meg drukna i alle tips, råd og forslag. Gi meg armslag!! Jeg ble kvalt rett og slett. Jeg ville klare meg selv. Lot ingen slippe inn eller hjelpe (etterpå klokskap?!) Jeg kan skylde på meg selv i ettertid, men jeg følte virkelig at jeg hadde/har noe å bevise. 

Vi hadde valgt og ikke vite hva kjønnet til barnet var, synes det er spennende og ikke vite. Bare DET er ikke "godtatt". Men det klarte jeg å overse. Og jeg har heller ikke postet noe om svarerskap eller noe som helst på Facebook. Jeg personlig synes det er en ekstrem uting. Jeg brenner for barns privatliv, en gang på fb, alltid på fb. Det var og er heller ikke noe som blir godt tatt i mot og godtatt. 

Jeg hadde termin i mars 2015, men min gutt kom heller fem uker før tiden, altså i februar. Jeg er førstegangsfødene. Fødselen min var over (tro det eller ei) over på ca 3 timer. Min vakre gutt kom i en rakket fart, i en helt normal fødsel, uten hjelpemidler. Han lå hos meg i 5 minutter før de måtte gå avgårde med han. Min lille gutt var kald og lavt blodsukker, og som sagt fortidlig ute. Jeg er bare så glad han hadde vekta med seg, med siden 2870 g og 46 lang. Min vakre gutt som jeg ikke fikk se på fler timer, men som fikk være med pappaen sin. Lille gutt måtte på nyfødt intensiven, hvor han var overvåket i hele 6 dager. 

Dagene på et sykehus er vel som folk flest kjedelig. Det og få et barn er vel for de fleste det vakreste som kan skje, det var det for meg da. 

Har du tenkt på at når du først har født, så ville alle, og da mener jeg alle komme å besøke deg, prate med deg og gud må vite hva de ikke vil. Selvfølgelig er dette koselig, men jeg var sliten, samme med pappaen. Vi måtte si ifra at nå kunne vi vente, vi ville være alene med lille gutt. Men... Det er alltid et men, hvor er de når du kommer hjem? Når du faktisk kunne trenge litt hjelp. Da er de ikke der mer, du er ikke første nytt lenger. Takk skal du ha! Du blir ikke spurt om å være med mer, for da har du liksom mer en nok med babyen din. 

Tilbake til sykehuset. 

I den perioden vi var der, var det ekstremt fullt. På føden, barsel og intensiven. Så lille gutt lå på intensiven og jeg som mamma, alene uten pappaen lå på barsel i seks dager. Jeg synes det var ekstremt uheldig at vi ikke fikk være sammen. 

Jeg følte jeg gikk og besøkte gutten min, for så å gå på rommet mitt igjen. Dagene ble lengre og lenger og jeg følte meg mer og mer alene. Skulle ikke tro det med så mye besøk vi hadde. Men håper du skjønner hva jeg mener. 

Min lille gutt ble sterkere, slapp heldigvis unna lyskasse pga gulsoten, blodsukkeret stabilisere seg og han begynte å spise mer fra meg. 

Vi kom hjem, og hverdagen virkelig begynte. Og det var nå psyken virkelig satt meg på prøve. Jeg var alene hjemme ofte og ammende, fortsatt med migrene anfall. 

Etter 1 mnd, med samsvar med helsesøster sluttet jeg å amme, og heller gi flaske. 

Jeg kan ikke beskrive følelsen av og endelig fungere fysisk, og kunne ta de medisinene du trenger! En enorm lettelse. 

Følelsene var opp og ned, jeg ble mer og mer depressiv, sint, lei meg. Du vet, alt! 

Jeg begynte å lete etter alt det fantastiske alle sier ved det å få barn, men jeg fant de ikke, jeg leter enda. 

