Jeg mener de som har barn bør gå for partnere som også har barn. Flere som mener det samme som meg?

[AnonymBruker]

Optimistisk og forelsket gikk jeg inn i et forhold til en mann med barn. Etter et par år merket jeg hvor slitsomt dette er. Hvor mye som forventes og må godtas av den barnløse parten. Alle ferier må planlegges rundt ex og barnas aktiviteter. En kan ikke flytte sammen fordi det blir en for stor påkjenning for barna. Må vente i minst fire år. Bryllyp og konformasjoner  hvor ex skal være med. Kan ikke være for mye på besøk når barna bor der, for da er det pappa tid. Må bo 100 m unna ex pga barn i kanskje 10 år til.

At det ble så ille ante jeg ingenting om. Jeg ser nå i ettertid at dette var en meget uklok handling av meg. Jeg ønsker en mann som er hos meg i hverdagen og en mann jeg slipper å bli 100 år før vi kan se på felles bolig. Han ser kun sin side av saken og kommer utslitt til meg og orker nesten ikke en ferie sammen meg fordi barna og aktivitere og jobb krever for mye. Sånn vil ikke jeg ha livet mitt lengre. Andre som har opplevd det samme? Jeg  advarer andre mor å gjøre det samme som meg. Barneforeldre, gå heller etter andre som har barn, eller vær singel!

 

 

Anonymous poster hash: d9933...fa2

[Tabris]

Jeg mener folk må velge de partnerne de vil, barn eller ikke barn. Og så må hver og en finne ut selv hvorvidt de ønsker en partner en barn, uavhengig av om de har barn selv eller ikke.

[AnonymBruker]

Ånei, betyr dette at jeg må dumpe kjæresten min...? Han har jo ikke barn, men det har jeg.

Anonymous poster hash: 01b94...c36

[AnonymBruker]

Jeg mener jo selvfølgelig at folk må gå for den de vil. Men jeg for min del synes folk som har barn er totalt uattraktive. De kan være veldig interessante, det kan være gnist og masse kjemi. Helt til de sier at de har barn. Det er totalt turnoff og en stor dealbreaker.

Anonymous poster hash: 49936...453

[kvinneguide]

 

Jeg mener jo selvfølgelig at folk må gå for den de vil. Men jeg for min del synes folk som har barn er totalt uattraktive. De kan være veldig interessante, det kan være gnist og masse kjemi. Helt til de sier at de har barn. Det er totalt turnoff og en stor dealbreaker.

Anonymous poster hash: 49936...453

 

 

Jeg forstår det veldig godt. Mange tenker kanskje ikke på hva det innebærer å være sammen med en person med barn. Jeg unner deg å få oppleve å få din egen kjernefamilie og å få være kjærestens førsteprioritet (før dere eventuelt får barn sammen :-)

[AnonymBruker]

Jeg forstår det veldig godt. Mange tenker kanskje ikke på hva det innebærer å være sammen med en person med barn. Jeg unner deg å få oppleve å få din egen kjernefamilie og å få være kjærestens førsteprioritet (før dere eventuelt får barn sammen :-)

 

Tusen takk for det. Jeg har vært steforelder tidligere. Jeg gjorde så godt jeg kunne. Slet mye med sjalusi osv. selvfølgelig. På at min kjære og hans ex hadde et barn sammen. Jeg ville være den første. Men jeg lot selvfølgelig på ingen måte barnet få merke dette. Jeg tulla og tøysa med h*n, lekte og tok vare på h*n. Men jeg tok en voksen avgjørelse, og gjorde det slutt. Selvfølgelig flere andre grunner til det også. Men at det var for kjipt og vondt å være steforelder var en stor grunn. Da lovte jeg selv at jeg aldri skulle bli steforelder igjen. Jeg fortjener rett og slett bedre enn det. Det du sier her er nettopp det jeg tenker. Jeg fortjener å få min egen kjernefamilie, og å få være kjæresten min sin førsteprioritet en stund før vi får egne barn

Anonymous poster hash: 49936...453

[AnonymBruker]

Jeg tror det er litt aldersavhengig. Da jeg var i tjueårene datet jeg en mann med barn, hvor jeg slet litt med at alt måtte planlegges rundt dem og at jeg ikke kunne (naturlig nok og selvfølgelig) være førsteprioritet for ham. Savnet ham mye og ble til slutt lei av å tilpasse meg hans timeplan.

 

Nå er jeg i tredveårene og har vært sammen med en mann med et barn fra før i snart to år. Jeg setter stor pris på alenetiden jeg får når han har samvær med sitt barn og synes egentlig situasjonen er helt topp! Selv om jeg funderer litt på fremtiden er det her og nå som teller for meg og vi bygger en fin relasjon uten å stresse med å flytte sammen. 

