Når tar bitterheten slutt..?

[Gjest Anonymous]

Jeg er mann. Nå har det gått 15 måneder siden jeg oppdaget at min samboer var utro, noe hun hadde vært i nesten ett år med et krypdyr av en fyr. Det handler ikke om fysiske ting, men alt hva du tenkes kan med psykisk utroskap: Følelser, SMS-sex og telefon-sex.

Nuvel. Jeg anså - etter at den aller første sjokkfasen var over - at jeg ikke kunne gi slipp på henne. Og hun ble hysterisk glad for det, og siden har vi kjempet sammen.

Hun har gjort alt "riktig" i etterkant. Lagt seg langflat, fortalt igjen og igjen alt som skjedde, tatt i mot beskyldninger, stått i mot stormene og vist ekte anger og skam. Og vi har grått mye sammen.

Jeg har slitt sterkt med sinn, raseri, bitterhet og sorg. Opp og nedturene har vært voldsomme - og fortsatt sliter jeg, og dermed vi. Jeg ramler i kjelleren minst hver 14 dag, og drar henne med meg.

Er det noen som har erfaring med hvor lenge dette kan tenkes å vare når man tross alt går videre sammen etter utroskap? Det er ikke på tale å gi opp for noen av oss, men det er ekstremt vanskelig.

For det første å prøve å "glemme" det hun har gjort, men det er nesten en håpløs oppgave å få tilbake tilliten til henne. Jeg, som aldri før dette var sjalu, har nå en nesten syklig sjalusi i meg. Det i seg selv er svært bittert å oppleve.

Noen med erfaring? Hva gjorde dere for å faktisk komme dere videre?

[Gjest ung]

Kom over det!

Rett og slett!

når du begynner å tenker på det - så tenker du heller på noe annet istedet.

Javel, ho har vært en drittkjærring mot deg - men DET gir faktisk IKKE deg grunn til å være drittsekk tilbake!!

DU har valgt å leve med henne! Ikke glem det!

DU har valgt og si at, : OK, vi kan fortsette og prøve.

Hva gir deg da grunn tilå være drittsekk mot henne og dra henne med deg ned i kjelleren hver 14. dag`??

NOE i deg må jo synes at dette er en helkt okey oppførsel, men det er faktisk ikke det.

Tro mine ord, hun angrer bittert!

Men hvorfor skal du si dere prøver å reise der opp igjen, når det du gjør er å velge å stå på stedet hvil - tilbake for ex ant måneder siden?!?!

Ho velger å være med deg, men om du virkelig vil beholde henne BØR du vurdere sterkt å bruke energien din på å bygge henne opp istedet for å rive henne og ALT dere sammen har ned igjen!!

Jeg er *henne *

[Livets datter]

bygge henne opp istedet for å rive henne og ALT dere sammen har ned igjen!!

...MEN er det virkelig hans oppgave å bygge opp HENNE igjen? Burde det ikke vært motsatt?

Og en annen ting... "Istedenfor å rive henne og alt ned igjen"... :-? Hvem er det som virkelig har revet ned hvem og hva her???

[Gjest Jente 32]

Er virkelig hevnen så god at du velger å psyke henne ned hver 14.dag i 15 måneder???

Hallo! Her bør det ringe ei bjelle!!!

Enten så må du bare innse at du ikke kan leve med dette og la dama få gå.

Eller så bør du søke hjelp til å finne utav dette.

Du har valgt å bli hos henne og hun har valgt å bli værende hos deg. Vær glad for det du har og lev videre! Før du vet ordet av det har du levd hele livet ditt i bitterhet og ødelagt både hennes og ditt eget liv.

Ingen fortjener det!

[Gjest Madam Felle]

Så du mener faktisk at det er hans jobb å bygge henne opp igjen? Unskyld meg, men det ble for dumt.

Har man vært utro, så må man ta konsekvensene av det også, og det er å få all den dritten han må spy ut. For at han rett og slett skal kunne bli ferdig med det.

Men en bør bestemme hvor mye en skal dvele med det, for det er jo grenser for hvor lenge en kan gjøre det.

