Jeg går fra kjæreste til husmor når barna kommer

[Biloba]

Sett deg ned og lag en liste over hva som må gjøres når barna er der, inkludert å ta en eller to for å skille barna litt av og til.

Så ser du over listen og markerer de tingene du kan ta på deg å hjelpe med. Du kan også sette opp dedikert tid til pause, f.eks om du trenger en hvil på ettermiddagen eller en tur ut på formiddagen.

Du kan f.eks ta på deg å lage måltidene, og hjelpe til med ungene 1-2 timer. Han lærer dem å skylle eget servise og setter i maskinen, eller han rydder etter dem selv. Han lærer dem å rydde etter seg, eller han rydder etter dem selv. Han ordner huset tilbake til normal standard innen første ettermiddag etter at de har dratt, eller tar det underveis/setter dem i arbeid med å rydde etter seg.

Hvis han unnlater å ta ansvar, holder du deg opptatt på annet hold i helgen. Konfronter ham hvis han furter. Det er hans barn, hans ansvar. Moren har allerede avlastet ham 60%, så det er ikke for mye igjen til ham.

Hvis du planlegger måltidene, kan du gjøre noe av jobben i de rolige ukedagene. F.eks lasagne, pastasaus og pannekakerøre kan lages opp i stort og fryses i porsjoner. Kaldhevet pizzadeig lages 1-2 dager før. Mange gryteretter kan fryses. Det går an å bruke pizzasaus fra boks, f.eks Mutti sin, og ferdigrevet ost.

[Strixvaria]

Høres grusomt ut. Her ville jeg tatt abort fort som fy og forlatt det synkende skipet - sånn ville ikke jeg likt å leve. Ungene hans er IKKE ditt ansvar, så slutt nå gud hjelpe meg å vart opp for dem. Bare ikke gjør NOE, rett og slett - hans barn, hans ansvar. Reis vekk til helga og la ham føle på hvordan det er når han er alene med sine barn - da MÅ han faktisk bare gjøre alt det du ellers ville gjort. Så KANSKJE han ser hvor mye du faktisk gjør. Hittil har du latt deg bruke som en slave, og om det er dét du ønsker deg her i livet, med påfølgende psykiske issues og utbrenthet så er det jo bare å stå på. Og om han blir dritsur etter å ha hatt ungene sine alene en helg så vet du hvertfall hva du egentlig er for denne mannen: husmor, slave, oppvaskhjelp. Du er IKKE hans kjæreste, du er ikke en del av familien (var du det ville han tatt ønskene dine på alvor + holdt skikk på barna sine og sørget for din trivsel også, det er faktisk ikke så veldig vanskelig å gjøre selv om man har barn) og du er tydeligvis bare verdt noe så lenge du vasker, lager mat, styrer og steller - er det et sånt liv du vil ha? For det er det denne mannen kan tilby. Ikke noe mer.

 

Dette blir ikke bedre, og det tror jeg egentlig du vet selv. Best å komme seg ut før du blir bundet enda tettere fast til den taperen av en mann.

[Brimi]

Så klart kommer mannen din til å gi ungene mat. Problemet ditt er at du gir etter og det vet både mann og barn. De utnytter det til det fulle.

[AnonymBruker]

Sikkert grunnen til at det ble over mellom mannen og eksen.

 

Jepp, det tenker jeg også!

 

Sorry ts, men han var nok akkurat lik i sitt forrige forhold og sjansene for at dette blir bedre er = 0...

