Rett å bryte ut?

[Gjest feig??]

Jeg har et super dilemma (som jeg egentlig tror jeg vet svaret på...)

Har vært sammen med en i 3 år, hvor vi har vært samboere i 2. Jeg flyttet unna familie og venner for å bo med han. Jeg har et barn på 3 år som ser på sambo som en pappa - selvom han ikke er biologisk far.

Disse to årene vi har vært samboere har jeg følt meg litt isolert siden jeg ikke har hatt noe særlig sosial omgang med andre enn sambo. Vi er forskjellige på flere måter. Jeg er veldig sosial, har flere venner (som jeg har måttet kutte ned kontakten med pga sambo) - føler jeg har mistet en viktig del av meg selv... Han har få venner - og trives best hjemme.

Han er flere år eldre enn meg - og mener han har opplevd det meste og vet svaret på det meste. Jeg vil gjerne ut og utforske verden, anser det som viktig at når man lever i et forhold så må man oppleve nye ting innimellom for å kunne ha noe felles - noe å bygge videre på.. noe å prate om...

Samtidig så er han utrolig snill og god - og jeg er utrolig glad i han - men jeg føler at vi ikke lever samme liv... Har i et drøyt år forsøkt å prate med han - og få han til å forstå hvordan jeg har det - slik at vi kanskje kunne finne en felles vei å gå - men har ikke kommet noen vei med dette..

Dilemmaet er; jeg har en jobb jeg trives i der jeg bor, men ingen venner/familie i nærheten. Barnet mitt stortrives i barnehagen. Biologisk far bor i nærheten.

Jeg sliter... Vet ikke om dere ser den røde tråden her - men jeg er redd for å ta det endelige skrittet.... Og siden jeg er utrolig glad i han - er det jo veldig vanskelig...

Noen som har vært igjennom noe av det samme - så gi meg noen råd da....

[alisia4]

Lytt til ditt indre, da slår det aldri feil. Vist dere er så forskjellige så er det absolutt ingenting å stusse på. For...... Er det virkelig sånn du vil ha det fremover? neppe........ Det skal mere til enn å være glad i en for å få forholdet til å fungere.

Bestem deg for hva du vil gjøre, og være ærlig med ham. Har stor forståelse for at du har behov for å komme deg videre. Lever bare en gang på denne jorden her.

Det vil nok bli en uvant overgang, men til det bedre, det er jeg overbevist om utfra slik du forteller det. Og det tror jeg du vet selv også.

Du vil nok få det bedre etterhvert. Du vil nok føle en lettelse. Lykke til.

[nat26]

Lytt til ditt indre, da slår det aldri feil. Vist dere er så forskjellige så er det absolutt ingenting å stusse på. For...... Er det virkelig sånn du vil ha det fremover? neppe........ Det skal mere til enn å være glad i en for å få forholdet til å fungere.

Bestem deg for hva du vil gjøre, og være ærlig med ham. Har stor forståelse for at du har behov for å komme deg videre. Lever bare en gang på denne jorden her.

Det vil nok bli en uvant overgang, men til det bedre, det er jeg overbevist om utfra slik du forteller det. Og det tror jeg du vet selv også.

Du vil nok få det bedre etterhvert. Du vil nok føle en lettelse. Lykke til.

Helt enig

[Gjest Anonymous]

Du kan ikke basere hele din lykke på en mann. Om du ikke har flere ben å stå på faller hele din verden sammen om det tar slutt. Bygg ditt eget nettverk, skaff deg venner og hobbier. Om han ikke kan akseptere det, kan han ikke akseptere deg slik du virkelig er. Du må selv være din egen lykkes smed.

[Nabodama]

Til alisia4: En kan godt være forskjellige, og likevel få et forhold til å fungere! En kan til og med ha et supert forhold!

Jeg synes egentlig mange er veldig snare til å si "dump ham" hvis alt ikke er akkurat som det skal hele tiden.

Lurer på hvor mange forhold som har gått dukken pga lettvindte råd fra folk som ikke kjenner hele historien, men som sier at hvis det hadde vært deres mann, ville de hevet han på dør....

Til hovedinnlegger:

Hvorfor har du måttet kutte ned på sosial omgamg og venner? Har han krevd det av deg, eller er det du selv som har valgt det?

Sett deg ned og prat med ham igjen, fortell at du vurderer å bryte, og hvorfor. Da er det opp til ham også å få det til å fungere, dvs finne en gyllen middelvei.

Hvis du vet med deg selv at du vil gi ham et forsøk til, da.