Og det er nå jeg mener det værste kommer. Jeg føler meg så ufattelig slem ovenfor min sønn. Jeg leter og leter, men finner ingen følelse for han, jeg føler ingenting. Min sønn på 4,5 mnd har en mamma som ikke føler noe for han. Hva slags mamma er det? Det var ingen som fortalte meg at det kom til å bli tøft! Jeg har bare hørt alt det fine og fantastiske. Jeg føler meg så råtten, slem og en mamma som ikke fortjener sin sønn. For meg kan han være hvem som helst sitt barn.

Jeg vil ikke at du skal tro at jeg ikke bryr meg. Han får tørr bleie, mat når han er sulten og han har alltid reine klær. Og når han gråter tar jeg han opp og roer han ned. Jeg ringer lege og helsesøster om jeg er usikker. 

Jeg lot det styre og gå en stund, før jeg skjønte at sånn kan jeg ikke ha det. Jeg hadde ikke så mange jeg virkelig kunne prate med, for dette var jo stygg dom å tenke sånn som jeg gjør. Min samboer skjønte meg ikke. Jeg har uansett valgt å være åpen når folk har spurt meg hvordan hverdagen er. For jeg er så møkk lei av alt det rosenrøde.

Jeg kontaktet helsesøster, som jeg ikke kan full rose nok, hun er unik! Og ja, hun er faktisk en helsesøster. Min engel.

Vi snakket, og jeg gråt, var fortvilet og redd. Jeg var redd for at når jeg først hadde fortalt hvordan jeg hadde det kom barnevernet og henter barnet mitt. ( morsfølesle?) 

Jeg kom i kontakt med BUPA, og nå gå jeg i behandling for å prøve å "fikse" meg. 

I samtaler har de vinklet det frem til at et svarerskap med mye smerter forbinder jeg min gutt med smerte. En relativt rask fødsel (jeg synes ikke den var grusom) og at 

vi var fraskilt på sykehuset kan være en årsak til at jeg leter etter morsfølesle.

Det homper og går, men i korte øyeblikk blir jeg fylt, sikkert det man kaller morsfølesle. Jeg ser på han og tenker at deg skal jeg alltid passe på. Bare det når han smiler til meg, blir jeg fylt med kjærlighet. Når lille lubne hånda holder rundt fingeren min, tenker jeg at jeg er virkelig heldig som har en så frisk og fin gutt. Jeg kjenner at det blir bedre, men det tar tid, jeg må bruke mitt tempo. Jeg begynner å kose meg, med min lille gutt. Vi går ofte på trille tur, ligger på gulvet og leker. 

For deg er dette sikkert uvesentlig og du sitter sikkert med dine egne tanker om meg. Jeg ville dele min hverdag og forhåpentligvis komme i kontakt med andre foreldre som har hatt det samme måte. 

For meg er dette hardt, men sikkert ikke for deg og sånn vil det nok være, og det er noe jeg aksepterer, vi er alle forskjellige. 

Tusen takk til deg som ville lese dette. Og jeg beklager hvis det er rotete skrevet.

[Jessic_a]

Åå så fantastisk fint skrevet. Jeg har vært gjennom to fødsels depresjoner, og vet litt av den følelsen. Det tok meg to år å innrømme det. Du har det som skal til. Bare ta deg tid.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har ikke vært gjennom en fødselsdeprisjon. Men jeg kjenner meg igjen i hvordan det er å føle seg ensom på barsel avd.

Selve fødselen gikk veldig fint. Jeg fødte dattern min kvart på elve på kvelden. Ble derfor rullet inn på barsel avd på natt tid. Det var veldig fult på sykehuset, så mannen kunne ikke bli med oss.