Anonymous poster hash: 92c9b...7e4

[Biloba]

Høres grusomt ut. Her ville jeg tatt abort fort som fy og forlatt det synkende skipet - sånn ville ikke jeg likt å leve. Ungene hans er IKKE ditt ansvar, så slutt nå gud hjelpe meg å vart opp for dem. Bare ikke gjør NOE, rett og slett - hans barn, hans ansvar. Reis vekk til helga og la ham føle på hvordan det er når han er alene med sine barn - da MÅ han faktisk bare gjøre alt det du ellers ville gjort. Så KANSKJE han ser hvor mye du faktisk gjør. Hittil har du latt deg bruke som en slave, og om det er dét du ønsker deg her i livet, med påfølgende psykiske issues og utbrenthet så er det jo bare å stå på. Og om han blir dritsur etter å ha hatt ungene sine alene en helg så vet du hvertfall hva du egentlig er for denne mannen: husmor, slave, oppvaskhjelp. Du er IKKE hans kjæreste, du er ikke en del av familien (var du det ville han tatt ønskene dine på alvor + holdt skikk på barna sine og sørget for din trivsel også, det er faktisk ikke så veldig vanskelig å gjøre selv om man har barn) og du er tydeligvis bare verdt noe så lenge du vasker, lager mat, styrer og steller - er det et sånt liv du vil ha? For det er det denne mannen kan tilby. Ikke noe mer.

Dette blir ikke bedre, og det tror jeg egentlig du vet selv. Best å komme seg ut før du blir bundet enda tettere fast til den taperen av en mann.

Hun er høygravid.

[Strixvaria]

Hun er høygravid.

 

Da tror jeg uansett jeg hadde hatt det mye bedre som alenemor, enn å drasse på den mannen og alt som følger med ham..

[Biloba]

Da tror jeg uansett jeg hadde hatt det mye bedre som alenemor, enn å drasse på den mannen og alt som følger med ham..

Det kan godt hende, men siden han er far til felles barn og hun er glad i mannen, synes jeg at saken krever litt mer innsats enn å rydde til glasset er fullt, irritere seg og gå sin vei. De må forsøke å rydde opp i forholdet og forventningene og se om de kan finne en måte alle kan leve med. Hvis ikke må hun selvsagt gå, eller begge mannen ordne samvær på en måte han kan håndtere, f.eks ett barn av gangen.

[AnonymBruker]

Det tullete her er jo at du ble gravid med ham så fort. Man kan ikke rushe inn i et såpass etablert og spikret forhold med en trebarnsfar. Å bli stemor til hele tre unger er en enorm omstilling, dere burde jo hatt et par år på dere til å gradvis finne en måte å leve sammen på, hvor du hadde sjansen til å trekke deg rolig ut igjen dersom du skjønte at du ikke kom til å trives i forholdet. 

 

Når det er sagt, så er skaden allerede skjedd, og du er sikkert smertelig klar over at det gikk altfor fort i svingene her. Jeg føler veldig med deg som er høygravid og snart har et spedbarn i hus, oppi denne situasjonen som du beskriver.

 

Problemet her er uansett ikke stebarna. Problemet er mannen. At du i det hele tatt har gått med på å rydde og stelle for ham, er selve kjernen i problemstillingen. Dere er jo ikke likestilte i hjemmet i det hele tatt. Stebarna blir bare en forlengelse av dette problemet - barn følger sine foreldres oppførsel. Hvis denne mannen selv hadde gjort husarbeid, og lært sine barn opp til samme gode vaner, hadde de gjort det. De ser på deg som en tjener fordi pappa gjør det. 

 

At mannen ringer og etterlyser deg for at du skal være hjemme og stelle for han og ungene hans, og blir sur hvis du ikke kommer, er jo bare den ultimate bekreftelsen på rollen du har fått. Det er dessverre en felle noen kvinner går i: de møter en singelpappa som egentlig er ute etter hushjelp og barnepike, ikke en likestilt kjæreste. 

 

Det eneste du kan gjøre, er å sette foten ned. Ikke rydd eller vask etter ham, ikke bruk mer tid på husarbeid enn din "prosentandel", og ikke la ham presse deg til å hjelpe ham med ungene hans. Og ta ham med til familievernkontoret. Kanskje kan dette åpne øynene hans, men siden han allerede har et havarert ekteskap bak seg og sikkert er godt voksen, så tviler jeg dessverre.. Hvis han ikke endrer seg, må du ta vare på deg selv og din egen trivsel og flytte ut. Ellers kommer du til å fortsette å være husmor og barnepike, bare med din egen unge på armen i tillegg. Depresjon neste!

