Psykisk sykdom/Borderline (med psykoselignende symptomer?)

[anneira]

Dere som har borderline: hvordan vil dere helst bli møtt av de rundt dere? Hva hjelper, hva hjelper ikke?

Takk for svar

[AnonymBruker]

Dere som har borderline: hvordan vil dere helst bli møtt av de rundt dere? Hva hjelper, hva hjelper ikke?

Takk for svar

Jeg vil bare bli møtt på samme måte som man møter et hvilket som helst annet menneske Ofte er det jo slik at kontakt med bekjente går helt greit, det er de som er de nære man ofte får problemer med. Så om du er en som er nære, så hadde jeg satt pris på å få svar om jeg skrev for eks en melding til deg av og til, at du tok komtakt selv innimellom (om du ønsker kontakt), og at du var ærlig og oppriktig dersom noe ikke fungerte. Alt som gjør at man slipper å tolke så mye eller bli usikker på realsjonen, gjør det i alle fall lettere for min del. Og så ville jeg vært takknemlig om du var åpen for hvordan du selv ville bli møtt av meg, for et vennskap (om det er det vi snakker om) går som kjent begge veier

Anonymous poster hash: cdc7a...28d

[anneira]

Takk for svar

 

Jeg vil nok bare bli møtt tilbake på samme måte, men jeg har ikke denne diagnosen selv, men vet at mange som har denne diagnosen er fint å møte "forsiktig", og at mennesker med borderline ofte er veldig sårbare. Jeg vil ikke dra alle med borderline over samme kam, men det er jo visse likheter av symptomer såklart, hvis ikke hadde det jo ikke vært en egen diagnose. Alle er forskjellige, akkurat som mennesker med borderline. Selv er jeg mindre sårbar, og er glad for at jeg slipper denne lidelsen. Men hun venninnen min har perioder der jeg vet at jeg kan si ting som hun går og grubler på i ettertid. Sånne ting som jeg ikke vet at er "galt" i det hele tatt...

 

Så for å svare litt mer på ditt spørsmål; jeg ønsker å bli møtt som jeg øsnker å møte alle andre mennesker. Men jeg hadde satt stor pris på om hun kunne vært mer tydelig når det er noe galt. Ofte kan jeg se på henne at det er noe galt uten å ane hva det er. Jeg skulle ønske hun kunne si ifra selv hva jeg kunne tatt hensyn til. Så jeg kunne forstått mer. Jeg forstår at dette må være et helvete å leve med. Hun går i terapi og får hjelp av fagpersoner og av og til er hun innlagt på psykiatriske avdelinger, også akuttpsykiatrisk/lukka avdeling (hun får lov til å gå ut da), men det er bare så ubegripelig for meg at hun kan virke så tilsynelatende frisk, og noen timer senere får jeg høre at hun er innlagt på akuttpsykiatrisk. Jeg har forøvrig besøkt henne flere ganger, og da virker hun også helt oppegående... hun sier selv at det er en av grunnene til at det er vanskelig for henne å søke hjelp siden det er så "usynlig" på utsiden. Men jeg vil tro helsepersonell tar henne på alvor selvom hun virker oppegående og velfungerende? Når jeg har vært på besøk, hvertfall på lukka avdeling, så har jeg liksom sett mennesker som tydelig er veldig syke. Som snakker med seg selv, roper på Gud, og noen som er utagerende. Så er det min venninne som virker like frisk som meg... jeg kan jo på en måte forstå at det da er vanskelig for henne å søke hjelp... det må være grusomt å ha alt dette inni seg uten å få uttrykt det og føle seg så verdiløs

[AnonymBruker]

Takk for svar

 

Jeg vil nok bare bli møtt tilbake på samme måte, men jeg har ikke denne diagnosen selv, men vet at mange som har denne diagnosen er fint å møte "forsiktig", og at mennesker med borderline ofte er veldig sårbare. Jeg vil ikke dra alle med borderline over samme kam, men det er jo visse likheter av symptomer såklart, hvis ikke hadde det jo ikke vært en egen diagnose. Alle er forskjellige, akkurat som mennesker med borderline. Selv er jeg mindre sårbar, og er glad for at jeg slipper denne lidelsen. Men hun venninnen min har perioder der jeg vet at jeg kan si ting som hun går og grubler på i ettertid. Sånne ting som jeg ikke vet at er "galt" i det hele tatt...

