Stille og sjenert

[AnonymBruker]

I sommer skal jeg jobbe på et legekontor, hvor jeg har jobbet i fjor sommer. Jobben er kjempe fin, problemet er pausen.

I pausen har alle legene pause sammen med oss sekretærer. Og alle snakker, mens jeg bare sitter der og sier ingenting, følger med på det som blir sagt og ler hvis noe er morsomt. Jeg føler meg så utrolig dum, og gruer meg til lunsjen som varer varer i det uendelige (30 minutter).

Jeg har inni mellom noe å si, men jeg får ikke sagt det.. Sitter å tenker lenge på det, og når jeg bestemmer meg for å si det, og hvis jeg sier noe så blir det helt teit.

Håper noen kan hjelpe meg med dette problemet.

Anonymous poster hash: 71ab9...f16

[Gjest Sunflower-Delight]

Prøv deg fram med litt typisk "små-prat", gjerne ha fokuset på kanskje en person av gangen? Tror det er lettere når du prater med en person, og da vil jo "små-prat" være mest om enkle ting. Slik som å prate om været, prate om hverdagen, prate om jobb, prate om ting du liker å gjøre, o.s.v... Det blir ofte lettere når du har startet opp med en enkel samtale, og så blir det bare å la samtalen flyte avgårde.

Endret 22. juni 2015 av Sunflower-Delight

[AnonymBruker]

Jeg er som deg i lunsjen. Sjelden jeg sier noe. Syns det har blitt greit selv om jeg har jobbet der lenge nå. Liker at jeg kan slappe helt av uten å føle at jeg må si noe. Jeg snakker med alle mine kolleger utenom pausene, gjerne en til en. Jeg syns det er mye lettere. Kanskje ikke mulighet til det på jobben din? Vi er uansett veldig mange under lunsj som sitter sammen, kanskje 20 stk, ikke alle som sier så mye. 

Anonymous poster hash: 20fd5...008

[Cashbah]

Hadde bare alle vært som deg under lunsjen, hadde det vært mye deiligere... Litt småprat er bare koselig, men under de fleste lunsjpausene jeg har vært med på kakler alle hønene hull i hodet på meg.

[himmeloghav]

La de andre snakke for deg og nyt lunsjen din og at du ikke trenger å si noe.