Kompetent til å blir foreldre!

[Gjest Barnløs!]

Hva gjør deg kompetent til å bli foreldre?

Selv har jeg aldri turt å få barn - fordi jeg bl.a.

har vært redd for å ikke strekke til som mor. Ikke klare/evne/forstå at mitt barn har problemer.......... Ikke være god nok som mor. Ikke klare/forstå/evne å hjelpe og støtte mitt barn. Gjøre ting riktig........

Ikke klare å gi mitt barn den nødvendige plattformen for å bli et trygt og veltilpasset barn/ungdom og voksen person.

Ser jo stadig eksempler på folk som IKKE burde hatt barn - og det gjør meg veldig trist på barnets vegne. Virker nesten som om de har fått barn - bare for å ha fått barn. :-(

Blir ofte sjokkert over uttalelser til mødre/fedre. Egoister som kun tenker på seg sjøl....... og "glemmer" barnet sitt. Foreldre som ikke er villig til å høre på råd fra andre........ m.m. KG er i så måte intet unntak.

Derfor spør jeg:

Hva gjør deg kompetent til å bli foreldre?

[*Lene*]

Det er vel ingen som i utgangspunktet er kompetent til å få barn. Ingen vet hva man går til, så jeg mener at "kompetansen" kommer etterhvert.

Vi har jo tross alt foreldreinstinkt i oss, og er man normalt oppegående lærer man og tar lærdom helt fra graviditeten av!

Man vil hele tiden komme utfor situasjoner man ikke har håndtert før, så klart det er en utfordring.

Selv mener jeg at jeg har klart dette utmerket, og lært mye underveis, både instinktivt, av andre og ikke minst av barnet.

[Gjest Anonymous]

Tror også at man tilegner kompetanse etter hvert, man vil instinktivt vite hva barnet trenger.

Når det er sagt så er jeg enig i at det er veldig mange som ikke burde fått barn, og når jeg hørte på radioen i dag at folk drar til syden og lar spebarn ligge alene i dagesvis mens de selv går på fylla, ja da tenker jeg at det ER virkelig noen som ikke burde fått barn!!! :evil: :evil: :evil:

[*Lene*]

Ja huff og huff.. Opplevde selv engang dette faktisk. Barna lå og gråt hele natten mens mor og far var ute å festet.

[Gjest Anki]

Er det sant?? Skjønner bare ikke hvordan man kan ha samvittighet til noe sånt, og se seg selv i speilet om morgenen! Helt grusomt. :cry:

[Gjest Madam Felle]

Det viktigste jeg mener er at en klarer å sette seg selv til siden, for at barnet skal få det best mulig.

[Brunhilde]

Det viktigste jeg mener er at en klarer å sette seg selv til siden' date=' for at barnet skal få det best mulig.[/quote']

Enig i det. Dessuten tror jeg faktisk at flertallet av foreldre er kompetente, men det er jo ikke noe å skrive om i avisen, er det vel?

[*Lene*]

Det viktigste jeg mener er at en klarer å sette seg selv til siden' date=' for at barnet skal få det best mulig.[/quote']

Ja, helt enig, og slik føler ihvertfall jeg at det blir også! Sønnen min går alltid først..uansett!

[Gjest Anonymous]

Hva gjør deg kompetent til å bli foreldre?

Selv har jeg aldri turt å få barn - fordi jeg bl.a.

har vært redd for å ikke strekke til som mor. Ikke klare/evne/forstå at mitt barn har problemer.......... Ikke være god nok som mor. Ikke klare/forstå/evne å hjelpe og støtte mitt barn. Gjøre ting riktig........

Ikke klare å gi mitt barn den nødvendige plattformen for å bli et trygt og veltilpasset barn/ungdom og voksen person.

Ser jo stadig eksempler på folk som IKKE burde hatt barn - og det gjør meg veldig trist på barnets vegne. Virker nesten som om de har fått barn - bare for å ha fått barn. :-(

Blir ofte sjokkert over uttalelser til mødre/fedre. Egoister som kun tenker på seg sjøl....... og "glemmer" barnet sitt. Foreldre som ikke er villig til å høre på råd fra andre........ m.m. KG er i så måte intet unntak.

Derfor spør jeg:

Hva gjør deg kompetent til å bli foreldre?

Tør jeg spørre hva du driver med, til daglig da? Regner med at det er noe du føler deg 100% kompetent til. Har du fått dette - din kompetanse - bekreftet av andre rundt deg også kanskje?

[Psst...]

Føler vel siste innskriver har et poeng. Vi tilegner oss kompetanse med alt annet i livet, så også med barn.

Det som gjør meg kompetent til å være mor, er at jeg har en grenseløs kjærlighet til mitt barn. Og da er mye gjort i utgangspunktet... :-)

[Gjest gjest1]

Tør jeg spørre hva du driver med, til daglig da? Regner med at det er noe du føler deg 100% kompetent til. Har du fått dette - din kompetanse - bekreftet av andre rundt deg også kanskje?

Jeg synes dette blir litt feil. Jeg er for eksempel kompetent i yrket mitt, men det er fordi jeg har tre års utdannelse bak meg. Var ikke særlig kompetent før den utdannelsen startet. Men det er ikke mange foreldre som utdanner seg tre år for å ta vare på et barn. For de aller fleste er det noe de kastes inn i, og må lære å håndtere underveis.

[Gjest Gjest!!]

Hva er det viktigste å gi sitt barn?

Er du i stand til å være åpen? Være ærlig?

Fortelle om vonde ting?

Har du egne traumer som gjør at visse ting kan være vanskelig?

Tør du å vise ditt barn at du er svak noen ganger - at du er redd noen ganger.

Ingen er perfekte - alle har vi vel ett-eller-annet å "klandre" våre egne foreldre for?

