Hvordan fortelle samboer at han må få oppdragelse på ungen sin?

[AnonymBruker]

Jeg har to alternativ her og nå. Enten må kjæresten få skikk på ungen sin eller sø går jeg. For godt.

Gidder ikke gå inn på detaljer men det er forferdelig å være hjemme for tiden. Samboer gidder ikke gi ungen sin skikkelig oppdragelse fordi han orker ikke "ta kampen" da barnet er blitt en meget utagerende 9åring.

Jeg har sagt ofte ifra om dette nå og begynner å bli mektig lei av at han ikke tar meg på alvor. Han tar i tillegg alt jeg sier so kritikk enten mot han som person eller direkte mot barnet.

Noe som ikke er tilfelle overhodet.

Det jeg misliker er måten han håndterer barnet på, han gidder ikke og lar det skure og gå mens jeg går rundt og må finne meg i alt mulig slags tull, fordi jeg et jo "bare en stemor", må vite...

Hvordan legge dette frem uten at han tar det på en orntlig måte?

Anonymous poster hash: f436f...ba8

[AnonymBruker]

Ble litt skrivefeil ser jeg men, det skulle stå hvordan legge dette frem på en orntlig måte slik at han ikke tar det ille opp, igjen?

Det har liksom blitt så ille at jeg faktisk gruer meg til å være med barnet om dagene fordi jeg vet hvordan det blir.

Får han det ikke som han vil, kan han begynne å slå og sparke og dikte opp falske historier om hva jeg liksom skulle ha sagt til han mens far ikke hørte på. Kun for å gi han dårlig samvittighet.

Det samme gjelder om han gjør noe han ille får lov til. Far er som alltid veldig mild og tåler mye. Sier rolig ifra mange mange ganger. Barnet hører ikke etter. Før far til slutt hever stemmen, og barnet begynner plutselig å gråte og sier "du er alltid så sur!", eller "nå blir du sånn monster igjen", eller "Åååh du er alltid så sint på meg hele tiden". Osv .... Alt for å gi far dårlig samvittighet. Og det funker, dessverre! Han får dårlig samvittighet, og duller med barnet resten av kvelden.

Jeg er så drita lei.

Anonymous poster hash: f436f...ba8

[AnonymBruker]

Har ingen råd, men er i samme situasjon selv! Men her er de to!! Kjenner meg så igjen. Far som "ikke orker å ta kampen" og unger som anklager far for å være sur hvis han sier "nei" til noe...

Utrolig frustrerende situasjon!

Anonymous poster hash: bf519...bc4

[Rotemor]

Jeg vet ikke hvordan man kan leve sammen uten å klare å kommunisere noe så viktig.

Det tror jeg de færreste gjør...

 

Han må faktisk få velge oppdragelse selv, men han bør jo ha et bevisst forhold til det. 

Du kan velge de bort, det kan ikke de.....

 

Det finnes ingen god løsning for dette barnet i denne situasjonen.

[QueenOfTheSidewalk]

Si det bare rett ut, at du nå er så lei og at om ikke han får skikk på ungen, går du. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan man kan leve sammen uten å klare å kommunisere noe så viktig.

Det tror jeg de færreste gjør...

Han må faktisk få velge oppdragelse selv, men han bør jo ha et bevisst forhold til det.

Du kan velge de bort, det kan ikke de.....

Det finnes ingen god løsning for dette barnet i denne situasjonen.

Ts her:

Hvorfor finnes det ingen god løsning for barnet?

Anonymous poster hash: f436f...ba8

[Rotemor]

Ts her:

Hvorfor finnes det ingen god løsning for barnet?

Anonymous poster hash: f436f...ba8

 

Han bor med to voksne som nbegger er frustrerte, men fra hver sin vinkel.

Uansett hvem barnet prøver å tilfredsstille så vil det gå galt.

 

En far som ikke oppdrar, men som sprekker eller du som blir frustrert på en eller begge. Stemningen blir jo ikke spesielt god. Og når dere ikke kan kommunisere så ser jeg ingen løsning.

 

Det vil jo ikke hjelpe å ha en samtale. Dere må ha en god plan som dere gjennomfører.

[AnonymBruker]

Han bor med to voksne som nbegger er frustrerte, men fra hver sin vinkel.

Uansett hvem barnet prøver å tilfredsstille så vil det gå galt.

En far som ikke oppdrar, men som sprekker eller du som blir frustrert på en eller begge. Stemningen blir jo ikke spesielt god. Og når dere ikke kan kommunisere så ser jeg ingen løsning.