Anonymous poster hash: d987a...032

[sjøhest]

Familieterapi!! Nå!

[AnonymBruker]

Ts her.

Det er ikke bestandig like ille som jeg kanskje fremstiller det, men det er flere ting som spiller inn. Å rydde, vaske å holde en OK standard i huset er krevende nok i seg selv, så når 3 krevende, relativt små barn ikke klarer å kaste søpla si, skylle tallerkenen, osv selv, blir dette ekstra jobbigt. 
Selvklart er det foreldrene som er problemet, men det ligger ikke bare hos far, men veldig, veldig mye hos mor. Dette skal ikke utarte seg til å bli en "bitter stemorstråd", men jeg bare fremlegger problemstillingen.

Jeg er gravid i uke 33 (tror iaf det regnes som høygravid), og ja, det har gått veldig fort i svingene her, desverre. Jeg angrer ikke på lille i magen, men jeg angrer på tidspunkt og at jeg ikke har mere orden enn jeg faktisk har.

Jeg velger i de negative situasjonene den korte utveien; og visa versa. Jeg er ganske striks, men har null respekt hos ungene, og det er her problemet ligger, føler jeg. Det å rydde, vaske og styre etter 5 stk totalt hadde vært greit, om det var bare det. Men jeg er høygravid, sliter med vonde knær og ryggplager som følger av dette, OG grunnet krangling barna imellom, kan han ikke ha dem samlet. Det samme gjelder hos mor også.

Mor gir etter for barna fordi hun ikke gidder mas, far gir etter for det blir uansett gjort av meg, og jeg som ønsker veloppdragne barn, og en hverdag som er levelig, må stå på enda litt mere.

 

"men jeg har vondt i hodet, bare la dem holde på" dette kan være et svar istedetfor å faktisk "kjempe" for å få dem til å plukke opp etter seg.
jeg forklarer ham hver*** HVER gang at hadde det bare vært denne gangen, hadde det vært OK. men det er hver gang. og jeg forklarer at han legger lista for NESTE gang, når han der og da gir etter. Barna tar raskt opp at det er bare å slå, sparke, kvele, ruinere huset, ooosv  nok går gir man etter. Jeg dropper gjerne alt jeg har i hendene for å få en stopper på det. Men så blir det sure miner fra far. Vi trenger ikke være sååå firkantige når de bare er hos oss i helgene og i ferier. Jamen, da tenker jeg at da lærer de seg til at de kan oppføre seg som de ønsker, gjøre som de vil, å rett og slett drite i meg.

Jeg gir beskjedene, far kontrer, og barna vinner, jeg lider og far surmuler pga mitt humør igjen, da han ikke SER PROBLEMET.

Jeg blir oppriktig lei meg, og kan ikke si jeg gleder meg til 4 uker med dem sammenhengende nå fra onsdag av...

Heldigheten er at min mor bor like i nærheten, så jeg har en utvei der og kan "dra å hjelpe henne" med whatever. Dèt er noe han ikke maser om, så der er jeg reddet. Men tidligere har vi ikke bodd her vi bor nå, men nærmere 4 timer unna min mor, og ingen familie å "kapitulere" til. Så da ble det til venner, noe som ikke var så greit, siden vi har dem så sjeldent.

Skal lage meg ei liste over regler som skal følges, av alle, konsekvenser hvis brudd, og "goder" hvis det blir fulgt. Jeg snakker da ikke om en is for hver gang de rydder opp søpla si, men at vi kan dra i badeland, i fjæra eller hva det enn måtte være, med de som har mere enn 7 av 10 "stjerner" f.eks. De som ikke har fulgt det, får bli hjemme med far.
-Far får dog et annet system, som jeg må spekulere litt på.

Jeg takker for konstruktiv og innsiktsvekkende kritikk. Jeg har nok vært klar over hvor ensfoldig og "urettferdig" det er, men jeg har også sett mellom fingrene, og "hentet meg inn" når vi ikke har barna. 
Men jeg starter jo ikke med noe godt utgangspunkt når jeg VET det blir krangling, bråk, uvennskap, rot, osv. Så da kan det hende jeg ikke klarer å starte på like blanke ark som jeg kanskje burde.

