Depresjon og sosial angst - dårlig skyldfølelse!

[AnonymBruker]

De siste to ukene har vært rolig. En vanlig hverdag hos meg består av kjøretimer, nav møter, møter med fastlege, og generelt mas og kjas fra familie om at jeg må komme meg ut og bli frisk.

 

I de to siste ukene så har fastlege, behandler hos nav Og kjørelærer hatt ferie. 

Jeg lever på en måte i min egen boble for tiden, jeg sperrer problemene ute, og føler meg "frisk"! 

Når jeg kjenner med nedfor og depresjonen presser igjennom, så begraver jeg meg ned i en bok, eller i en tv serie, og glemmer alt som er ute. 

 

Har så dårlig skyldfølelse! For jeg skal hos psykolog i slutten av August, og nå føler jeg meg "bra"!. 

Det er godt å få fri fra problemene, men det skaper nye problemer. "Er jeg virkelig syk nok til å kreve hjelp?", "er jeg ikke syk i det hele tatt?"... 

Jeg hadde det slik en gang før også, da alle gikk ut i ferie til jul og jeg fikk litt fri fra hverdagen. Men så fort hverdagen startet opp igjen, så havnet jeg på bunnen og ble dårligere igjen. 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke! Burde jeg være glad for at jeg får litt pusterom og "fri" fra sykdommen?
Jeg vet at jobb går ikke, for det skal ikke mye til før jeg knekker sammen, jeg må komme til bunns i problemene, og få de ut av verden en gang for alle. Jeg har ikke energi til å sette på et falskt smil og late som ingenting lengre. Når jeg er alene, så går det greit, så fort noen forventer noe av meg, eller maser om at jeg må være mer sosial, så kommer panikkangsten tilbake, og selvmordstankene.

Jeg lever på en løgn akkurat nå, jeg føler meg "frisk", fordi jeg har stengt omverden ute. Jeg VET at jeg lever på en løgn, men samtidig så får jeg en enorm skyldfølelse, for jeg føler meg "frisk nok"!!!  

Jeg kjenner at depresjonen ulmer i bakgrunnen, jeg føler meg ikke glad, jeg klarer ikke å se for meg en fremtid, men jeg gråter ikke daglig. Jeg klarer å leve med depresjonen slik den er nå. 

 

Er det andre som er syk, som har følt det slik? Følt deg "frisk" når du har fri fra alt som skaper angst og depresjon? Hvordan takler du det? Bør jeg slutte å tenke mer over det, slutte å tenke "Nå er jeg frisk nok til å jobbe", når jeg vet at om 1 uke så er hverdagen tilbake og alt ramler sammen igjen. 

 

Anonymous poster hash: 91ec1...3ac

[Auri]

Alle har vi gode perioder og dårlige perioder. Det er lettere å føle seg frisk når man "gjemmer" (i veldig hermetegn!) problemene ved å ikke fokusere på dem. Det går bra i en periode, har det slik selv. Men før eller siden kommer det tilbake og biter deg i ræva og viser deg at ja, du er syk.

 

Og en god periode innimellom betyr ikke at du er frisk nok til å jobbe, så ikke plag deg selv slik! Du er syk, du har rett på behandling og hjelp. Det evige problemet med psykisk sykdom er at den er usynlig, ingen andre enn deg kan vite hvordan den er. Når man da møter mye tvil, og mas fra familie om at nå må du da bare bli frisk (og *FRES* jeg blir så sint på folk som er sånn), så begynner man å tvile på seg selv også. Men tro meg, verken NAV eller psykologen hadde hjulpet deg om du ikke hadde hatt behov for hjelp. Du er syk, du må akseptere og eie det, og ta hensyn til hva du trenger og hvordan du har det først og fremst.

 

En dag blir du forhåpentligvis frisk, og du kommer til å vite det når den dagen kommer, du kommer til å se tiblake på perioder som du har nå, og se hva for et hav av forskjell det er!

 

[Million]

Det er lett å føle seg bedre eller midlertidig "frisk" når man sitter hjemme og gjemmer seg for omverdenens krav, kjas og mas. Som du selv nevner, kommer alt ramlende tilbake så fort omverdenen begynner å stille krav til deg og forventer at du "deltar" i det ene og det andre.

