Ikke-kristen i kirke

[Gjest gjest1]

Hva gjør dere når dere inviteres til dåp eller bryllup i kirke? Går dere eller står dere over den seremoni-delen og møter heller opp til kake/middagsbordet? Og hvis dere møter opp til kirke, reiser dere når presten ber om det til bønn etc?

[Polly Ester]

Jeg gjør det. Blir jeg invitert til dåp/bryllup i kirke, så kommer jeg selv om jeg ikke er kristen. Og ja, jeg reiser meg også, men jeg ber ikke selv, og jeg synger ikke sammen på salmer.

Mulig jeg er hykler, men jeg er tilogmed gudmor for tantebarnet mitt uten å være kristen. Jeg har ikke vært for aktiv på den siden, med å være fadder og lære henne i den kristne tro, men det er mest fordi søsteren min ikke har sett det som viktig heller. Hun døpte døtrene sine kun fordi det er tradisjon, ikke fordi hun er kristen.

[Gjest Madam Felle]

Jeg stiller opp for de menneskene jeg er glad i, og noe annet ville vært helt uaktuelt. Har de valgt å døpe/gifte seg i kirken, så er det deres valg, og det må respekteres. Ingen mennesker tar skade av å måtte overhøre en Gudstjeneste.

Derfor syns jeg det er respektløs, om noen ikke hadde stilt opp i kirken, bare fordi de selv ikke var kristen.

Men det er min mening

[Gjest gjest1]

Jeg kunne aldri vært fadder eller gudmor og love å oppdra barnet i den kristne tro. Da hadde jeg takket nei til den 'æren' og heller spurt og jeg ikke kunne være bestetante eller noe slikt i stedet.

[Gjest TomKrus]

Jeg møter selvfølgelig opp i kirken, men noen fadder blir jeg ikke.

[Gjest 1111]

Jeg møter opp. hvis jeg vil at folk skal ha respekt for at jeg ikke tror, må jeg vise respekt for de som tror. men noen fadder eller gudmor tror jeg ikke at jeg hadde sagt ja til.

[Rakel]

Dersom du møter opp, må du være forberedt på litt fordømmelser og "du går selvfølgelig til fortapelsen" prat. Dersom du har udøpte barn, ville jeg aldri tatt dem med! De kan bli skremte.

[Gjest Fighter]

Sist jeg var i dåp og på Gudstjeneste snakket presten om kjærlighet og tilgivelse. Vet ikke hvilken menighet du går til. Eller om du bare ikke vil høre budskapet om at Gud er glad i deg alltid og hele tiden.

[Rakel]

Jeg trodde også som deg før. Jeg trodde også at kjærlighet og særlig til barn var viktig i dag, år 2004. Trodde virkelig at fordømmelse og helvete tilhørte fortiden. I all fall i åpen tale. Trodde de var flinkere å skjule det i dag.

Har du hørt kirkens almenne tale ved dåpen?

[Gjest Fighter]

Det er akkurat 2 måneder siden jeg var i dåp, ja. Ser ikke noe galt i at barnet blir tatt inn i Guds rike gjennom dåpen. Jeg mener selv at barnet er i Guds rike uansett, men synes dåpen er en fin måte å markere det på.

[Arkana]

Jeg er overhodet ikke kristen men hadde selvsagt stilt opp om jeg var invitert til dåp/bryllup. Jeg ville aldri vært fadder for et barn, men ellers har jeg ingen motforestillinger mot å delta.

[Gjest Eir]

Jeg har alltid tenkt at jeg ville møtt opp til venner og familie, selv om jeg ikke deler religionen deres. Men jeg fikk litt å tenke på etter at jeg var med samboeren min på den siste familiehappeningen hans. Familien hans er kristne, nærmere bestemt pinsevenner, og det var forsåvidt interessant for meg å erfare hvordan møtene deres er, som en engangsopplevelse. (Bla kan jeg forstå litt mer av oppveksten til han jeg er sammen med.) Men det var såpass ekstremt at jeg er usikker på om jeg vil være med neste gang. I tillegg til at jeg merket at vi skilte oss kraftig ut der, og de i menigheten hadde litt problemer med å forholde seg til både meg og han.

Det jeg tenker mest på er den dagen vi evt har fått barn, og blir invitert med på ting på hans side. Jeg har rett og slett ikke lyst til at barna mine skal være med på ett slikt møte, siden det kan virke veldig voldsomt på en som ikke skjønner hva det dreier seg om. Samtidig så er det kanskje feil å holde barna utenfor viktige ting som skjer i familien? I tillegg til at ungene selvsagt bør lære litt om at alle tror på ulike ting. Alderen på ungene vil også spille inn på hvor mye de forstår, og etterhvert kan de de jo selv si hva de mener om saken. Men jeg synes dette er ett veldig vanskelig tema.

Jeg har selv vokst opp med å gå i kirken et par ganger i året, der kan jeg føle meg komfortabel, og jeg kjenner gangen i det som skjer. Og vanlig dåp/bryllup osv pleier å være nokså "alment tilpasset". Når jeg er i kirken reiser og setter jeg meg sammen med de andre, men deltar ikke i bønn osv. Kan være med å synge på de få salmene jeg kan og liker.

