Hvordan er det å leve med en partner som har aspberger?

[AnonymBruker]

Har dere noen gode råd til hvordan det kan fungere?

Anonymous poster hash: 45071...603

[AnonymBruker]

Jeg kan vel starte med å spørre om råd med noe vi sliter med. Han ble veldig sint for mye og han tar alt bokstavelig og forstår ikke ironi.. Jeg aner ikke hvordan vi skal klare dette.. :/

Anonymous poster hash: 45071...603

[AnonymBruker]

Hvor "spesiell" er personen du tenker på?

Anonymous poster hash: 82b85...036

[AnonymBruker]

Hvor "spesiell" er personen du tenker på?

Anonymous poster hash: 82b85...036

Det var et bra spørsmål da alle er forskjellige, blir kanskje vanskelig å gi meg konkrete råd uten å utdype litt mere.

Jeg skrev litt i post nr 2. Videre kan jeg fortelle at han har en mild grad. Han har mange venner, er i jobb, har masterutdanning. Slik jeg har forstått det er det nok jeg som partner som merker det aller best. Og kanskje de aller beste vennene hans, vet at de ler litt vennskapelig av at han er litt sinna.

Han fungerer veldig greit, jeg kan plutselig glemme det, kan gå mange dager uten tegn til noe. Men det han sliter med er forståelse av ord, setninger, tonefall, ironi og empati. Han tar alt bokstavelig eller et enkelt ord i en setning kan han missforstå som gjør at han blir veldig sint. Og jeg føler det er veldig vanskelig å forklare han, da han blir enda sintere av at jeg ikke forstår han. Så blir han lei seg og sint på seg selv fordi han missforstår.

I tilegg mangler han empati og forståelse for mine behov og følelser, det merkes egentlig bare de gangene jeg er syk eller er noe alvorlig/sjokkerende/dårlig etc som har skjedd enten i omgangskretsen eller på jobb som jeg forteller om. Det siste kan jeg leve med, men det er litt vanskelig for meg hver gang jeg er syk når han blir sint og sier det er så dårlig gjort ovenfor han at jeg ikke kan bli med han ut (fordi jeg ligger inne med feber).

Anonymous poster hash: 45071...603

[AnonymBruker]

Når du forteller at han blir sint over veldig mye, er ikke det slitsomt for deg å leve med? Kan han bli voldelig mot deg i en gitt situasjon?

 

Jeg forstår at du er glad i fyren, men får et inntrykk av at dette kan bli rimelig tøft å leve med. Tenk når du blir gravid, og alt faller på deg, fordi han ikke klarer å sette seg inn i hvordan du har det, at du trenger støtte osv.

 

Vet at det kan være til hjelp for noen å skrive ned hva som er problemer og hva som er positivt, fordi en del aspergere har lettere for å sette seg inn i det som formidles skriftlig. Da kan han tenke over det som står i ro og fred, og dere kan slippe noen misforståelser.

 

Ellers er det en kjensgjerning at mange partnere av aspergere sier at de føler seg ensomme i forholdet.

Anonymous poster hash: 4242c...b9e

[AnonymBruker]

Han blir absolutt ikke voldelig. Han er ikke sånn type sint. Han er verdens snilleste, til og med litt dumsnill. Men han blir så frustrert og fyrer seg opp og blir sint på selve situasjonen. Og det går bare utover han selv.

Anonymous poster hash: 45071...603

[AnonymBruker]

Det var et bra spørsmål da alle er forskjellige, blir kanskje vanskelig å gi meg konkrete råd uten å utdype litt mere.

Jeg skrev litt i post nr 2. Videre kan jeg fortelle at han har en mild grad. Han har mange venner, er i jobb, har masterutdanning. Slik jeg har forstått det er det nok jeg som partner som merker det aller best. Og kanskje de aller beste vennene hans, vet at de ler litt vennskapelig av at han er litt sinna.

Han fungerer veldig greit, jeg kan plutselig glemme det, kan gå mange dager uten tegn til noe. Men det han sliter med er forståelse av ord, setninger, tonefall, ironi og empati. Han tar alt bokstavelig eller et enkelt ord i en setning kan han missforstå som gjør at han blir veldig sint. Og jeg føler det er veldig vanskelig å forklare han, da han blir enda sintere av at jeg ikke forstår han. Så blir han lei seg og sint på seg selv fordi han missforstår.

