Mamma er så slem mot meg

[AnonymBruker]

Hallo, jente 16 her.

Jeg har hatt et problem med mamma siden jeg var lita. Da jeg var lita slo hun meg når hun ble sint nok. Eller sparket, eller lugget. Hun har også alltid sagt stygge ting til meg, siden 5-6.klasse har hun kalt meg feit, eller hintet. Hun er liksom sånn:"Snart ser du ut som Kari!" Og da er Kari en venninne av meg som veier over 100 kg(Ikke det at jeg syns det er en negativ ting, men mamma liker ikke svarte, overvektige eller navere.)

Hun er veldig fordomsfull, ser hun en overvektig person, kan hun baksnakke den personen til moren sin. "Han er så feit, ekkel og svettete. Og jeg så han på butikken i dag! Kjøpte masse Cola og sjokolade! Er det rart??"

Hun er ikke hjemme så ofte, så jeg har liksom vært sosial en hel dag, og ligger ofte i sofaen når hun kommer hjem. Grunnen til det er at jeg blir sliten av å være ute en hel dag + skole når det ikke var sommerferie. Da kan hun finne på å si:"Du ligger nå bare å eder utover du!" I dag kalte hun meg en padde som bare ligger der foran broren min, også gikk hun. Da lo broren min og sa at mamma er så slem mot meg, og det er hun! Jeg tror hun liker søskna mine bedre enn meg. I dag spurte jeg f.eks hvilken uke det var, og da freste hun tilbake:"UKE 26, VEL? OM DU HADDE FULGT MED I VERDEN SÅ HADDE DU VISST DET blablabla..." Men om broren min(Som er en del eldre enn meg) spør henne om noe, så svarer hun...Hva skal jeg si? Skikkerlig?

Hun er en veldig aktiv person, og jeg går litt turer med henne, men om jeg går en tur med henne så forventer hun at jeg går hver dag, og det hadde tatt livet av meg, så da klager hun på det også.

Hun gir meg også alt jeg vil ha. Vil jeg ha en is, så kjøper hun det til meg. Vil jeg ha en IPhone så kjøper hun det til meg. Det virker som hun enten vil kjøpe ting for å få meg til å gjøre mer husarbeid, kjøpe for at jeg skal bli fornøyd og holde kjeft, eller kjøpe for at jeg ikke skal være så altfor sur på henne. For jeg blir sur når hun er sånn.

Når jeg ikke har spist på flere timer og er dritsulten, og lager meg tilfeldigvis noe idét hun kommer hjem(Det kan være laksetaco, knekkebrød/skive med brunost, yoghurt) så kommet alltid kommentaren:"Spiser du nå igjen???" Og det gjør at jeg ikke tør å spise foran henne sefølgelig.

Hva bør jeg si når hun kommer med sånne stikkende kommentarer?

(unnskyld for rotete innlegg!)

Takk for svar 💖

Anonymous poster hash: 8d346...845

[QueenOfTheSidewalk]

Moren min vAr sånn hun også, men aldri i livet om hun turte å oppføre seg sånn mot meg rundt andre. Alt var feil med meg uansett hva jeg gjorde. Jeg begynte å ta igjen og etter en uke var hun så "sliten" at hun måtte dra på en lengre ferie fra meg, for jeg var til og med så slitsom at hun fikk rynker og grått hår     

[melatonin]

Mødre..  Jeg trodde alle mødre var sånn, for sånn var min og. Men så oppdaget jeg senere at andre jenter hadde bedre forhold til sin mor. Min mor kom også med stikk hele tiden, jeg rotet for mye(var jeg som daglig tok kjøkkenet, støvsuget og holdt badet i orden), jeg var enten for tjukk eller for tynn, enten var jeg for mye borte eller for mye hjemme. En gang kalte hun meg ludder og. Til slutt gadd jeg ikke mer og begynte å svare tilbake. Da tok hun hintet etter hvert. Å gå rundt å hele tiden være redd for å få kjeft er ikke noe artig, så bare begynn å ta igjen! Fortell hvordan det føles.

