Tærer på forholdet etter lang prøveperiode og MA

[AnonymBruker]

Hvordan opplever dere forholdet etter en lang tid som prøvere uten hell, eller etter å ha mistet?

Jeg kjenner at det tærer på forholdet. Mannen min også. Vet ikke helt hva vi skal gjøre for å komme nærmere igjen nå, men jeg er så sliten (psykisk).

Var prøvere i 9 mnd da vi endelig greide det, og nå i uke 7 har jeg mistet (MA etterfulgt med utskrapning). Må ha en menstruasjon før vi kan prøve igjen, så det blir sikkert ikke noe før mot september, og forrige gang tok jo ni mnd.

I starten var sexen god, men i de 3 siste mnd var jeg så lei og trist at det ble en jobb annenhver dag. Jeg er trist, lei meg og sint på alt. Er så sliten og deppa.

Mannen kjenner ikke på sorgen etter at jeg mistet, og dette gjør det vanskelig. Han skjønner ikke hvordan jeg kan bli så lei meg over "et embryo" på 7 uker, men det embryoet skulle jo bli babyen min <|3

Vet mange her inne har prøvd ufattelig mye lengre altså, men jeg synes dette tærer mye på meg, og igjen forholdet til mannen. Er det normalt i sorgtider?

Anonymous poster hash: 49e44...171

[Biloba]

Kondolerer.

2 uker etter at vi hadde MA (oppdaget ved 11 uker etter 1,5 års prøving og 2. ivf) uttalte mannen min at jeg burde være over det nå... Det var totalt urealistisk for meg, og det har han fått mer forståelse for etterhvert. Det er veldig vanlig at mødre knytter seg veldig tidlig til den i magen mens det ofte ikke blir virkelig for mannen før senere. Vi har hormonene, symptomene og ansvaret for å beskytte den lille mot skadelige påvirkninger. Jeg tror vi også har mye mer konkrete drømmer om baby, videre graviditet, fødsel osv, og at prosessen med å forberede seg og planlegge starter veldig tidlig ofte. Jeg har grått over den jeg mistet flere måneder etterpå. Han var også preget, både av tapet, men også av min sorg. Han brukte lenger tid på å glede seg ordentlig over ny graviditet, og er mer bekymret for at det skal skje igjen, mest av alt for min del, tror jeg.

Jeg tror vi må prøve å forstå hverandre og akseptere at vi er forskjellige og har ulike reaksjoner når noe slikt skjer. Det er jo store forskjeller mellom kvinner også. Noen tenker at fosteret sikkert var sykt og at det er naturens gang i en tidlig graviditet, mens andre føler at de har mistet barnet sitt. Og alle nyansene imellom. Ingen av reaksjonene er feil, men det kan være utfordrende og man kan føle seg litt alene hvis den andre tar det mye lettere. Samtidig er det litt godt for meg at mannen ikke er fullt så følsom som meg. Han er min støtte og den jeg "klager" til. Hadde han tatt det like tungt hadde det vært tyngre for meg, som er årsaken til våre problemer. Jeg drar jo ham med i prøving og alt maset med assistert befruktning, og han også mistet vår graviditet og sine forhåpninger.

Jeg har snakket mye om hva jeg føler og hva jeg har behov for. Han har utviklet seg veldig mye i å være støttende. En dame ville skjønt mye mer intuitivt, men en mann trenger ofte å lære litt når han står overfor dette for første gang, graviditet og ufrivillig abort er litt fjernet fra menns erfaringsgrunnlag. Det har vært en del nedturer mellom oss når vi ikke forstår hverandre og er frustrerte, men prøv å være tålmodige med hverandre og tolke hverandre i beste mening. Å komme seg gjennom dette bygger forholdet for resten av livet.

Har dere tid til å ta en pause fra prøvingen noen måneder og fokusere på dere selv litt?

[AnonymBruker]

Det er jo ikke det minste rart at en sånn situasjon tærer på forholdet. Alt dreier seg kun om å bli gravid, sex blir aldri spontant eller kun for nytelse, men "nå-skal-vi-lage-baby-sex", det er temping, telle dager, hormoner, eggløsning, symptomjag, og livet dreier seg bare om å få til å lage baby. Det er en stressende og "kunstig" situasjon, og jeg lurer mange ganger på hva mannen i forholdet føler omkring dette når det har vært sånn over lengre tid? Det er unektelig flest kvinner som har et så brennende ønske om barn, og som blir både hormonell og "besatt" av prøving og feiling. Jeg lurer genuint på om det er mange kvinner i denne situasjonen som med hånden på hjertet kan si at dette ikke påvirker forholdet negativt?

Anonymous poster hash: 21b2d...c36

[AnonymBruker]

Takk for svar fra dere begge.