I tilegg mangler han empati og forståelse for mine behov og følelser, det merkes egentlig bare de gangene jeg er syk eller er noe alvorlig/sjokkerende/dårlig etc som har skjedd enten i omgangskretsen eller på jobb som jeg forteller om. Det siste kan jeg leve med, men det er litt vanskelig for meg hver gang jeg er syk når han blir sint og sier det er så dårlig gjort ovenfor han at jeg ikke kan bli med han ut (fordi jeg ligger inne med feber).

Anonymous poster hash: 45071...603

Aspergere blir ofte svært frustrerte når noe ikke går som de har planlagt. Han skjønner sannsynligvis likevel at du ikke kunne ha kontroll på om du skulle være syk eller frisk, hvis du sier nettopp det. Logiske argumenter kan ofte fungere med bedre enn å si hva man har behov for og føler i slike situasjoner.

Anonymous poster hash: 07be9...0fb

[AnonymBruker]

Har dere noen gode råd til hvordan det kan fungere?

Anonymous poster hash: 45071...603

 

Har du noen gode råd til hvordan en kan leve med en partner som ikke har asperger?

 

-----

 

Alle aspergere er forskjellige. Noen fungerer fint i forhold, andre ikke. De har forskjellige ting de sliter med, og forholdsrelaterte ting har han gjerne ikke oversikten over enda, da dette er noe som skjer mellom to unike mennesker. Dette er noe dere må fange opp underveis. Skrive ned, analysere, hvorfor reagerte han sånn? Hvorfor reagerte du sånn? Betyr det at han ikke bryr seg? Eller klarer han bare ikke å formidle på "ditt språk" at han bryr seg.

 

Når du blir syk og ikke kan bli med han på byn, så må han gjøre en planleggingsprosess i hjernen. Dette er veldig stressende for en asperger, spesielt om det må skje fort.Han bryr seg nok om at du er syk, men først må han få gjort om planene. Han TRENGER en plan på dagen, ellers blir alt bare surr. Og når alt bare er surr, så klarer han ihvertfall ikke å formidle til deg at han synes synd på deg. Det eneste han klarer å tenke på er hvordan den nye dagsplanen skal bli. Når han har fått det i boks, så kan han konsentrere seg om andre ting. Det er ikke sikkert at hans første tanke er at han må huske å si at det er synd på deg, eller spørre om det er noe han kan gjøre for deg. Det er vanlig at de ikke tenker over at andre ikke vet hva de tenker. Og så tenker han kanskje at om du trenger noe drikke, en ekstra pute el.l., så spør du jo om det (han tenker praktisk). Han tenker ikke på at det at HAN tilbyr seg, har en ekstra mening enn at puten skal flytte seg fra skapet til sengen din, men at det betyr at han bryr seg. Og enda verre; at om han ikke spør, så tolkes det som at han ikke bryr seg.

 

Misforståelser, misforståelser. Han burde skjønt, han burde ha tenkt at jeg trengte det. At han ikke spurte betyr sikkert at... Han sa buksen min var trang, han synes jeg er feit (nei, det betyr bare at den så ubehagelig ut å gå med). Når dere sier ting den andre reagerer på, sjekk om det er en misforståelse. Bryr du deg virkelig ikke? Betyr den setningen at du ikke er glad i meg? Hvordan viser du at du er glad i meg? Hvordan ønsker du at jeg skal vise at jeg er glad i deg? Var det ment som en fornærmelse?

 

Tilpassinger begge to. Den uten Asperger må ta ting mer bokstavelig, ikke legge så mye drama mellom linjene. Han må jobbe med aggressivitet. Kjenner han at det bobler - trekk seg tilbake til en rolig plass hvor han føler seg komfortabel. Han må ha noen aktiviteter som stresser han ned. Og dere må begge respektere at dere er forskjellige!

 

---

 

Dette var et par tips fra meg. Noe vil gjerne være overdrevet/underdrevet i forhold til dere, men som jeg sa, alle er forskjellige. Og det hjelper ikke å spørre eksen hans heller (litt, kanskje), for DU er også en faktor i hvordan forholdet fungerer. Det er ikke bare et forhold med en asperger, men et forhold med en asperger og en nevrotypiker.

Anonymous poster hash: 4cd10...968

[AnonymBruker]

Asperger er altså fjernet som diagnose, så ingenting som heter det mer. http://forskning.no/menneskekroppen-hjernen-sykdommer-barn-og-ungdom/2012/05/aspergers-syndrom-forsvinner

Anonymous poster hash: 6e10f...55d

[AnonymBruker]

Det var et bra spørsmål da alle er forskjellige, blir kanskje vanskelig å gi meg konkrete råd uten å utdype litt mere.