[Gjest Anonymous]

Jeg synes dette blir litt feil. Jeg er for eksempel kompetent i yrket mitt, men det er fordi jeg har tre års utdannelse bak meg. Var ikke særlig kompetent før den utdannelsen startet. Men det er ikke mange foreldre som utdanner seg tre år for å ta vare på et barn. For de aller fleste er det noe de kastes inn i, og må lære å håndtere underveis.

Jeg vil nå faktisk også si at en ikke er fullt ut kompetent til å jobbe fordi om en har rett utdanning. Mye læres gjennom praksis, og hvordan man ser andre utfører jobben sin. Når det gjelder foreldrerollen så har vel også de fleste sett barn, sett barn i samhandling med sine foreldre osv.

[Gjest Anonymous]

....og vi har alle vært barn en gang....

[Gjest gjest1]

....og vi har alle vært barn en gang....

...men ikke husker jeg hvordan det var å være spebarn...

[Gjest gjest1]

Jeg vil nå faktisk også si at en ikke er fullt ut kompetent til å jobbe fordi om en har rett utdanning. Mye læres gjennom praksis, og hvordan man ser andre utfører jobben sin. Når det gjelder foreldrerollen så har vel også de fleste sett barn, sett barn i samhandling med sine foreldre osv.

Joda, det har du helt rett i. Jeg skulle kanskje også sagt at jeg for så vidt synes spørsmålet i seg selv er feil. Det jeg mente var å si at det å ta seg av et barn ikke kan sammenlignes med det man gjør i hverdagen, slik innlegget jeg svarte på antydet. Fordi man altså tilbringer tre år på å lære noe, mens med barn må man lære 'i praksis'. I så måte blir de aller, aller fleste 'inkompetente' til å være foreldre, men det blir bare tull, og derfor mener jeg selve hovedspørsmålet blir feil.

Men jeg må nå likevel kommentere den siste setningen din. Selv om man har sett barn, og sett barn sammen med foreldre, så er vel de færreste nybakte foreldre ganske uforberedt på hva våkenetter egentlig betyr og hva fullt ansvar for et forsvarsløs vesen egentlig innebærer? Men man trenger ikke være inkomptente som foreldre for det.

[Gjest Embla s]

Jeg syns dette var en merkelig problemstilling. Jovisst finnes det foreldre som gjør hjerteskjærende ting mot barna sine, men sunne, friske og normalt oppegående mennesker er vel stort sett kompetente til å oppdra barna sine? Kroppene våre og driftene våre er jo designet for dette formål, og selv om man ikke på forhånd vet alt om hvordan man skifter bleier eller hvordan man takler tennåringskriser, så kommer man veldig langt med sunn fornuft og et åpent, søkende sinn.

Jeg føler meg kompetent til å ha mor. Det ved morsrollen jeg ikke er "medfødt kompetent på" regner jeg med at jeg vil tilegne meg på veien etterhvert som situasjoner oppstår. Føler også at ting som ubetinget kjærlighet, empati og evne/vilje til å forstå og reflektere over barnets verden og mulige situasjoner er noe de aller, aller fleste foreldre har i store porsjoner.

En annen ting er at alle foreldre gjør feil, barn har ikke fasit, både de og foreldrene er forskjellige. Jeg syns ikke det er noe mål å miste meg selv for å bli en "supermor-maskin". Jeg tror jeg duger selv om jeg ikke alltid skulle komme til å si/gjøre det optimale i enhver situasjon.

[asterix]

...men ikke husker jeg hvordan det var å være spebarn...

Det er egentlig ganske forunderlig hvor mange barnløse som tror at det er spebarnstida som er det vanskelige med å ha barn. Den tida går utrolig fort og det skal mye til for normale mennesker å greie å påføre et spebarn varige skader. Det er derimot når barna vokser til og det kreves oppdragelse og oppfølging at de håpløse foreldrene gjør skade på barna sine. Da er det ikke lenger nok å gjemme seg bak å kjøpe det "rette" utstyret og de moteriktige klærne. Unger krever tilstedeværende engasjerte foreldre som ser barna sine.

Bl.a gjennom jobben har jeg flere ganger kommet i kontakt med barn som får meg til å få lyst til å gråte med tanke på hvordan foreldre med sin hensynsløshet og mangel på omtanke faktisk kan ødelegge barna sine. Og dette gjelder barn som ikke er i en så alvorlig situasjon at de kommer i den kategorien som er inne i det offentlige hjelpeapparatet.

[Gjest gjesten]

Dette var et innlegg som jeg kunne ha skrevet selv. Sitter med mange av de samme følelsene og tenker med gjevne mellomrom på de ulike sidene av dette.

Jeg tror at kompetanse angående barn ikke er noe som automatisk er der når barnet er blitt født. Ingen er automatisk gode foreldre. Jeg tror at man lærer hele tiden. Læring gjennom praksis er kanskje det rette uttrykket.

Men samtidig mener jeg det er viktig hele tiden å være i stand til å tenke gjennom hva ansvaret for et barn innebærer og oppdragelse av barnet. Være voksen nok til å sette egne behov til side og ta "orket" med grensesetting.

Det er dette jeg mener endel foreldre ser ut til å ha glemt. Har dessverre sett endel småbarnsforeldre hvor det tydelig skinner gjennom at ting ikke er blitt tenkt over i det hele tatt. Slikt skremmer meg. Det skulle vært lovpålagt å måtte tenke gjennom hva et barn vil kreve og det ansvaret som følger med. Alle er ikke foreldre selv om man er i stand til å bli gravid.

[nat26]

Det viktigste jeg mener er at en klarer å sette seg selv til siden, for at barnet skal få det best mulig.

Signere på denne jeg