Livredd og bekymret

[AnonymBruker]

For at noe skal skje med mine to små barn.

At de skal slå seg og få hjernerystelse som ikke blir lagt merke til i barnehagen.

At vi skal kræsje på bilferie i sommer.

At de skal få kreft

At de skal vokse opp til to fine tenåringer, men havne på skråplanet og ta overdose eller selvmord.

Listen er uendelig lang.....

Er dette normal å tenke som mor? Eller bør jeg prøve å koble av bekymringene?

Er jo nesten så man vurderer å få to barn til slik at man har en flokk men det blir vel enda mer å bekymre seg for da

Anonymous poster hash: 6f924...b14

[sonush]

For at noe skal skje med mine to små barn.

At de skal slå seg og få hjernerystelse som ikke blir lagt merke til i barnehagen.

At vi skal kræsje på bilferie i sommer.

At de skal få kreft

At de skal vokse opp til to fine tenåringer, men havne på skråplanet og ta overdose eller selvmord.

Listen er uendelig lang.....

Er dette normal å tenke som mor? Eller bør jeg prøve å koble av bekymringene?

Er jo nesten så man vurderer å få to barn til slik at man har en flokk men det blir vel enda mer å bekymre seg for da

Anonymous poster hash: 6f924...b14

Helt normal tankegang, føler det samme , som mor selv. Det tror jeg alle foreldre gjør. Men flere barn i tilfelle du skulle miste noen, ville jeg nok ikke anbefalt. Det ville ikke gitt deg ro. Skulle uhellet først være ute, ville du alltid manglet et barn, uavhengig av hvor mange du har igjen.

Hvis du syns din redsel er ekstremt, og virkelig påvirker deg i hverdagslivet , sa ville jeg tatt kontakt med psykolog, ellers vil jeg bare si at det er helt normalt å være redd for sine små og store barn.

[AnonymBruker]

Har samme tanker. Skyver dem bort så fort de dukker opp. det tjener ingen at jeg bekymrer meg for dette og det krever altfor mye energi. Sorgen vil heller ikke bli noe mindre hvis noe skulle skje og jeg hadde prøvd å være forberedt på det.

Anonymous poster hash: c888a...f84

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er nevrotisk.

 

Vi er alle beskyttende overfor barna, men å tenke så mye at livskvaliteten blir redusert er ikke normalt

 

"At de skal slå seg og få hjernerystelse som ikke blir lagt merke til i barnehagen.

At vi skal kræsje på bilferie i sommer.
At de skal få kreft" - Jeg ville snakket med noen om jeg var deg, TS.

Slik du beskriver tankegangen din vil barna preget av en oppvekst med bekymring. Som noen skriver over vil ikke tragedien vær mindre av at du var forberedt.

Anonymous poster hash: 011db...a13

[AnonymBruker]

Å bekymre seg for ungene sine er helt normalt. Så lenge man innerst inne vet at det kun er en bekymring og at en ikke tror alt dette kommer til å skje. Prøv å tenke at du tar så godt vare på ungen din som mulig og at en ikke kan gardere seg mot alt. Bekymret for ungene er man alltid. Man vil jo at det skal gå dem vel

Anonymous poster hash: 26d45...d1c

[AnonymBruker]

For at noe skal skje med mine to små barn.

At de skal slå seg og få hjernerystelse som ikke blir lagt merke til i barnehagen.

At vi skal kræsje på bilferie i sommer.

At de skal få kreft

At de skal vokse opp til to fine tenåringer, men havne på skråplanet og ta overdose eller selvmord.

Listen er uendelig lang.....

Er dette normal å tenke som mor? Eller bør jeg prøve å koble av bekymringene?

Er jo nesten så man vurderer å få to barn til slik at man har en flokk men det blir vel enda mer å bekymre seg for da

Anonymous poster hash: 6f924...b14

At det skal slutte å puste om natten når det er på overnatting.

At det skal drukne/tørrdrukne.

At det skal skade seg hardt på trampolinen.

At det skal falle ned når det klatrer trær.

At de hun kjører bil med (besteforeldre o.l) skal kræsje.

At hun skal bli mobbet eller mobbe noen andre.

At jeg skal dø fra henne.

Jeg la til litt mer ;-) Jeg har akkurat de samme tankene som deg som du ser, pluss mange andre. Til tider er det slitsomt, men det er vel prisen man må betale for å ha barn.

Og før noen sier det: jeg legger ikke bånd på datteren min.

Anonymous poster hash: e8557...1e9

[AnonymBruker]

Jeg tar et valg om å ikke dyrke nevrotikeren i meg og unngår slike tanker.

 

Det jeg får tilbake er trygge, sunne barn som leker.

Anonymous poster hash: 011db...a13

[Ciara]

 

Jeg tar et valg om å ikke dyrke nevrotikeren i meg og unngår slike tanker.

 

Det jeg får tilbake er trygge, sunne barn som leker.

Anonymous poster hash: 011db...a13

 

 

Jeg tror dette er veldig viktig.

 

Alle foreldre synes det er ubehagelig å tenke slike tanker, men man kan ikke gå rundt å tenke på at barna kan dø eller bli narkomane. Selvsagt finnes det en risiko for det, men det gagner ingenting å gå rundt å bekymre seg for det sånn til vanlig. Ergo må man prøve å tenke minst mulig på det. Det er jo ganske håpløst om man bekymrer seg så det går utover livskvaliteten, og så viser det seg at det går supert med ungene på alle måter, eller ulykken rammer på et annet område enn man tror.

 

Moralen er: Katastrofer i livet får du ikke forberedt deg på ved å bekymre deg, så man kan like gjerne gjøre sitt beste for å ha det så godt som mulig!

[Jobbermedbarn]

Jeg har tenåringsbarn, har hatt mine blaff av dette ja!

Plutselig kan jeg få tanker om at noe kriminelt skjer med de når

de eks er ute på kvelden, eller det blir brann i huset de sover over i...

Skyver det vekk så fort som mulig, men det er ekkelt når det plutselig

kommer over deg....