 

Sånn har jeg det også. Jeg er uføretrygdet i dag, og følte meg alltid best når jeg har noen dager hjemme uten forpliktelser av noe slag.

Kjenner jeg får et urolig "søkk" i magen så fort jeg må noe utenfor døren, om det så er bare å dra på kjøpesenteret for å kjøpe noe eller gjøre et ærend. Kjenner jeg blir stresset og "på vakt" og urolig i magen også når jeg f.eks. skal besøke en venninne hjemme hos henne. Da blir jeg sånn at jeg får en urolig knute i magen. Det roer seg ofte ned når jeg vel er fremme og er der, men ikke helt.

[AnonymBruker]

Jeg blir stresset av vanlige ting, som å handle eller gå med søpla. 

Det å gå ut sent om kvelden med søpla, er lettere enn midt på ettermiddagen. Jeg er ute å handler 1 gang i uka, og etter det så er jeg kaputt i et døgn, så føler jeg meg bedre. 

Heldigvis så er ikke handledagen planlagt. Det fører til søvnmangel og jeg bruker hele dagen på å grue meg. Om jeg får vite kvelden før "i morgen skal vi ut å handle". Søsteren min har bil, så vi kjører sammen. Da får jeg ikke tid til å grue meg, eller tenke over hva jeg skal igjennom. Jeg blir bare ekstremt sliten når det er over. Planlagte ting krever mye mer, men jeg blir mindre sliten når det er over. Ting som kommer brått på, krever mer der og da, men ødelegger ikke flere dager eller uker. 

 

Det å ha nav møte, mat innkjøp og besøk til familie eller venner på en dag, blir alt for mye. Da streiker hodet og jeg "forsvinner", går rundt som en zombie og får ikke med meg hva som skjer rundt meg. 

Da blir jeg så sliten, at hodet kobles av på en måte. 

Dersom jeg får ei uke fri, med kun 1 ting å fokusere på, så klarer jeg å gjennomføre det uten panikkangst. 

 

Synes det er så slitsomt å ha det slik! Nå så klarer jeg å slappe av mer, for jeg vet at alle er på ferie. 
Jeg vet at ingen kommer til å ringe meg, for å kalle meg inn til møte. 

Familie og venner er på ferie. De vet at jeg ikke har penger til å reise, sannheten er.. jeg er for syk til å reise. Jeg kan jo spare slik som alle andre, men det å kaste bort flere tusen på ei uke fylt med angst er poengløst. Så jeg sier bare "jeg har ikke penger til å reise" og det har de akseptert. Så de gnåler ikke om at jeg sitter inne dagen lang. Jeg går en times tur vær dag, så jeg kommer meg "ut" og får rørt på meg, det er vell viktigst. Jeg trives å sitte inne også, det å kose meg med en god bok, slippe å tenke på alt som kreves av meg i hverdagen, det er ferie for meg. 

 

Men samtidig så får jeg skyldfølelse. Jeg får ikke panikkangst daglig, jeg gråter meg ikke selv i søvne vær natt. Jeg sitter ikke å tenke på fremtiden dag inn og dag ut. Jeg har det "bra", så bra som en med angst og depresjon kan ha det. Og da kommer tankene, "jeg er jo frisk, jeg må søke jobb nå!". 

 

ts

 

 

Anonymous poster hash: 91ec1...3ac

[Auri]

Neida, du har det langtifra så bra som en med angst og depresjon kan ha det! Du er syk. Jeg er på mange måter bedre fungerende psykisk enn deg (både depresjon og angst er sterkt situasjonsbetinget hos meg, jeg vet at når enkelte stressmomenter blir borte fra livet mitt kommer begge til å nesten forsvinne, men hos meg er det en personlighetsforstyrrelse som er hovedproblemet psykisk), og likevel vet jeg at psyken min aldri holder til en jobb. Og det bør heller ikke være fokuset ditt nå! Hovedfokuset ditt bør være å få psyken så bra at du fungerer GODT i hverdagen. Du fungerer ikke godt nå ift slik du beskriver; du fungerer, men ikke godt. Når du kommer til det stadiet at butikkturer ikke innebærer angst, at du takler flere ting på en dag osv, og du virkelig føler at du mestrer hverdagen, DA kan du så smått begynne å tenke på jobb. Ikke før

[AnonymBruker]

 

De siste to ukene har vært rolig. En vanlig hverdag hos meg består av kjøretimer, nav møter, møter med fastlege, og generelt mas og kjas fra familie om at jeg må komme meg ut og bli frisk.

