Flytte på landet

[AnonymBruker]

Jeg har alltid bodd i byen, og er vokst opp i et stort og trygt nabolag med mange jevngamle. Hadde mange venner, og var veldig sosial når jeg var mindre, for det var bare å gå ut døra så fant du alltids noen å være med. Alle vennene mine bodde lissom i gåavstand. Har alltid sett for meg at sånn vil jeg at mine barn skal vokse opp også. Mannen min derimot vil flytte til et roligere sted, og ønsker ikke det typiske "nabolag-opplegget". Han vil helst bo med bare noen få hus rundt seg. Jeg synes jo det er idyllisk å bo slikt, men er det det beste for barna? Nå er de jo små, men jeg tenker mye på når de blir eldre. Vil de bli utenfor fordi de bor litt mer landlig enn resten av klassekameratene som kanskje bor i samme nabolag? Blir jo slik at vi må kjøre de overalt hvis de skal være med på ting osv. Eller er ikke unge så sosiale lenger? Jeg husker bare at jeg var ute hver dag etter skolen, men nå var jo det før data/dataspill osv slo inn for fullt da.. Er det noen som har bodd slikt og har noen erfaringer?

Anonymous poster hash: 32904...2c5

[AnonymBruker]

Hvis dere bor på landet, vil jo alle andre barn bo like "isolert" som dere, så da er de vel vante til å sykle rundt omkring for å besøke venner?

 

Vi bor med småbarn i et barnevennlig område sentralt i byen, og jeg ønsker meg bort. Bort fra rekkehus med felles hager og det å forholde seg til naboer i alt man gjør. I et barnevennlig nabolag kommer det barn og ringer på dørene HELE tiden - og vil komme inn på besøk. Jeg er litt folkesky av natur, og ønsker meg en hage der jeg kan sitte helt mutters alene og lese en bok. Men jeg ser jo at barna har godt av å være sosiale. Så kan de utvikle seg mer sosialt enn det jeg har gjort.

 

Jeg tenker at et fint kompromiss, er å fortsette å bo i byen hvis barna trives der, nært jobber, praktisk etc. Men så kan man kjøpe en liten hytte, enkel standard, rimelig, slik at man har et øde sted å dra til i helgene og ferier.

Anonymous poster hash: 4dcd3...3d0

[Jade]

En mellomting må da være greit. Er han klar over at idyllen med landlig hus forsvinner litt når en må sitte timesvis i bilen for å jobbe, hente i barnehagen, besøke venner, kjøpe mat, gå på fritidsaktiviteter +++?

[Kittykat]

Mine foreldre bodde ikke i byen fra jeg var 11-12 år. Det var utrolig kjedelig for meg, for det var dårlig bussforbindelse og hvis jeg ville til byen med vennene mine, så måtte jeg ta siste buss hjem som gikk i 18-tiden på kvelden. Spurte jeg min far om han kunne kjøre/hente meg, så fikk jeg som oftest nei. Pluss at det var så og si ingen andre barn/ungdommer på min egen alder hvor vi bodde, så jeg følte meg helt alene. 

 

Nå har jeg barn selv og vi bor 10-15 min med buss fra byen. Vi bor veldig sentralt i lavblokk med barnehager, skoler, kjøpesenter, badeland og skøytebane et steinkast unna. Og jeg skal aldri flytte ut på landet igjen. Dette har jeg gjort veldig klart for min samboer. Alle vennene til barna våre bor i samme nabolag, skolene deres ligger rett borti bakken, det er god bussforbindelse m.m. Jeg vil ikke at mine barn skal få oppleve hvor kjipt det er å være en tenåring som bor på landet, ikke har venner tilgjengelig og som ikke engang kan ta en tur til byen pga at det ikke går nok busser.

 

Hva med å finne en mellomting? Ikke helt i byen, ikke helt ute på landet, men midt i mellom. Barna er små nå, men tenkt langsiktig og hva dere kanskje må gjøre etterhvert som barna blir eldre, begynner på skole og fritidsaktiviteter m.m. Det vil kanskje bli en del kjøring og henting rundt om. Det er mye man på veie for og i mot når man velger å flytte.

Endret 25. juni 2015 av Kittykat

[AnonymBruker]

Vi bor slik din mann ønsker. .. og jeg må si at jeg heller ville bodd i et byggefelt for barnas skyld!! De detter litt utenfor og det blir MYE kjøring og bussing for oss!