Er nok veldig likt som AB øvers skriver. Tror heller ikke menn knytter seg til graviditeten som kvinnen selv gjør, og i alle fall ikke så tidlig. Jeg knyttet nok meg veldig raskt, og har fra dag en følt at jeg må beskytte og elske det litte vesenet inne i meg. Jeg har omtalt embryoet nå etter MA'en som babyen min. Jeg skulle bli mamma til nyåret, og nå skal jeg ikke det. Jeg hadde satt ca datoer for når vi kunne begynne å handle (etter uke 18) osv. Gledet meg så mye, og kjenner på at en ny graviditet vil fortsatt ikke bli samme barn. Mannen snakker litt som om det blir en og samme, som om MA'en da liksom ikke har skjedd, men sånn er det jo ikke.

Er jo redd vi vil bruke lang tid på ny graviditet siden første gang tok ni mnd, men tror vi tar en pause på to mnd i sommer nå. Vi har også bestilt oss en 14 dagers tur til Spania i august, så vi får finne hverandre litt igjen nå tror jeg.

Savner den spontane og valgfrie sexen, og kosen generelt.

Anonymous poster hash: 49e44...171

[Kakaoen]

Vondt å lese om det du har opplevd. Vært der selv, men på en litt annen måte. Vi prøvde i 2 år på førstemann, og det gikk utover forholdet og ikke minst sexlivet.

Når vi skulle lage nummer to sa jeg til meg selv at jeg slutter på prevensjon og så har vi sex fordi vi vil. Kroppen min er uansett slik at jeg er mer gira i dagene før EL. Ligger i naturen det tenker jeg

Ble gravid på første forsøk, men det endte i MA i uke 8 i fjor. Endte nedi en dal jeg da. Mannen var også litt lei seg. Men kun fordi vi har et barn fra før av og han vet hva vi mistet. Jeg følte ikke jeg mistet en baby, men heller en mulighet.

Vi tok en pause fra ting etterpå fordi jeg følte meg ikke klar for to etter det.

Begynte påan igjen for 7 uker siden. Igjen, sex fordi vi vil, ikke fordi vi må. Og nå slapp han å hoppe av i svingen. Og jeg ble jammen meg gravid på første forsøk igjen. Er 6 uker nå, så håper denne blir værende.

 

For meg hjalp det veldig å ikke ta det så høytidlig. Happy wife, happy life

Og mannen min er VELDIG forskjellig nå kontra da jeg var gravid første gangen. Nå vet han jo som sagt hva vi får, og han gleder seg mye mer enn hva han ga utrykk for med førstemann

[AnonymBruker]

Vondt å lese om det du har opplevd. Vært der selv, men på en litt annen måte. Vi prøvde i 2 år på førstemann, og det gikk utover forholdet og ikke minst sexlivet.

Når vi skulle lage nummer to sa jeg til meg selv at jeg slutter på prevensjon og så har vi sex fordi vi vil. Kroppen min er uansett slik at jeg er mer gira i dagene før EL. Ligger i naturen det tenker jeg

Ble gravid på første forsøk, men det endte i MA i uke 8 i fjor. Endte nedi en dal jeg da. Mannen var også litt lei seg. Men kun fordi vi har et barn fra før av og han vet hva vi mistet. Jeg følte ikke jeg mistet en baby, men heller en mulighet.

Vi tok en pause fra ting etterpå fordi jeg følte meg ikke klar for to etter det.

Begynte påan igjen for 7 uker siden. Igjen, sex fordi vi vil, ikke fordi vi må. Og nå slapp han å hoppe av i svingen. Og jeg ble jammen meg gravid på første forsøk igjen. Er 6 uker nå, så håper denne blir værende.

For meg hjalp det veldig å ikke ta det så høytidlig. Happy wife, happy life

Og mannen min er VELDIG forskjellig nå kontra da jeg var gravid første gangen. Nå vet han jo som sagt hva vi får, og han gleder seg mye mer enn hva han ga utrykk for med førstemann

Gratulerer med graviditeten igjen

Krysser fingrene for at spira sitter denne gangen

Forstår godt at dere trengte en pause etter MA'en. Vi glemmer liksom at sex er godt. Det sier han også. Han har faktisk noen ganger spurt om vi kan hoppe over for en kveld, men fått nei, stakkar

Så nå får vi fokusere på oss, og ta en pause fra alt.

Godt å høre at du ble gravid så raskt igjen! Det gir jo håp :)

Anonymous poster hash: 49e44...171

[eds]

Hvordan opplever dere forholdet etter en lang tid som prøvere uten hell, eller etter å ha mistet?

Jeg kjenner at det tærer på forholdet. Mannen min også. Vet ikke helt hva vi skal gjøre for å komme nærmere igjen nå, men jeg er så sliten (psykisk).