[Gjest Anonymous]

først til du som lurer på hvorfor hun har måttet kutte ned på vennekontakt; for meg sier dette seg selv i og med at hun har flyttet langt fra "hjemme". Jeg er selv i en liknende situasjon, og selv om jeg fortsatt har god kontakt med vennene mine pr telefon, mail, ol, savner jeg veldig å kunne ta en tur på kafe eller innom ei venninne for å prate litt. Å bygge et nytt nettverk er nødvendig for å trives der man bor, men det tar jo tid, sånt, og dessuten ER det ikke alle steder man noensinne kommer til å føle seg hjemme.

Er enig i at man kan ha det fint i et forhold hvor partene er vidt forskjellige, men det som MÅ funke er at begge jobber for og kanskje også ofrer noe for forholdet. Når hovedinnleggeren forteller at hun har prøvd å snakke med mannen i et år, kjenner jeg meg delvis igjen fra mitt eget forhold - jeg er samboer med verdens snilleste og nydeligste gutt, men i det daglige er han ofte så fraværende (han ER der fysisk, men tar aldri initiativ til å prate sammen om annet enn "løst og fast", gjøre noe sammen bare vi to, ser ikke husarbeid, at det hadde vært koselig å lage en god middag og spist sammen, eller det at jeg faktisk blir såret over at han ikke forholder seg til at jeg er der, bare tar det for gitt...) at jeg ikke skjønner hovrfor i alle dager han VIL at jeg skal være der. Det begynner faktisk å tære på det hele.

Men om man bør flytte fra kjæresten er det jo opp til den enkelte å avgjøre. Jeg er enig i at man ikke kan basere lykken sin utelukkende på forholdet. Men det kan virke som om innleggeren ville hatt et mer innholdsrikt liv et annet sted, og hvis dette er ensbetydende med mer lykke, skjønner jeg at hun vurderer å flytte. Samtidig vil jo barnets forhold til biologisk far og reservefar bli mer komplisert og dermed skape nye bekymringer, da...?

[Gjest hovedinnlegger]

For å svare:

Jeg har flere ganger forsøkt å snakke med sambo ang. disse "manglene" i forholdet... Men det er tydeligvis ikke tatt inn slik jeg ønsker..

Ja, jeg har måttet kutte ned på kontakten med venner fordi sambo ikke helt aksepterer det... Samt at han er redd jeg skal gjøre noe galt når jeg er hos mine venner... går på byen osv... De gangene jeg har gjort det så har det blitt et lite "helvete" etterpå...

I tillegg har jeg ønsket at vi i våre "frihelger" skulle prøve å bruke tiden som kjærester - noe som har slått feil 99% av gangene... Og nå har jeg fått nok av dette...

Mine venner er viktige for meg - og jeg vet at skal jeg kunne bevare vennskapene så hjelper det ikke kun med enveis kontakt....

Til deg gjest (i siste innlegget) - du er tydeligvis i helt samme situasjon som meg - din beskrivelse av ditt forhold stemmer på en prikk med min hverdag...

Synd å si det men, det er godt å vite at jeg ikke er helt alene....

Jeg forstår jeg må ta skrittet - men det er utrolig vanskelig... Jeg har nok bein i nesa til å klare det - men det er vanskelig å plutselig omstille seg - og være helt alene om alt...

Og det at barnet mitt er så utrolig glad i og knyttet til min sambo gjør det ekstra vanskelig... Barnet nevner sambo hele tiden - savner ham....

håper dere forstår meg... og håper noen kan gi meg mer "oppmuntring" til å velge livet...

Takk for svar så langt...

[Gjest Anonymous]

Jeg har nok bein i nesa til å klare det - men det er vanskelig å plutselig omstille seg - og være helt alene om alt...

.

Man kan aldri tilfredstille alle. Jeg har valgt å "ofre" livet mitt så langt, og jeg har hverken venner eller familie her jeg bor. Jeg har aldri møtt noen forståelse eller blitt vist noen hensyn(infoen fra barnehage har f.eks gått via "sladder" på bygda, selv om jeg har sagt 100 ganger at jeg bor her uten nettverk)i lokalsamfunnet for det, samtidig som enkelte har spurt om jeg ikke har "bein i nesa"...

De fleste ser bare det ytre...så sørg for å opprettholde et "gladfjes" uansett hva dette medfører for andre.

[Gjest hovedinnlegger igjen..]

Gjest!

Hvorfor har du valgt å "ofre" livet ditt? Har du noengang vurdert å gå? Ta hensyn til deg selv?

Jeg har nå vært bortreist i 4 dager - sa til sambo at jeg måtte bort å tenke over livet... Har fortalt at jeg tror jeg vil ha en pause - noe han ikke kunne forstå siden han ikke følte det samme....

Har ikke fått et eneste pip om at han savner meg... Han har ikke gjort en liten innsats engang til å få meg til å ville satse igjen... Dette syntes jeg er skikkelig skremmende... og gir meg kanskje bare den siste lille grunnen til å ta steget...

Blir ekstra deppa av at han ikke viser at jeg betyr noe for han - når det er det jeg hele tiden har lett etter - og sagt til han...