Anonymous poster hash: 0893c...589

[AnonymBruker]

 

Hvis dere bor på landet, vil jo alle andre barn bo like "isolert" som dere, så da er de vel vante til å sykle rundt omkring for å besøke venner?

 

Anonymous poster hash: 4dcd3...3d0

 

 

Ja, men dit han vil flytte (har et bestemt område i tankene) vil de fleste barna være fra et større nabolag et stykke unna. Barna blir avhengige av skolebuss for å komme seg på skolen. Han mener jeg er teit som tenker så mange år fram i tid, men jeg er veldig opptatt av at barna skal få en like fin oppvekst som jeg hadde.

 

Anonymous poster hash: 32904...2c5

[AnonymBruker]

En mellomting må da være greit. Er han klar over at idyllen med landlig hus forsvinner litt når en må sitte timesvis i bilen for å jobbe, hente i barnehagen, besøke venner, kjøpe mat, gå på fritidsaktiviteter +++?

Jeg har vokst opp på landet (skikkelig landsbygda) og planlegger å flytte tilbake snart. Jeg vil da få mye kortere reisevei tiø jobb (nå må jeg gjennom hele byen), bhg er 5-10 min unna og det samme er matbutikkene. Venner er alt fra 200 m-10 km unna. Husker det som en utrolig idyllisk barndom hvor vi var fullt opptatt på fritida. Jeg liker bylivet også, med naboene tett på og kafeer og butikker like ved, men tenker at begge deler har sine fordeler og ulemper.

Anonymous poster hash: 3a604...936

[Atea]

Jeg syntes det var lett å komme inn i miljøet når jeg flyttet på landet 12 år gammel med mine foreldre. Men jeg ville ikke valgt det for mine barn når de var små.

Vurder først hvor lett dere vil bli sosialisert og få et nettverk. (ikke like lett alltid, men lettere hvis man blir medlem av husflidslaget og røde kors, idrettslag m.fl.)

 

Hvis ikke dere har et nettverk kan det bli vanskelig, og det er ikke alltid lett å få innpass i bygdenorge.

[AnonymBruker]

Det beste og viktigste for barna er en trygg og god oppvekst, både hjemme og på skolen.

Så kommer alt annet i andre rekke tenker jeg..

Det er jo en gang slik at man kan ikke få alt, ved å flytte fra by til land, så mister man noe men så får man til gjengjeld noe annet. Så må dere vel egentlig bare finne ut hva som passer best for dere.

Er fordelene med å bo landlig viktigere for dere enn fordelene ved å bo i byen?

Anonymous poster hash: 79df2...08b

[frk91]

Jeg vokste opp på landet, med bare to andre barn i gåavstand fra meg. Hadde heldigvis aldri noen problemer med å bli kjørt til andre venner, og ser på meg selv som veldig heldig som kunne vokse opp midt i naturen. Var nesten alltid ute og jeg hadde det veldig fritt, kunne sykle overalt grunnet lite trafikk og var mye i skogen og ved innsjøen en liten sykkeltur unna.
 

[AnonymBruker]

Jeg bodde på landsbygda (i Valdres) som barn, og ett godt stykke unna alle andre jevnaldrende da jeg vokste opp. Foreldrene mine hadde sjelden tid til å kjøre meg frem og tilbake heile tiden, og de aller fleste andre ungene bodde mye tettere sammen i forskjellige borettslag eller lignende. Da hadde disse barna noen å være sammen med til enhver tid - om kvelden etter skolen, helg og når det var ferie.

 

Dermed ble disse barna også mye tettere sammensveiset. Den eneste tiden jeg hadde på å få noen særlige venner, var i friminuttene på skolen. Men de aller fleste hadde jo allerede etablert seg blant vennene sine – som dem jo hadde kjent heile livet. Da ble det litt vanskeligere for meg å komme meg inn i vennegjengene deres..

Anonymous poster hash: 33b41...656

[Gjest Gjest_Piiiip]

Bor sentralt på landet, men sentralt da mener jeg nærhet til skole, butikker, lege og aktiviteter. Alikevel bor vi på landet. Det er jo fordeler og ulemper med det meste. Råder dere til å sette opp en liste over fordeler/ulemper. Tenk på avstand til skole og aktiviteter. Dere risikerer mye kjøring om dere f.eks bosetter dere midt utpå en jorde

 

Lykke til.