Jeg er litt ødelagt

[AnonymBruker]

Pga noen veldig kjipe opplevelser med menn tidligere, så er jeg litt ødelagt. Ikke så ødelagt at jeg ikke tør prøve på nytt, men såpass ødelagt at jeg kan krisemaksimere og stresse meg opp når jeg møter en ny mann. Som regel klarer jeg å bevare roen ovenfor han, men alene og med avstand, så koker det i toppen. Blir helt utslitt av meg selv Jeg vet jo så inderlig vel at det vil enten gå bra eller gå over. Og går det over, så klarer jeg fint å reise meg på beina igjen.

 

Men nå har jeg møtt en mann som er virkelig alt jeg har ønsket meg, men avstand i sommer gjør kontakt vanskelig. Jeg vet dette blir tøft for meg, men jeg har ingen valg heller for dette er noe jeg vil ha.

 

Men hvordan beholde roen i topplokket? Er han den han utgir seg for å være, så er det helt perfekt. Men det er vanskelig å tørre å tro på at han er den han utgir seg for å være, fordi jeg har møtt en de rasshøl tidligere. Jeg har en sterk følelse av at dette vil gå godt, men innimellom dette krisetankene ned i hue på meg som et brak. Hvor mye bekreftelse kan jeg kreve av han? Han vet hvor han har meg tror jeg. Prøvd å være veldig klar på dette. Han sier dette er gjensidig.

 

Haha og så må jeg le også, for hver gang det koker maks i topplokket mitt, så får jeg stort sett alltid en bekreftelse fra han også

 

Hvordan klarer du å beholde roen? Gode tips taes imot.

Anonymous poster hash: 35001...38c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver

Så lenge du er bevisst på at du har en tendens til å krisemaksimere,så tror jeg at du også klarer å holde det under kontroll.Det er nok ganske normalt å tenke slik i begynnelsen,før man vet om det blir noe mer.  Har egentlig ikke noe godt råd å komme med,men håper andre her har noen.

Anonymous poster hash: 74da2...6ce

[Steve Aften]

Følger denne. Har litt av det samme problemet, bortsett fra at jeg blir ikke usikker, i stedet blir jeg bare mer og mer sikker på alternativet. Har ikke noe råd da.