Sur og gretten 16 åring - masete mamma...

[Væren]

Min eldste sønn - som egentlig er "et prakteksemplar" av en gutt - og jeg har alltid hatt et godt og veldig kjærlig mor-sønn forhold. "Glad i deg!" og hyppige klemmer har vært helt vanlig her i huset fra ungene var små.

Nå, etter at han begynte på videregående skole, synes jeg at han har forandret seg! Han oppholder seg stort sett på rommet sitt, spiller bråkete musikk og counterstrike på PC'en. Jada, jada - jeg vet jo at det er ganske normale sysler for gutter på den alderen!

Sønnen min har egentlig aldri hatt noen "nykker", verken mht. pubertet eller i det hele tatt. Men nå er alt vi sier til han "masing", han sukker og stønner og gjør ikke for mye uten at han blir bedt om det. Vi må jo dessverre mase litt før han gidder å løfte en finger og gjøre sine plikter hjemme. Han er alltid "opptatt" med dataspill o.l. Travle greier!!!

Nå om dagen er det nesten så jeg ikke kjenner ham igjen. Jeg tør nesten ikke å åpne nebbet, ikke spørre ham hvordan det går på skolen, ikke be ham om hjelp. Det er bare sukking og stønning. Fryktelig så synd det er på ham!

Vi har pratet litt om dette, jeg har forklart hvordan det er når jeg må mase for å få ham til å reagere. Og vi ble egentlig enig om at han skal være mindre nebbete og sur, og jeg skal skjerpe meg mht. masingen min. Innrømmer at jeg har mast litt vel mye. Men når vi ber ham om å holde ytterdørene låst, og kommer hjem kl. 03 om natten, som vi gjorde en lørdag i sommer, og finner huset ulåst, da blir man jo "litt" oppgitt!!!

Egentlig er han nesten litt for "skikkelig" - vi vet alltid hvor vi har ham, han reker ikke på byen i helgene, og har neppe smakt alkohol. Jeg er verken dum eller blind eller lettlurt, men jeg vet jo stort sett hvor han er til enhver tid! Stort sett er han hjemme eller hos kamerater, og da kommer han tidlig hjem. Det er en veldig kjekk guttegjeng det er snakk om her, hvor speider og skolearbeid har stått sentralt i alle år. Så jeg har jo virkelig ikke lov til å klage, heller! Og ikke forlanger vi at han skal holde seg hjemme; tvert i mot, vi oppfordrer ham ofte til å komme seg ut og treffe folk, tilbyr ham å invitere kompiser i kjellerstua og lage pizza til dem etc... Han trives best hjemme og holder på med sitt.

Som erfaren trebarnsmamma til tre gutter og utdanning som førskolelærer med snart 20 års erfaring, mener jeg at jeg har en del kompetanse på barn. Men gutten min er jo ikke barn lengre!!! Han er i ferd med å bli voksen!!! Og nå er jeg på bar bakke her!

Det er så vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til ham! Jeg vil jo gjerne være god mamma, kul mamma, grei mamma, forståelsesfull mamma - og samtidig er jeg jo nødt til å være streng og sette grenser så lenge han bor under vårt tak og har så mange fordeler som han faktisk har! Han mangler altså ingenting!!! Og har sikkert altfor få plikter!

Mitt dilemma er altså, i korte trekk: Kan noen gi meg litt input på hvordan jeg må endre mamma-rollen min i denne fasen? Det hadde vært greit med litt tanker både fra dere som er på hans alder og også fra mødre som har eller har hatt barn på samme alder og som kjenner seg litt igjen...

Er litt oppgitt og fortvilet for tiden, føler meg som en sur, gammel megge nemlig!!! :cry:

[Tilde]

Synes ikke det høres ut som du gjør så mye feil jeg,Væren.. Høres ut som han har en veldig grei mamma.og at han er en veldig normal gutt også da..

Og litt humørsvingninger må en nesten rekne med i den alderen.Litt løsrivelsesgreier,teste-grensergreier,alle-voksne-er-teitegreier,jeg-gjør-som-jeg-vilgreier,jeg-gidder-ikke-ditt-og-dattgreier, jeg-vil-sove-lengegreier, jeg-hopper-ikke-når du-sier-hoppgreier,jeg-er-megasvimetegreier,jeg-må-bare -spillegreier osv osv...

(Jeg har en 5år yngre i puberteten(og fremdeles) svimete bror nemlig... )

MEN, jeg synes du skal være veldig tydelig på hva som er ok oppførsel og ikke.Og forlange at at han deltar med oppgaver hjemme,på faste tidspunkt.Det går an å være tydelig uten å mase.Og må du mase,så har det kanskje med å gjøre at han ikke har gjort det som er avtalt... Han begynner jo å bli så voksen at han kan forstå en ond sirkel.Jeg synes du kan snakke til ham nesten som til en voksen,si hvordan ting er,hvordan du opplever det.