[AnonymBruker]

Er dere som svarer virkelig alvorlige? "Mødre..."?

 

 

" Da jeg var lita slo hun meg når hun ble sint nok. Eller sparket, eller lugget."

 

Dette er mishandling, hun skal anmeldes.

 

Anonymous poster hash: 1d277...d6e

[AnonymBruker]

"Hun gir meg også alt jeg vil ha. Vil jeg ha en is, så kjøper hun det til meg. Vil jeg ha en IPhone så kjøper hun det til meg. Det virker som hun enten vil kjøpe ting for å få meg til å gjøre mer husarbeid, kjøpe for at jeg skal bli fornøyd og holde kjeft, eller kjøpe for at jeg ikke skal være så altfor sur på henne. For jeg blir sur når hun er sånn."

 

Dette, og det om at du DØØØR hvis du må gå tur hver dag, gjøre at det er litt vanskelig å ta deg på alvor.

Resten høres ut som en forferdelig oppførsel fra mor, og at hun er kjip mot deg, men her virker det som du er ikke helt enkel tilbake.
 

Anonymous poster hash: 6e3d5...ac8

[lisske]

Oi, her kjente jeg meg godt igjen. Både med tanke på en mor som ikke kan oppføre seg, forskjellsbehandling ovenfor søsken og egen selvtillit. Det første du skal vite, TS, er at dette ikke er din feil. Det brukte jeg noen år på å forstå! 

 

Jeg levde i en hverdag der alt var galt, jeg vasket ikke godt nok, jeg var for tykk, jeg spiste for mye, jeg spiste for lite, jeg trente for lite, jeg trente for mye, jeg var ikke flink nok på skolen, jeg la for mye i skolearbeidet, jeg var ikke hjemme nok, jeg var for mye borte, jeg er stygg, jeg er lat, jeg kom aldri til å bli noe i livet, ingen kom til å ville ha meg, lista er laaaang! Oppå dette kom slag(med flat hånd), klyping, lugging, knipsing og trusler. Aldri anmeldt det, men husker jeg tenkte tanken den gangen. Heldigvis hadde jeg en far som stilte opp for meg, ba om unnskyldning på min mors vegne. Det er sårt når det er "mamma'n din" som gjør slike ting. Den personen som skal være den som ønsker deg alt godt i livet. 

 

Etter å lest flere tråder og hatt noen private samtaler her på KG de siste årene vet jeg at vi ikke er alene. 

 

Jeg flyttet hjemmefra som 18-åring pga. mitt forhold til mamma. Jeg oppsøkte psykolog som 20 åring og igjen som 23 åring. Fått god hjelp derfra! Fått tips til hvordan jeg kan håndtere situasjoner og hvordan jeg kan takle det med tanke på mitt lave/ødelagte selvbilde. 

 

Dette gjorde jeg: Jeg øvde på å si konkret hva jeg følte: "Når du sier at du synes jeg er lat, så sårer det meg!" Slik kan hun ikke si "Men du er jo lat!", for det er ikke det det handler om, det handler om at hun sier det og at det sårer meg, ikke om jeg er det eller ikke. Skjønner?

Etter at det toppet seg: ("Du er en jævla hore du!") da jeg var 22 år (og vært sammen med min kjære i over 6 år), "kuttet" jeg kontakten med henne. Ikke var det lett, for hun er jo mamma'n min og hun er gift med pappa. Jeg gjorde det ved å unngå å si "glad i deg" i telefonen (ikke noe nytt, men gikk inn for det), evt. ikke svare når hun ringte (ringer heller ikke så ofte, så tror det tok noen mnd før hun forsto at jeg holdt på med noe). Jeg takket nei til invitasjoner hjemme dersom min samboer ikke kunne være med, og dersom han kunne så dro vi, og han sørget for at jeg ALDRI var alene med henne. Han lovte å forsvare meg dersom noe skulle skje, og da skulle jeg slippe å dra tilbake, noensinne. Dette pågikk i ett år. Og det var så verdt det!

