Barn som er manipulerende

[AnonymBruker]

Hvordan blir barn manipulerende overfor sine omgivelser? La oss si sine jevngamle venner 7-10 år. Jeg har observert et barn i lek og det overrasker meg å se hvor manipulerende hun er, selv overfor meg når jeg korrigerer henne på at det hun gjør eller sier til sine venner ikke er greit å gjøre.

Er dette noe barnet har med seg hjemmefra? Er det selvhevdelse? Noe man er født med? Noen som som vet?

Hilsen forundret...

Anonymous poster hash: d0af5...61f

[AnonymBruker]

Barn er født "manipulerende". Det er en viktig del av instinktet deres for å overleve. Om en ser nøytralt på det så er spedbarns gråt det aller første manipulerende knep i boka: gråten er designet til å være så plagsom at foreldre løfter opp heller enn å la ligge.

 

Barnet som oppleves mer manipulerende enn sine venner har av en eller annen grunn lært seg til andre knep. Men hun er ikke MER manipulerende enn sine venner.

 

Ikke mer manipulerende enn deg eller meg. Vi manipulerer mennesker hvert minutt av vår dag. Du manipulerte teksten din over i et forsøk på å oppnå best og flest mulig svar - jeg manipulerer mitt svar for å virke vettug. Du manipulerer dine barn for å få dem til å legge seg i tide, stå opp ok, kle seg greit og spise sunt.

 

Tilbake til barnet: kanskje er hun sosialt klosset og dermed synes hennes manipulering bedre enn andres? Kanskje er hun slu heller enn rett på sak? Kanskje har hun lært å være passiv agressiv heller enn åpent spørrende fra sine foreldre (slik at hun sier "kunne du ikke tenkt.." heller enn å rett ut erklære "jeg vil bade"? Kanskje er hun vant til at ingen lytter når hun spør slik at hun bare tar seg lov?

 

Dersom du med "manipulerende" mener at hun mestrer flere og mer avanserte teknikker i kunsten "hvordan få det som jeg vil" enn sine jevngamle: det betyr bare at hun er mer mentalt moden enn dem. De vil komme etter.

Anonymous poster hash: 19aaa...1ab

[AnonymBruker]

Vi har også en manipulerende jente i nabolaget - like gammel som min datter. Alle andre jentene på alderen deres leker sammen likeverdig og hyggelig, men denne ene skaper splid. Når det er flere sammen, stenger hun ut andre. Hun kan si "Nei, nå får ikke DU leke sammen oss mer" - så blir min datter lei seg og går hjem. Dagen etter kommer hun og ringer på med et sukkersøtt smil og sier "Hei! Skal vi leke? Du er min beste venninne!".

 

Hun virker som verdens søteste jente (har dådyrøyne og et uskyldig smil) når voksne er i nærheten. Når jeg går ut av rommet (men står og lytter ved døra) hører jeg henne si fæle ting til de andre barna. Og når jeg kommer inn og spør hva som har hendt, sier hun at det var en av de andre som sa noe slemt. Hun får også de andre barna til å gjøre ting (ta is fra fryseren uten å spørre om lov etc) - og så står hun og trekker på skuldrene og smiler når jeg spør hvordan de har fått tak i isen.

 

Jeg kan jo ikke bestemme over miin datters venninner, men jeg gjør det jeg kan for å forhindre at de tilfeldigvis møtes ute. Hennes mor er likedan - de få gangene jeg har møtt henne, har hun vært veldig elskelig til oss som er tilstede - mens hun har baksnakket de av våre felles kjente som tilfeldigvis ikke var der akkurat da.

 

Gidder ikke å ha slike folk i livet mitt...

Anonymous poster hash: 55c3a...f00