Anonymous poster hash: ac3a6...1aa

[AnonymBruker]

Litt interessant det der. Ser aldri en mann klage over samme problemstilling.

Anonymous poster hash: b04ea...cec

[Gjest Wanda Maximoff]

Litt interessant det der. Ser aldri en mann klage over samme problemstilling.

Anonymous poster hash: b04ea...cec

Nei. Du har ett godt poeng der.

[AnonymBruker]

 

Optimistisk og forelsket gikk jeg inn i et forhold til en mann med barn. Etter et par år merket jeg hvor slitsomt dette er. Hvor mye som forventes og må godtas av den barnløse parten. Alle ferier må planlegges rundt ex og barnas aktiviteter. En kan ikke flytte sammen fordi det blir en for stor påkjenning for barna. Må vente i minst fire år. Bryllyp og konformasjoner  hvor ex skal være med. Kan ikke være for mye på besøk når barna bor der, for da er det pappa tid. Må bo 100 m unna ex pga barn i kanskje 10 år til.

At det ble så ille ante jeg ingenting om. Jeg ser nå i ettertid at dette var en meget uklok handling av meg. Jeg ønsker en mann som er hos meg i hverdagen og en mann jeg slipper å bli 100 år før vi kan se på felles bolig. Han ser kun sin side av saken og kommer utslitt til meg og orker nesten ikke en ferie sammen meg fordi barna og aktivitere og jobb krever for mye. Sånn vil ikke jeg ha livet mitt lengre. Andre som har opplevd det samme? Jeg  advarer andre mor å gjøre det samme som meg. Barneforeldre, gå heller etter andre som har barn, eller vær singel!

 

 

Anonymous poster hash: d9933...fa2

 

HERREGUD sier jeg bare! Fordi dette ikke fungerte for deg betyr ikke at det ikke kan fungere for andre! Vet om mange dette fungerer for! For en idiotisk tulleregel du har laget for deg selv, er du 12 år?

Anonymous poster hash: c4718...804

[AnonymBruker]

Ånei, betyr dette at jeg må dumpe kjæresten min...? Han har jo ikke barn, men det har jeg.

Anonymous poster hash: 01b94...c36

:fnise:

Anonymous poster hash: c4718...804

[AnonymBruker]

 

Tusen takk for det. Jeg har vært steforelder tidligere. Jeg gjorde så godt jeg kunne. Slet mye med sjalusi osv. selvfølgelig. På at min kjære og hans ex hadde et barn sammen. Jeg ville være den første. Men jeg lot selvfølgelig på ingen måte barnet få merke dette. Jeg tulla og tøysa med h*n, lekte og tok vare på h*n. Men jeg tok en voksen avgjørelse, og gjorde det slutt. Selvfølgelig flere andre grunner til det også. Men at det var for kjipt og vondt å være steforelder var en stor grunn. Da lovte jeg selv at jeg aldri skulle bli steforelder igjen. Jeg fortjener rett og slett bedre enn det. Det du sier her er nettopp det jeg tenker. Jeg fortjener å få min egen kjernefamilie, og å få være kjæresten min sin førsteprioritet en stund før vi får egne barn

Anonymous poster hash: 49936...453

 

Og derfor mener du dette skal gjelde for alle andre? Fordi du har en dårlig opplevelse og er "selvsentret" (les: vil være den første). Da mener du at folk med barn bør være med folk som har barn

Anonymous poster hash: c4718...804

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og skjønner hva ts mener!

Likevel, jeg elsker både mannen min og hans skjønne barn. At de med barn burde satse på andre med barn synes jeg ville vært motsatt av bra, da for barnas del. Jeg hadde to stesøsken og (fy faen) de var ubehagelige. Sjalusi, makt, bortskjemte. Jeg var et stille barn, så jeg ble aldri sett.

Å være stemor for hans var , hvor jeg ikke har barn selv ser jeg på som en stor fordel. Jeg får mulighet til å gi hans barn all kjærlighet i verden. Jeg har ingen egne som ødelegger det min mann og datteren har sammen, eller som skaper forskjeller.

På mor Hemnes sin side har mannen et barn fra før. Min stedatter liker ikke henne. Hun er ett år yngre og tar all oppmerksomhet fra mor, hvor hennes egen datter har blitt mye glemt. Moren ønsker selvsagt at hennes stebarn igjen skal føle trygghet og kjærlighet, og glemmer dessverre at hun har et eget som også trenger det....

