Hvordan en skal tenke i visse situasjoner, etter å ha følt seg avvist

[AnonymBruker]

Jeg har barn, så det er ikke synd i meg. Men jeg kan føle meg ganske ulykkelig når det gjelder kjærlighetslivet. 

 

Jeg har flere ganger følt at jeg ikke er god nok til mer enn sex. Den følelsen er vond. Jeg blir ganske oppgitt av den. 

Jeg var først i et svært langt forhold. Fikk flere barn. Men etter at forholdet tok slutt for 4 år siden, så har jeg slitt med å finne kjærligheten igjen. Det endte ofte med at de som jeg datet ville ha sex og etter det så virket de mer interessert i vennskap og sex, enn forhold. Dermed kom jeg litt skeivt ut. Jeg har hatt to forhold de siste 4 årene, men følte meg utnyttet i begge kjæresteforholdene. 

 

Ville dere ha gitt opp å finne kjærligheten hvis dere var meg? Føler dere at det kan virke som om det er håpløst for meg å finne kjærligheten, med tanke på historien min? 

 

Jeg føler at alle finner kjærligheten raskere enn meg igjen, mens det tar sånn tid for meg. Men kanskje det ikke er så unormalt allikevel? Når jeg leser hva jeg skriver så synes jeg at det virker ut til at jeg ikke har gått så all verdens lenge alene. Hva mener dere? 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

[Sannerlig]

Jeg synes du er flink som forsøker. Og du har ingen "historie" å skamme deg over heller. Du har bare ikke møtt den rette enda, men den kommer nok:) 

 

Kanskje vente litt når du møter den neste, altså med sex, og utvikle et forhold basert på kjennskap og nærhet først? 

[AnonymBruker]

Jeg er 52 og har ennå ikke funnet kjærligheten.

Anonymous poster hash: b65f4...1a9

[AnonymBruker]

Jeg synes du er flink som forsøker. Og du har ingen "historie" å skamme deg over heller. Du har bare ikke møtt den rette enda, men den kommer nok:) 

 

Kanskje vente litt når du møter den neste, altså med sex, og utvikle et forhold basert på kjennskap og nærhet først? 

Ja, det er lett å føle seg misslykket. Men jeg har jo egentlig ikke en historie å skamme meg over, selv om jeg har følt meg misslykket og svært såret en del ganger. Men det gjelder nok å ikke gi opp håpet. Og samtidig tenke at det behøver ikke å være noe galt med meg selv om jeg har følt meg kun bra nok til sex og ikke noe mer. Jeg forsøker å tenke sånn, men av og til er det ikke så lett. Håper på å finne kjærligheten, men trøsten er jo at det fins andre folk som går rundt single år etter år også. 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

[Sannerlig]

 

Ja, det er lett å føle seg misslykket. Men jeg har jo egentlig ikke en historie å skamme meg over, selv om jeg har følt meg misslykket og svært såret en del ganger. Men det gjelder nok å ikke gi opp håpet. Og samtidig tenke at det behøver ikke å være noe galt med meg selv om jeg har følt meg kun bra nok til sex og ikke noe mer. Jeg forsøker å tenke sånn, men av og til er det ikke så lett. Håper på å finne kjærligheten, men trøsten er jo at det fins andre folk som går rundt single år etter år også. 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

 

Er så rart livet noen ganger. Det man har lyst til, og det man kanskje ikke vet man ikke er klar for enda, samsvarer sjelden. I mellomtiden kan tiden gjøre deg usikker, utålmodig og lei.

 

Det finnes mange flotte menn der ute, det ser jeg, de er sympatiske, gode, tøffe og ordentlige. Noen av dem single, og de leter nok etter ei som deg:)

Har du forsøkt nettdating, eller gå ut alene? Pass på at du ikke lar deg sjarmere av sjekkerne, men se etter sterkere kvaliteter.

 

Jeg fant min helt random på et discotek i København av alle ting, eneste plassen vi jenter fant var i sofaen hos de støyete nordmennene (jeg er dansk)vi, altså min og jeg, var de som måtte passe på tingene mens de andre danset. 

Flaks at det var min tur, flaks at det var han som satt der. Og gud som jeg hadde ventet, men var forsiktig, og vi ble godt kjente først.

 

En dag, håper jeg det hender deg, man vet aldri hvor eller hvordan, men man må jo søke litt da haha:)

[Sign]

 

Jeg har barn, så det er ikke synd i meg. Men jeg kan føle meg ganske ulykkelig når det gjelder kjærlighetslivet. 

 

Jeg har flere ganger følt at jeg ikke er god nok til mer enn sex. Den følelsen er vond. Jeg blir ganske oppgitt av den. 

Jeg var først i et svært langt forhold. Fikk flere barn. Men etter at forholdet tok slutt for 4 år siden, så har jeg slitt med å finne kjærligheten igjen. Det endte ofte med at de som jeg datet ville ha sex og etter det så virket de mer interessert i vennskap og sex, enn forhold. Dermed kom jeg litt skeivt ut. Jeg har hatt to forhold de siste 4 årene, men følte meg utnyttet i begge kjæresteforholdene. 

