Mor flytter lant unna med barna

[AnonymBruker]

Hei! Vil bare spørre litt om situasjonen vi er i. Har søkt på nett en del men finner ikke et konkret svar.

 

Mannen min har to barn fra før. Det har delt foreldreansvar men Mora har den daglig omsørg for barna. De er 8 o 12 og bor i nabokommuna. Jeg og min man har vært gift i over 5 år og har bodd på samme sted i ca 4.5 år. Har nå ei jente på 1 år og et ganske stabilt hjem.

 

Mora, derimott har flyttet rundt om kring i det siste. Etter at hun og min mann gikk fra hverandre for 6-7 år siden, fikk hun det huset de hadde (da mannen min var litt dumt og bare ga det bort til henne "for barnas skyld". Hun da traff en ny mann og flyttet til han etter noen måneder. Dette var i en annen kommune og da måtte gutta bytte skole. Den største på 12 nå (8 da) hadde det kjempevanskelig. Etter en stor sak med barnevern, BUP, PPT, familievern og you name it, fikk han en diagnose på ADD, sosial -og separasjonsangst. Han slitter fortsatt...

 

Men det nye forholdet gikk ikke og hun flyttet fra ham før det hadde vært ett år. Ny kommune, nye skole, nytt hus.... Det har vært nå ca 2 år selvfølgelig ble det ny kjæreste for henne. Hun ble gravid og selv om faren ikke vil ha noe med henne og barnet å gjøre, bestemte hun seg for å beholde den. Hun har termin i Oktober. 

 

Vi har jobbet kjempemye for å gjøre at dette fungerer. Vi vet at for at vi skal ha det bra, må barna ha det bra og så klart må hun da ha det bra. Vi har gjort alt vi kan for å hjelpe og være støttende og vi har et fint forhold til henne. Vi var til og med på ferie sammen i fjor.

 

Nå har vi hatt gutta i neste to uke for sommerferie. Avtalen de har er at gutta er hos oss annhver helg, en ettermiddag i uka, to uker i sommer, annenhver jul/nyttår og litt ekstra på bursdager og sånn. Det har fungert fint og vi er utrolig glad i gutta og veldig stolt av alt vi har oppnådd som familie (etter noen veldig vanskelige år).

 

Så plutselig på fredag ringte hun og sa at hun savna gutta skikkelig og hvis vi ikke hadde noen planner på lørdag kunne hun tenke seg å ha dem i et par timer. Vi sa ja, selvfølgelig...

 

Når de kom tilbake fortalte at de hadde vært i byen da foreldrene hennes bor (ca 2 timer kjøretur) og hadde vært på visning da hun har bestemt å flytte dit med gutta.

 

Vi klikka...så klart. Dette kom som et sjokk og vi var kanskje for hardt med henne. Kunne ikke forstå at hun ville gjøre dette til mannen min (og meg og babyen). Han ble kjempelei seg, jeg også og fortalte at vi ikke var enige da vi kommer til å miste i hvertfall den ettermiddag hver uke og ca 2 timer hvert vei på fredag og søndag. Også bursdager, skoleavslutninger, 17 mai osv. 

 

Hun mente at hun trengte et større hus da de ikke har plass for den nye babyen i det huset de har nå og at hun har valgt å flytte dit fordi det er billigere bolimarked der og foreldrene hennes er i nærheten. Dette forstår jeg godt, men kunne ikke hun tenke på hva dette innebærer for oss og ikke minst gutta? Han på 12 skal begynne på undomskole og syns det er kjempevanskelig allerede. Enda verre hvis han skal begynne i et helt nytt miljø. Gutta selv så hvor sår vi var og sa at de ikke vill flytte.

 

Så spørsmålet er: Kan hun flytte? Har hun lov til å flytte gutta hvor som helst hun vil? Har vi ikke noe å si om saken?

 

Jeg syns ikke hun er veldig stabil og nå med svangerskapet kanskje litt hormonell. Hun hadde sagt til gutta at hvis de ikke trivdes der kunne de flytte tilbake. Så dette er for henne som å skifte undertøy.... lettvindt. Flytt flytt flytt og ikke gi barna det stabilitetet de trenger. Jeg inni meg tenker at mannen min burde søke om fullomsørg hvis hun virkelig bestemmer seg for å flytte, men vi har egentlig ikke råd til advakater og sånn... Hva kan vi gjøre?

 

Takk for svar og beklager det lange historie

Anonymous poster hash: 7ab82...422

Anonymous poster hash: 7ab82...422

[AnonymBruker]

De aller, aller fleste foreldre har automatisk det som heter "delt foreldreansvar".

Hvorfor krevde ikke barnets far "delt bosted"?

Anonymous poster hash: 9eef3...335

[AniQ]

50-50? Nei, han følte ikke at det var bra for barna. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. 

Men delt foreldreansvar... gir ham det noen som helst rett i saken?

 

 

[Daiquiry]

Siden hun har den daglige omsorgen, kan hun flytte hvor som helst innen Norge, men må varsle far minst 6 uker før, slik at han kan få tid til å stoppe flyttingen. Ta kontakt med familievernkontoret og få en meklingsattest.

[AnonymBruker]

Så lenge dere ikke har mer samvær enn det du skisserer, så synes jeg ikke at dere kan nekte mor å flytte, at det er billigerer bolig kommer jo barna tilgode, ved at mor får bedre råd. Og hun har ett nettverk i nærheten...

