Reagerer jeg feil?

[AnonymBruker]

Jeg har en eldre datter på 17 år, og en datter på 8 år, sammen med pappaen. Han har en 11 år gammel sønn. Han har hatt samvær med sønnen...hjemme hos oss. Sønnen har godt forhold med min eldre datter, men klarer overhodet ikke 8-åringen. Skal jeg være helt ærlig, så kan min yngre datter være litt intens, litt masete, overaktiv jente, som har epilepsi i tillegg, og er periodevis verre. MEN hun forguder broren sin, og blir enda mer intens og vil gjøre alt mulig med han, når han først kommer. Siden vi blir slitne av vår datter noen ganger, så forstår jeg godt at han også blir det. Hun er i utg.pkt "frisk fin normal" jente, men som sagt litt intens, innpåsliten.

 

Har merket i hvert fall de siste par årene at han tåler henne mindre og mindre. Når han får velge ting å gjøre sammen, så går det greit, når hun spør om noe, så merker jeg på han at han ikke syns det er greit. Har ikke reagert noe særlig på det, siden jeg har tenkt at han er jo et barn selv. Men syns nå at det er mindre og mindre greit for meg at han reagerer slik på min datter.

 

Vi var på en innleid hytte sist uke, noe som har vært planlagt i hvert fall de siste 2-3 mnd. Vi hadde det helt greit i et par dager, lekte ute leker, og spilte brettspill inne. Så må hun muligens ha "plaget" han litt, noe som resulterte i at han ringer moren sin, og sier at han ikke ønsker å være med oss lengre, og ba henne hente han på hytta. Moren dukker opp en time senere, og gjør det.

 

For å komme til saken, det er ikke ungens oppførsel jeg reagerer på. Han er fortsatt et barn, og de kan reagere emosjonelt også. Det jeg reagerer på er morens behandling av "problemene". Istedenfor å hjelpe til med å få rettet opp ungenes problemer, så blir hennes løsning å rømme fra det. Dette vil resultere i at ungene ikke lærer å løse sine problemer, og være glad i hverandre som søsken.

 

Min datter forguder sin eldre halvbror, og hans ignorering påvirker henne og gjør henne lei seg. Løsning for meg ser ut til å være "drite i han og hans mor" og tenke kun på mine egne døtre. "Dra" min datter følelsesmessig mer og mer vekk fra han, slik at hun ikke er så "avhengig" av han.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Anonymous poster hash: f8513...4cb

[Sol-2]

Her burde ikke mor ha hentet gutten, i mine øyner. Det beste er å klare å få en dialog med mor, hvor dere står sammen, samt har samme grenser og regler. Mor burde ringt dere når gutten tok kontakt og snakket om situasjonen. Da ville dere også hatt muligheten til å snakke med gutten, og funnet ut hva som gjorde at han reagerte på søsteren sin. En 11 åring skal ikke bestemme hvor lenge samværet hos far skal være, utfra hva han klarer av andre familiemedlemmer, og mor bør ikke støtte opp under dette.

[AnonymBruker]

Forstår det slik at 8 åringen er deres felles barn, det var ikke så lett å være sikker på ut fra hva du skriver. Det er ikke guttens mor sitt problem at din åtteåring er slitsom for broren, og det er ikke noe hun skal fikse når sønnen ringer etter hjelp. Det er hovedsaklig deg og mannen sitt problem, ikke noe hun rømmer fra med å ta sønnen med seg hjem. Personlig syns jeg ikke hun burde hentet ham, men syns innstillingen din her er helt feil! Du vet at åtteåringen er slitsom for storebroren, javel hvorfor gjør du da ingenting med det? Hvorfor forklarer du ikke for datteren din at broren noen ganger ønsker å være for seg selv og at hun ikke må mase? Og hvorfor tar du ikke guttens tegn på at han er lei av søsteren på alvor? Når til og med du som mor er lei datteren din, så kan du virkelig ikke forlange at en ellveåring skal avlaste deg og holde ut med henne. 

Anonymous poster hash: 99a34...7e7

[Florence]

Her må du og far være flinkere til å sette grenser for datteren deres slik at hun godtar at alle må ha litt alenetid i blant. Foreslå at de er sammen en time, og så kan far og sønn gjøre noe alene? 