 

I de to siste ukene så har fastlege, behandler hos nav Og kjørelærer hatt ferie. 

Jeg lever på en måte i min egen boble for tiden, jeg sperrer problemene ute, og føler meg "frisk"! 

Når jeg kjenner med nedfor og depresjonen presser igjennom, så begraver jeg meg ned i en bok, eller i en tv serie, og glemmer alt som er ute. 

 

Har så dårlig skyldfølelse! For jeg skal hos psykolog i slutten av August, og nå føler jeg meg "bra"!. 

Det er godt å få fri fra problemene, men det skaper nye problemer. "Er jeg virkelig syk nok til å kreve hjelp?", "er jeg ikke syk i det hele tatt?"... 

Jeg hadde det slik en gang før også, da alle gikk ut i ferie til jul og jeg fikk litt fri fra hverdagen. Men så fort hverdagen startet opp igjen, så havnet jeg på bunnen og ble dårligere igjen. 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke! Burde jeg være glad for at jeg får litt pusterom og "fri" fra sykdommen?

Jeg vet at jobb går ikke, for det skal ikke mye til før jeg knekker sammen, jeg må komme til bunns i problemene, og få de ut av verden en gang for alle. Jeg har ikke energi til å sette på et falskt smil og late som ingenting lengre. Når jeg er alene, så går det greit, så fort noen forventer noe av meg, eller maser om at jeg må være mer sosial, så kommer panikkangsten tilbake, og selvmordstankene.

Jeg lever på en løgn akkurat nå, jeg føler meg "frisk", fordi jeg har stengt omverden ute. Jeg VET at jeg lever på en løgn, men samtidig så får jeg en enorm skyldfølelse, for jeg føler meg "frisk nok"!!!  

Jeg kjenner at depresjonen ulmer i bakgrunnen, jeg føler meg ikke glad, jeg klarer ikke å se for meg en fremtid, men jeg gråter ikke daglig. Jeg klarer å leve med depresjonen slik den er nå. 

 

Er det andre som er syk, som har følt det slik? Følt deg "frisk" når du har fri fra alt som skaper angst og depresjon? Hvordan takler du det? Bør jeg slutte å tenke mer over det, slutte å tenke "Nå er jeg frisk nok til å jobbe", når jeg vet at om 1 uke så er hverdagen tilbake og alt ramler sammen igjen. 

 

Anonymous poster hash: 91ec1...3ac

 

 

Det er jo litt rart at du "føler deg frisk" så snart en ferie begynner, og du vet at behandlere og NAV har fri. Da kan du jo gjøre som du vil, og slippe å tenke på å måtte være syk sånn at behandlerne ser at du er syk.

 

Kanskje er det et innestengt tankemønster du har, om at du tror du er syk, mens du egentlig er frisk og fint kunne klart å være i jobb? Bare at du føler deg syk når det er hverdag og ikke ferie?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6d7a0...ae8

[AnonymBruker]

 

Jeg blir stresset av vanlige ting, som å handle eller gå med søpla. 

Det å gå ut sent om kvelden med søpla, er lettere enn midt på ettermiddagen. Jeg er ute å handler 1 gang i uka, og etter det så er jeg kaputt i et døgn, så føler jeg meg bedre. 

Heldigvis så er ikke handledagen planlagt. Det fører til søvnmangel og jeg bruker hele dagen på å grue meg. Om jeg får vite kvelden før "i morgen skal vi ut å handle". Søsteren min har bil, så vi kjører sammen. Da får jeg ikke tid til å grue meg, eller tenke over hva jeg skal igjennom. Jeg blir bare ekstremt sliten når det er over. Planlagte ting krever mye mer, men jeg blir mindre sliten når det er over. Ting som kommer brått på, krever mer der og da, men ødelegger ikke flere dager eller uker. 

