Menn i forsvaret/krig, og muligheten for et familieliv?

[Gjest anonym nå]

Vet ikke helt hvor jeg skal plassere dette. Det handler om krig, det handler om valg, det handler om hvordan man kan se for seg at dette skal kombineres med et familieliv. Hva som står i hodet på den som vil inn i forsvaret, som vil i krigen, som vil sette eget liv i fare for å gjøre en god gjerning. Og det handler om hun som sitter hjemme i redsel og venter. Barna som har en pappa som kanskje ikke kommer hjem igjen. Som har en pappa som sender bomber, som dreper. Som kommer hjem igjen og kanskje har fått psykiske etterproblemer etter hele greien.

Hvordan I alle dager skal en holde hodet klart til å velge og tenke når hele kroppen skriker et NEI, ikke gjør det, jeg vil ikke bli sittende som krigsenke. Når man ikke greier å forstå hva som får noen til å reise fra sin kjære og ungene, og ikke vet om man kommer hjem fordi man må i utenrikstjeneste et sted deter krig eller problemer? Men jeg kan ikke være den som nekter noen den fremtiden de har lyst på heller. Jeg vil ikke være den ødeleggende parten. Men, dette er ikke noe jeg liker. Jeg vet ikke hva det innebærer. Jeg bare at krig er skummelt, krig dreper, jeg vet at jeg heller vil at noen andre skal dø enn at jeg skal miste den jeg er glad i inne i hjertet mitt. Jeg vil ikke bli alene. Sitte med ungene og være redd for hva som skjer. Og det er det med de moralske spørsmålene også, for jeg liker ikke krig, liker ikke at man skal drepe.

Er det sånn det er? Er det noen her som har mann som er med i krig, enten på bakken eller i luften? Er det tryggere i luften? Hvordan takler man det mannen driver med? Hvordan takler man drapene? Savnet og lengselen og redselen? År etter år etter år. Hvordan er det å sitte tilbake, alene, uten familien rundt seg pga plasering i landet? Hvordan greier man leve med vissheten om at det kan ende galt? Selvfølgelig kan alt ende galt. Man kan få hjerteinfarkt i butikken, eller i bilen, eller bli påkjørt. Men det er likevel skumlere når det er blandet inn et jagerfly og stor hastighet, kaos bomber, å måtte holde hodet kaldt.

Er jeg en pyse? Kanskje. Jeg vet bare at jeg vil ha det trygt. Jeg vil ha en mann jeg er glad i. Men hva når man finner den mannen man er glad i, og kasnkje får dette på kjøpet?. Greier man å leve med det? Vissheten om at han en dag må reise ut? Og blir borte lenge? jeg som bare vil ha en å krype sammen inntil under dynen om kvelden, nusse god natt, og glede seg til neste dag. Klart det er gøy med spenning, men ordet død er fryktelig nifst.

Men jeg vil ikke være den som hindrer heller. Så derfor, jeg håper noen kan skrive litt her, fortelle hvordan det er, om det har gått greit eller ikke. Om risikoene, om farene, er det virkelig så farlig? hva med psykiske problemer etterpå?

Det ble fryktelig rotete dette, men det måtte bare ned på "papiret". Har ligget og tenkt på jagerfly i natt, og hatt mareritt om krig, om gisslene i russland, om at jeg dradd inn i en bil gang på gang på gang, soldater og lik. Så det er nok delvis tanken på dette, + for mye tv-titting i går som er årsaken. Men kunne noen i allfall hjulpet meg med denne biten her i innlegget, så skal jeg styre unna tv'en selv.

[Thea]

Jeg forstod ikke helt om dette er en kan bli eller er situasjon med her er hvertfall min ærfaring.

Jeg er også som deg forsvarsfrue,eller det vil si jeg blir.Men min gutt er ikke i krig og har heller ikke vært det.Men han velger jo å ta utdannelsen innen forsvaret så muligheten for at han blir sendt ut en dag er jo så absolutt der,og da i en ganske risikofylt jobb også.

Hva som står i hodet på den som vil inn i forsvaret, som vil i krigen, som vil sette eget liv i fare for å gjøre en god gjerning.

For disse mennene tror jeg ikke det er snakk om å ville ut i krig,men rett og slett å gjøre jobben sin.

Noen velger å utdanne seg til pølsemakere andre innen forsvaret.Sånn er det bare.Forskjellige ting trekker og folk er forskjellige.

Og jeg vil påstå at ingen av disse går inn i militære,utdanner seg i den formening at nå skal jeg ut å skyte noen

Jeg tror nok heller det er den gode siden ved det,for den finnes da faktisk selv om krig er noe av det mest tragiske og meningsløse som finnes.

Jeg og kjæresten min skjønte fort at det ville bli alvor mellom oss,og det han gjorde da var å sette seg ned med meg og fortelle meg hva et liv med han ville gå ut på.

Jobb innen forsvaret betyr ikke nødvendigvis utenlandstjeneste eller tjeneste i krig,men veldig ofte mye flytting og sånn sett ustabile forhold for eventuelle barn.Mange øvelser der jeg vil bli værende igjen med barn og hus.