 

Ville dere ha gitt opp å finne kjærligheten hvis dere var meg? Føler dere at det kan virke som om det er håpløst for meg å finne kjærligheten, med tanke på historien min? 

 

Jeg føler at alle finner kjærligheten raskere enn meg igjen, mens det tar sånn tid for meg. Men kanskje det ikke er så unormalt allikevel? Når jeg leser hva jeg skriver så synes jeg at det virker ut til at jeg ikke har gått så all verdens lenge alene. Hva mener dere? 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

 

 

Har det på akkurat samme måte. Blir stadig forundret over hvor fort andre finner en ny etter brudd. 

Jeg har vel ikke akkurat gitt opp, men anser sannsynligheten for å finne en som jeg liker og som liker meg som liten. Vet ikke helt hvorfor, har det bare på følelsen.

 

Synes det er litt trist samtidig som jeg har det helt greit alene.

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte. Blir stadig forundret over hvor fort andre finner en ny etter brudd. 

Jeg har vel ikke akkurat gitt opp, men anser sannsynligheten for å finne en som jeg liker og som liker meg som liten. Vet ikke helt hvorfor, har det bare på følelsen.

 

Synes det er litt trist samtidig som jeg har det helt greit alene.

Ja, jeg synes det er trist, men har det fint alene. Men savnet er der. 

 

Jeg blir ganske oppgitt når de som jeg liker viser seg å virke ut til å ta meg fort gitt. Den følelsen har jeg hatt mange ganger. Og det er den som har gjort at jeg har tatt en pause i søken etter kjærligheten. Men det gjelder nok å tenke at det ikke er noe galt med en selv. Kan jo være de vi møter som det er noe galt med. 

 

Føler meg veldig alene om den følelsen, men da er vi ihvertfall flere som har de samme følelsene. Det skal ikke være lett. 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

[Sign]

 

Ja, jeg synes det er trist, men har det fint alene. Men savnet er der. 

 

Jeg blir ganske oppgitt når de som jeg liker viser seg å virke ut til å ta meg fort gitt. Den følelsen har jeg hatt mange ganger. Og det er den som har gjort at jeg har tatt en pause i søken etter kjærligheten. Men det gjelder nok å tenke at det ikke er noe galt med en selv. Kan jo være de vi møter som det er noe galt med. 

 

Føler meg veldig alene om den følelsen, men da er vi ihvertfall flere som har de samme følelsene. Det skal ikke være lett. 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

 

 

Noen ganger lurer jeg på hvordan de får det til, de som finner en ny med en gang. Hvordan finner de tid til det mellom jobb, unger, husarbeid, famile, venner, trening etc? Og hvor finner de dem? På gata? På butikken? Gjennom venner? Interesser?

 

Og så lurer jeg på om jeg er unormalt kresen? Veldig sjeldent jeg forelsker meg mens andre visst gjør det hele tiden. 

[AnonymBruker]

 

Jeg har barn, så det er ikke synd i meg. Men jeg kan føle meg ganske ulykkelig når det gjelder kjærlighetslivet. 

 

Jeg har flere ganger følt at jeg ikke er god nok til mer enn sex. Den følelsen er vond. Jeg blir ganske oppgitt av den. 

Jeg var først i et svært langt forhold. Fikk flere barn. Men etter at forholdet tok slutt for 4 år siden, så har jeg slitt med å finne kjærligheten igjen. Det endte ofte med at de som jeg datet ville ha sex og etter det så virket de mer interessert i vennskap og sex, enn forhold. Dermed kom jeg litt skeivt ut. Jeg har hatt to forhold de siste 4 årene, men følte meg utnyttet i begge kjæresteforholdene. 

 

Ville dere ha gitt opp å finne kjærligheten hvis dere var meg? Føler dere at det kan virke som om det er håpløst for meg å finne kjærligheten, med tanke på historien min? 

 

Jeg føler at alle finner kjærligheten raskere enn meg igjen, mens det tar sånn tid for meg. Men kanskje det ikke er så unormalt allikevel? Når jeg leser hva jeg skriver så synes jeg at det virker ut til at jeg ikke har gått så all verdens lenge alene. Hva mener dere? 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

 

 

Du må nok "shit-teste" dem du møter på din vei mye mer konkret ...er kun da du vil få de svar du søker etter og får filtrert vekk de som har andre intensjoner enn dem du er ute etter  

Anonymous poster hash: 2ee00...423

[AnonymBruker]

Noen ganger lurer jeg på hvordan de får det til, de som finner en ny med en gang. Hvordan finner de tid til det mellom jobb, unger, husarbeid, famile, venner, trening etc? Og hvor finner de dem? På gata? På butikken? Gjennom venner? Interesser?