 

Send meg gjerne en PM dersom du trenger flere konkrete tips. Hos min mor har jeg konkludert med at det handler om sjalusi og psykopatiske trekk. Og i dag (jeg er 25) har vi et mye bedre forhold enn noen gang, ikke perfekt, og jeg går alltid litt på tå, men det ligner mer på et mor/datter-forhold

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for spekulasjoner

Bond, forumansvarlig

[AnonymBruker]

Oi, her kjente jeg meg godt igjen. Både med tanke på en mor som ikke kan oppføre seg, forskjellsbehandling ovenfor søsken og egen selvtillit. Det første du skal vite, TS, er at dette ikke er din feil. Det brukte jeg noen år på å forstå!

Jeg levde i en hverdag der alt var galt, jeg vasket ikke godt nok, jeg var for tykk, jeg spiste for mye, jeg spiste for lite, jeg trente for lite, jeg trente for mye, jeg var ikke flink nok på skolen, jeg la for mye i skolearbeidet, jeg var ikke hjemme nok, jeg var for mye borte, jeg er stygg, jeg er lat, jeg kom aldri til å bli noe i livet, ingen kom til å ville ha meg, lista er laaaang! Oppå dette kom slag(med flat hånd), klyping, lugging, knipsing og trusler. Aldri anmeldt det, men husker jeg tenkte tanken den gangen. Heldigvis hadde jeg en far som stilte opp for meg, ba om unnskyldning på min mors vegne. Det er sårt når det er "mamma'n din" som gjør slike ting. Den personen som skal være den som ønsker deg alt godt i livet.

Etter å lest flere tråder og hatt noen private samtaler her på KG de siste årene vet jeg at vi ikke er alene.

Jeg flyttet hjemmefra som 18-åring pga. mitt forhold til mamma. Jeg oppsøkte psykolog som 20 åring og igjen som 23 åring. Fått god hjelp derfra! Fått tips til hvordan jeg kan håndtere situasjoner og hvordan jeg kan takle det med tanke på mitt lave/ødelagte selvbilde.

Dette gjorde jeg: Jeg øvde på å si konkret hva jeg følte: "Når du sier at du synes jeg er lat, så sårer det meg!" Slik kan hun ikke si "Men du er jo lat!", for det er ikke det det handler om, det handler om at hun sier det og at det sårer meg, ikke om jeg er det eller ikke. Skjønner?

Etter at det toppet seg: ("Du er en jævla hore du!") da jeg var 22 år (og vært sammen med min kjære i over 6 år), "kuttet" jeg kontakten med henne. Ikke var det lett, for hun er jo mamma'n min og hun er gift med pappa. Jeg gjorde det ved å unngå å si "glad i deg" i telefonen (ikke noe nytt, men gikk inn for det), evt. ikke svare når hun ringte (ringer heller ikke så ofte, så tror det tok noen mnd før hun forsto at jeg holdt på med noe). Jeg takket nei til invitasjoner hjemme dersom min samboer ikke kunne være med, og dersom han kunne så dro vi, og han sørget for at jeg ALDRI var alene med henne. Han lovte å forsvare meg dersom noe skulle skje, og da skulle jeg slippe å dra tilbake, noensinne. Dette pågikk i ett år. Og det var så verdt det!

Send meg gjerne en PM dersom du trenger flere konkrete tips. Hos min mor har jeg konkludert med at det handler om sjalusi og psykopatiske trekk. Og i dag (jeg er 25) har vi et mye bedre forhold enn noen gang, ikke perfekt, og jeg går alltid litt på tå, men det ligner mer på et mor/datter-forhold

Ts.

Takk, du virker veldig grei 💖 Er litt redd for å vise hvem jeg er om jeg sender pm...

Og til ab(?) her oppe: Jeg er sikkert ikke så enkel jeg heller, men nå hun gjør og sier så mye ting så baller et stort sinne opp inni meg, og jeg greier ikke å skjule sinnet mitt.

