Snakker dere med stebarna om vanskelige ting?

[AnonymBruker]

..Eller lar dere barnets mor eller far gjøre det?

 

Er det "lov" at vi steforeldre også snakker med barna om ting som er vanskelige?

f.eks. Problemer med andre søsken, mobbing på skolen, følelser forbundet med samlivsbrudd, "ny" familie etc...

 

Bare lurer på hva praksisen er hos dere?

 

Anonymous poster hash: 1bc45...821

[Euphemia]

Hos oss er det helt naturlig blitt slik at barna snakker med den de velger å snakke med. Vanligvis er det mor, noen ganger far, og av og til er det meg. Da snakker jeg med dem etter beste evne, gir dem bekreftelse og viser at jeg hører dem. Ber de om råd som jeg tror mor eller far bør ta seg av, svarer jeg dem slik som "jeg skjønner godt at du føler det sånn / opplever det sånn. Dette synes jeg du skal spørre / snakke med mamma eller pappa om." Og så er de fornøyd med det og går til mor eller far.

vi voksne har ikke diskutert dette, det har bare blitt sånn naturlig og alle virker fornøyd med det.

[Biloba]

Ja, men litt forsiktig, avhengig av om barnet vil, og helst der jeg kjenner fars holdninger og meninger om saken.

[AnonymBruker]

Nå har jeg ingen egne barn. Men er oppvokst i to hjem. Jeg snakket mye med min stemor. Har alltid hatt et veldig godt forhold til henne. Jeg er den av mine søsken som har hatt best kontakt med henne. Mine søsken har heller snakket mer med pappa. Mamma er ikke så flink til åp prate om ting som er tøffe. Hun foretrekker å ignorere det. Så for meg har min stemor vært essensiell i min utvikling.

Anonymous poster hash: 9c63c...206

[AnonymBruker]

Er sjeldent det har vært mye vanskelige ting hos oss. Men jeg prater selvfølgelig med de om de kommer til meg. Gir dem råd.

Anonymous poster hash: 0d56e...06b

[minister-mio]

Ja, det gjør jeg.

[Rotemor]

Hos oss er det helt naturlig blitt slik at barna snakker med den de velger å snakke med. Vanligvis er det mor, noen ganger far, og av og til er det meg. Da snakker jeg med dem etter beste evne, gir dem bekreftelse og viser at jeg hører dem. Ber de om råd som jeg tror mor eller far bør ta seg av, svarer jeg dem slik som "jeg skjønner godt at du føler det sånn / opplever det sånn. Dette synes jeg du skal spørre / snakke med mamma eller pappa om." Og så er de fornøyd med det og går til mor eller far.

vi voksne har ikke diskutert dette, det har bare blitt sånn naturlig og alle virker fornøyd med det.

Likte dette svaret godt. Du er empatisk og forståelsesfull uten å vise altfor sterke meninger om ting som igjen vil kunne påvirke utslaget.

Man trenger jo ikke alltid mene så mye fir å vise støtte.

[AnonymBruker]

Mine stebarn kommer heller til meg enn til foreldrene med ting de ønsker å snakke om. Er så glad for at de har den tilliten til meg. Gir dem råd etter beste evne, men i enkelte saker ber jeg dem å snakke med mor og/eller far også.

Anonymous poster hash: a0041...1f3

[AnonymBruker]

..Eller lar dere barnets mor eller far gjøre det?

Er det "lov" at vi steforeldre også snakker med barna om ting som er vanskelige?

f.eks. Problemer med andre søsken, mobbing på skolen, følelser forbundet med samlivsbrudd, "ny" familie etc...

Bare lurer på hva praksisen er hos dere?

Anonymous poster hash: 1bc45...821

Nå har jeg ingen erfaring med stebarn, men jeg snakker om slike ting med andres barn, så ja hvorfor ikke? Om et barn har det vanskelig er det etter min mening voksnes oppgave å snakke med barnet, uavhengig av hvem barnet er. Å lytte til barnet og snakke sammen syns jeg er en selvfølge.