Det er nok ikke alle som klarer å komme over et sånt svik. Da er det kanskje like greit å gå hver deres vei, for har du ikke klart til nå å komme over det, så spørs det om du vil klare det.

Kanskje det beste for dere begge, er å starte på nytt.

Om det er hun du vil dele livet ditt med, så bør dere kanskje ta kontakt med en familierådgiver. Du må også få lov til å få ut all din frustrasjon, og hun må akseptere at du sier det du gjør ol. Men du må både for din egen del, og for hennes del si at nok er nok.

Enten, så gjør vi sånn, eller så gjør vi sånn. Bestemmer du deg for å være smamen med henne, så må du også bestemme deg for å jobbe med bitterheten din.

Siden det er så lenge siden det hendte, ville jeg sagt i fra til deg at du får denne kvelden. Si det du vil, kall meg det du vil, men i morgen når vi våkner, er dette lagt bak oss. Da bør du også legge det bak deg, og det er ikke tillat da å dra det opp igjen.

En kan ikke leve i fortiden for alltid, men en dag må man gå videre.

Ønsker deg lykke til, og forstår at dette ikke er enkelt, emn du skader deg selv like mye som henne.

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Sambo hadde kontakt med ei jente over lengre tid. De snakket på mail, sms og telefon. De hadde telefonsex og sendte hverandre bilder av hverandre. Dette pågikk et halvt år fikk jeg vite. Jeg valgte også å bli hos samboeren min, men jeg kan love at dette ikke har blitt problemfritt for min del. Har dager hvor jeg sliter ordentlig. Jeg mistenker han for alt, og det er vondt. Jeg var heller ikke noe sjalu før dette skjedde, men i ettertid merker jeg at jeg noen ganger kan være på kanten til sykelig sjalu. Da må jeg bare ta meg selv i nakken!! Jeg forteller han ikke lenger at jeg tenker på det. Jeg gjorde det veldig mye i begynnelsen, og det endte alltid med tårer, og det gjorde ikke saken så mye bedre!! Det er kanskje dumt å stenge alt inne, men jeg føler at jeg er nødt til å prøve å bli ferdig med dette en gang for alle hvis jeg vil ha en fremtid med denne mannen, og det vil jeg jo. Det går heldigvis bedre nå. Det er også takket være at sambo er flink til å vise at han setter pris på meg, og da forsvinner som regel de vonde følelsene mine fort.

Håper alt ordner seg for deg, og at du klarer å legge alle de vonde følelsene bak deg og se fremover!

[Arkana]

Enig med første gjest, bare kom over det. Hun er ute av livet ditt, det er du selv som velger om du vil være bitter eller ikke. Ikke kast bort tid og energi på dette, lev livet videre.

[Hillary]

Familieterapi? Dere er jo ikke kommet dere gjennom dette.

[Gjest Madam Felle]

Enig med første gjest' date= bare kom over det. Hun er ute av livet ditt, det er du selv som velger om du vil være bitter eller ikke. Ikke kast bort tid og energi på dette, lev livet videre.

Det er jo det hun ikke er, for de er fortsatt sammen.

[Arkana]

*husk å lese hovedinnlegget nøye*

[Gjest Anonymous]

Jeg er første gjest.

Jeg er egentlig ikke på jakt etter svar hos noen som ikke har vært utsatt for utroskap/har begått utroskap. For de som ikke har vært gjennom dette, vet egentlig hva det handler om.

Før jeg selv ble rammet av dette, var jeg nemlig av den komplett tåplige mening at utroskap kan vært en "positivt piff" i et forhold. Nå vet jeg noe helt annet.

Og jeg ville helt klart ment det samme som en her skriver før jeg selv ble rammet: Man må glemme, og gå videre.

Poenget med å be om råd her, er at så enkelt er det ikke. Jeg leter etter teknikker for å prøve å legge bitterheten bak meg. Vi har et kjempepotensiale i forholdet til å ha det svært bra - og det i mange, mange år framover. I tillegg har vi mye å kjempe for, med barn involvert. Derfor er det utrolig vanskelig å akseptere at vi må bruke så mye energi på valg hun tok for oss.

