Når barna flytter hjemmefra

[AnonymBruker]

Så kom det jeg ikke har vært forberedt på. Ungen min skal flytte ut til høsten, til en annen by for å gjøre ferdig utdannelsen sin. Jeg trodde jo han skulle ta alle årene på videregående her i byen, men sånn ble det ikke. Ble lærlingeplass i en annen by, kanskje blir han tilbudt jobb der når han er ferdig utlært. Jeg vet jo vi kan treffes innimellom. Men han vil få nye bekjentskap, kanske få seg kjæreste. Naturlig nok blir det mindre tid på oss her hjemme. Han er stor nå; 18 år.

Begynner å forstå hvordan min egen mor hadde det da jeg flyttet ut for å studere. Kjenner en sorg, griner i smug når ingen ser meg. Han er mitt første barn. Han som fikk fram følelser i meg jeg ikke ante eksisterte før jeg ble mor. Samtidig er jeg jo glad han er på tur til å løsrive seg og bli selvstendig. Det er jo det vi foreldre vil! Hadde jeg bare visst at han kom tilbake til hjembyen om noen år. Jeg tror det er det at jeg ikke vet noe om det som river mest i meg nå.

Anonymous poster hash: 3274f...251

[AnonymBruker]

and what is the problem?

Anonymous poster hash: 32a04...255

[AnonymBruker]

Skjønner at det er sårt, gruer meg selv til den tiden kommer. 

 

Det er nok ikke lett å gi slipp. Men trøst deg med at du bor i by, jeg kommer fra bygda og både jeg og alle mine tre søsken har nå flyttet til mer sentrale strøk. Moren vår bor igjen alene og vil ikke flytte derfra. Pga avstanden drar vi tre eldste hjemover ca to ganger i året, yngste noe oftere. 

 

Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for dette, men jeg vet at moren vår aldri ville tillatt at vi valgte bort våre ønsker pga henne. Trøster oss med at hun nok flytter etter oss da hun blir pensjonist  

 

Har du yngre barn hjemme enda forresten? Det gjør jo overgangen litt lettere. Og om 5-10 år så kommer sønnen på sommerferie med både kone og barn, og du kan etterhvert invitere barnebarn på ukesferie hos bestemor. Tenk på dette som en "pause", selv om den er lang. 

 

(Ps. Det er lov å ringe og holde nær kontakt selv om de har flyttet ut, jeg kjenner mange som har masse kontakt med foreldrene sine, selv i den alderen hvor mange andre helst vil slippe "mas" fra den kanten. Et annet tips er å lage seg snapchat, mitt svigermor i 60-årene har det, og det gjør det så mye lettere å sende små glimt fra hverdagen. )

Anonymous poster hash: 99ecf...367

[kaprifolen]

Er vel samme vedmodige følelse som man får ved alle milepæler i barnas liv... Ammeslutt, barnehagestart, skolestart, turer uten foreldre, fester, flytting, etablering. Man er glad for barnas naturlige, sunne utvikling, også blir man litt trist fordi den lille babyen er borte, og føler seg kanskje mindre behøvd som forelder... Ganske naturlig, tror jeg!😊

[AnonymBruker]

Må da være fint med en selvstendig unge som klarer seg fint? Ikke en som sitter på gutterommet og spiller langt inn i 20-åra

Anonymous poster hash: c6530...3d9