Jeg vil selvfølgelig også ta det opp med barnets foreldre, eventuelt råde barnet til å snakke med dem, så lenge det ikke er ting som barnet ønsker å bare snakke med en utenforstående om.

Hadde jeg vært stemor hadde jeg f.eks følt meg komfortabel med å snakke om søskensjalusi, forhold som hadde angått vår familie med hensyn på samlivsbrudd, og lignende. Hadde uansett nevnt for biologiske foreldre at barnet hadde tatt dette opp. Mobbing på skolen hadde jeg ønsket at foreldrene skulle være innblandet i, selv om jeg selvfølgelig hadde lyttet til barnet.

Anonymous poster hash: 2294b...a38

[Timseh]

Stesønn og meg prater om det meste. Forelskelse, jenter, sjalusi, hjemmesituasjonen til venner, forhold til stefar osv.

[AnonymBruker]

Jeg likte veldig godt å snakke med pappa's tidligere kjæreste om alt og ingenting. De er ikke sammen lengre nå, men hender vi møtes for lunsj og lignende fortsatt. Var/er  utrolig takknemlig for å ha henne å snakke med om ting, siden jeg føler at jeg ikke kan ta opp alt med mamma (da er ofte ting min feil, og jeg må skjerpe meg, osv). Var lettere å åpne seg for en som ikke tok noens parti, men samtidig som jeg også fikk bekreftelse på at alt ikke var bare min feil. 

Synes det er viktig at steforeldre viser at de bryr seg og hvis stebarn vil snakke om ting så viser det jo bare at de har tillit til deg Noe som er en fin ting. 

 

 

Anonymous poster hash: 1326e...948

[solitary shell]

 

..Eller lar dere barnets mor eller far gjøre det?

 

Er det "lov" at vi steforeldre også snakker med barna om ting som er vanskelige?

f.eks. Problemer med andre søsken, mobbing på skolen, følelser forbundet med samlivsbrudd, "ny" familie etc...

 

Bare lurer på hva praksisen er hos dere?

 

Anonymous poster hash: 1bc45...821

 

 

Datteren min snakker faktisk mest med stefaren om ''vanskelige'' ting. Hun blir 4 i år, og han har vært i livet hennes siden hun var ett år gammelt, og selv om hun ser faren to ganger i måneden og hun er glad i han, og han er en snill fyr, er det nok mannen min som har tatt mye av ''papparollen''. Det er sikkert mange som stusser over hvor mye vanskelig en 4-åring har å snakke om når de leser dette. Jeg og mannen min fikk en liten lillebror til henne, som dessverre døde når han bare ble litt over 6 måneder gammel ganske nylig. Jenta elsker lillebroren sin, og tar det tungt, men på et barns måte. Mannen min, altså stefaren, mistet storebroren sin når han bare var ett år eldre. Han vet hvordan hun har det, han husker at det var vondt selv om han var liten. Derfor kan de prate mye om slikt, men jeg kan liksom ikke helt sette meg inn i og forstå hvordan hun har det.

Jeg tror hvem som snakker kommer mest an på hva barnet vil, og hva det skal snakkes om.

[AnonymBruker]

Dersom det er alvorlig eller viktig så kan det jo sikkert være greit å nevne det for mor eller far så det vet om det.

Men utover det synes jeg barna skal få snakke med den de velger å snakke med

Jeg vet at stemoren til mine barn snakker om det meste med de, og det ser jeg på som et sunnhetstegn. Det viser at barna mine er glad i henne og stoler på henne.

Mulig hun er noe utenom det vanelige, men hvis min eksmann har samværsuke og ikke er hjemme pga jobb feks. så har stemor dem hele uken og fungerer jo da som en forelder. Dersom barna forteller henne at de gruer seg for noe på skolen el. så sender hun meg en melding eller ringer for å gi beskjed.

Det setter jeg utrolig stor pris på og jeg er så takknemlig for at hun er så god med barna

Anonymous poster hash: 079ba...1e4