Når er det tid for å møte kjærestens barn?

[AnonymBruker]

Hvilke hensyn bør en ha med i vurderingen når en bestemme når en skal treffe kjærestens barn for første gang? Dere som har prøvd dette: Når møtte dere barnet/barna, og hvordan gikk det?

Det gjelder et barn på 4 år. Jeg vil ikke møte barnet for tidlig, bare for å gjøre det enklere for oss voksne, men ser samtidig ikke grunn til å vente i evigheter når vi er sikre på forholdet.

 

Vet så klart det er foreldere som har mest å si for timingen, men vi er like usikre begge to og nett nå er det jeg som holder tilbake.

Anonymous poster hash: 5ea2c...2a4

[AnonymBruker]

Litt annet scenario siden det er langdistanse forhold, men møtte ene barnet første gang jeg møtte mannen, og andre (yngste)barnet andre gangen jeg besøkte faren. 

 

Jeg var godt kjent med begge barna lenge før jeg besøkte han første gangen, eldste sønnen og jeg spilte mye sammen på nett, så han var veldig gira på å hilse på meg når jeg reiste over første gangen.

 

Så ja, blir vel litt annerledes. Kommer vel an på når du og han føler seg klare?

Anonymous poster hash: cf9fd...f07

[AnonymBruker]

 

Litt annet scenario siden det er langdistanse forhold, men møtte ene barnet første gang jeg møtte mannen, og andre (yngste)barnet andre gangen jeg besøkte faren. 

 

Jeg var godt kjent med begge barna lenge før jeg besøkte han første gangen, eldste sønnen og jeg spilte mye sammen på nett, så han var veldig gira på å hilse på meg når jeg reiste over første gangen.

 

Så ja, blir vel litt annerledes. Kommer vel an på når du og han føler seg klare?

Anonymous poster hash: cf9fd...f07

 

 

Litt annen situasjon, men takk for svar!

Vi må så klart føle oss klare begge to, men lurer samtidig litt på hva som er "vanlig" eller "akseptabelt"

Anonymous poster hash: 5ea2c...2a4

[AnonymBruker]

Så lenge dere er sikker på forholdet, hvorfor vente? Det er du som holder tilbake sier du. Hvis mannen synes det er greit at du møter barna er det bare å hoppe i det. Lykke til

Anonymous poster hash: 8d8e3...f6a

[AnonymBruker]

Vi hadde avstandsforhold, så det var mer telefon og nett enn treff i starten. Møtte jenta på 6 år altfor tidlig, og andre treff varte over mange dager i sommerferien. Det skar seg. Jenta og jeg hadde god kontakt, men hun ble sjalu da hun så flere klemmer mellom oss. Han var ikke vant til å Være sammen med barn og partner samtidig, gikk veldig opp og papparollen og ga meg ikke nok oppmerksomhet. (Vi snakker ikke om ekstremt oppmerksomhet her, men når forholdet er så ferskt og vi ikke hadde sett hverandre på mange uker, så blir man usikker når man nesten ikke får et flørtende blikk i løpet av dagen, og lurte på om han hadde mistet interessen. Han ble stresset og usikker når datteren ble urolig og lurte på om jeg var feil for dem. Han skjønte ikke sin rolle i å støtte møtene mellom oss, bare evaluerte. Han var redd for at jeg ikke skulle like henne hvis hun var litt masete/var 6-åring. Forholdet var for nytt til at vi hadde trening i å ta opp vanskelige temaer. Jeg hadde mye erfaring med barn, men ingen med den udefinerte rollen jeg plutselig stod i, og å ikke bare være vanlig gjest. Hun var veldig bevisst på at en kjæreste kan bli kone eller samboer, og sammenlignet meg med moren fra første stund. Så det ble alt annet enn casual, hele saken.

Så mitt råd er vent til dere er trygge på forholdet, bli enige om forventninger til første møte, ha peiling på hva mannen forventer spesielt, og at han er bevisst på å hjelpe til siden han kjenner begge. Ikke legg opp til fellesferie før dere er litt kjent, selv om første møter har gått strålende.

Anonymous poster hash: 14cb5...032

[AnonymBruker]

Hvilke hensyn bør en ha med i vurderingen når en bestemme når en skal treffe kjærestens barn for første gang? Dere som har prøvd dette: Når møtte dere barnet/barna, og hvordan gikk det?

Det gjelder et barn på 4 år. Jeg vil ikke møte barnet for tidlig, bare for å gjøre det enklere for oss voksne, men ser samtidig ikke grunn til å vente i evigheter når vi er sikre på forholdet.

Vet så klart det er foreldere som har mest å si for timingen, men vi er like usikre begge to og nett nå er det jeg som holder tilbake.

Anonymous poster hash: 5ea2c...2a4

Når dere har vært sammen et par at eller lengre og vil forlove dere og så gifte dere.

Tar det for gitt at man da informerer barnets mor før barnet hilser på en slik.