Jeg skrev litt i post nr 2. Videre kan jeg fortelle at han har en mild grad. Han har mange venner, er i jobb, har masterutdanning. Slik jeg har forstått det er det nok jeg som partner som merker det aller best. Og kanskje de aller beste vennene hans, vet at de ler litt vennskapelig av at han er litt sinna.

Han fungerer veldig greit, jeg kan plutselig glemme det, kan gå mange dager uten tegn til noe. Men det han sliter med er forståelse av ord, setninger, tonefall, ironi og empati. Han tar alt bokstavelig eller et enkelt ord i en setning kan han missforstå som gjør at han blir veldig sint. Og jeg føler det er veldig vanskelig å forklare han, da han blir enda sintere av at jeg ikke forstår han. Så blir han lei seg og sint på seg selv fordi han missforstår.

I tilegg mangler han empati og forståelse for mine behov og følelser, det merkes egentlig bare de gangene jeg er syk eller er noe alvorlig/sjokkerende/dårlig etc som har skjedd enten i omgangskretsen eller på jobb som jeg forteller om. Det siste kan jeg leve med, men det er litt vanskelig for meg hver gang jeg er syk når han blir sint og sier det er så dårlig gjort ovenfor han at jeg ikke kan bli med han ut (fordi jeg ligger inne med feber).

Anonymous poster hash: 45071...603

Av en som ikke har Asperger tillater jeg meg faktisk å forvente at han forstår hvorfor jeg ikke orker/kan bli med ut når jeg ligger til sengs med feber.

 

Dette er mangelen på empati i klartekst.

 

Hvordan du skal få det til å fungere?

Jeg forstår deg som det egentlig IKKE fungerer nå, og beklager å si det, men med DENNE mannen er jeg redd det aldri vil fungere med mindre du overtar mamma-rollen hans.

Anonymous poster hash: 5915f...872

[Neutral90]

Det finnes en kjempelang tråd om dette, bare søk.

 

Jeg ga opp. Det kan være veldig vanskelig. Problemet vårt er at alt måtte skje på hans premisser og at ingenting ble oppfattet og prosessert, selv ikke direkte beskjeder gikk gjennom etter 50tiende gang (ala, hei, jeg har det ikke så fint i hverdagen, kan du passe på at vi har nok gulost i kjøleskapet?)

[AnonymBruker]

 

Asperger er altså fjernet som diagnose, så ingenting som heter det mer. http://forskning.no/menneskekroppen-hjernen-sykdommer-barn-og-ungdom/2012/05/aspergers-syndrom-forsvinner

Anonymous poster hash: 6e10f...55d

 

Gammel nyhet. Og diagnosen er enda ikke fjernet.

Anonymous poster hash: 4cd10...968

[AnonymBruker]

 

Gammel nyhet. Og diagnosen er enda ikke fjernet.

Anonymous poster hash: 4cd10...968

 

den er det, ingen får diagnosen asperger lengre.

Anonymous poster hash: 6e10f...55d

[AnonymBruker]

 

den er det, ingen får diagnosen asperger lengre.

Anonymous poster hash: 6e10f...55d

 

Broren min fikk senest denne diagnosen i februar så tviler på at den artikkelen er reell. 

Anonymous poster hash: aa9e3...865

[AnonymBruker]

 

Asperger er altså fjernet som diagnose, så ingenting som heter det mer. http://forskning.no/menneskekroppen-hjernen-sykdommer-barn-og-ungdom/2012/05/aspergers-syndrom-forsvinner

Anonymous poster hash: 6e10f...55d

 

 

 

De som allerede har fått diagnosen vil uansett beholde Asperger diagnosen. Uansett er det ofte like lett å bare kalle det asperger, da vet alle hva man sikter til. Ser ikke vitsen med å endre bruken.

 

Når det skiftet ADD til ADHD PI skjønte jeg poenget fordi det er ikke så enkelt at ADD er ADHD uten Hyperaktivitet. Men når det gjelder asperger og autisme er det fortsatt så dårlig inndelt/ nevrologisk kartlagt at man kan like gjerne fortsette å kalle det asperger

Anonymous poster hash: eb5ef...c1b

[AnonymBruker]

 

den er det, ingen får diagnosen asperger lengre.