Anonymous poster hash: 8eac0...39f

[QueenOfTheSidewalk]

 

Litt interessant det der. Ser aldri en mann klage over samme problemstilling.

Anonymous poster hash: b04ea...cec

 

Det blir helvete på jord om en mann klager over det, kan tenke meg det er derfor. 

[AnonymBruker]

Man må jo vise litt realisme og.

 

Det er veldig aldersavhengig hva du kan forvente deg. Er du 25 med livet foran deg, greit. Er du 37 og på jakt etter en mann, så har du ikke like mange muligheter. Mange i din aldersgruppe er allerede etablert.

 

Så selv om alle forstår hva du mener - for en uten barn er en partner uten barn bedre - så vet jeg ikke om det ganger mange kvinner å tenke slik. Når bassenget av mulige partnere blir mindre, må man tilpasse seg. Mesteparten av mennene på markedet som er 37+ og åpne for et familieliv, er fraskilt. Er de evig single er det sannsynligvis en grunn til det / noe de har valgt.

Anonymous poster hash: 90ddb...97b

[AnonymBruker]

TS, all mulig cred fra meg til din eks, som greide å sette barna først, selv om han gikk inn i et forhold.

 

Jeg kan forstå at all oppmerksomheten rundt barna ble mye for deg, som ikke har barn selv, og greier man ikke å forstå eller godta hvor mye plass barn faktisk tar, så er det like greit at man trekker seg ut, slik du gjorde.

 

Jeg er ikke enig i at single med barn kun bør finne seg en singel partner med barn. Mange får en hverdag som ikke går opp, pga ekser, samværshelger som ikke kan flyttes på for å tilpasses ny partners samværsordning, sjalusi, osv. Man finner den man finner, og er kjærligheten sterk nok, og man ser hvor tolerant man faktisk må være i en familie med barn, så går det nok helt greit.

Anonymous poster hash: 13048...498

[Stjerneklart]

Kommer an på hva dere gjør ut av det! Det går an å tilrettelegge mye, men jeg hadde ikke orket mer enn et barn! Selvfølgelig kjenner jeg ukentlig på følelsen at jeg vil ha min egen kjernefamilie.

Det er en ulempe med reising, for man i grunn må tilpasse feriene - men om det ikke alltid går, så kommer jeg til å dra med mine fremtidige barn. Det er snakk om økonomi også. Når det andre barnet omsider kommer på ferie hit så får man være flink til å finne på aktiviteter, uansett om man blir utslitt. Jeg sier ikke at dette kommer til å skje, men man kan ikke ta hensyn til ALLE til enhver tid. Da blir man utslitt. Sånn er det desverre når et barn bor to steder.

Man må sitte sine egne grenser og være enig sammen, i tillegg bare samarbeide med eksen. Alt er mye mer slitsomt om det ikke samarbeides. Det var tilfellet her en god periode, men da satt jeg foten ned og i ettertid har alt gått smurt!

[AnonymBruker]

Jeg tror du setter fingeren på noe mange føler på TS.

Det er ikke til å komme fra at et barn krever mye av foreldrene, og mens det for foreldrene er den mest naturlige tingen i verden å sette barna først, er det jo svært forståelig at det ikke faller like naturlig for mor/fars kjæreste, som ikke har samme tilknytningen til barnet/barna selv om man ellers liker barnet/barna godt.

Som andre har vært inne på i tråden her så tror jeg også dette er noe aldersbestemt. Jeg ser iallefall for meg at dette er en mer relevant problemstilling dersom man møter en mann som har barn i tjueårene, før man kanskje har begynt å kjenne på ønsket om barn selv, sammenlignet med om man møter noen i tredveårene når tankene rundt barn for mange har modnet litt.

Anonymous poster hash: 15131...b56

[AnonymBruker]

Jeg forstår TS' side av saken veldig godt og kommer selv aldri til å bli sammen med en mann som har barn, både pga grunnene TS listet opp og det faktum at jeg ikke ønsker barn i livet mitt.

 

Men jeg mener ikke at det skal bety at folk som har barn ikke skal kunne bli sammen med barnløse hvis de vil det. Da får det heller være opp til hver enkelt barnløs å avgjøre om de ønsker å gå inn i et slikt forhold, og da ta ansvar for det valget selv.

Anonymous poster hash: 2cd22...eb2

[xinnia]

Er helt enig med deg TS, funker det ikke med den man har fått barn med, bør man være særboer til barna har flyttet ut ..

 

 nå som mine barna er voksne og har flyttet ut,merker jeg at det å date en mann med barn under 18 år ikke frister..,

 

ikke for at jeg skal starte noe ny familie, men fordi jeg er ferdig med barn..