Barn ønskes - økonomi sier nei

[sommerfugl93]

Hei alle dere flotte mennesker der ute!

 

Nå er jeg blitt så rådvill at jeg har registret meg her i håp om noen gode råd! 

 

Min samboer og jeg traff hverandre sommeren 2012. han er 29, jeg er 22. Vi har ett flott og stabilt forhold med masse kjærlighet. Han jobber 100% fast, jeg 20% fast. Vi ønsker oss sårt barn begge to, problemet ligger vel i at han er litt mer kontrollfreak enn det jeg er. Han skal ha alt på plass, mens jeg mener veien blir til som den kommer. Vi har selvfølgelig kjøpt oss egen leilighet med plass og bil, problemet for han er økonomien. Jeg har prøvd å forklare han at vi begge har krav på foreldrepenger og at vi vil være sikret økonomisk av den grunn. 

Jeg har også forklart at jeg uansett har hele graviditeten og permisjonen til å løse situasjonen med jobb til jeg skal ut i arbeid igjen. Han føler at det ikke er "sikkert" nok og vil ha dette på plass. (På tross av at han kunne tenke seg barn nå, om jeg bare hadde hatt 70-100%fast). Det skal også sies at jeg jobber en god del ekstravakter som tilsvarer mye mer enn mine 20% faste vakter.

 

Økonomien er god nok til å kunne gi barnet all den trenger. Min timeslønn er faktisk ganske bra da jeg jobber for oslo kommune, og mine ekstravakter og tillegg gir ca 15.000 utbetalt ETTER skatt. Problemet til min samboer er at jeg ikke har høyere fast stilling. 

 

Ettersom tiden har gått er jeg nå påmeldt på et komprimert kurs som vil gi meg fagbrev som helsefagarbeider (tidl. hjelpepleier) som har oppstart i august 2015 og avsluttes i april 2016. da er det kun praksis som må godkjennes. Dette er ett godt steg på vei til "hans krav" og noe jeg kan leve med. 

Jeg vil da ha krav på en minimumlønn og itillegg vil det være litt enklere å skaffe seg jobb med gode prosenter enn nå som ufaglært. Og jeg vil alltid ha noe å falle tilbake på. 

 

MEN, igjen.. mitt ønske for barn nå er kanskje enda sterkere enn noen gang. Og det skal sies at vi har snakket om barn lenge. Jeg prøver virkelig å tenke på at 1 år ikke er så lenge å vente, men for meg føles det uutholdelig. 

 

Kan løsningen være evt. at far tar min permisjon mens jeg studerer? Og går det når studeringen min bare er 2 ganger i uken på 3,5 time x2 ? Det regnes som fulltidsstudie. Jeg vil jo da også jobbe ved siden av? Hvor kan jeg evt. finne informasjon om dette?

 

Jeg ønsker ingen kommentarer på min alder, da jeg har vært gjennom mye i mitt liv som har formet meg til deg jeg er i dag og jeg kunne ikke vært mer stolt! 

 

Beklager for langt og kanskje rotete innlegg, men hjertet mitt lengter sårt etter et nurk. 

Endret 7. juli 2015 av sommerfugl93

[AnonymBruker]

Har du ikke økonomien til det, får du ikke barn. Simpelt.

Anonymous poster hash: cb2d0...d4c

[sommerfugl93]

 

Har du ikke økonomien til det, får du ikke barn. Simpelt.

Anonymous poster hash: cb2d0...d4c

 

Det er ingen som har sagt at økonomien ikke er god nok til å kunne gi barnet all den trenger. Min timeslønn er faktisk ganske bra da jeg jobber for oslo kommune, og mine ekstravakter og tillegg gir ca 15.000 utbetalt ETTER skatt. Problemet til min samboer er at jeg ikke har høyere fast stilling. 

[AnonymBruker]

Det er ingen som har sagt at økonomien ikke er god nok til å kunne gi barnet all den trenger. Min timeslønn er faktisk ganske bra da jeg jobber for oslo kommune, og mine ekstravakter og tillegg gir ca 15.000 utbetalt ETTER skatt. Problemet til min samboer er at jeg ikke har høyere fast stilling.

Det jeg får utbetalt som lærling ..

Anonymous poster hash: 88f27...6c4

[sommerfugl93]

Det jeg får utbetalt som lærling ..