Den ettermiddagssamværet vil snart fade bort allikevel når barna blir mer opptatt med venner og fritidsaktiviterer..

Far kan jo selvsagt be om mer samvær..

Anonymous poster hash: 77c82...743

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å lese dette: 

http://www.barnefordelingssaker.no/index.php?site=default/772/773/814/782/783

Dette burde dere strengt tatt klart å google dere til selv. 

 

Sånn ellers vil jeg bare legge til at jeg syntes det er litt ekkelt med alle disse stemødrene som oppretter poster her inne om at "mannens eks er usabil og gal og hormonell og umulig" og "hva skal vi gjøre", mens han som faktisk er far til disse barna sitter på ræva og ikke løfter en finger. Nå er det jo sånn at det er denne kvinnen som faktisk oppdrar disse ungene og har dem hos seg mesteparten av tiden, så finner det veldig merkelig og urimelig at dere tror/håper at dere kan bestemme hvor hun skal bo. 

 

Jeg kan være enig i at det er en uting å flytte så himla mye og å være så lite kritisk ift til å flytte sammen med en ny mann i hytt og pine - men føler at dette er noe far får sette seg ned med mor å ta opp på en ordentlig måte, uten at du blander deg inn. Syntes også det er optimalt at foreldrene samarbeider godt og er enige om at barna skal ha et stabilt bosted og at foreldrene gjør sitt beste for å bo i samme område, men i realiteten er ikke dette alltid mulig pga ulike årsaker som økonomi, jobb o.l. og dette er jo da konsekvenser man må ta av at man har valgt å få barn og så valgt å gå fra hverandre. 

 

Jeg har selv barn og jeg og barnefar har gått fra hverandre - vi melde oss til samtaler på Familievernkontoret med en gang etter bruddet og har gått dit for samtaler noen ganger i året, vi har fått masse gode tips til hvordan vi som foreldre best mulig kan legge til rette for at barnet får det best mulig mtp situasjonen med at vi ikke lenger bor sammen. Vi samarbeider veldig bra idag og har fått masse gode verktøy for hvordan man løser vanskelige situasjoner o.l. Vi er også ganske unge foreldre og helt ærlig er jeg litt sjokkert over hvordan enkelte mer etablerte foreldre som går fra hverandre håndterer brudd og samvær o.l Vil anbefale dere å gå til et Familievernkontor, først kan mor og far gå i samtaler, så kan dere inkludere deg mer etterhvert og kanskje også barna siden de er såpass store. 

Anonymous poster hash: 78895...5a5

[AniQ]

 

Jeg vil anbefale deg å lese dette: 

http://www.barnefordelingssaker.no/index.php?site=default/772/773/814/782/783

Dette burde dere strengt tatt klart å google dere til selv. 

 

Sånn ellers vil jeg bare legge til at jeg syntes det er litt ekkelt med alle disse stemødrene som oppretter poster her inne om at "mannens eks er usabil og gal og hormonell og umulig" og "hva skal vi gjøre", mens han som faktisk er far til disse barna sitter på ræva og ikke løfter en finger. Nå er det jo sånn at det er denne kvinnen som faktisk oppdrar disse ungene og har dem hos seg mesteparten av tiden, så finner det veldig merkelig og urimelig at dere tror/håper at dere kan bestemme hvor hun skal bo. 

 

Jeg kan være enig i at det er en uting å flytte så himla mye og å være så lite kritisk ift til å flytte sammen med en ny mann i hytt og pine - men føler at dette er noe far får sette seg ned med mor å ta opp på en ordentlig måte, uten at du blander deg inn. Syntes også det er optimalt at foreldrene samarbeider godt og er enige om at barna skal ha et stabilt bosted og at foreldrene gjør sitt beste for å bo i samme område, men i realiteten er ikke dette alltid mulig pga ulike årsaker som økonomi, jobb o.l. og dette er jo da konsekvenser man må ta av at man har valgt å få barn og så valgt å gå fra hverandre. 

 

Jeg har selv barn og jeg og barnefar har gått fra hverandre - vi melde oss til samtaler på Familievernkontoret med en gang etter bruddet og har gått dit for samtaler noen ganger i året, vi har fått masse gode tips til hvordan vi som foreldre best mulig kan legge til rette for at barnet får det best mulig mtp situasjonen med at vi ikke lenger bor sammen. Vi samarbeider veldig bra idag og har fått masse gode verktøy for hvordan man løser vanskelige situasjoner o.l. Vi er også ganske unge foreldre og helt ærlig er jeg litt sjokkert over hvordan enkelte mer etablerte foreldre som går fra hverandre håndterer brudd og samvær o.l Vil anbefale dere å gå til et Familievernkontor, først kan mor og far gå i samtaler, så kan dere inkludere deg mer etterhvert og kanskje også barna siden de er såpass store. 

Anonymous poster hash: 78895...5a5

 

Bra at du har det så fint. Ser ikke behov for å være ufin mot meg bare fordi jeg er stemor. Jeg elsker disse barna og syns de også er litt mine. Derfor bestemmer jeg meg om å melde meg inn. Det betyr ikke at mannen min sitter på ræva. 

 

At vi burde ha klart å google selv, ja. Takk... noen ganger klarer mann ikke å finne akurat det man trenger og det er derfor disse forumene finnes. Syns ikke du trenger å svare på alle emner hvis du ikke er interessert/enig om det som spørres om.

 

Men takk allikevel for dit innspil. Håper alt fortsetter å gå SÅÅÅÅÅÅ bra for deg!