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært faren hadde jeg bedt moren til gutten om å dra hjem igjen, uten gutten.

Anonymous poster hash: c2ca1...997

[AnonymBruker]

Forstår det slik at 8 åringen er deres felles barn, det var ikke så lett å være sikker på ut fra hva du skriver. Det er ikke guttens mor sitt problem at din åtteåring er slitsom for broren, og det er ikke noe hun skal fikse når sønnen ringer etter hjelp. Det er hovedsaklig deg og mannen sitt problem, ikke noe hun rømmer fra med å ta sønnen med seg hjem. Personlig syns jeg ikke hun burde hentet ham, men syns innstillingen din her er helt feil! Du vet at åtteåringen er slitsom for storebroren, javel hvorfor gjør du da ingenting med det? Hvorfor forklarer du ikke for datteren din at broren noen ganger ønsker å være for seg selv og at hun ikke må mase? Og hvorfor tar du ikke guttens tegn på at han er lei av søsteren på alvor? Når til og med du som mor er lei datteren din, så kan du virkelig ikke forlange at en ellveåring skal avlaste deg og holde ut med henne.

Anonymous poster hash: 99a34...7e7

Dette!

Anonymous poster hash: 02caf...e10

[AnonymBruker]

Forstår det slik at 8 åringen er deres felles barn, det var ikke så lett å være sikker på ut fra hva du skriver. Det er ikke guttens mor sitt problem at din åtteåring er slitsom for broren, og det er ikke noe hun skal fikse når sønnen ringer etter hjelp. Det er hovedsaklig deg og mannen sitt problem, ikke noe hun rømmer fra med å ta sønnen med seg hjem. Personlig syns jeg ikke hun burde hentet ham, men syns innstillingen din her er helt feil! Du vet at åtteåringen er slitsom for storebroren, javel hvorfor gjør du da ingenting med det? Hvorfor forklarer du ikke for datteren din at broren noen ganger ønsker å være for seg selv og at hun ikke må mase? Og hvorfor tar du ikke guttens tegn på at han er lei av søsteren på alvor? Når til og med du som mor er lei datteren din, så kan du virkelig ikke forlange at en ellveåring skal avlaste deg og holde ut med henne.

Anonymous poster hash: 99a34...7e7

TS her.

Jeg gjør noe med saken, jeg / vi håndterer dette med å snakke med vår datter, "redder" gutten ut av mye mas. Han har aldri avlastet oss, og vi har aldri spurt eller krevd det av han. Jeg er ikke lei min datter Hun er en helt normal jente med epilepsi diagnose med lite anfall. 7-8 mnd siden siste. MEN hun bruker faste medisiner som under opptrapping eller nedtrapping påvirker humøret.

Vi tar hensyn til gutten og forlanger mye av vår datter, men som går like fort ut igjen som inn.

Jeg klager ikke på gutten, han er fortsatt et barn som reagerer som barn kan gjøre. Jeg klager på moren som har et litt mer løsere forhold til dette. Greit at hun ikke har noe plikt til å tenke på min datter, men at hun ikke ser at dette vil påvirke hennes egen sønns forhold til sin søster.

Anonymous poster hash: 2e9e8...e21

[AnonymBruker]

Her burde ikke mor ha hentet gutten, i mine øyner. Det beste er å klare å få en dialog med mor, hvor dere står sammen, samt har samme grenser og regler. Mor burde ringt dere når gutten tok kontakt og snakket om situasjonen. Da ville dere også hatt muligheten til å snakke med gutten, og funnet ut hva som gjorde at han reagerte på søsteren sin. En 11 åring skal ikke bestemme hvor lenge samværet hos far skal være, utfra hva han klarer av andre familiemedlemmer, og mor bør ikke støtte opp under dette.

Far fikk greie på det da hun ringte han etter at sønnen hadde ringt henne. Men selv om sa at han ville ta en prat med sønnen, så hjalp det ikke. Hun sendte samboeren til å hente sønnen.

Moren har en halvannen åring hjemme og gravid på nytt. Som tidligere nevnt så har det blitt aller verst siden da. Det virker som moren har mindre lyst til å bry seg om sin sønns forhold til søsken på farsiden, siden hun nå har sin egen lille familie etter mange år som alenemor. Henne om det.