Det vil jo ikke hjelpe å ha en samtale. Dere må ha en god plan som dere gjennomfører.

Vi kommuniserer ikke nå nei, men det er nå ingen som har sagt at det er evigvarende? Gi meg litt råd om hvordan jeg skal legge dette frem da? For jeg vet ikke. Har sagt det så mange gabger før nå og han har endt hver gang med å bli snurt og småsur. Som gjør at jeg ender opp med å bli sur også.

Alt dette = dårlig stemning. Hater det. Er nesten som jeg ikke gleder meg til å bli ferdig på jobb om dagene, når barnet er hos oss. Vil heller være her enn å dra hjem til de to der.

Anonymous poster hash: f436f...ba8

[AnonymBruker]

Nytter lite å begynne å få oppdragelse på en niåring.

Det er ni år for sent å begynne nå.

Du får pakke sakene dine, og vise at du drar, du skjønner ikke mye av å ha barn når du mener oppdragelse er noe pappaen får på ungen sin.

Anonymous poster hash: 9327d...d4b

[AnonymBruker]

Nytter lite å begynne å få oppdragelse på en niåring.

Det er ni år for sent å begynne nå.

Du får pakke sakene dine, og vise at du drar, du skjønner ikke mye av å ha barn når du mener oppdragelse er noe pappaen får på ungen sin.

Anonymous poster hash: 9327d...d4b

Tror nok det fint går an å begynne nå. Slev om det vil bli vanskeligere enn på mitt eget barn for eksempel som er bare 4. Kan ikke bare gi opp nå fordi barnet er 9 år gammelt vel?

Men skjønner det kan være vanskelig å "oppdra" en voksen mann, og lære han å oppdra sine egne. Selv om jeg gir han et lite ultimatum så vet jeg jo ikke hvor lenge det vil gå før han slakker tøylene igjen. Det er jo ikke bra dette her. Verken for meg, samboeren, barnet selv eller mitt barn. Barna trenger lik oppdragelse når de bor i samme hus. Hvis ikke må man bare flytte ut mener jeg. Men hadde nå håpet det kunne hjelpe meg en liten samtale hvor jeg legger alle kortene på bordet og er åpen ang mine følelser ovenfor dette. Det tærer på forholdet vårt også. Vi har det ikke like bra lenger som før.

Ts

Anonymous poster hash: f436f...ba8

[Gjest Vena Cava]

Har ingen råd, men er i samme situasjon selv! Men her er de to!! Kjenner meg så igjen. Far som "ikke orker å ta kampen" og unger som anklager far for å være sur hvis han sier "nei" til noe...

Utrolig frustrerende situasjon!

Anonymous poster hash: bf519...bc4

Hei. Avslører meg selv nå, men det er jeg som er TS. Send meg en melding om du vil. Jeg trenger å høre litt fra folk i samme situasjon som meg..

[Gjest O.G.]

Jeg hadde kommet med et utbrudd som "Nu er det pinadø nok på idiotien på den her skitungen!!", og tatt tak i det. Da hadde fyren måtte reagert, hvis ikke så hadde det vært en dott jeg bodde ilag med.

[AnonymBruker]

Vi hadde denne krangelen i helga 😏 sønnen på 13 får gjøre som han vil fordi får vil ikke ta kampen! Han henter seg is og potetgull uten å spørre, han er frekk hvis vi ber han om noe, han nekter å finne på noe med kompiser vil bare spille på ipad! Ble så dritt lei i helga at jeg sa til samboeren at dette gidder jeg ikke mer! Han må si i fra til ungen!

Anonymous poster hash: f0995...b64

[Gjest Vena Cava]

Vi hadde denne krangelen i helga 😏 sønnen på 13 får gjøre som han vil fordi får vil ikke ta kampen! Han henter seg is og potetgull uten å spørre, han er frekk hvis vi ber han om noe, han nekter å finne på noe med kompiser vil bare spille på ipad! Ble så dritt lei i helga at jeg sa til samboeren at dette gidder jeg ikke mer! Han må si i fra til ungen!

Anonymous poster hash: f0995...b64

Uff, kjenner meg igjen! Hvordan reagerte far på dette da? Og hvordan sa du det til han?

[AnonymBruker]

Hvorfor blir dere sammen med slike menn? Og hvorfor i all verden lar dere forholdet gå så langt at dere til slutt bor sammen? 