 

Det å ha nav møte, mat innkjøp og besøk til familie eller venner på en dag, blir alt for mye. Da streiker hodet og jeg "forsvinner", går rundt som en zombie og får ikke med meg hva som skjer rundt meg. 

Da blir jeg så sliten, at hodet kobles av på en måte. 

Dersom jeg får ei uke fri, med kun 1 ting å fokusere på, så klarer jeg å gjennomføre det uten panikkangst. 

 

Synes det er så slitsomt å ha det slik! Nå så klarer jeg å slappe av mer, for jeg vet at alle er på ferie. 

Jeg vet at ingen kommer til å ringe meg, for å kalle meg inn til møte. 

Familie og venner er på ferie. De vet at jeg ikke har penger til å reise, sannheten er.. jeg er for syk til å reise. Jeg kan jo spare slik som alle andre, men det å kaste bort flere tusen på ei uke fylt med angst er poengløst. Så jeg sier bare "jeg har ikke penger til å reise" og det har de akseptert. Så de gnåler ikke om at jeg sitter inne dagen lang. Jeg går en times tur vær dag, så jeg kommer meg "ut" og får rørt på meg, det er vell viktigst. Jeg trives å sitte inne også, det å kose meg med en god bok, slippe å tenke på alt som kreves av meg i hverdagen, det er ferie for meg. 

 

Men samtidig så får jeg skyldfølelse. Jeg får ikke panikkangst daglig, jeg gråter meg ikke selv i søvne vær natt. Jeg sitter ikke å tenke på fremtiden dag inn og dag ut. Jeg har det "bra", så bra som en med angst og depresjon kan ha det. Og da kommer tankene, "jeg er jo frisk, jeg må søke jobb nå!". 

 

ts

 

 

Anonymous poster hash: 91ec1...3ac

 

 

Du trenger sosial trening, f.eks å gå på butikken hver dag. Det er mange som bruker slike "pressmetoder" for å takle angst, det å f.eks handle inn lite, så man må gå på butikken oftere.

 

Det har hjulpet for de fleste. Det hjelper ikke å stenge seg inne. Da blir det så en gruer seg mer for hver tur enn når en må handler omtrent hver dag. En må pushe seg litt for å klare voksenlivet, alternativet er ikke hyggelig (institusjon i verste fall)

 

 

Anonymous poster hash: 6d7a0...ae8

[AnonymBruker]

Alle har vi gode perioder og dårlige perioder. Det er lettere å føle seg frisk når man "gjemmer" (i veldig hermetegn!) problemene ved å ikke fokusere på dem. Det går bra i en periode, har det slik selv. Men før eller siden kommer det tilbake og biter deg i ræva og viser deg at ja, du er syk.

 

Og en god periode innimellom betyr ikke at du er frisk nok til å jobbe, så ikke plag deg selv slik! Du er syk, du har rett på behandling og hjelp. Det evige problemet med psykisk sykdom er at den er usynlig, ingen andre enn deg kan vite hvordan den er. Når man da møter mye tvil, og mas fra familie om at nå må du da bare bli frisk (og *FRES* jeg blir så sint på folk som er sånn), så begynner man å tvile på seg selv også. Men tro meg, verken NAV eller psykologen hadde hjulpet deg om du ikke hadde hatt behov for hjelp. Du er syk, du må akseptere og eie det, og ta hensyn til hva du trenger og hvordan du har det først og fremst.

 

En dag blir du forhåpentligvis frisk, og du kommer til å vite det når den dagen kommer, du kommer til å se tiblake på perioder som du har nå, og se hva for et hav av forskjell det er!

 

 

Hvordan skulle hun her ha overlevd i Syria, Tyrkia, Libya, Hellas osv? Veldig heldig for henne at hun er her i Norge. Heldig for deg også, forresten. Du hadde nok heller ikke overlevd der.

 

 

Anonymous poster hash: 6d7a0...ae8

[Auri]

 

Hvordan skulle hun her ha overlevd i Syria, Tyrkia, Libya, Hellas osv? Veldig heldig for henne at hun er her i Norge. Heldig for deg også, forresten. Du hadde nok heller ikke overlevd der.