Anonymous poster hash: 8d346...845

[Kittykat]

Hva med å rett og slett ta igjen med samme mynt? Eller spørre henne rett ut om hvordan og hvorfor hun er så jævlig mot sin egen datter? Hun kan mislike overvektige, svarte og navere så mye som hun vil, men hun skal holde de kommentarene for seg selv. Har ikke din mor lært seg folkeskikk?

 

Måten din mor oppfører seg på er uakseptabelt og jo fortere hun får vite det, jo bedre. Mitt råd er å ta igjen med samme mynt. Hvis hun også skulle heve hånden sin mot deg, så hev hånden din mot henne. Sitter det litt på spissen nå, men du skal ikke finne deg i å bli behandlet på denne måten av din egen mor.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor langt ifra et sammenbrudd jeg er nå...Nå har nettopp broren min såtte og fortalt meg hvor feit jeg har blitt det siste året. Han tok tak i fettet jeg får når jeg sitter og bare:"Æsja, har du vurdert å begynne å gå turer?(Har trent mye og trener forsatt en del.) Han har drevet nå og kalt meg feit og stygg så mange ganger, om jeg hører setningen:"Du er feit" en gang til, så aner jeg ikke hva jeg gjør. Sitter i en trehytte i en skog for meg selv og gråter ut smerten og sinnet jeg har over livet mitt. Jeg vil så gjerne være tynn, smart, skank og alt det der mamma og resten i familien min vil, men jeg greier det ikke og jeg er ikke pen. Jeg vil så gjerne bytte liv!

Ts

Anonymous poster hash: 8d346...845

[AnonymBruker]

Det din mor holder på med, er rett og slett psykisk mishandling! Ingen har rett til å behandle andre mennesker på den måten. Spesielt ikke en mor, som liksom skal være din trygghet i livet! Min mor oppførte seg omtrent slik som din, og hun har ødelagt store deler av livet mitt pga sin oppførsel. Hele mitt liv har jeg slitt psykisk, med depresjon, angst og en elendig selvtillit. Det var ikke godt nok å være bare meg.

 

Jeg er dessverre redd for at din mor vil kunne ødelegge deg på samme måte, om hun får lov til å fortsette å herje slik med deg. Vil anbefale deg å ta kontakt med en voksenperson du stoler på, f.eks en helsesøster, en lærer, fastlegen, eller rett og slett ta kontakt med barnevernet. Det finnes vel også en telefontjeneste for barn og unge som man kan ringe til. Husker ikke nummeret i hodet, men du finner det på nettet. Du skal ikke finne deg i å bli behandlet slik av din mor. Lykke til.

Anonymous poster hash: 2f575...cd2

[AnonymBruker]

Hallo, jente 16 her.

Jeg har hatt et problem med mamma siden jeg var lita. Da jeg var lita slo hun meg når hun ble sint nok. Eller sparket, eller lugget. Hun har også alltid sagt stygge ting til meg, siden 5-6.klasse har hun kalt meg feit, eller hintet. Hun er liksom sånn:"Snart ser du ut som Kari!" Og da er Kari en venninne av meg som veier over 100 kg(Ikke det at jeg syns det er en negativ ting, men mamma liker ikke svarte, overvektige eller navere.)

Hun er veldig fordomsfull, ser hun en overvektig person, kan hun baksnakke den personen til moren sin. "Han er så feit, ekkel og svettete. Og jeg så han på butikken i dag! Kjøpte masse Cola og sjokolade! Er det rart??"

Hun er ikke hjemme så ofte, så jeg har liksom vært sosial en hel dag, og ligger ofte i sofaen når hun kommer hjem. Grunnen til det er at jeg blir sliten av å være ute en hel dag + skole når det ikke var sommerferie. Da kan hun finne på å si:"Du ligger nå bare å eder utover du!" I dag kalte hun meg en padde som bare ligger der foran broren min, også gikk hun. Da lo broren min og sa at mamma er så slem mot meg, og det er hun! Jeg tror hun liker søskna mine bedre enn meg. I dag spurte jeg f.eks hvilken uke det var, og da freste hun tilbake:"UKE 26, VEL? OM DU HADDE FULGT MED I VERDEN SÅ HADDE DU VISST DET blablabla..." Men om broren min(Som er en del eldre enn meg) spør henne om noe, så svarer hun...Hva skal jeg si? Skikkerlig?