Så det mangler ikke på ekte VILJE til å legge dette bak oss - jeg får det bare ikke til. Jeg omsvermes av tanker om hva hun har gjort, at hun kunne lyve dag ut og dag inn, og at først flere måneder etter at jeg oppdaget sviket, klarte hun å legge alle fakta på bordet. Hun fortsatte altså å lyve etter oppdagelsen også, selv om jeg forsåvidt kan forstå det. Utroskapen var så omfattende at hun ikke orket å meddele meg alt på en gang.

Men dette har gjort at tilliten er ikke-eksisterende, 15 måneder etter. Mens jeg før den tid, aldri kunne drømt om at hun kunne gjøre noe slikt, vet jeg nå bedre.

Ja, har tenkt på familieterapi, men det tror jeg ikke hjelper. Jeg tar heller til meg det en over her skrev om at prøve å tie, ikke hele tiden fortelle alt jeg tenker og sliter meg. Det er vanskelig, men det kan være en teknikk på å lære seg å takle dette sjokket. Et sjokk som helt klart kan sidestilles med å få vite om dødsfall i nær familie. Bare at her har jeg måtte slite med raseri og bitterhet, i tillegg til dyp sorg.

[Nemesis75]

Jeg er en skapfan av Dr. phil og han sa noe i et show som fikk meg til å tenke:

Tilgivelse er ikke noe som skjer...det er et valg du tar. I begynnelsen skjønte jeg ikke hva dette betød, men etter en del grubling har jeg visse formeninger av innholdet.

Jeg tror det å komme seg etter utroskap er et samarbeidsprosjekt. Det tar den tiden det tar for deg å komme over dette. Det å bygge opp tillitt er et utrolig krevende prosjekt..for ikke å snakke om individuelt. FOr noen tar det 6 mnd for andre 6 år !!!!..for å sette det på spissen.

jeg tror grunnen til at du ikke kommer videre er at du ikke tar sjansen på å tørre å tilgi helt! Det er noe i den nåværende situasjon som får det til å holde igjen. Har du tenkt igjennom hva det kan være? (Det er viktig at du er 100 % ærlig i forhold til følelsene dine).

Føler du av og til behov for å " straffe" henne ( er du sint og vil at hun skal ha det like fælt som deg ?)? Er det noe i hennes adferd som minner deg om utroskapen ( vil du at hun skal forandre seg på noen måte ? ta mer hensyn osv)? Er du livredd for å bli såret igjen ( tør du ikke ta sjanse, men velger heller å leve i bitterhet og sinne da dette tross alt gir litt avstand og derav trygghet?)Poenget mitt er at det er en grunn til at du ikke tør slippe taket ...og tilgi!! Har du tenkte på det?

[Gjest Anonymous]

Jeg er første gjest.

Dette siste syntes jeg var en svært godt innlegg. Du tar meg veldig på kornet her. For helt klart: Selvsagt er det et element av å straffe henne i dette. Altså når jeg overmannes av bitterhet, føler jeg at jeg slett ikke skal sitte der alene med dette - fordi det er HUN som er skyld i dette, sant.

Det er jo i seg selv ille nok. Det jeg må klare, er å stagge bitterheten før jeg kommer i nedoverbakken.

Det er også mye sant i det du sier med tryggheten i å dvele ved fortiden. Jeg vet hva jeg har - men ikke hva jeg får: Jeg vet hva hun har gjort, men om jeg velger å tilgi, vet jeg ikke hva jeg får. Hun kan nemlig tenkes å være utro igjen, og da sitter jeg der igjen: Jeg valgte å tilgi, men hva hjalp vel det?

Jeg vet godt at det handler om å våge å tro på henne. Det tør jeg ikke, ikke ennå i alle fall. Det er følelsen av at DERSOM jeg igjen avslører utroskap, så skal jeg i etterkant i alle fall kunne si at "jeg skjønte nok at dette ville skje igjen".

Og: Hva er det å tilgi for noe? Dersom det å tilgi, er å si at det var greit det du gjorde, så kan jeg ikke tilgi. For jeg vil aldri si at det der var OK, selv lang tid etterpå.