Jeg hadde i allefall gjort en ekstra innsats for å beholde min sambo om vi var i den andres sko.... Jeg ville kjempet for kjærligheten... Men - vi er kanskje ikke "Ment to be?"... Just realise it - liksom....

[Gjest gjest1]

Vist han lager et helvete når du er ut så synes jeg du må komme deg vekk! Han høres ut som min ex mann :-x Tenk på hva som vil være best for DEG! av og til må man ta hennsyn til seg selv. Stå på!

[Gjest Anonymous]

Gjest!

Hvorfor har du valgt å "ofre" livet ditt? Har du noengang vurdert å gå? Ta hensyn til deg selv?

quote]

Jeg har gått. Men det har ikke vært lett å opprettholde noenlunde kontakt, pga barnet. Som jeg sa; mye pga. forhold utenfor.

Mitt råd er å stole på magefølelsen og gå før det er for sent.

[Nabodama]

Til hovedinnlegger:

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver på et vis. Jeg prøvde også å få eksen til å forstå i et helt år, uten at han brydde seg om å prøve engang. Selv om han visste at om vi ikke fikk noen løsning, så kom jeg til å gå ut av forholdet.

Jeg gikk etter et år, han forsto meg fortsatt ikke, og hadde ikke løftet en finger for å gjøre noe med problemene....ikke at han skulle løse alt alene, men han burde jo være med på det.

Jeg fant ut at hvis han ikke brydde seg mer, fikk det heller være. Jeg hadde ihvertfall prøvd.

Hvis han lager bråk når du møter vennene dine, skjønner jeg at du blir lei og frustrert. Du må jo få lov til å være DEG, akkurat som han mener han har krav på å få være seg selv. Han kan ikke forlange at du skal innrette deg etter ham.

Til gjest:

Ja, jeg lurte på hvorfor hun måtte kutte ned på vennekontakt. Selv om hun har bodd på et nytt sted i et par år, betyr jo ikke det at hun ikke har et nettverk der.

Jeg flyttet selv til et helt nytt sted for to år siden, og har flere nære venninner her nå, selv om det så klart har tatt litt tid.

Den bemerkningen om at mange er kjappe til å råde andre til å dumpe, er generell, ikke ment spesielt her.

[Gjest Hovedinnlegger again]

Takk for tilbakemeldinger - det hjelper meg å se ting litt klarere når jeg vet at det har gått bra for andre å bryte ut...

Jeg har ikke fått opparbeidet meg noe særlig til nettverk, men har et par venninner der som jeg prater mye med - samt at jeg har arbeidskollegaer som er toppen....

Men det i seg selv er ikke nok føler jeg..

Nabodama: kan jeg spørre om hvilke praktiske ting du "klargjorde" før du gikk - og hvordan fungerte ting ellers??? har han tatt kontakt i ettertid??

[Gjest 1.mann]

I dag har tankene vært der at jeg kanskje må svelge ting - og heller bli i forholdet...

Det er jo trygt der - og barnet har det jo bra...

SÅ får heller jeg finne ut av mitt liv etterhvert...

Huff - syntes det er så vanskelig - mye frem og tilbake...

Andre som har valgt å bli der de er til tross for at de føler at deres rolle i forholdet er mer "ikke-eksisterende"??

[Nabodama]

Til hovedinnlegger:

Jeg klargjorde vel egentlig ingenting, det kom bare en dag jeg fikk NOK!

Sa at jeg lurte på å flytte ut. Det kom visst som et sjokk på ham, og han dro til foreldrene sine. Senere ringte han og lurte på om jeg hadde bestemt meg, hvis ikke, om jeg kunne bestemme meg snart, for hvis jeg skulle flytte var det mye han måtte ordne med.

Han kontaktet megler for å legge huset ut for salg allerede samme dag, og jeg fant meg ny leilighet.

Likevel har han hele tiden siden villet ha meg tilbake (????)

Han har "savnet meg", "ingenting ble det samme uten meg" osv. Han har villet prøve igjen med oss to helt siden jeg flyttet, også etter at jeg traff han jeg nå er gift med. Men det løpet er kjørt for lenge siden.

Vi har hele tiden klart å bevare vennskapet, og han har også møtt en ny dame nå, som er veldig trivelig.

Å være i en ikke-eksisterende rolle i et forhold, er ille. Verre enn å ikke være i et forhold i det hele tatt.

Ikke nøy deg med så lite, du fortjener så mye mer!

I dag er jeg gift med en mann som jeg virkelig har det godt med.

Ikka la angsten for "det ukjente" hindre deg i å bryte ut hvis du føler at din rolle er så liten, at han ikke bryr seg.

Det livet du har er velkjent og trygt, men av og til må det forandringer til for å få det bedre.