Hun er en veldig aktiv person, og jeg går litt turer med henne, men om jeg går en tur med henne så forventer hun at jeg går hver dag, og det hadde tatt livet av meg, så da klager hun på det også.

Hun gir meg også alt jeg vil ha. Vil jeg ha en is, så kjøper hun det til meg. Vil jeg ha en IPhone så kjøper hun det til meg. Det virker som hun enten vil kjøpe ting for å få meg til å gjøre mer husarbeid, kjøpe for at jeg skal bli fornøyd og holde kjeft, eller kjøpe for at jeg ikke skal være så altfor sur på henne. For jeg blir sur når hun er sånn.

Når jeg ikke har spist på flere timer og er dritsulten, og lager meg tilfeldigvis noe idét hun kommer hjem(Det kan være laksetaco, knekkebrød/skive med brunost, yoghurt) så kommet alltid kommentaren:"Spiser du nå igjen???" Og det gjør at jeg ikke tør å spise foran henne sefølgelig.

Hva bør jeg si når hun kommer med sånne stikkende kommentarer?

(unnskyld for rotete innlegg!)

Takk for svar 💖

Anonymous poster hash: 8d346...845

Kjære TS, det var leit å høre! Du fortjener å ha en mye bedre mor enn det du forteller om.

Det er ikke din feil at din mot åpenbart har store problemer med seg selv og omverdenen.

Lykke til videre! :-)

Anonymous poster hash: af2ad...dd3

[AnonymBruker]

Hei kjære TS! <3

Min mor er helt lik. Jeg får daglig høre hvor feit jeg er (innrømmer at jeg har litt valpefett, men jeg trener og spiser bra så jeg bryr meg ikke). Jeg er lat, generellt udugelig og ikke bryr meg om verden. Det at jeg har jobbet siden jeg var 13 betyr ingenting for henne.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet at dersom du går på vgs, kan du snakke med helsesøster. Hun kan nemlig skrive en attest på at du ikke har det bra hjemme, og du kvalifiserer dermed til bostipend og kan flytte ut. Det er ikke bra og bli psykisk mishandlet, for det blir du. Det fikk jeg beskjed om av psykiater (ja, jeg hadde en periode...) ver så snill, snakk med noen før det plutselig smeller og du får "psykiatrisk rulleblad". Jeg trodde ikke jeg tok det til meg, før jeg gikk helt i kjelleren og ble innlagt plutselig en dag. Det tok meg mange år, mange samtaler med først psykiater og så psykolog for å bli meg selv igjen.

Prøv å få snakke med en sykepleier (helst psykiatrisk sykepleier eller helsesøster på skolen). Min erfaring er at de er mye mer vandt med å snakke med ungdom, og har bedre tid/flere råd enn fastlegen. Psykiatrisk sykepleier har mer erfaring med det du sliter med, helsesøster har mer erfaring med ungdom ofte.

På kommunen vår sine nettsider står det nr. Til en kommunal psykiatrisk sykepleier som er del av et slags "kriseteam". Hun kan man ringe og få en "time" til å prate og finne ut av det.

Du tror meg sikkert ikke på at det er så ille. Det er ikke sikkert det er det heller. Jeg vet bare at jeg trodde jeg hadde det helt bra helt til jeg en dag gikk i kjelleren. Ut av det blå! Mener ikke å skremme deg, men snakk med noen.

Beklager at dette ble langt.

Skal bare legge til:

Nå er jeg 24 år, har utdanning og en bra jobb (som min mor selvsagt ikke syns er bra nok). Jeg har en samboer jeg tror er sendt fra himmelen. Svigerfamilien er på samme måte, og når jeg er lei meg er det svigermor jeg ringer til. Hvis jeg har en dårlig periode og blir sykemeldt, reiser jeg og samboer hjem til svigers og jeg blir bedre. I tillegg har vi kjøpt leilighet og har en datter på vei. Jeg vil bare si at det har gått fint med meg - men hadde jeg visst hvordan det ble hadde jeg snakket med noen.