Nå har ikke jeg hele vettet,men jeg har irritert meg grønn på "oppdragelsen" av min egen bror... Der foreldrene mine(les mor) har mast og mast,men han er like svimete,treig i avsparket,tunghørt og "utnyttende"... La det få konsekvenser om han ikke gjør ting som han skal(låse dør,rydde osv) synes det var altfor få konsekvenser for min bror.Det var bare mas,mas,mas, som gikk inn det ene øret og ut det andre...Min bror er ikke fullt så svimete lenger i en alder av 24,men jammen har han ikke helt flyttet ut heller...Bor litt hjemme hos mor,og litt hos kjæresten,som begge vasker klærne hans... *Fnys,snøft*

[Gjest Anki]

Synes det høres ut som om du er en kjempefin mamma! Hans oppørsel er nok ikke unik i den alderen.

Men er enig i at manglende vilje til å gjøre det dere har avtalt må få følger. Han bør ha faste plikter i huset som skal gjøres uten at du skal være nødt til å mase. Hvis de ikke blir gjort bør det få følger for han.

Hvis det han liker best er å spille, så kan jo en mulig "straff" være at han ikke få spille den dagen han ikke har gjort pliktene sine?...

Tanten min sliter med sin gutt på 19 som også BARE vil spille, han gidder ikke å gjøre noenting i huset og blir sur hvis de ber han gjøre noe. Tante skjønner jo at det er hun selv om har latt han slippe unna plikter hjemme altfor lenge, og nå føler hun omtrent at det er for sent å gjøre noe med det... Så jo før du legger lista for hva du forventer av sønnen din jo bedre.

[Væren]

Heisann, Tilde og Anki!

Takk for fine ord! Det var da godt å høre at jeg ikke høres fullstendig umulig ut!

Nå har vi vært på handletur, har kjøpt ny jakke, turbukse og regnbukse til poden. Pluss diverse annet han må ha med av mat og utstyr til fjellturen på mandag.

Han var blid og fornøyd med det vi kjøpte, og pratsom og grei på handleturen. Jeg foreslo (som i går) at han kunne bruke kjellerstua i kveld, og invitere kamerater. Da var det særlig en av bestekompisene som ikke var særlig aktuell, og jeg har skjønt at det er ett eller annet vedkommende har røpet eller sagt som ikke falt i særlig god jord hos sønnen min. Tror det er noe jentegreier. Er rimelig sikker på at han har falt for noen. Så det kan også forklare at hans oppførsel i det siste har vært litt sær.

I alle fall: Jeg har tilbudt meg å bake pizzahorn til i kveld hvis han vil ha gjester, vi har kjøpt brus og chips. Og da er han fornøyd.

Jeg ertet ham litt med den fullstendig tullete, masete og ubrukelige mora han har fått utlevert. Hun som han til stadighet irriterer seg over og som han skammer seg over. Da svarte han: "Jeg pleier jo aldri å si til deg at jeg skjemmes over deg eller at du driter meg ut..." "Nei, men du mener det!" svarte jeg. "Men du pleier alltid å gjette det!" sa han og lo. Han er jo litt søt, også.

Og så sier han at han er glad i meg!

Det er jo ikke så verst, da!

[Gjest Anki]

Hehe, nei, det er ikke verst i det hele tatt! Så bra at dere hadde en fin handletur sammen, og godt det var en enkel forklaring på det. Husker hvordan det var å krangle med venninnene og ikke ville snakke med foreldre om det ja... Gikk jo bare rundt som en tordensky og glefset mot alle!

Ser ikke frem til at ungene kommer i puberteten nei...

[Væren]

Nå skal ikke jeg klage; så langt har vi ikke hatt mye problemer i vår familie mht. hormonsprett. Litt har det vært, men like mye med mellomstemann som er 13. Alt i alt er det kjekke og greie gutter. Men det er nok en del ting jeg ikke forstår meg på, og jeg har sagt til eldstemann at han får være litt tålmodig med oss; vi har jo aldri hatt en 16 åring i huset før!

Så vil jeg jo fryktelig gjerne være den mammaen han kan komme til med alt, men jeg må bare innse at det ikke kommer til å skje. Når mellomstegutten blir eldre, regner jeg med å få vite det meste; han er av et helt annet kaliber og er nesten altfor åpen. Ingen sperrer der i gården! Mens eldstemann holder ting mer privat for seg selv. Det er rart hvor forskjellige ungene mine er! Og nettopp det tror jeg det er viktig at de får lov til å være, også! Vi må prøve å møte hver av dem på deres egne premisser og alt etter hva de ønsker og trenger av oss.

[Gjest ~*Tomine*~]

Synes du høres ut som en super mamma jeg,Væren!

(sikkert ikke et svar som hjalp noe i denne sammenhengen,hadde bare behov for å fortelle deg det )

Klemmer fra Tomine

[Væren]

Takk, Tomine!

Det er faktisk veldig godt å høre sånt!

