Gå fra pappan?

[AnonymBruker]

Hei

Tenkte å høre med andre om hva dere synes.

Jeg ble gravid med en kompis ( vi hadde holdt på av og på i 2 år- uten å egentlig være kjærester) Vi valgte å flytte sammen.

Nå har det gått to år, sønnen vår er super og aktiv 2 åring som jeg elsker å være sammen med.

Samboer og jeg har det helt greit...dvs praktisk greit...ok i det daglige..vi snakker greit...men Vi har ikke den nærheten og samholdet jeg ser andre som har vært kjærester har. jeg føler at hver gang jeg prøver å gjøre noe kjærstete så holder han meg på avstand. og det irriterer meg. har snakket med han om det, men ingen forbedring.

Så ifht til sønnen vår. jeg står alltid opp hver dag. samboer står ofte opp når vi frar til bhg..jeg henter alltid, er med sønnen vår, leker og har det vfin..hver dag etter jobb, lager middag, bader han og legger han. samboer kommer hjem ofte rett rundt da sønnen skal legge seg eller etter...han har alltid andre planer i helgene enn å være med meg og sønnen. de FÅÅÅ gangene vi gjør noe sammen er en aktivitet hvor samboer trener og vi dilter etter. Svært sjelden er han med på noe sønnen vår liker.

Ofte etter vi har spist middag pg jeg bader og legger han finner jeg fortsatt rot etter middag på bordet, mens samboer sitter på sofan med pc...

Flere ganger har jeg grått på jobb for jeg er så trøtt etter å vært mye våken...selv da tilbyr ikek min samboer å stille opp...har han da virkelig noen følelser for meg når han ikke vil, gjøre noe så jeg får det bedre?

Han er ofte ute med kamerater i helgene og fyllesyk på søndag...kameratene hans sier jeg er snill..men helt ærlig så gjør det ingen forskjell hva han gjør...

Så til ferie: hans forslag er å gå lang fjelltur over flere dager, med sønnen bæremeis...Ok, tenkte jeg, litt fjelltur..men han mener gå i timesvis...pause hver time, fikse mat...i flere dager i fjellområde....Er det noe fint for en aktiv 2 åring??? jeg tenker nei.

Vi er såå forskjellige og det at vi ikke gjør noe sammen som familie tærer på og jeg tenker det er letter å være alene. men jeg tviholder på at jeg ønsker at sønnen skal vokse opp med foreldre som er sammen.

Samboer og jeg snakket litt tidligere i sommer ( etter han kom hjem kl 08 fra fest snydes en søndag morgen- og hadde ikke sagt i fra en gang) han reagerte på at jeg ble sur..og jeg ventet en dag før jeg sa rolig at vi måtet snakke sammen....da kom det frem at han ikke likte hvordan han var som far...jeg har vært så tålmodig, men merker at jeg begynner å bli såå lei.

Noen tips? hva tenker dere om situasjonen?

Tenker at mannen er en latt og kjip trist fjott.

Du burde ha krevd en ring på fingeren før dere flyttet inn sammen...

Han tar jo null ansvar...så passivt!!

Anonymous poster hash: 20177...0ef

[AnonymBruker]

Ikke at jeg forsvarer mannens handlinger og oppførsel. På ingen måte! Men dere har aldri vært kjærester og flyttet sammen pga at dere ventet barn. Jeg forstår at mannen lever singellivet, det høres ikke ut som han har følelser for deg, og han kommer sikkert ikke til å få det. Det kommer dessverre til å bli "slutt" mellom dere før eller siden likevel. Hvis jeg var deg ville jeg pakket tingene mine først som sist.

Anonymous poster hash: b5d26...904

[AnonymBruker]

Tenker at mannen er en latt og kjip trist fjott.

Du burde ha krevd en ring på fingeren før dere flyttet inn sammen...

Han tar jo null ansvar...så passivt!!Anonymous poster hash: 20177...0ef

Det hjelper ikke med ring på fingeren hvis forholdet er dødt og det ikke er følelser i bildet. At et barn er født betyr ikke det at foreldrene holder sammen til evig tid.

Anonymous poster hash: b5d26...904