Anonymous poster hash: 6ac90...a23

[AnonymBruker]

Hun var bare halvannet år når jeg møtte henne, og vi hadde da vært sammen i ca fire måneder.

Da møttes vi fordi kjæresten og jeg hadde snakket mye om dette med å virkelig satse på hverandre, og det at han ikke ville satse på noen som ikke syns barnet hans var ok. For meg ble det viktig å møte henne også før vi ble så innvolvert at det ble vanskelig å trekke seg om jeg skulle kjenne at dette ikke var for meg.

 

Siden hun var så liten var det jo enklere. Vi møttes som hun hadde møtt flere venner av moren og faren sin. Og som sådann møtte hun en voksenperson, ikke pappas kjæreste. Men vi passet på at møtene de første gangene ikke var lange, og at det var mer "playdates" for oss begge to enn noe annet. Jeg fikk tid til å kjenne på at hun var en viktig del av hans liv, ikke bare en del som gjorde at han ikke var sammen med meg og som han snakket om.

 

Vi brukte også et godt halvår fra vi møttes første gang til jeg overnattet sammen med de. Følte det var veldig viktig at hun var trygg på meg iom at hun var så liten, før hun eventuelt skulle finne meg i pappas seng.

 

Jeg tror ikke sånne her ting har et fasitsvar, jeg tror det er viktig å ha snakket om det, om forventningene og hva som er greit og ikke i forhold til den andre parten. Jeg hadde gjort det veldig klart at jeg kom som en voksenperson, og ikke som kjæreste de første gangene. Og han var opptatt av å inkludere oss begge, og håndterte sjalusien hennes når hun oppdaget at jeg var glad i pappaen veldig fint. Han inkluderte henne bare i klemmer, og slapp meg aldri. Eller han laget en litt morsom situasjon av det, og nå er det sånn at datteren hans syns gruppeklemming og å bli "skvist" i en klem mellom oss er kjempestas, og noe hun tydelig setter pris på at er blitt for en tradisjon å regne når vi tre er sammen.

 

Ta det litt pent og forsiktig og møt barnet som du ville møtt barn av hvilken som helst venn, ikke prøv å bli noe mer bestevenner med dette barnet enn andre barn, det kommer av seg selv når du bruker tid og enda mer tid sammen med de.

 

Anonymous poster hash: 16588...ea5

[Euphemia]

Jeg møtte barna etter ca. fire måneder, på deres initiativ. De var så veldig spente på hvem denne damen var som gjorde at pappa smilte hele tiden og ikke var trist lenger 😊

Så tok vi det rolig og gradvis var jeg mer og mer sammen med dem alle tre, før jeg flyttet inn ca. et år etter første møte (med barna).

Mitt råd er: ikke vær bekymret! Ikke stress! Slapp av, vær deg selv og la ting gå i et naturlig tempo, så kommer nok dette til å gå strålende 😃

[AnonymBruker]

Jeg er i et avstandsforhold, barna visste om meg etter ca en måned, vi møttes etter 6 måneder, og vi har tatt det veldig gradvis etter deres tempo. Vi har nå vært sammen i litt over et år, og det går veldig bra mellom meg og barna. Tenker at barna trenger en tid for å venne seg til situasjonen og at det kommer en ny inn i bildet. Han var veldig flink med barna (og med meg) før vi møttes og skapte felles møtepunkter for oss alle slik vi alltid hadde noen felles interesser/noe å snakke om, det fungerte veldig fint. Han snakker også mye om meg til deg og mye om de til meg slik vi alltid er oppdatert på hverandres liv samtidig som vi har litt avstand nå. Mitt råd er å ikke haste seg inn i det, men ta det i det tempoet du syns er riktig og det tempoet som er riktig for barnet. Er det ment til å være dere to så har dere hele livet foran dere, jeg tenker at den investeringen dere gjør nå vil dere virkelig vinne på i lang sikt! Lykke til!

Anonymous poster hash: ab63d...692

[Rotemor]

Jeg tror den største feilen folk gjør er at når alle har møtt hverandre så ser de voksne på det nærmest som om prosessen er over.

Barna spør etter den andre og synes det er stas, så da intensiverer de altfor raskt.

Etter 3 treff så er man sammen hele helgen, eller hele tiden - hva som måtte gjelde.

 

Det er viktig å bruke lang tid selv etter de første møtene.

Beklager moralpreken, men jeg har sett det så mye - og ikke minst lest det her på KG)

 

Det sagt:  lykke til. Det vil jo gå bra

[AnonymBruker]

Hvilke hensyn bør en ha med i vurderingen når en bestemme når en skal treffe kjærestens barn for første gang? Dere som har prøvd dette: Når møtte dere barnet/barna, og hvordan gikk det?

Det gjelder et barn på 4 år. Jeg vil ikke møte barnet for tidlig, bare for å gjøre det enklere for oss voksne, men ser samtidig ikke grunn til å vente i evigheter når vi er sikre på forholdet.

Vet så klart det er foreldere som har mest å si for timingen, men vi er like usikre begge to og nett nå er det jeg som holder tilbake.