 

Det eneste som skjer i slike situasjoner er at dere blir frustrerte pga manglende oppdragelse og en mann som ikke lytter til dere, far blir frustrert fordi han ikke gjør noe rett, barnet blir frustrert fordi det har fått en "ond stemor" i hus, og mor blir frustrert av å høre at det er fars nye samboer som skal endre alle regler der. 

 

Slike menn er det mye bedre takke nei til, for å få et MYE letter liv. 

Anonymous poster hash: 3d4df...a82

[AnonymBruker]

Har selv en kjæreste som har latt barnet få styre som han vil. At jeg sa i fra tok far som kritikk og at det var barnet det var noe feil med. Ungen var rett og slett ufordraglig. Det som ble redningen var at svigerinnen mi tok en alvorsprat med kjæresten min. Akkurat hva hun sa vet jeg ikke, men hun sa rett fram at barnet var ufordraglig og at han ikke kunne oppføre seg slik.

Far har blitt strengere og barnet kan faktisk oppføre seg. Barnet prøver fortsatt å spille på fars samvittighet ved å si at han er sur og sint hele tiden, men far holder seg hard.

Nå er det bare småpirk jeg sier i fra om. Hopping/leking i senga vår, at barnet tar et nytt glass hver gang han skal drikke noe, eller at han kun drikker brus om vi har det stående. Jeg har slutta å kjøpe brus, så får far ta den støyten

Lykke til ts. Håper det ordner seg for dere. Synd hvis et forhold skal ta slutt pga uenighet om oppdragelse.

Anonymous poster hash: 11f89...b01

[Majott]

Vi kommuniserer ikke nå nei, men det er nå ingen som har sagt at det er evigvarende? Gi meg litt råd om hvordan jeg skal legge dette frem da? For jeg vet ikke. Har sagt det så mange gabger før nå og han har endt hver gang med å bli snurt og småsur. Som gjør at jeg ender opp med å bli sur også.

Alt dette = dårlig stemning. Hater det. Er nesten som jeg ikke gleder meg til å bli ferdig på jobb om dagene, når barnet er hos oss. Vil heller være her enn å dra hjem til de to der.

Anonymous poster hash: f436f...ba8

 

Du bor sammen med en 9-åring som gjør som han vil, og fint klarer å manipulere dere voksne til å la han fortsette med det.

 

Det du kan gjøre er å bruke klare ord. Først og fremst er det de voksnes oppgave at barnet etterhvert blir en selvstendig voksen, som skal fungere på alle plan. Det må begynne NÅ. Barnet trenger mye input og oppfølging, lek og hyggelige ting, men ikke bare det. Barnet trenger også å kunne innrette og innordne seg etter andre, kunne fungere i et fellesskap, kunne ta hensyn til andre osv. Det er det som mangler her, men som er vesentlig for å kunne fungere godt som voksen.

 

Jeg vil tro at mannen din vil reagere mer på slike overordnede ting enn at du som samboer kommer med krav til "lillegutten". Derfor er det lurt å bruke det som argument for oppdragelse.

 

Lurer på hvordan denne gutten skal innrette seg og komme overens med andre den dagen han skal bo for seg selv og ha en jobb, for ikke å snakke om å ha et forhold til en kvinne når han blir voksen. Med en slik oppdragelse fra far så blir han ikke i stand til det hvis han ikke blir fornuftig selv og lærer av kompiser. Ser ikke mannen din framtidige problemer med den oppførselen, så er det på tide at han må tenke på det.

[AnonymBruker]

Uff, kjenner meg igjen! Hvordan reagerte far på dette da? Og hvordan sa du det til han?

Det ble en del surmuling først. Han mente jeg kristisrrte barnet heletiden osv. Men sa at de var ikke barnet men HAN det var feil med! Det ente opp med at han så unnskyld og at han skulle prøve å se ting fra min side.

Anonymous poster hash: f0995...b64

[AnonymBruker]

Først skal 9 åringen fåmoppdragelse.

Så trenger far å forstå at far og trenger oppdragelse i å oppdra sønnen?

Stemor i stemorstråder, er som vanlig helt perfekt, forstår alt og vet altmom hva far må gjøre.

Anonymous poster hash: 9327d...d4b

[Gjest Vena Cava]

Først skal 9 åringen fåmoppdragelse.

Så trenger far å forstå at far og trenger oppdragelse i å oppdra sønnen?

Stemor i stemorstråder, er som vanlig helt perfekt, forstår alt og vet altmom hva far må gjøre.

Anonymous poster hash: 9327d...d4b

Nei det er jo blitt strengt forbudt å reagere på oppførselen til andre barn enn sine egne. Spesielt hvis man er stemor!! Bevare meg vel..