Anonymous poster hash: 88f27...6c4

Mitt svar er uansett at vi har mer enn nok å rutte med i mnd. Problemet hans ligger i at min faste stilling ikke er høy nok. Ha en fin kveld videre

[Viljaa]

Jeg skjønner samboeren din ganske godt. Med kun 20% fast jobb så er det faktisk bare 20% av din inntekt som er sikker. De resterende vaktene du jobber er noe som faller bort dersom arbeidsplassen din omorganiserer/skjærer ned på stillinger eller at du eller barnet ditt blir syk. Når det gjelder barn så må man tenke langsiktig. Det holder ikke at du vet hvor mye du får i lønn neste måned.

 

Jeg skjønner at det må være irriterende å oppleve at folk ikke tar ønsket ditt om barn på alvor med tanke på alderen din, men bare det at du synes det virker uutholdelig å utsette planene i ett år viser at du har lite perspektiv på langsiktig planlegging.

[frk91]

Hvorfor skal far ta permisjon når studiet ditt er ferdig i april neste år? Hvis du ikke blir gravid nå i juli/august så rekker du å gjøre deg ferdigutdannet før du trenger permisjon.

[sommerfugl93]

Jeg skjønner samboeren din ganske godt. Med kun 20% fast jobb så er det faktisk bare 20% av din inntekt som er sikker. De resterende vaktene du jobber er noe som faller bort dersom arbeidsplassen din omorganiserer/skjærer ned på stillinger eller at du eller barnet ditt blir syk. Når det gjelder barn så må man tenke langsiktig. Det holder ikke at du vet hvor mye du får i lønn neste måned.

 

Jeg skjønner at det må være irriterende å oppleve at folk ikke tar ønsket ditt om barn på alvor med tanke på alderen din, men bare det at du synes det virker uutholdelig å utsette planene i ett år viser at du har lite perspektiv på langsiktig planlegging.

Jeg forstår også min samboer godt. Virkelig. Men å påstå at jeg ikke tenker langsiktig synes jeg blir veldig feil ut fra den lille informasjonen jeg gir. Jeg vet jo også at det beste er at begge foreldre er i jobb 100%. Så klart ønsker jeg også det selv. Vi har snakket mye om det, vi har plass, bil og en god og nær familie. Jeg kom hit for å lufte mine tanker. Ikke bli anklaget for å være umoden. Det er mange som er dårligere stilt en oss, det er kanskje ikke ideelt, men det går det også. Jeg bodde med min søster og hennes sønn i 3 år, han er nå 6. Jeg har praktisk talt hatt en forelderrolle under hans første 3 år, både i sammenheng med bhg og livet hjemme, jeg vet hva det innebærer. Beklager om tråden provoserer deg, men følelsene kan jeg desverre ikke gjøre noe med.  

[sommerfugl93]

Hvorfor skal far ta permisjon når studiet ditt er ferdig i april neste år? Hvis du ikke blir gravid nå i juli/august så rekker du å gjøre deg ferdigutdannet før du trenger permisjon.

Det er sant. Teorien er ferdig i april, så kommer den obligatoriske praksisen itillegg, om det da kunne være en evt. løsning på å ikke utsette den. 

[AnonymBruker]

Hei alle dere flotte mennesker der ute!

 

Nå er jeg blitt så rådvill at jeg har registret meg her i håp om noen gode råd! 

 

Min samboer og jeg traff hverandre sommeren 2012. han er 29, jeg er 22. Vi har ett flott og stabilt forhold med masse kjærlighet. Han jobber 100% fast, jeg 20% fast. Vi ønsker oss sårt barn begge to, problemet ligger vel i at han er litt mer kontrollfreak enn det jeg er. Han skal ha alt på plass, mens jeg mener veien blir til som den kommer. Vi har selvfølgelig kjøpt oss egen leilighet med plass og bil, problemet for han er økonomien. Jeg har prøvd å forklare han at vi begge har krav på foreldrepenger og at vi vil være sikret økonomisk av den grunn. 

Jeg har også forklart at jeg uansett har hele graviditeten og permisjonen til å løse situasjonen med jobb til jeg skal ut i arbeid igjen. Han føler at det ikke er "sikkert" nok og vil ha dette på plass. (På tross av at han kunne tenke seg barn nå, om jeg bare hadde hatt 70-100%fast). Det skal også sies at jeg jobber en god del ekstravakter som tilsvarer mye mer enn mine 20% faste vakter.