 

Så for å svare litt mer på ditt spørsmål; jeg ønsker å bli møtt som jeg øsnker å møte alle andre mennesker. Men jeg hadde satt stor pris på om hun kunne vært mer tydelig når det er noe galt. Ofte kan jeg se på henne at det er noe galt uten å ane hva det er. Jeg skulle ønske hun kunne si ifra selv hva jeg kunne tatt hensyn til. Så jeg kunne forstått mer. Jeg forstår at dette må være et helvete å leve med. Hun går i terapi og får hjelp av fagpersoner og av og til er hun innlagt på psykiatriske avdelinger, også akuttpsykiatrisk/lukka avdeling (hun får lov til å gå ut da), men det er bare så ubegripelig for meg at hun kan virke så tilsynelatende frisk, og noen timer senere får jeg høre at hun er innlagt på akuttpsykiatrisk. Jeg har forøvrig besøkt henne flere ganger, og da virker hun også helt oppegående... hun sier selv at det er en av grunnene til at det er vanskelig for henne å søke hjelp siden det er så "usynlig" på utsiden. Men jeg vil tro helsepersonell tar henne på alvor selvom hun virker oppegående og velfungerende? Når jeg har vært på besøk, hvertfall på lukka avdeling, så har jeg liksom sett mennesker som tydelig er veldig syke. Som snakker med seg selv, roper på Gud, og noen som er utagerende. Så er det min venninne som virker like frisk som meg... jeg kan jo på en måte forstå at det da er vanskelig for henne å søke hjelp... det må være grusomt å ha alt dette inni seg uten å få uttrykt det og føle seg så verdiløs

Hun er heldig som har en så lojal og forståelsesfull venninne som deg. Det stemmer at det ofte ikke synes på utsiden. Kanskje annet enn ved selvskading, selmordsforsøk, at relasjoner kan bli ødelagt, eventuelt sinneutbrudd osv. Jeg har aldri vært innlagt på akuttpsykiatrisk (de anbefaler ikke innleggelse), men har likevel sykdommen i alvorlig grad, så det er ulikt både hvordan kriser behandles og hvordan symptomene er utad. Inni kan man føle seg helt ødelagt likevel.

Likevel tror jeg ikke man skal gå på nåler som en venn av en med borderline. Det er ikke sunt verken for den med lidelsen eller vennen. Gjennom terapi skal man jo lære seg å takle at omverdenen ikke alltid responderer slik man trenger. Man må finne tryggheten i seg selv. Og du skal jo kunne slappe av og være deg selv, ikke veie hvert ord på gullvekt. Ellers er det et vennskap som er i ubalanse. Det er bedre å oppklare misforståelser i etterkant og snakke om hva man kan gjøre (også den med borderline) for å unngå at det skjer en annen gang.

Det er i hvert fall det jeg har lært av terapi

Anonymous poster hash: cdc7a...28d

[anneira]

Vi er barndomsvenner og en jeg aldri vil svikte Hun er jo der for meg også, det er ikke sånn at hun har borderline, så jeg kan aldri komme med mine problemer. Hun hjelper meg også og er en utrolig god støtte for meg. Selvom jeg er frisk så har jeg jo problemer og oppturer og nedturer slik som alle andre mennesker, og hun er fantastisk å snakke med!

 

Men det er også en ting jeg har vanskelig på å forstå meg på; hvorfor blir man innlagt når man virker så tilsynelatende stabil og oppegående? Hun har fortalt meg om grusomme tanker hun har osv, men selv da er hun rolig, og kan til og med le av det samtidig som hun sier at det skremmer henne... det skremmer jo meg også, disse tankene hun forteller om som hun er redd for at hun skal gjøre, og noen ganger snakker hun om at hun kommer i "et annet modus", jeg har fortsatt ikke helt forstått hva hun mener med det, men at hun noen ganger får "svevende" tanker og får lyst til å gjøre de grusomste ting med andre folk... det er så uforståelig for meg å sitte å prate med noen som har sånne tanker som om det skulle være en hverdagslig ting som å snakke om været eller oppskrift på vafler om dere skjønner... kan det være derfor hun blir innlagt? Det er veldig mye jeg ikke forstår... hun virker jo så tilsynelatende oppegående, men ingen VIL vel være innlagt hvis man ikke har det veldig vanskelig...

[AnonymBruker]

Men det er også en ting jeg har vanskelig på å forstå meg på; hvorfor blir man innlagt når man virker så tilsynelatende stabil og oppegående?

 

BPD handler blant annet om ustabilitet, og hun er vel mer "innagerende" enn utagerende.

Anonymous poster hash: 80b90...ea4

[anneira]

 

BPD handler blant annet om ustabilitet, og hun er vel mer "innagerende" enn utagerende.

Anonymous poster hash: 80b90...ea4

 

 

 

 

Ja, for jeg har lest litt om borderline, og jeg får det ikke helt til å stemme... annet enn det hun forteller, som ikke syntes, og at hun har drevet mye med selvskading. Den biten er omtrent borte nå, men likevel har hun noen innleggelser. Hun sier selv at hun prøver å unngå å bli innlagt og det med at hun tar opp en plass til en som kunne trengt den mer, som dere sier er typisk... jeg tror henne på det, men det er vanskelig å forstå at hun kan på utsiden være såpass oppegående, men at hun inni seg har det såpass vanskelig at hun blir innlagt... Psykologer legger vel ikke inn mennesker som ikke sliter veldig, veldig mye? Derfor reagerer jeg litt på at hun får plass liksom...