Anonymous poster hash: 2e9e8...e21

[AnonymBruker]

Her må du og far være flinkere til å sette grenser for datteren deres slik at hun godtar at alle må ha litt alenetid i blant. Foreslå at de er sammen en time, og så kan far og sønn gjøre noe alene?

TS her.

Det vet vi, og det gjør vi så ofte det er mulighet.

Har nå innsett at forholdet er allerede "ødelagt", siden det ikke hjelper at vi fjerner henne fra situasjonen. Han gir helt tydelig inntrykk av at han ikke liker henne.

Anonymous poster hash: 2e9e8...e21

[AnonymBruker]

Jeg forstår reaksjonen din. Her er det morens ansvar å hjelpe gutten til å løse problemet på en annen måte enn å rømme fra det. Det vil jo hjelpe ham senere også å finne andre strategier! Og det er jo vanskelig for dere å hele tiden skulle vokte over dattera deres også, så det lureste er sikkert om han selv lærer seg hvordan han kan håndtere det på en bra måte når han blir lei. Og jeg tror ikke det er sånn at han ikke er glad i henne, men søsken kan jo i perioder gå hverandre på nervene!

Anonymous poster hash: fd787...a5e

[Patton]

Akkurat dette er vel ikke så uvanlig, selv i vanlige søskenforhold og hvor den ene parten ikke har en diagnose. Søskenbarna mine "mislikte" hverandre i sikkert 10 år før det gikk over.

Hovedproblemet her er at gutten blir gitt en så lett utvei fra situasjonen. Her tenker jeg at partene må sette klare regler for hvordan man skal forholde seg til problemstillingen. 11-åringen er gammel nok til å forstå at dette er noe han må leve med i et par år.

[AnonymBruker]

Jeg gjør noe med saken, jeg / vi håndterer dette med å snakke med vår datter, "redder" gutten ut av mye mas. Han 

Jeg klager ikke på gutten, han er fortsatt et barn som reagerer som barn kan gjøre. Jeg klager på moren som har et litt mer løsere forhold til dette. Greit at hun ikke har noe plikt til å tenke på min datter, men at hun ikke ser at dette vil påvirke hennes egen sønns forhold til sin søster.

Anonymous poster hash: 2e9e8...e21

Jeg syns fremdeles du legger for mye av ansvaret på guttens mor. Hvis du og sin mann har en plan for å løse dette, så bør dere kontakte hans mor og informere om det, og be henne spille på lag. Du legger det frem som at hun skal ta hele ansvaret, og det er ikke hennes jobb. Vet du om gutten i det hele tatt vil til far? Det kan godt være dette er en diskusjon hver gang han skal til dere, at han ikke vil pga søsteren, og at mor må tvinge ham til å dra med lovnad om å hente når han er lei. Syns du skyver ansvaret fra deg. 

 

At et barn har diagnoser og bruker medisiner trenger er ikke en unnskyldning for at de bli intense og slitsommer for andre å forholde seg til. Hvordan fungerer hun på skolen eller med venner? Er det de samme utfordringene der? I så fall kan det være behov for å koble inn andre som kan gi råd og veiledning, helsesøster eller ppt f.eks. 

 

Syns også det er direkte frekt av deg å klage over at mor har fått et barn til og har ett på vei, fordi hun da ikke kan ordne forholdet mellom DIN datter og stebroren. Da må du heller få faren til disse barna på banen! Kommentaren din i innlegg 8 oser av sjalusi og nedlatenhet. Det er ingenting galt med å bry seg om de to (tre) barna man har fremfor ett barn man ikke ser, ikke kjenner og ikke skal forholde seg til. DU må virkelig ta inn over deg at dette ikke er ett problem guttens mor skal ordne opp i, det er deg og barnefaren som har utfordringen, så kan dere informere moren om hva dere tenker og håpe hun spiller på lag. Men da må du endre innstillingen din. Husk også at gutten snart er gammel nok til å velge hvor han vil være, trives han ikke hos dere kan resultatet bli at han ikke kommer i det hele tatt, og mister kontakt med faren. Det ville være veldig synd, og er noe dere (du og din mann i hovedsak) bør jobbe for at datteren deres ikke skal ødelegge. 

Anonymous poster hash: 99a34...7e7