Jeg innser at jeg er nødt til å ta skikkelig grep om situasjonen nå. ikke fordi jeg frykter å miste henne, men fordi jeg forringer vårt begges liv.

Men gud hjelpe, det er bittert at hun kunne gjøre dette mot meg - og dermed oss - bare for spenningens skyld.

[Gjest Anonymous]

Jeg har opplevd noe av det samme som deg men jeg sitter på andre sida liksom. Jeg er hun som svek sin samboer, som ba om tilgivelse etetrpå og tilsynelatende fikk det. Dette er nå 9 år siden og vi sliter enda. Mannen min har tilgitt men aldri glemt og det kommer veldig til uttrykk i ulike situasjoner. Hvis jeg f. eks. er alene på fest så ser jeg at han sliter veldig med å ha tillitt til meg, til å tro på hva jeg sier. Det har på en måte blitt et forhold hvor jeg bruker masse energi på å overbevise ham om at det virkelig er ham jeg vil ha. Han bruker like mye energi på å mistenke meg for alt mulig...og umulig. Blir en ond sirkel kan man si som ingen av oss klarer å bryte. Det går ikke en uke uten at en av oss vurderer å gi opp men vi er nå der enda. Vi har tre gode grunner for å bli. Altså våre tre barn.

Men jeg kjenner stadig at jeg ikke kan leve sånn som nå så jeg tror det er lurt å bli ferdig med ting. Velge å gå videre. Kanskje ikke glemme det men ikke bruke all verdens energi på det heller. Du har tross alt valgt å bli, valgt å stole på henne. Det er ditt valg og da må du komme videre.

[Gjest gjest1]

Å tilgi er ikke å si at det gale hun gjorde er riktig. Å tilgi er å si at jeg elsker deg PÅ TROSS AV det gale du gjorde.

Jeg var tidligere sammen med en mann som var utro, fysisk utro. Det skjedde bare en gang og varte sikkert ikke lenger enn en halvtime. Det er noe ondskapsfullt over hvor lite tid det tar å ødelegge et forhold.

Vi fortsatte å være sammen, og jeg gikk gjennom noe av det samme som deg: sinne, sårhet, sorg over det som hadde vært men ikke lenger var. Men for min del forsvant sjalusien. Jeg hadde nemlig vært sjalu før det skjedde. Det tror jeg kommer av at sjalusi er redselen for å miste en kjær. Jeg var ikke lenger redd for å miste ham fordi jeg visste jeg allerede hadde mistet ham - selv om vi fortsatte å være sammen.

For meg varte sinne og raseriet og tårene i 3-4 måneder. Noe av grunnen til at vi kom gjennom det så fort var at han ga beskjed om at han ikke orket å ta dette opp gang på gang. Det var brutalt der og da (og jeg synes han var urettferdig og slem som kunne kreve det når det var HANS som hadde gjort feil), men samtidig måtte jeg ta meg sammen om jeg ville fortsette. Så på en måte hjalp det.

Det du har opplevd er på en måte det samme som en sorg, og da kan det være et apropos å tenke på det at her i vesten er sorgprosessen blitt en langdryg affære. Mange sliter med forstivnede sorger som det tar mange år å komme ut av. I andre kulturer bruker de det sorte sørgebindet vi kjenner fra gamle dager. Det bære de i ett år. Det året får de sørge og gråte og savne, men den dagen de tar av seg bindet forventes det at de skal gå videre med livet. Det viser seg da også at de kulturene har færre mennesker med langvarige sorgprosesser. De tvinges til å gå videre og selv om det er hardt, så hjelper det dem.

[Nemesis75]

Å tilgi er ikke å glemme!! Å tilgi er å velge å satse. Å velge å gi den andre personen såpass mye frihet og troverdighet at du våger å sjanse på å bli såret igjen ( for det er ingen garantier ..det KAn skje igjen).

Som den juristen jeg er, liker jeg å se på et forhold som en avtale. I utgangspunktet har din partner nå brutt denne avtalen, slik at du kan velge om du vil trekke deg eller om du ønsker å gjenopprette partsforholdet.