 

det er IKKE for å dømme, jeg TROR henne på at hun sier hun har det vanskelig, og jeg hører jo på de grusomme tankene hun kan ha, -jeg TROR henne, men det er vanskelig å FORSTÅ. Derfor spør jeg dere... jeg har hørt om flere med borderline, - noen skal ikke bli innlagt for alt i verden, mens blir innlagt selvom de virker helt stabile og har det "greit". som sagt - jeg skjønner jo at det ikke er greit når hun velger å bli innlagt... det er så vanskelig å vite hvordan jeg skal "behandle" henne som venninne, noen ganger tenker jeg at noen av innleggelsene kan være min "skyld". Kanskje jeg har sagt noe galt som jeg ikke vet om osv.

 

Er det noen her med borderline-diagnosen som har erfaring med dette med innleggelser og det med å være ytre sett "vanlig og stabil"?

 

Og i dette spørsmålet er kanskje det viktigste(?) om det er helsepersonell her som kan gi meg svar på hvordan noen så oppegående og stabile ytre sett kan bli innlagt, mens andre som er utagerende IKKE blir innlagt?

[AnonymBruker]

Og i dette spørsmålet er kanskje det viktigste(?) om det er helsepersonell her som kan gi meg svar på hvordan noen så oppegående og stabile ytre sett kan bli innlagt, mens andre som er utagerende IKKE blir innlagt?

 

Generelt er en "garantert" innleggelse dersom det er fare for ens eget eller andres liv, og folk med borderline kan være suicidale ganske ofte. I tillegg til ustabilt følelsesliv er det vanlig at personer med borderline føler seg ok når noen er tilstede, når vi føler tilknytning og at relasjonen er trygg, mens vi gjerne har problemer med å føle tilknytning når personen ikke fysisk er tilstede, og dermed har vi lett for å bli redde for å bli forlatte når vi er alene. Hos personer med borderline kan dette skape ganske alvorlige kriser.

Anonymous poster hash: 80b90...ea4

[AnonymBruker]

Ja, for jeg har lest litt om borderline, og jeg får det ikke helt til å stemme... annet enn det hun forteller, som ikke syntes, og at hun har drevet mye med selvskading. Den biten er omtrent borte nå, men likevel har hun noen innleggelser. Hun sier selv at hun prøver å unngå å bli innlagt og det med at hun tar opp en plass til en som kunne trengt den mer, som dere sier er typisk... jeg tror henne på det, men det er vanskelig å forstå at hun kan på utsiden være såpass oppegående, men at hun inni seg har det såpass vanskelig at hun blir innlagt... Psykologer legger vel ikke inn mennesker som ikke sliter veldig, veldig mye? Derfor reagerer jeg litt på at hun får plass liksom...

 

det er IKKE for å dømme, jeg TROR henne på at hun sier hun har det vanskelig, og jeg hører jo på de grusomme tankene hun kan ha, -jeg TROR henne, men det er vanskelig å FORSTÅ. Derfor spør jeg dere... jeg har hørt om flere med borderline, - noen skal ikke bli innlagt for alt i verden, mens blir innlagt selvom de virker helt stabile og har det "greit". som sagt - jeg skjønner jo at det ikke er greit når hun velger å bli innlagt... det er så vanskelig å vite hvordan jeg skal "behandle" henne som venninne, noen ganger tenker jeg at noen av innleggelsene kan være min "skyld". Kanskje jeg har sagt noe galt som jeg ikke vet om osv.

 

Er det noen her med borderline-diagnosen som har erfaring med dette med innleggelser og det med å være ytre sett "vanlig og stabil"?

 

Og i dette spørsmålet er kanskje det viktigste(?) om det er helsepersonell her som kan gi meg svar på hvordan noen så oppegående og stabile ytre sett kan bli innlagt, mens andre som er utagerende IKKE blir innlagt?

Jeg klarer jo å oppføre meg blant folk selv om jeg er kjempesuicidal. Og man er jo så innmari ustabil. I det ene øyeblikket er jeg like mye verdt som gull og ser relativt positivt på alt, og i det neste står jeg på jernbanen og føler meg som verdens største byrde.  

Kan dessverre ikke noe for det, men jeg får heldigvis behandling

Anonymous poster hash: a5554...9eb

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor din venninne blir innlagt hele tiden, men kanskje det er pga selvmordstanker og planer? Uansett er det umulig å ta stilling til om det er det rette eller ikke, men mange med diagnosen blir nok innlagt for ofte. Jeg har selv vært på nippet til å ta livet mitt, gjort alle forberedelser, men ikke blitt innlagt, fordi jeg ikke gjennomførte det eller søkte akutt hjelp. Jeg har mer holdt alt inni meg, selv om det er ekstrem smerte. Andre forteller om smerten til sine omgivelser/hjelpeapparatet, og blir dermed oftere innlagt.

Der jeg har fått behandling, unngår de i det lengste innleggelse, fordi veldig mange med emosjonelt ustabil pf uansett har kroniske selvmordstanker og selvskading, og det er viktigere å forebygge nye kriser enn å innlegge hver eneste gang det er en krise - for innleggelse hjelper ikke med de underliggende problemene, og kan dessuten forsterke en avhengighet for omsorg som man heller burde søke poliklinisk og blant nettverket (om man har noe). Jeg vet ikke om det gjelder din venninne.

Anonymous poster hash: cdc7a...28d