Anonymous poster hash: 5ea2c...2a4

Den første forelskelse gjelder jo spesielt 1.året også dabbet det av/roer seg/should we stay or should we go.

Av hensyn til mors og fars barn bør de nyforelskede VENTE så lenge som overhode mulig med å hilse på barna til mor og far.

Barn blir skuffet når randen folk kommer og går. Voksne mennesker venter til det 1.året har passert.

Anonymous poster hash: 6ac90...a23

[AnonymBruker]

Den første forelskelse gjelder jo spesielt 1.året også dabbet det av/roer seg/should we stay or should we go.

Av hensyn til mors og fars barn bør de nyforelskede VENTE så lenge som overhode mulig med å hilse på barna til mor og far.

Barn blir skuffet når randen folk kommer og går. Voksne mennesker venter til det 1.året har passert.

Anonymous poster hash: 6ac90...a23

Viktig å presisere at det er mors og fars barn? Du kan ikke bare skrive "barna"?

 

Jeg traff stebarnet mitt ganske tidlig, men vi har gått overens siden dag en! 3 år etter er jeg  fortsatt samboer med far og vi venter felles barn i september

Anonymous poster hash: 8d8e3...f6a

[AnonymBruker]

Bør i alle fall vente 6 mnd.

Anonymous poster hash: 8d531...379

[AnonymBruker]

Takk for mange gode råd!

 

Det er ikke sikkert vi noen gang skal gifte oss, selv om vi velger å dele livet sammen, så det er uaktuelt å vente på. Skal uansett bo sammen først, og vi må bruke god tid på å bli kjent før jeg og barnet skal bo fast i samme hus.

 

Vi har også vert inne på det at jeg ikke blir presentert som kjæreste med en gang, men er der mer som en venninne. Jeg er litt usikker på hva som er best. Å treffes som "venner" først, eller forberede barnet på forhand at det skal møte kjæresten. Tror venne- varianten er best.

 

Vi bor for langt fra hverandre til at jeg kan besøke uten å overnatte, men tenker jeg kan bo på gjesterommet de første gangene. Selv om jeg overnatter, så kan barnet og forelderen gjøre ting uten av jeg er med hele tiden. Eller barnet kan være deler av dagen med andre i familien som bor like ved. Jeg er jo ikkje sammen med kjæresten 24 timer i døgnet når jeg er på besøk heller. Vi må definitivt snakke litt om forventninger og hvordan det hele skal "fungere", men har tro på at vi finner ut av det. Prøver å se på det som å møte venners barn, det har jeg et veldig avslappet forhold til og lar det bli etter deres initiativ.

 

Jeg er i utgangspunktet helt enig i at den andre forelderen skal informeres. Barnet kommer jo sannsynligvis til å fortelle det uansett, så like greit å si det på forhand. Men det er et litt komplisert forhold mellom foreldrene, så jeg holder meg til å si min mening men la resten bli opp til forelder å bestemme akkurat det.

 

Takker for råd og lykkeønskinger! (kom gjerne med mer) Dette er ganske viktig for meg, og vil gjøre det som er best mulig for alle involverte.

Anonymous poster hash: 5ea2c...2a4

[AnonymBruker]

Vi hadde vel vært sammen i tre-fire måneder da han møtte mitt barn, samme jeg med hans. Overnatting skjedde en stund senere. De første gangene kom vi bare på middag til hverandre etc. Har vært sammen i ca ett år nå, og det går veldig fint for begge barna (største problemet er eksene våre som ikke liker at vi har funnet nye..). Vi sitter aldri "oppå hverandre" når vi er sammen, så sjalusi har ikke vært et tema. Barna får mest oppmerksomhet. Har som sagt vært sammen i ca ett år, og vi flytter kanskje sammen om ca ett år.

Anonymous poster hash: 46386...bd4

[AnonymBruker]

Nå håper jeg aldri jeg kommer i en situasjon med dine/mine. Men jeg må virkelig si at mange av dere imponerer med måten dere går frem på og viser respekt ovenfor ungene. Kjempeflott!

Så er det bare å trist at det i mange familier står en bitter ex i bakgrunnen og håper xen aldri noen sinne finner lykken igjen!

Anonymous poster hash: 2110f...502

[AnonymBruker]

Nå håper jeg aldri jeg kommer i en situasjon med dine/mine. Men jeg må virkelig si at mange av dere imponerer med måten dere går frem på og viser respekt ovenfor ungene. Kjempeflott!

Så er det bare å trist at det i mange familier står en bitter ex i bakgrunnen og håper xen aldri noen sinne finner lykken igjen! Anonymous poster hash: 2110f...502

De du referer til som "den bitre ex" er dessverre ofte et resultat av at den "nye" tar for stor kontroll og vil endre ens barn... Beskyttelsesbehovet er sterkt og man blir svært maktesløs når en blir sett på som utenforstående i sitt eget barns liv.

Men du har selvsagt mange som rett og slett blir sjalu også.

Anonymous poster hash: 915b2...235

[Rotemor]

Meg over...