[Rakel]

Det er akkurat 2 måneder siden jeg var i dåp' date=' ja. Ser ikke noe galt i at barnet blir tatt inn i Guds rike gjennom dåpen. Jeg mener selv at barnet er i Guds rike uansett, men synes dåpen er en fin måte å markere det på.[/quote']

Ja, og.....?

Sitat: "For vi vet alle at de som ikke er døpt ved kristen ..... vil bli fortapt til evig tid.

Visste du også at de mener at et udøpt barn som dør "ikke kommer til himmelen , men går til evig fortapelse."

Grunnen er at de tror at mennesket er født syndig, og derfor ikke kan bli frelst uten ved den kristne dåp.

Det er mange udøpte barn som kan bli skremt av mindre. Og dette blir sagt i dåpen flere ganger, så man kan kanskje være litt forberedt på det.

[Gjest Valhalla]

Jeg synes det er en fin stemning i kirken og musikken og sangen er flott. Liker meg i grunn der.

Jeg hadde kanskje boikottet en moské.

[ivanka]

jeg hadde ikke gått i barnedåp. seremoni for å markere at babyen er medlem av kirken og at familien forplikter seg til å gi det en kristen oppdragelse, liksom? ikke mye å feire for meg der.

kirkebryllup er helt greit. det ligger mye i et bryllup utenom det kristne sakramentet, og å overvære seremonien er uproblematisk for meg. men selvfølgelig foretrekker jeg å være til stede ved en borgerlig vielse, opplever det som en mye mer personlig seremoni som fokuserer på brudeparet mer enn et kirkebryllup gjør.

begravelsesseremonier som holdes i kirke møter jeg også opp ved.

[Gjest Anonymous]

Hvor har du det sitatet fra Rakel?

Det du skriver er nemlig ikke den norske kirkes lære. `

Den norske kirke lærer at barn skal døpes for dåp og frelse hører sammen. Men kirken lærer også at Gud står over dåpen og selvsagt kan frelse udøpte.

Jeg vokste opp som udøpt, og var i dåp flere ganger i oppveksten. Jeg ble aldri skremt.

Jeg skulle veldig gjerne likt å vite hvem som har sagt det du skriver nå. Det er nemlig et utsagn som ikke ville blitt nådig mottatt i kirkelige kretser om det hadde kommet på banen at en representant for kirken hadde sagt noe slikt.

Skjermen

[Gjest StoreSky]

Jeg møter selvfølgelig opp i kirken' date=' men noen fadder blir jeg ikke.[/quote']

Signerer denne. (men jeg kan ikke være fadder uansett, da jeg ikke er medlem av statskirken..)

Gubben er fadder for lillesøstra, enda han ikke tror det minste grann - synes det fryktelig hyklersk. ("Lover du for Guds åsyn å oppdra dette barnet i kristen tro og tradisjon, hjelpe barnet å fornekte det onde?" Ja sa gubben... )

[Gjest gjest1]

Selv er jeg tvilende til om jeg vil stille opp i en kirkelig seremoni igjen. Jeg føler ikke jeg går glipp av noe ettersom jeg har en tendens til å gli inn i meg selv så fort presten begynner å tale. Det er jo heller ikke slik at dåpsbarn/foreldre, ektepar eller den avdøde vil merke at jeg ikke er tilstede, ettersom de har nok med å holde seg selv våkne og minsten still, passe på når de skal svare, eller er død.

Jeg synes det er mer respektfullt å ikke stille i kirke, ettersom jeg ikke er villig å reise meg til ære for en gud jeg ikke tror på og ikke respekterer. Ved ikke å møte i kirke bryter jeg ikke egne prinsipper eller vekker irritasjon blant de troende som måtte være til stede (eller de ikke-troende som ikke tåler å se at andre ikke følger flokken).

[ivanka]

hm ja jeg spacer alltid ut når presten setter i gang. men i det minste i bryllup møter jeg opp for å se menneskene det angår gi hverandre et stort og viktig løfte, at de trekker gud inn i det får være deres sak.

i begravelse pleier jeg å være like fjern under seremonien, men hvis det er en person som har betydd noe for meg spiller det ikke så stor rolle hva slags symbolsk status bygningen har. begravelse handler også om de etterlatte, og det å støtte hverandre når man har mistet noen.

at kirken har nærmest monopol for å sette rammen for slike seremonier er en ting, men jeg har ærlig talt ikke tenkt å la statskirkens hegemoni hindre at jeg er til stede ved ritualer som er viktige for folk jeg bryr meg om.

at jeg ikke er 'med' og ikke har noen respekt for religionen det er snakk om trenger jeg ikke å utbasunere. de som kjenner meg vet godt hva jeg tror (dvs ikke tror).

[Gjest Valhalla]

Jeg ville aldri snakket med en person igjen som nektet å gå i en begravelse bare fordi det var i kirken