Anonymous poster hash: 6e10f...55d

 

Og det vet du fordi......?

Jeg har selv vært til utredning for ASPERGER i vår (fikk den riktignok ikke - sikkert fordi den ikke finnes lengre )

Sønnen min fikk diagnosen i fjor juni (2014)

Anonymous poster hash: 4cd10...968

[AnonymBruker]

Det går nok an å få det til å fungere, men som nevnt over må dere jobbe hardt for det begge to. Det kan sikkert bli et stabilt, godt og tillitsfullt forhold. MEN.. Er det nok for deg på sikt? Flyter samtalene godt? Har dere det gøy sammen?  Gir han deg det du trenger følelsesmessig og mentalt? Hvordan vil han takle det å få barn som stadig utvikler behov og oppførsel? Forverres tilstanden hans hvis han blir sliten av småbarn? Hvordan vil han påvirke barna? Vil han kunne reagere riktig hvis barna gråter eller er i fare? Går det i arv? Er det et slikt liv du ønsker deg?

 

Hvordan vil du reagere på misforståelser og evig analysering av noe som var ment som en enkel spøk om 10 år?

 

Det er et enormt ansvar å leve med en person som ikke har de normale empatiske og logiske/praktiske instinktene.

 

Tenk deg veldig nøye om!

Anonymous poster hash: 7b33a...166

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, dere får meg til å tenke. Spesielt den siste posten. For å være ærlig ser jeg ikke noe særlig fremtid akkurat nå. Det toppet seg i går da han fikk et stort raseriutbrudd med gråt som varte i to timer. Dette er så fjernt for meg.

Vi har bare vært sammen i 6 måneder og jeg kjenner meg veldig utslitt. Det krever mye av en, er jo jeg som må omstille meg og ta hensyn og kjenner jeg blir sliten av det.

Anonymous poster hash: 45071...603

[AnonymBruker]

Sønnen min fikk diagnose asberger for et år siden.... Han er nå ni. Han er heller ikke så hardt angrepet.

Det som fungerer best er ros... vinkle ting positivt. De har vanskelig for å forstå sine egne følelser, og føler seg sjelden trygg nok til å gjøre det. Feks hvis han ikke spør hvordan du har det når du er syk, ikke gir deg kos/oppmerksomhet. Vanligvis ville man sagt hva som var galt, hva man ikke liker eller hva som skulle vært anderledes. 

Til en med asberger kan man heller si feks: "Når jeg er syk trenger jeg deg ekstra, jeg blir så glad når du spør hvordan jeg har det. Jeg føler meg litt alene, og elsker å kose med deg så hvis du kunne gjøre det for meg når jeg sier at jeg er syk så har jeg det mye bedre..." Positiv vinkling, be om nøyaktig det du vil ha uten masse forklaringer. Lag forventning om at du kommer til å bli glad, at du setter pris på han.

 

En person med asberger blir ekstremt frustrert hvis du tar ut frustrasjon på han, bruk venner heller. Hvis ikke må du si det... "nå vil jeg bare lufte frustrasjonene mine, hvis du bare kunne lytte og gi meg en kos etterpå, hadde det hjulpet. det er ikke din feil at jeg har det slik, men trenger å si det til noen jeg stoler på...

 

Lykke til.. ;-) 

 

Anonymous poster hash: 7d42f...b68

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, dere får meg til å tenke. Spesielt den siste posten. For å være ærlig ser jeg ikke noe særlig fremtid akkurat nå. Det toppet seg i går da han fikk et stort raseriutbrudd med gråt som varte i to timer. Dette er så fjernt for meg.

Vi har bare vært sammen i 6 måneder og jeg kjenner meg veldig utslitt. Det krever mye av en, er jo jeg som må omstille meg og ta hensyn og kjenner jeg blir sliten av det.

Anonymous poster hash: 45071...603

 

Hva var det som gjorde at han gråt i to timer? Er det forholdet mellom dere som gjør ham fortvilet fordi han kjenner at han ikke mestrer det?

 

Jeg tenker at han har behov for trygghet, og at han er redd for å miste deg. Aspergere kan være veldig utsatt for stress, mye energi går med til å fungere "normalt" både i jobb og privat. De trenger en del alenetid for å roe ned fra alt mas og kjas. Partner må ha stor tålmodighet og innsikt i hva det vil si å ha Asperger, da kan det fjerne en del frustrasjon.  

 

Anonymous poster hash: 4242c...b9e