Var prøvere i 9 mnd da vi endelig greide det, og nå i uke 7 har jeg mistet (MA etterfulgt med utskrapning). Må ha en menstruasjon før vi kan prøve igjen, så det blir sikkert ikke noe før mot september, og forrige gang tok jo ni mnd.

I starten var sexen god, men i de 3 siste mnd var jeg så lei og trist at det ble en jobb annenhver dag. Jeg er trist, lei meg og sint på alt. Er så sliten og deppa.

Mannen kjenner ikke på sorgen etter at jeg mistet, og dette gjør det vanskelig. Han skjønner ikke hvordan jeg kan bli så lei meg over "et embryo" på 7 uker, men det embryoet skulle jo bli babyen min <|3

Vet mange her inne har prøvd ufattelig mye lengre altså, men jeg synes dette tærer mye på meg, og igjen forholdet til mannen. Er det normalt i sorgtider?

Anonymous poster hash: 49e44...171

Hei.

Lurte på hvordan det går med dere?

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

vi var selv prøvere i 10 mnd før det klaffet og mistet i MA i uke 9. det har tært mye på forholdet og føler vi har fått en avstand mellom oss etter dette.

[AnonymBruker]

Kondolerer.

2 uker etter at vi hadde MA (oppdaget ved 11 uker etter 1,5 års prøving og 2. ivf) uttalte mannen min at jeg burde være over det nå... Det var totalt urealistisk for meg, og det har han fått mer forståelse for etterhvert. Det er veldig vanlig at mødre knytter seg veldig tidlig til den i magen mens det ofte ikke blir virkelig for mannen før senere. Vi har hormonene, symptomene og ansvaret for å beskytte den lille mot skadelige påvirkninger. Jeg tror vi også har mye mer konkrete drømmer om baby, videre graviditet, fødsel osv, og at prosessen med å forberede seg og planlegge starter veldig tidlig ofte. Jeg har grått over den jeg mistet flere måneder etterpå. Han var også preget, både av tapet, men også av min sorg. Han brukte lenger tid på å glede seg ordentlig over ny graviditet, og er mer bekymret for at det skal skje igjen, mest av alt for min del, tror jeg.

Jeg tror vi må prøve å forstå hverandre og akseptere at vi er forskjellige og har ulike reaksjoner når noe slikt skjer. Det er jo store forskjeller mellom kvinner også. Noen tenker at fosteret sikkert var sykt og at det er naturens gang i en tidlig graviditet, mens andre føler at de har mistet barnet sitt. Og alle nyansene imellom. Ingen av reaksjonene er feil, men det kan være utfordrende og man kan føle seg litt alene hvis den andre tar det mye lettere. Samtidig er det litt godt for meg at mannen ikke er fullt så følsom som meg. Han er min støtte og den jeg "klager" til. Hadde han tatt det like tungt hadde det vært tyngre for meg, som er årsaken til våre problemer. Jeg drar jo ham med i prøving og alt maset med assistert befruktning, og han også mistet vår graviditet og sine forhåpninger.

Jeg har snakket mye om hva jeg føler og hva jeg har behov for. Han har utviklet seg veldig mye i å være støttende. En dame ville skjønt mye mer intuitivt, men en mann trenger ofte å lære litt når han står overfor dette for første gang, graviditet og ufrivillig abort er litt fjernet fra menns erfaringsgrunnlag. Det har vært en del nedturer mellom oss når vi ikke forstår hverandre og er frustrerte, men prøv å være tålmodige med hverandre og tolke hverandre i beste mening. Å komme seg gjennom dette bygger forholdet for resten av livet.

Har dere tid til å ta en pause fra prøvingen noen måneder og fokusere på dere selv litt?

Nå hadde vi ikke prøvd lenge, men vi mistet også i MA.

Jeg tror ikke menn klarer på samme måte og knytte seg til noe og tenke over noe så mye som vi damer gjør og så raskt som vi gjør det i en graviditet. For vi merker det på kroppen fra dag 1 omtrent. Så sånn sett så sier det seg kanskje selv.

Men min mann gledet seg for all del, og han ble lei seg da vi satt og så på et dødt foster på ultralyden, men samtidig så tror jeg at sorgen hans over et barn som ikke kom ikke var så stor som min, men han var særdeles bekymret for meg. Og det var veldig tydelig at han var preget av hvordan jeg hadde det. Da jeg måtte på sykehuset og utføre aborten (tabletter) så var han omtrent så blek som meg, og jeg ser han følger min minste bevegelse for å se om han kan gjøre noe for å lette de smertene jeg hadde de dagene. Og det får meg til å tenke at de faktisk har det like ille som oss på mange måter, for jeg tror ikke det er lett og se en person du er så glad i ha det så vondt og måtte gjennomgå noe sånn rent fysisk og ikke kunne gjøre annet enn å se på.

Anonymous poster hash: 6418a...38c