Forøvrig har samboer lovet meg med hånden på hjertet, å gi klar beskjed dersom jeg begynner å bli som min mor ovenfor vår datter. Jeg skal selvfølgelig gjøre alt for å unngå det, men jeg er sikker på at min mor ikke vil meg vondt egentlig. Hun forstår bare ikke.

Det har altså gått helt fint med meg, men snakk med noen så slipper du at det smeller med innleggelse og "psykisk rulleblad" som hos meg.

Lykke til <3 håper du har tatt deg tid til å lese dette!

Anonymous poster hash: 83459...d42

[lisske]

Ts.

Takk, du virker veldig grei Er litt redd for å vise hvem jeg er om jeg sender pm...

Og til ab(?) her oppe: Jeg er sikkert ikke så enkel jeg heller, men nå hun gjør og sier så mye ting så baller et stort sinne opp inni meg, og jeg greier ikke å skjule sinnet mitt.

Anonymous poster hash: 8d346...845

 

Det respekterer jeg   Invitasjonen er åpen og tilgjengelig om du skulle føle behov for en prat med noen  

[AnonymBruker]

Uff, men hvis du ikke vil bo med henne kan du sikkert få støtte fra lånekassen til å bo på hybel, selv om du går på vgs Snakk med helsesøster, fastlegen eller noen andre du kan betro deg til. 

 

Dette er ikke en god mor. Det er hun som er problemet, ikke du.

Anonymous poster hash: 8c6f9...11c

[gullhjerte]

Hei!

Jeg synes du skal få snakket med noen som kan gi deg gode råd, alarmtelefonen for barn og unge er laget for barn og ungdom i din situasjon! Telefonnummeret dit er 116 111. Sjekk gjerne hjemmesidene om du lurer på noe. Du kan være anonym! http://www.116111.no/ungdom/

Du er et barn, og den behandlingen du mottar av dine nærmeste er psykisk mishandling. Du må ikke tro på dem, det lyser tydelig igjennom at det er din mor som har problemene her. Men det er mulig å få slutt på dette. Søk hjelp ☺

[sol87]

 

"Hun gir meg også alt jeg vil ha. Vil jeg ha en is, så kjøper hun det til meg. Vil jeg ha en IPhone så kjøper hun det til meg. Det virker som hun enten vil kjøpe ting for å få meg til å gjøre mer husarbeid, kjøpe for at jeg skal bli fornøyd og holde kjeft, eller kjøpe for at jeg ikke skal være så altfor sur på henne. For jeg blir sur når hun er sånn."

 

Dette, og det om at du DØØØR hvis du må gå tur hver dag, gjøre at det er litt vanskelig å ta deg på alvor.

Resten høres ut som en forferdelig oppførsel fra mor, og at hun er kjip mot deg, men her virker det som du er ikke helt enkel tilbake.

 

Anonymous poster hash: 6e3d5...ac8

 

 

Hun er 16 år gammel....ta med det i betraktningen. Det har ikke en dritt med det andre å gjøre. Jeg hadde nok heller ikke giddet å gå tur med moren min hver eneste dag i den alderen, spesielt ikke ei som TS sin.

[AnonymBruker]

Kjære TS, det er mye som tyder på at din mor ikke har empati og dessuten er veldig selvopptatt, noe som får meg til å tenke i retning litt sykelig narsissistisk.

Typisk at hun kjøper seg god samvittighet og makt over deg ved å gi deg materielle ting som kompensasjon mot all dritten du må svelge. Disse "gavene" bidrar sannsynligvis også til å forvirre deg og gjøre det vanskeligere å se/tenke at hun ikke vil deg godt. Manipulering på høyt nivå.

Om hun er sykelig narsissistisk eller "bare" unormalt kontrollerende, manipulerende og lite empatisk; Et menneske, mor og alle andre, skal IKKE oppføre seg på denne måten. Det er IKKE deg det er noe feil med. Og hvis HUN ønsker å gjøre ting, som f.eks gå tur for son egen del, er det ikke din plikt å danse etter hennes pipe.