Jeg tror ikke et forhold kan overleve dersom det koster mer enn det gir avkastning!! For å forklare næmere: dersom du er instendig overbevist om at du ikke takler et nederlag til, at du ikke takler å bli såret igjen, og at du sannsynligvis neppe klarer å svelge de følelsesmessige kamelene som må til for å gjenopprette partsbalansen, så koster det deg mer å være i forholdet enn å trekke deg ut. Og hvem vil vel investere i noe som vil gi tap!!!

Det er et sjansespill, og jeg tror ikke du er klar til å vurdere "avtaleforholdet" før en del såre følelser er lagt. Det tar den tiden det tar, og din partner må akseptere at d går to skritt frem og så ett tilbake før du er i stand til å vurdere hva du trenger...

SOm sagt: hvis fortsettelse av forholdet koster deg for mye, så bør du vurdere investeringen! Det er vanskelig...veldig vanskelig, men du må lete dypt inn i deg selv, kommunisere med partneren, opprette integriteten og ta et valg...med eller uten partneren.

Jeg er såpass pessimistisk av meg og såpass pragmatisk at jeg tror utroskap er så ødeleggende i et forhold at det kun er de færreste som klarer komme seg opp igjen. Det er som et hus hvor grunnmuren rives vekk. Da er det svært vansklig å bygge ny grunnmur igjen...da må man enten forlate åstedet eller bygge nytt hus...og sistnevnte kan ta lang tid.

[Gjest Perdi]

Det er mye enklere å kunne tilgi, dersom partneren ønsker at en skal tilgi.

Jeg har selv vært utsatt for utroskap for ca 4 mdn. siden. Et sidesprang som pågikk en 2-3 mnd. Mannen min, som har fortalt meg alt jeg har bedt om, og som viser meg daglig hvor høyt han elsker meg, har derimot ALDRI bedt om unnskyldning eller tilgivelse. DET er det vanskelig å tilgi. Utroskapen kunne jeg derimot ha tilgitt!

[LilleBille]

Jeg tror vel egentlig det handeler om å lære å leve med det som har skjedd.

Ikke tilgi og glemme - for det tror jeg er umulig, men å akseptere hva hun gjorde - og satse på tross av dette.

Personlig har jeg hatt veldig god erfaring med å skrive av meg ting. Hver gang tankene tar overhånd - skriver jeg... ikke for at noen skal lese det .. selv om det i enkelte sammenhenger kan være riktig - men for å få det ut av hodet - og ting blir faktisk mer "akseptable" og lettere å forholde seg til etter at de er skrevet ned - og på en eller annen måte kverner ikke tankene så mye rundt - etter at de er satt ned på papiret.

[Nemesis75]

Det er mye enklere å kunne tilgi, dersom partneren ønsker at en skal tilgi.

Jeg har selv vært utsatt for utroskap for ca 4 mdn. siden. Et sidesprang som pågikk en 2-3 mnd. Mannen min, som har fortalt meg alt jeg har bedt om, og som viser meg daglig hvor høyt han elsker meg, har derimot ALDRI bedt om unnskyldning eller tilgivelse. DET er det vanskelig å tilgi. Utroskapen kunne jeg derimot ha tilgitt!

Jeg tror evnen til å vise anger er så individuelt at man vanskelig kan klandre noen for ikke å være "trist nok" eller tilstrekkelig ydmyk. På en måte blir det mer kommunikativ hvis noen legger seg verbalt flat, men det endrer ikke det store bilde: Svik!!

Det er letter å se/forstå at vedkommende lider og har tanker om saken.På den annen side tror jeg neppe det hjelper særlig at noen sier unnskyld. Jeg tror ikke din følelse av at han ikke angrer henger sammen med hva han sier.

Å knytte tilgivelse opp mot følelsen av at den andre angrer er kun basert på hevntanker ( jeg vil se at du har det vondt !!!). På kort sikt tror jeg det både hjelper og at det er sundt for psyken, men på lang sikt kommer man ikke utenom det faktum at tilgivelse er noe som ligger i DEG!! Det er din vurdering av forholdet, hva det koster deg å fortsette osv som er det essentielle.

Styrken ligger i å ta valget: gå eller bli!