 

Økonomien er god nok til å kunne gi barnet all den trenger. Min timeslønn er faktisk ganske bra da jeg jobber for oslo kommune, og mine ekstravakter og tillegg gir ca 15.000 utbetalt ETTER skatt. Problemet til min samboer er at jeg ikke har høyere fast stilling. 

 

Ettersom tiden har gått er jeg nå påmeldt på et komprimert kurs som vil gi meg fagbrev som helsefagarbeider (tidl. hjelpepleier) som har oppstart i august 2015 og avsluttes i april 2016. da er det kun praksis som må godkjennes. Dette er ett godt steg på vei til "hans krav" og noe jeg kan leve med. 

Jeg vil da ha krav på en minimumlønn og itillegg vil det være litt enklere å skaffe seg jobb med gode prosenter enn nå som ufaglært. Og jeg vil alltid ha noe å falle tilbake på. 

 

MEN, igjen.. mitt ønske for barn nå er kanskje enda sterkere enn noen gang. Og det skal sies at vi har snakket om barn lenge. Jeg prøver virkelig å tenke på at 1 år ikke er så lenge å vente, men for meg føles det uutholdelig. 

 

Kan løsningen være evt. at far tar min permisjon mens jeg studerer? Og går det når studeringen min bare er 2 ganger i uken på 3,5 time x2 ? Det regnes som fulltidsstudie. Jeg vil jo da også jobbe ved siden av? Hvor kan jeg evt. finne informasjon om dette?

 

Jeg ønsker ingen kommentarer på min alder, da jeg har vært gjennom mye i mitt liv som har formet meg til deg jeg er i dag og jeg kunne ikke vært mer stolt! 

 

Beklager for langt og kanskje rotete innlegg, men hjertet mitt lengter sårt etter et nurk. 

Hvorfor haster det slik? Det beste er jo om dere venter til du har en sikker inntekt. 

Anonymous poster hash: d2b3d...8e7

[Bondenisse]

Hvor lenge har du jobbet der du er? Husk at du har rett på mer fast dersom du over en viss tid har jobbet en høyere prosent enn det du har. Google eller spør noen som kan det regelverket bedre enn meg. 

Men ingen problem at han tar permisjon mens du studerer/jobber. Du må ta 10 uker, men resten kan han ta

[AnonymBruker]

Du er enda ung, og dere har for dårlig/ustabil økonomi.

Anonymous poster hash: 4dda4...034

[AnonymBruker]

Hvis du tar fagbrev som praksiskandidat, kreves det minst 8700 timer praksis (tilsvarer noe sånn som fem år av 1750 timer).

Personlig var jeg IKKE klar for å gå rett tilbake i jobb bare seks uker etter noen av mine svangerskap/fødsler.

Anonymous poster hash: 92f8f...b0e

[AnonymBruker]

Enig med deg ts. Hadde begge vært arbeidsledige hadde det stilt seg annerledes. Jeg var 21 da jeg fikk min, hadde mindre enn deg på stell, men det har gått riktig så greit. Om 2 år er han psykolog, han har aldri manglet noe, men vi hadde heller ingen overflod av materielle ting.

Og helt ulikt fiffen på kvinneguiden hadde jeg heller ingen mulighet til å spare barnetrygden.

Velkommen, forresten.

Anonymous poster hash: cc0d8...704

[Viljaa]

Jeg forstår også min samboer godt. Virkelig. Men å påstå at jeg ikke tenker langsiktig synes jeg blir veldig feil ut fra den lille informasjonen jeg gir. Jeg vet jo også at det beste er at begge foreldre er i jobb 100%. Så klart ønsker jeg også det selv. Vi har snakket mye om det, vi har plass, bil og en god og nær familie. Jeg kom hit for å lufte mine tanker. Ikke bli anklaget for å være umoden. Det er mange som er dårligere stilt en oss, det er kanskje ikke ideelt, men det går det også. Jeg bodde med min søster og hennes sønn i 3 år, han er nå 6. Jeg har praktisk talt hatt en forelderrolle under hans første 3 år, både i sammenheng med bhg og livet hjemme, jeg vet hva det innebærer. Beklager om tråden provoserer deg, men følelsene kan jeg desverre ikke gjøre noe med.  