 

Og så lurer jeg på om jeg er unormalt kresen? Veldig sjeldent jeg forelsker meg mens andre visst gjør det hele tiden. 

 

Noen ser ikke forskjell på gull og gråstein ...så spørsmålet er vel om de finner det såkalte berømte "gullet" hver gang da - det tviler jeg på du. Er du kresen så samler du ikke på gråstein og det skal du heller ikke gjøre. 

 

Husk at det er ingen på gata som ut av det blå kommer og tilbyr deg gull heller for ingenting. 

Anonymous poster hash: 2ee00...423

[AnonymBruker]

Synes ikke det høres så galt ut jeg.

Jeg er singel tobarnsfar og får absolutt ikke til noen ting.

Du får iallefall sex og nærhet da, det er mer enn jeg og de fleste andre single barnefedrene jeg kjenner får til.

Alt er bedre enn ingenting

 

Anonymous poster hash: 89859...6ca

[AnonymBruker]

Er ikke et forhold kombinasjonen av vennskap og sex?

Din partner er din beste venn, den du kan snakke med om alt og le samen med? Den du bygger opp når dagene hans/hennes er vanskelige? Den som bygger deg opp når dine dager er vanskelige?

Den du deler nytelse og gode dager med? Den du diskuterer heftig med uten å bli uvenner når dere har ulikt syn på en sak?

Anonymous poster hash: a9f57...b83

[AnonymBruker]

 

Jeg har barn, så det er ikke synd i meg. Men jeg kan føle meg ganske ulykkelig når det gjelder kjærlighetslivet. 

 

Jeg har flere ganger følt at jeg ikke er god nok til mer enn sex. Den følelsen er vond. Jeg blir ganske oppgitt av den. 

Jeg var først i et svært langt forhold. Fikk flere barn. Men etter at forholdet tok slutt for 4 år siden, så har jeg slitt med å finne kjærligheten igjen. Det endte ofte med at de som jeg datet ville ha sex og etter det så virket de mer interessert i vennskap og sex, enn forhold. Dermed kom jeg litt skeivt ut. Jeg har hatt to forhold de siste 4 årene, men følte meg utnyttet i begge kjæresteforholdene. 

 

Ville dere ha gitt opp å finne kjærligheten hvis dere var meg? Føler dere at det kan virke som om det er håpløst for meg å finne kjærligheten, med tanke på historien min? 

 

Jeg føler at alle finner kjærligheten raskere enn meg igjen, mens det tar sånn tid for meg. Men kanskje det ikke er så unormalt allikevel? Når jeg leser hva jeg skriver så synes jeg at det virker ut til at jeg ikke har gått så all verdens lenge alene. Hva mener dere? 

Anonymous poster hash: 7730d...2e7

 

Du har jo ikke vært alene ennå!

 

Du skriver at du du var i et langt forhold,  fikke flere barn, og det ble slutt for 4 år siden. I de siste 4 årene har du allerede hatt 2 forhold! Dette vitner om at du er alt for lite kresen på hvem du inviterer inn i ditt liv, samt at du høres ut som du er redd for å være alene. Dette må du først jobbe med! Å være i forhold, handler om å få selvinnsikt. 

 

Du må være mye bedre på å sile ut de som er interessert i deg , for i underbevisstheten din høres det ut som du selv føler du kun er bra for sex. underbevisstheten oss styrer oss mye mer enn vi tror, så her må du rett og slett jobbe med deg selv. Lær deg å bi gad i deg selv, bruk tid når du blir kjent med noen, ikke slepp noen inn før du vet mer hvor du står. Og ikke vær konstant på jakt etter noen. Når du får fred med deg selv, vil du og føle deg mer attraktiv, som igjen andre ser. Det skjer ofte mens man minst venter det!

Anonymous poster hash: f1f8b...e18

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte. Blir stadig forundret over hvor fort andre finner en ny etter brudd. 

Jeg har vel ikke akkurat gitt opp, men anser sannsynligheten for å finne en som jeg liker og som liker meg som liten. Vet ikke helt hvorfor, har det bare på følelsen.

 

Synes det er litt trist samtidig som jeg har det helt greit alene.

Med din tankegang, vil du sannsynligvis ikke finne noen. Det er som du har gitt opp, og da ligger det i underbevisstheten din, som styrer oss mye mer enn vi er klar over. 

 

Du må VILLE møte noen og TRO på det! Noe sier meg at du ikke gjør det. Mange som søker partnere bør være mye mer bevisst på dette, og de burde jobbe med å bli glade i seg. 

Anonymous poster hash: f1f8b...e18

[AnonymBruker]

Til ts igjen : noe sier meg at du kanskje aldri bearbeidet det såre bruddet med din første kjæreste?

Da vil du aldri være klar, for da tar du de følelsene med deg i nye forhold, som ofte blir selvdestruktive.

 

 

Anonymous poster hash: f1f8b...e18