Uansett så ble det mitt valg å ta.Han håpet jo selvfølgelig at jeg ville bli men forstod meg også om jeg valgte å gå.

Men for meg var det er ganske grei avgjørelse å ta,for dette er mannen jeg vil leve resten av livet mitt med.Og da får jeg bare ta resten med på lasset.Slik er det bare og det er mitt valg.....

At han må ut på øvelser ser jeg kun på som positivt,for ingen par har godt av å gå oppå hverandre dag ut og dag inn.Og at jeg da blir sittende alene noen dager,en uke,en mnd med barn og hus ser jeg heller ikke mørkt på for det er en oppgave jeg har forberedt meg på og faktisk sett frem til i lang tid allerede.Uansett hva slags yrke eller jobb jeg har vil alltid den viktigste jobben min være å være noens mamma og kone.Uten at jeg diller med gubben min fordet asså

Jeg tenker også ekstra mye når slike ting som gisseldramaet i Russland skjer.Og ser vi en film som omhandler krig på noen måte sitter jeg som regel å griner da også,rett og slett fordi jeg er redd gutten min skal bli utsatt for noe lignende,eller meg selv for den slags skyld.Men det er et valg jeg har tatt ved å bli ved hans side.

Men jeg anbefaler deg virkelig å forsøke å tenke mer positivt på tingene for ingenting blir bedre av å sitte å svartmale ting.Jeg forsøker å ikke se for meg at slik og slik kan det bli men tar det heller som det kommer og lever i nuet.Ha det selvfølgelig i tankene med gå ikke å kvern på det.

Lett å si jeg vet det, men nå man er i en slik situasjon må man rett og slett bare,for man kan ikke stoppe å ha det bra fordi noe kan skje.Det gjelder vel alt her i livet vil jeg tro.

Når har jeg tatt utgangspunkt i min situasjon.Om det faktisk er en realitet at mannen din er i krig er jeg redd jeg ikke kan være mye behjelpelig for der skorter det på ærfaringa mi.

Ønsker deg masse lykke til,og om du vil prate mer så send meg en PM

[Gjest Anonymous]

det virker kanskje av hovedinnlegget som mannen aktivt søker seg til en tropp i krigssituasjon? I såfall ville jeg selv følt at han kanskje burde gjøre gode gjerninger på andre måter, ettersom han har familie.

hvis han ellers velger "utdannelse i forsvaret" stiller saken seg nokså annerledes etter mitt syn, selv om jeg kanskje ville hatt problemer med å forstå HVORFOR, på samme måte som jeg ikke helt skjønner hvorfor noen blir aksjespekulanter...

[Gjest Anonymous]

det virker kanskje av hovedinnlegget som mannen aktivt søker seg til en tropp i krigssituasjon? I såfall ville jeg selv følt at han kanskje burde gjøre gode gjerninger på andre måter, ettersom han har familie.

Kjøpe seg god samvittighet lixom????

Hvor mange diamanter er tre måneder i Kirgisistan verdt tro???

hvis han ellers velger "utdannelse i forsvaret" stiller saken seg nokså annerledes etter mitt syn, selv om jeg kanskje ville hatt problemer med å forstå HVORFOR, på samme måte som jeg ikke helt skjønner hvorfor noen blir aksjespekulanter...

Hva mener du egentlig med dette?

Men ytterst, ytterst få unntak har de som er i forsvaret ut over førstegangstjenesten "valgt utdannelse i forsvaret".

[Nabodama]

Har skrevet et innlegg i en annen tråd her om noe av det samme, men skriver litt her også.

Jeg er i den situasjonen du beskriver, med en mann i forsvaret som nå er i Afghanistan. Skal ikke gjenta meg selv om hvordan akkurat det føles, men heller fortelle litt om hvordan den generelle situasjonen er.

Tror ikke at en som går inn i forsvaret gjør det fordi han vil i krige, som du sier. Det kan være mange andre grunner til å velge et slikt yrke. Likevel er det mange som ser på utenlandstjeneste som en måte å utøve det de har blitt utdannet til å gjøre.

Det handler ikke om bomber, drap og krig, men heller om å få ting til å fungere i praksis slik de er tenkt i en aktiv situasjon.

Det handler også om å gjøre livet bedre å leve for dem som bor der, bevare fred og forbygge uroligheter, være med på å bygge opp samfunnet igjen.

Norge sender ut FREDSBEVARENDE styrker, ikke krigere som dreper. Jeg synes de gjør en fin jobb!

Hvordan man takler savnet og redselen?

I to år har jeg visst at han skulle dra ut nå, så jeg har hatt god tid til å innstille meg på det. Blitt vant til tanken. Angsten for at det skal hende ham noe er der, men det hadde vært verre å være gift med en i politiet. Jeg har fått veldig mye info, og det har gjort meg tryggere. Dette varer i 6 mnd, og så er det flere år til han må reise ut igjen.

Vi sitter altså ikke alene med savn og redsel år etter år. Vi er ofte langt unna familie, men har mange i samme situasjon rundt oss. Fellesskapet og vennskapet med de andre jentene hjelper mye!