Jeg er helt enig i at det finnes verre situasjoner enn deres, og at det høres ut som om dere har noen ting på plass, men poenget mitt var uansett at du ikke kan ta anslag i hva du tjener som ekstrahjelp og bruke dette som et argument for at dere har råd til å få barn, for det blir altså ikke riktig.

 

Tråden har på ingen måte provosert meg, og jeg skjønner ikke helt hvorfor du virker provosert av at jeg baserer svaret mitt på det du har skrevet i tråden ("ut i fra den lille informasjonen jeg gir"). Jeg tar jo utgangspunkt i at det er nettopp denne informasjonen som du anser som relevant i og med at du opprettet en tråd hvor du spør hva andre tenker om din situasjon.

[Gjest Balian de Ibelin]

Har du ikke råd til en unge. Så ikke få unger

[AnonymBruker]

I tillegg til det andre allerede har sagt, så er det en kjennsgjerning at uansett hvor rosenrøde og kjærlighetsfylt alt er nå, er det 50% sannsynlig at forholdet ryker. Da kan jeg love deg at 20% stilling og 15000 etter skatt ikke er mye å slå i bordet med, og enda mindre blir det når du pga barnet ikke er like attraktiv som ekstravakt. Nei få ferdig utdanningen først, skaff deg større stilling, og så kan du få barn. Verden har endret seg på de 25 årene som er gått siden ab#14 fikk barn, ha økonomien i orden først.

Anonymous poster hash: 375f2...5c8

[Sharon90]

Jeg kom også til gubben og så ifra om ønske om barn.

Beskjeden fra han (hvilket jeg selvsagt var enig i!) var å bli ferdig med utdannelsen og få jobb.

To år i lære og noen år i jobb så var alt klart, og jeg angrer ikke. Det føltes godt og motiverende å ha dette å jobbe mot/ for.

Så ønske ditt burde bare forsterke og motivere deg for å få barn.

20% stilling er og blir for lite. Gjør deg selv og barnet en tjeneste.

Og legg til rette for at du kan kose deg i permisjon med det lille barnet

Og frem til utdanning og jobb er i orden, så legg av og spar så mye penger dere klarer, så sitter dere trygt og godt i det.

Jeg hadde plutselig (nesten) ingen problem med å vente når jeg viSte hva jeg ventet på og jobbet for.

Lykke til

[tingeling]

Kjære TS

Jeg skjønner godt det skrikende behovet for barn, hadde det selv når jeg var like gammel som deg.

Utfordringen med den situasjonen du er i er at man ikke vet hva livet bringer. Hvis du, pga brudd eller andre uforutsette hendelser, blir alene med barnet så vil du være i en svært vanskelig situasjon. Og faktum er at veldig mange brudd skjer i småbarnsårene.

Eller hvis samboeren din blir syk over lang tid og går ned i lønn.

Og selv om ingen av disse tingene skjer så er det svært kostbart å ha barn, særlig i Oslo. Kommer selvsagt an på hvilken side av byen du bor på, men standarden er høy og det er vondt å skulle fortelle barnet at nei, han / hun kan ikke gå i bursdagsselskap fordi mamma har ikke råd til bursdagsgave nr 5 den måneden ( ikke urealistisk for et barnehagebarn i Oslo).

Endret 8. juli 2015 av tingeling

[Sweet77]

TS, jeg skjønner at ønsket ditt er sterkt. Men som mange påpeker så er det et stykke igjen å gå når det gjelder økonomisk sikkerhet. Ting kan skje, som nevnt, som brudd, ulykke, eller du kan bli så syk i svangerskapet at du ikke greier å jobbe. En annen ting er at det å oppdra et barn medfører store økonomiske utgifter, ting du vil være lei deg for å ikke kunne gi barnet ditt dersom det skulle gå galt med økonomien. Det er ikke gøy å måtte "sitte over" ting som vennene dine får være med på fordi foreldrene ikke har råd.

 

Nå er det mange som har greid det fint selv om de ikke har hatt et ideelt økonomisk utgangspunkt når de ble gravide og fikk barn. Og man kan ikke sikre seg på alle måter i livet. Men når du først står i den priviligerte situasjonen at du faktisk kan skape deg en vesentlig større sikkerhet før du får barn, og det bare i løpet av et år, så tenker jeg at å ikke benytte seg av den muligheten er å la all fornuft fare.