Setter pris på at folk har holdt seg saklige og ikke skeiet ut i dritt, noe det ofte gjør her på kg.

Anonymous poster hash: 5c147...f59

[AnonymBruker]

Den diskusjonen her har da virkelig vært sakelig, så det er ingenting å rope ut om (enda). 

 

Og nei, det er ikke oppdragelsen til barna som er problemet, eller at barna krangler. Det er ikke at barna ikke rydder som er problemet, det er ikke at barna raserer huset som er problemet. 

 

Det er KUN mannen som er problemet her, som noen andre sier. IKKE barna. 

 

Og hvis ungene er umulig å ha sammen, hvorfor deles de ikke på samvær? Altså at 2 barn er hos far, 1 hos mor, eller omvendt? 

 

Det virker som du ikke vil ha en endring, for du nevner flere ganger at det går greit når du får hentet deg inn osv. Er det her virkelig en sann historie? Jeg tror ingen mennesker hadde orket å leve sånn. Hva gjør far når du er sliten? Hva skjer om du har bekkenløsning? Eller vann i beina og trenger fred og ro? 

 

Hvorfor mener du at det er umulig å prate med barna? Prøv en om gangen. Du må skape et samarbeid med dem, ikke bare lete etter respekt (respekt får du ikke før du respekterer dem, og da er samtaler og samarbeid cluet! ) 

 

 

Anonymous poster hash: ca3e5...7aa

[ViljaH]

Jeg tror du må sette litt grenser for mannen din. Han må slutte og mase og kjefte. Handle heller enn å diskutere og krangle. Lag en plan for helga, aktiviteter, hvem lager måltider, hvem rydder etter måltid, hvem rydder etter barn. Skal du i stallen, så setter du det i oversikten. Når du er der, så slå telefon på lydløs, eller ta den 1 gang og si du er hjemme om 2-3 timer, nå må du legge bort telefonen.Så gjør du det. Du har uansett ingen plikt til å overta aktiviserong og rydding, han er faren. Du trenger da ikke være hjemme hele tiden han er.

Og slutt å være misfornøyd dørmatte.

[AnonymBruker]

Vel, det vil hjelpe veldig den dagen du innser at det er FAR som er hovedproblemet ditt, så får du rettet irritasjon, sinne og tiltak i riktig retning. Hvis ikke du og far klarer å samarbeide og oppdra barna slik dere vil i eget hjem mens de er der, hovrdan skal dere da klare fellesbarn?  For det er ikke så enkelt at så lenge en forelder har regler, så kan den andre gjøre som han vil... Det er ikke mors feil at din samboer ikke har kontroll, det er han som ikke følger opp når barna er hos han (og barn vet utmerket godt forskjell så om reglene er forskjellige er det irrelevant).

 

Og et eksempel fra egen erfaring. Mannen min jobber mye og har ofte lagt all oppdragelse og ansvar for unger og hjem over på meg, mens han har inntatt en passiv rolle der han ikke har fulgt opp. Resultatet var armageddon når han var hjemme pga ulike standar hos meg og far. At far ikke påtok seg sin del av jobben ble et kjemperpoblem, som heldigvis løste seg da jeg ga klar beskjed til far om hva hans passivitet faktisk førte til.

Anonymous poster hash: 92c9b...7e4

[AnonymBruker]

Hvis du ble gravid nesten med en gang og nå er i uke 33 kan du ikke ha kjent og bodd sammen med disse barna særlig lenge? Og du har tatt på deg rollen som både oppdrager og slave? Ikke så rart det er dårlig stemning, i grunnen. Jeg hadde omgående bestilt en time på familiekontoret og fått hjelp til å sette opp en avtale om fordeling av ansvar. Sånn som det er nå er det ihvertfall ikke liva laga.

Anonymous poster hash: 06bc7...d22