Det er mange par som lever et ordinært liv, er sammen hver dag, og som kjeder seg og blir lei av hverandre. Det er mindre sjans for det med et liv som dette. Ihvertfall føler vi det. Når han har vært borte en stund, enten det er en uke eller lengre, er vi som nyforelskede når vi møtes igjen. Endel har sagt til meg at utenlandstjenesten har bragt dem nærmere hverandre, og at den har styrket forholdet deres.

Likevel er skilsmisseprosenten høyere i forsvaret enn ellers i samfunnet. Mennene er mye borte, ikke bare i utenlandstjeneste, men også på øvelser og kurs. Damene går lei av å skulle greie alt alene, spesielt kan hverdagen være slitsom hvis man har små barn.

Et liv som dette er gjerne basert på mannens premisser. Jobben hans bestemmer hvor man skal bo, det blir endel flytting, en må kanskje legge egen karriere på vent en stund.

Må også nevne at det i år ble vedtatt at ALLE kan BEORDRES til utenlandstjeneste. Tidligere var det "frivillig".

Totalt opplever jeg at de dårlige sidene oppveies av de gode. Det er faktisk mye som er positivt også.

Samholdet med de andre jentene f.eks. Forsvaret satser også mye mer på familiene nå enn før, og det merkes. God barnehagedekning, mye sosialt som foregår, mye info om hva som skjer, personer som kan hjelpe med praktiske ting når mannen er borte osv.

Det er flott at du tenker over hvordan livet vil bli hvis du går inn for ham, men det er ikke så ille.

Jeg synes jeg har det godt!

[Gjest sexysadie]

Denne fyren ville jeg ha skippet.

[Gjest Anonymous]

Nabodama skrev:

----

Norge sender ut FREDSBEVARENDE styrker, ikke krigere som dreper. Jeg synes de gjør en fin jobb!

-----

Har du en mann i Afghanistan og så vet du ikke bedre?

I Afghanistan har norske styrker ANGREPET (= bombet) "mål" (=konvoier, hus og mennesker) flere ganger. Vi vet ikke hvor mange norske fly har drept og hvor stor skade de har voldt.

[Gjest Anonymous]

Jeg er da fullt klar over dette. Uttalelsen min er basert på min personlige mening at jeg SELV ville vært skeptisk til å ta utdannelsen min i forsvaret. Joda, jeg vet at den er gratis og gjerne bra, men man blir bundet til forsvaret i en årrekke, dessuten må man vurdere om man står inne for de verdier forsvaret representerer. Det norske forsvaret er i stor grad overstyrt av NATO. Jeg kjenner bra mennesker som jobber i forsvaret (og har udannelsen sin derfra, ja), men jeg er også veldig glad disse er involvert i innenriksaffærer og kontorarbeid og ikke er i krig...For min egen del, ut fra hva jeg mener er rett og galt og hvilke holdninger jeg kan forholde meg til hos en partner tror jeg jeg ville hatt problemer med å leve sammen med en som har valgt en yrkesmilitær utdanning (hm. yrkesmilitær og ansatt i forsvaret er kanskje ikke det samme. DER skjønte jeg muligens hva bikkja mente?). Men dette var egentlig mer en digresjon enn et svar på hovedinnlegget.

Jeg ville i hvert fall vært ENDA mer skeptisk til å ha familie med en som ville være soldat. Det finnes faktisk dem som ser på det livet som et eventyr. Regner dog med at de fleste av disse blir luket ut før de kommer til grensa, det er vel en del tester og slikt de skal igjennom.

[Thea]

Jeg ville i hvert fall vært ENDA mer skeptisk til å ha familie med en som ville være soldat.

Da tror jeg rett og slett ikke man har møtt den rett om man ender opp med den konklusjonen.

Selvfølgelig innebærer et slik forhold at man må ofre en del ting for sin egen del,men det må da man i alle forhold uansett....

Det finnes faktisk dem som ser på det livet som et eventyr. Regner dog med at de fleste av disse blir luket ut før de kommer til grensa, det er vel en del tester og slikt de skal igjennom.

Tro meg,de blir luket fort ut.

hm. yrkesmilitær og ansatt i forsvaret er kanskje ikke det samme

Tjaha

Skal man se på antall soldater i det norske forsvaret som er involvert i krig så er det ytterst få.

[Pusen]

Nabodama skrev:

----

Norge sender ut FREDSBEVARENDE styrker, ikke krigere som dreper. Jeg synes de gjør en fin jobb!

-----

Har du en mann i Afghanistan og så vet du ikke bedre?

I Afghanistan har norske styrker ANGREPET (= bombet) "mål" (=konvoier, hus og mennesker) flere ganger. Vi vet ikke hvor mange norske fly har drept og hvor stor skade de har voldt.

Siden november i fjor har TMBN (Telemarksbataljonen) vært stasjonert i Afghanistan. De dro nedover som fredsbevarende styrke. De har hjulpet til med sikkerhet, bygging av skoler og veier, vann, ja alt mulig. De har blitt tatt veldig godt imot av folket.

Når du ikke vet noe om oppdraget synes jeg du ikke skal si noe.