Løsningen er at du holder deg mest mulig unna henne, vær obs på at hun manipulerer og prøver å kontrollere deg, og sannsynligvis blir "slem" hvis hun føler seg truet av at du er selvstendig eller kanskje vakrere, snillere, bedre likt eller hva vet jeg, enn henne.

Du må prøve å ikke la henne gjøre deg så nervøs og urolig at du eksploderer (typisk over "feil" ting), prøv å beholde roen og svar henne rolig og saklig på spydige kommentarer. Sier hun at du er lat, bekrefter du heller med et smil at hun hare rett, og at du derfor ikke orker å gå tur med henne. Kommenterer hun kroppen din, sier du at du personlig synes den er bra nok. Rolig er stikkordet. Tenk på at det hun sier ikke egentlig har med deg å gjøre, men hennes behov for å få utløp for ett eller annet. Hun er som et bittelite barn; styrt av egne behov og uten tanke for at det hun gjør skader andre. Det er hva jeg tror, basert på det du beskriver.

Anonymous poster hash: 730d4...4b4

[AnonymBruker]

Jeg er den ab-en langt over, unskyld at jeg skrev at du sikkert var vanskelig du også. Jeg bare leste fort og hang meg opp i at selv når moren din kjøpte en Iphone til deg når du ba om det, var det også galt. Men jeg skjønner nå at det oppleves galt for deg, og ikke er en positiv ting, at det er en del av en svært uheldig dynamikk mellom dere som din mor er skyld i, og ikke deg.

 

Er du god til å lese engelsk? På disse sidene står det mye som du kanskje kan finne noe hjelp i/forklaringer. Det virker som du er "syndebukken" for en narsissistisk mor. Det er typisk at det er døtre.

 

http://www.daughtersofnarcissisticmothers.com/golden-child-and-scapegoat/

Anonymous poster hash: 6e3d5...ac8

[Gjest Christina146]

Jeg vet ikke hvor langt ifra et sammenbrudd jeg er nå...Nå har nettopp broren min såtte og fortalt meg hvor feit jeg har blitt det siste året. Han tok tak i fettet jeg får når jeg sitter og bare:"Æsja, har du vurdert å begynne å gå turer?(Har trent mye og trener forsatt en del.) Han har drevet nå og kalt meg feit og stygg så mange ganger, om jeg hører setningen:"Du er feit" en gang til, så aner jeg ikke hva jeg gjør. Sitter i en trehytte i en skog for meg selv og gråter ut smerten og sinnet jeg har over livet mitt. Jeg vil så gjerne være tynn, smart, skank og alt det der mamma og resten i familien min vil, men jeg greier det ikke og jeg er ikke pen. Jeg vil så gjerne bytte liv!

Ts

Anonymous poster hash: 8d346...845

Flytt ut, nav kan kreve penger av dine foreldre slik at du får penger til å leve om hun ikke støtter det, til du går på vgs. Vet om en venninne som gjorde dette, på samme grunnlag som deg om jeg har forstått riktig. Uansett får du bostøtte og stipend fra lånekassen nå, du går jo på vgs?

Dette kan du ikke leve med, utrolig at de oppfører seg sånn som dette mot deg! Kanskje du må minne de på at de faktisk er familien din, at du ikke kaleve med slike evneveike mennesker om de ikke skjerper seg!

Slå igjen medsamme mynt som flere her sier, legg en slagplan for hvordan du skal opptrer når du fårslike kommentarer!

Din bror: "Du er så feit".

Deg: "Hvordan klarer du og snakke slik til din egen søster? Jeg ser ihvertfall hvor du har denne ufyselige holdningen fra." (Mor).

Dette var bare et eksempel, ikke si dette om du tror du vil få mer problemer, men sett de begge skikkelig på plass!

Og som sagt: kom deg vekk!

Lykke lykke til, håper virkelig du finner en løsning på dette. Ikke la de hakke på deg!