Jeg fikk ikke til ammingen med en gang, og babyen hadde svelget mye fostervann, så hun gulpet hele natten og var urolig. Siden jeg fikk svært lite info når jeg ble rullet inn på barsel, så viste jeg heller ikke hvor jeg skulle skifte bleie når hun i løpet av natten bæsja. Jeg ringte Seff på sykesøsteren og fikk hjelp. Men jeg følte meg forsatt veldig ensom og alene blant fremmede i en litt fortvilet situasjon fordi jeg ikke fikk til ammingen uten hjelp. (Det viste seg siden at hun hadde en låsning i nakken som vi fikk hjelp av kiropraktor til)

Jeg gråt mye uten at jeg helt skjønte hvorfor. Jeg var veldig lykkelig over dattern min, men jeg savnet mannen min så enormt når han ikke kunne være der. Føler at dette ødela mye de første dagene. Selv om pleierne stort sett var hyggelig de, så kunne de ikke erstatte savnet av mannen min. Og når en netopp har født så ønsker en liksom ikke å dele rom med helt ukjente personer.

Dette blir langt om jeg forsetter å skrive om alt som føltes galt på barsel avd.

Lykke til videre:)

Anonymous poster hash: fc1bc...9af

[Sharon90]

Stor klem og lykke til videre =)

[AnonymBruker]

Jeg leste alt men falt av da jeg ikke forstår hvorfor plutselig faren stakk av og et Barnevern kom inn i bildet!

 

Hva er det du glemte å forteller om i innlegget?!

Anonymous poster hash: 7ab33...d03

[Sola-90]

Til anonym kl 12:32

Om det er meg du spørr om, så skjønner jeg ikke hva du mener. Faren til sønnen min har ikke stikki av. Og det med barnevernet var noe jeg var redd for skulle komme når jeg delte tankene mine med helsesøster.

[AnonymBruker]

Jeg begynte å lete etter alt det fantastiske alle sier ved det å få barn, men jeg fant de ikke, jeg leter enda. 

Og det er nå jeg mener det værste kommer. Jeg føler meg så ufattelig slem ovenfor min sønn. Jeg leter og leter, men finner ingen følelse for han, jeg føler ingenting. Min sønn på 4,5 mnd har en mamma som ikke føler noe for han. Hva slags mamma er det? Det var ingen som fortalte meg at det kom til å bli tøft! Jeg har bare hørt alt det fine og fantastiske. Jeg føler meg så råtten, slem og en mamma som ikke fortjener sin sønn. For meg kan han være hvem som helst sitt barn.

Jeg vil ikke at du skal tro at jeg ikke bryr meg. Han får tørr bleie, mat når han er sulten og han har alltid reine klær. Og når han gråter tar jeg han opp og roer han ned. Jeg ringer lege og helsesøster om jeg er usikker. 

 

Akkurat dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg hadde fødselsdepresjon i 2 år, barnet mitt er nå 2 år og 5 mnd. Jeg hadde NULL morsfølelse de første to årene. Men så kom den plutselig, omtrent over natta. Føles ganske trist å tenke på alt jeg har gått glipp av på en måte.. de to første årene føles som en tåke som jeg nesten ikke husker noe av. Jeg må sitte å se på bilder fra babyperioden for å i det hele tatt huske at jeg faktisk har hatt en baby i hus. Når venninner som får babyer nå spør meg om ting fra babyperioden med mitt barn, kan jeg ikke komme med tips eller fortelle noe, fordi jeg rett og slett ikke husker noenting..  Heldigvis var pappaen super, og heldigvis klarte jeg også å gi babyen alt h*n trengte, selv om jeg ikke helt innså at babyen faktisk var (er) min. Nå er hverdagen noe helt annet, jeg elsker barnet mitt over alt på jord og savner h*n bare etter en dag i barnehagen. Masse lykke til, det ordner seg til slutt 

Anonymous poster hash: e4f4f...ec9

[Pixxie]

❤️

[Jobbermedbarn]

Vet du hva? Du har gjort alt "riktig", du har bedt om hjelp når du trengte det og du gjør

det du kan nå! Gi det tid, dette kommer til å ordne seg, du har det i deg! Sønnen

din er heldig som har en så reflektert mor som ikke er redd for å be om hjelp!

Alt godt ønskes deg!