Jeg vil jo så gjerne "få det til", dette her, da...

Så innspill fra dere som er omtrent på samme alder som poden, det betyr litt!

[Gjest gjest1]

Lyst på en 19-årig fosterdatter, Væren?

Jeg er kresen på maten, klærne, TV-programmer, aviser, filmer, musikk, politikk... og, ja... det meste egentlig.

Men klemmer er jeg ikke kresne på!

(Også er jeg kanskje litt lat, men til gjengjeld spiller jeg

ikke data. Eller ser på damer.)

Syns du høres ut som en knakandes grei mor, jeg. Mamma har aldri sagt "jeg-er-glad-i-deg-ordene" til meg - eller jeg til henne. Savner det litt. Så du er heldig!

Sønnen din er høyst normal og virker som en ordentlig og koselig gutt! Du har nok noe å være stolt av.

[Gjest Lea]

Å være 16 år er jo det mest håpløse OG herligste i hele verden . Kjenner meg godt igjen når du beskriver 16-åringens oppførsel. Jeg kunne låse meg inne på rommet mitt og bli der i flere dager :oops:

Verden besto av masete foreldre, fæle lærere, ulykkelige forelskelser og venninner i telefonen. Jeg var både verdensmester og fryktelig usikker.

Synes at du virker som en fin mamma, jeg. :-)

[Gjest Esther]

Min 18-åring`s pubertetsnykker har gått i rykk og napp.

Tror det er viktig at vi ikke presser dem til å snakke om ting de vil holde for seg selv - jeg snakket heller ikke med moren min om alt mulig i den alderen. Jeg sa jeg var hos en venninde mens jeg i virkeligheten kanskje var på byen.

Nå føler jeg at 18-åringen er "vel i havn" - nå gjelder det å stålsette seg til 13-åringen snart er i den verste puberteten - merker at det har startet. Han er ute og flyr med jenter og kamerater og jeg har ikke oversikt over hvor han holder seg til enhver tid.

Vi får krysse fingrerene og håpe det beste ...

[Væren]

Takk for fine svar; Hope, Lea og Esther!

Jeg har nok en veldig normal og fryktelig kjekk gutt, så jeg har ingenting å klage på. Og jeg vet at det er mye han ønsker å holde for seg selv, og det respekterer jeg.

Det er en spennende tid, det handler jo i bunn og grunn om en ganske viktig løsrivelsesprosess. Og det innebærer store omveltninger både for gutten og oss foreldre. Særlig mamma, tror jeg - i vårt tilfelle... Eller kanskje Hr. Sau og jeg bare opplever det på hver vår måte? Jeg føler nok mye mer på ting, og kjenner meg avvist når jeg ikke lengre blir like naturlig involvert i eldstegutten sine tanker enn det pappaen gjør. Han er jo opptatt med sine gjøremål, og tenker nok ikke over det på samme måte som jeg.

Men jeg tror det kommer en veldig kjekk, ung mann ut i andre enden! Kjekk og grei har han forresten alltid vært, godgutten min!

[Gjest Esther]

Men jeg mener at du gjør lurt i å ha et hjem som er åpent for vennene til barna dine, Væren. Det har alltid jeg og gjort - kjellerstuen står alltid disponibel for dem. Selvom det ofte er mer spennende å være hos andre så er de her mye, tror det er veldig viktig at de har steder å gjøre av seg ... slik at de ikke må gå og reke gatelangs.

Her i bydelen har de et bydelshus hvor det er et rusfritt diskotek på fredagene - begge guttene mine er engasjerte der - både i driften og i bruken - et veldig populært og positivt tiltak. Kanskje det er et slikt der dere bor også ?

[Væren]

Vi tenker visst helt likt der, Esther!

Vi har også et bevisst og uttalt ønske om at huset vårt alltid skal være åpent for guttene og kameratene deres! Derfor har vi også prioritert å bruke tid og penger på å innrede kjellerstue på 30 kvm. Det er mest av alt deres rom.

Og jeg baker gjerne massevis av pizzahorn og kjøper inn både brus og chips, hvis det betyr at ungdommene kan ha en fin og trygg kveld hjemme sammen med gode venner! Da ser de film og spiller playstation og koser seg!

- Og da har vi det godt, også!

Men av og til skulle jeg ønske at den store gutten min gav uttrykk for at han faktisk setter pris på det vi gjør for ham! I går var det jeg som spurte: "Hadde dere det koselig i kveld?" Og alt han svarte var et kort "Jada!" :-(

Han fikk også klær for over 1.500 kroner i går, og lenge etter at vi kom hjem fra handleturen kunne jeg ikke dy meg, og bare måtte minne ham på at han godt kan si takk når han får noe.

Men det er vel kanskje dette som er normalt? Kanskje jeg stiller for store krav? Men da jeg var liten, lærte vi altså å takke for det meste, og det synes jeg av og til at han rett og slett "glemmer"...