 

 

Anonymous poster hash: 6d7a0...ae8

 

 

Fullstending klar over det. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i Norge. Det er nok de fleste som er syke her i landet. .

[AnonymBruker]

 

Det er jo litt rart at du "føler deg frisk" så snart en ferie begynner, og du vet at behandlere og NAV har fri. Da kan du jo gjøre som du vil, og slippe å tenke på å måtte være syk sånn at behandlerne ser at du er syk.

 

Kanskje er det et innestengt tankemønster du har, om at du tror du er syk, mens du egentlig er frisk og fint kunne klart å være i jobb? Bare at du føler deg syk når det er hverdag og ikke ferie?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6d7a0...ae8

 

Tenkt tanke selv. Og er redd for at jeg ikke er "syk nok". 

Møtte veggen for litt over et år siden, og ting har sakte med sikkert gått oppover, etter at jeg flyttet for meg selv, sluttet å henge med folk som dro meg ned psykisk. 

Det går greit når jeg har 1 ting i uken, som nevnt tidligere. 

 

Men det å fake panikkangst og selvmordstanker, det trur jeg ingen gjør! Kanskje en psykopat eller lat person som trur psykiske problemer er lettest å fake for NAV. Men jeg er ikke en av de. Alt jeg vil er å komme meg ut i arbeid, jeg stresser med det, for jeg vil jobbe NÅ! 

 

 

Du trenger sosial trening, f.eks å gå på butikken hver dag. Det er mange som bruker slike "pressmetoder" for å takle angst, det å f.eks handle inn lite, så man må gå på butikken oftere.

 

Det har hjulpet for de fleste. Det hjelper ikke å stenge seg inne. Da blir det så en gruer seg mer for hver tur enn når en må handler omtrent hver dag. En må pushe seg litt for å klare voksenlivet, alternativet er ikke hyggelig (institusjon i verste fall)

 

 

Anonymous poster hash: 6d7a0...ae8

 

Jeg gjør det, daglig. Jeg unnlater å kjøpe varer jeg vet er like billig på nærbutikken som på coop obs. 

Akkurat nå så mangler jeg melk, fløte og sjampinjong. Manglet mais, og det kjøpte jeg i sta, for jeg trenger det til middagen i dag. De på nærbutikken trur jeg er snål som drar dit vær dag. "neimen kommer du i dag også" får jeg høre titt og ofte   

Jeg trenger bare å si "jeg skal ha snus", så vet de hva slags snus jeg skal ha. For jeg er der vær dag. Før kjøpte jeg 5 snusbokser i gangen, for å slippe å dra på butikken vær dag. Nå kjøper jeg en boks om gangen med vilje. 

Det å gå på nærbutikken går greit nå, for jeg drar tidlig på morgningen og kjenner butikken inn og ut. Jeg behøver ikke å gå rundt å lete etter noe. Jeg prøver å dra dit rundt klokken 4-5, for da er det mange folk der. 

 

Jeg prøver å si "ja", når folk inviterer meg med på ting. Selv om at jeg aller helst vil gjemme meg! 

Ble med ei venninne på dagstur til Oslo, jeg hadde ikke penger, men hun skulle dit for å levere noe for sjefen. Så jeg sa ja til å bli med, selv om at jeg ikke har turt å dratt på lang kjøretur på flere år, pga frykt for å bruke offentlige toaletter. Men jeg gjorde det!! 

Når folk spør om jeg vil hjelpe til med noe, så sier jeg ja. Selv om at angsten sier nei. 

 

I løpet av det siste året så har jeg kommet langt, jeg har presset meg selv lengre enn langt. Har prøvd psykolog før, og medisiner, men det funket ikke. Skal prøve psykolog igjen. 

Jeg prøver å si ja to ganger på rad, og nei en gang, så ja to ganger etc. 

Før sa jeg bare nei, for angsten stoppet meg. 

Nå så er alle på ferie, de som ikke er det jobber hver dag, fordi de tar siste innspurt før ferien starter. 

Det er ingen som spør meg om noe, ingen som krever noe, og da får jeg "fri" fra omverdenen. Dette slutter neste uke. 

 

ts

 

Anonymous poster hash: 91ec1...3ac