Deprimert når barnet ikke er hos meg

[AnonymBruker]

Hei dere. 

Er helt ny her.. Så easy on me 

Jeg har en datter på snart 7 år. Har vært alene med henne siden dag 1! 

Nå er plutselig barnefar i bildet og ønsker samvær. Den delen er ok, problemet er hos meg.

Jeg har kjent mer og mer depresjon på kroppen min. Blir nesten verre jo bedre datteren min har hos han, er redd hun plutselig vil være mer hos han en dag og at jeg ikke er bra nok lengre.

Nå får han snart et nytt barn med sin kjæreste, de har husdyr og hele pakka.

Jeg er alene, og uten flere barn, uten husdyr, uten fancy hage med lekestue og trampoline.

 

Hun har vært "min" hele livet, jeg kjenner glede og tilfredsstillelse når hun er hos meg, men så fort hun drar blir jeg helt tom. 

Jeg vet jeg burde aktivisere meg selv, har flere alternativ men det blir bare med at jeg sitter inne å gråter. 

 

Dette er kun ego-tanker, jeg vet det.. Men det er uansett like vanskelig  

 

Ps; hun merker ikke dette. Er bevisst og gir henne alle muligheter til å ha det bra der.

 

Er det her vanlig?? Har dere noe tips og råd?  

Anonymous poster hash: 7af03...c68

[AnonymBruker]

Veldig merkelig at han vil det først nå når hun er 7 år??!!!

Kjenner hun godt sin far..?

Bor han i nabolaget?

Hvor ofte vil han plutselig ha henne hos seg?

Er han pålitelig ift overgrep - siden interessen kom først nå?!

Anonymous poster hash: 3386d...0bd

[AnonymBruker]

Barn er - dessverre, men naturlig nok - litt enkle. Klart det er stas med pappa som dukker opp, klart alt han gjør og sier er fantastisk.

Men det du har gjort har en annen verdi, tross alt. Om datteren din ikke ser det nå, så ser hun det nok når hun blir større.

Vær raus akkurat nå, men ikke vær redd for å si hva du mener. Og bruk den nyvunne riden på deg selv. Jeg har også vært "helt alenemor", og det er jo ufattelig intenst. Du har aldri fri og forsvinner nesten i barnet ditt. Nå har du sjansen til å gjøre det DU vil. Bruk den!

Anonymous poster hash: c8e47...941

[Gjest Skarpsynt;)]

Hei du! Og velkommen hit! 

Jeg vil bare først si at med tanke på situasjonen dere har vært i , så synes jeg ikke det høres rart ut at du får en reaksjon på den nye situasjonen for både deg og din datter! 

Og du - jeg tror ikke du skal være så redd for at hun får det bedre hos han! Husk at du har vært der med din omsorg, nærhet og oppfølging som koster og krever så mye mer enn de fysiske tingene du nevner! 

Jeg håper at datteren din har selv lyst til å være hos han og at hun får uttrykke seg på sine måter når det gjelder å plutselig ha en pappa i livet sitt igjen. På godt og vondt. Følg med og pass godt på henne som du helt sikkert alltid har gjort, og sørg for at dere finner gode kommunikasjoner når det gjelder datteren din! Altså, både du og pappaen hennes. Og deg og datteren din. 

Lykke til videre, og kjempegod klem herfra! 

 

[AnonymBruker]

Er han pålitelig ift overgrep - siden interessen kom først nå?!

Anonymous poster hash: 3386d...0bd

WTF!?

Anonymous poster hash: f0945...913

[AnonymBruker]

WTF!?

Anonymous poster hash: f0945...913

Enig! For en utrolig grusom ting å si. Jeg regner med det heller er det at han har et nytt barn på vei og kanskje plutselig har innsett sin rolle som far og omsorgsperson. Han fikk det tydeligvis ikke til første gang, nå har han kanskje vokst opp, har et nytt barn på vei, og ønsker å involvere sin datter i familien sin. Trist han ikke har vært der før, men fint at han endelig prøver.

Og til TS: skjønner godt at du har det vondt. Jeg savner jenta bare hun er på overnatting hos bestemor, som skjer noen få ganger i året. Klart det er rart og trist å være borte fra henne når hele livet ditt har sirkulert rundt barnet i alle år. Nå er jeg ikke i din situasjon og kan derfor ikke EØS sette meg inn i den, men jeg tenker at det beste er å aktivisere seg for å tenke på noe annet. Enn om du lager planer med venner, finner en hobby, trener eller hva som helst annet du liker de dagene hun er hos pappa. Få tankene over på noe annet og prøve å faktisk finne noe glede i de få dagene du plutselig har alenetid.

Og for din datter er det sikkert utrolig godt senere i livet å tenke på at pappa faktisk ønsker å ha henne. At det ikke ante er den nye ungen som er en del av hans liv, men også henne. Men mor vil nok alltid være nummer en. <3

Anonymous poster hash: 32d01...509

[AnonymBruker]

 

Hei dere. 

Er helt ny her.. Så easy on me 

Jeg har en datter på snart 7 år. Har vært alene med henne siden dag 1! 

Nå er plutselig barnefar i bildet og ønsker samvær. Den delen er ok, problemet er hos meg.

Jeg har kjent mer og mer depresjon på kroppen min. Blir nesten verre jo bedre datteren min har hos han, er redd hun plutselig vil være mer hos han en dag og at jeg ikke er bra nok lengre.

Nå får han snart et nytt barn med sin kjæreste, de har husdyr og hele pakka.

Jeg er alene, og uten flere barn, uten husdyr, uten fancy hage med lekestue og trampoline.

 

Hun har vært "min" hele livet, jeg kjenner glede og tilfredsstillelse når hun er hos meg, men så fort hun drar blir jeg helt tom. 

Jeg vet jeg burde aktivisere meg selv, har flere alternativ men det blir bare med at jeg sitter inne å gråter. 

 

Dette er kun ego-tanker, jeg vet det.. Men det er uansett like vanskelig  

 

Ps; hun merker ikke dette. Er bevisst og gir henne alle muligheter til å ha det bra der.

 

Er det her vanlig?? Har dere noe tips og råd?  

Anonymous poster hash: 7af03...c68

 

 

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsene dine av det materialistiske, familie og dyr faren tilbyr. Det er vanskelig å svelge begeistringen til barnet for alt dette. Det som har virket for meg er å fortelle meg selv at det er ikke EN ting i verden som kan erstatte meg, barnets MOR! Det er vanskelig for et barn å sette ord på eller vise at det setter pris på tryggheten og omsorgen, men den betyr mer enn noe som kan kjøpes.

 

Jeg bodde hele ungdomstiden med min mor og vi hadde utrolig godt forhold til hverandre, og har det fortsatt. Min far gav og gir meg dyre ferier og dyre presanger. Min mor gir meg omsorg, det er hun som ringer meg og hun som spør hvordan jeg har det. Ferier og presanger hadde ikke vært noe verdt uten omsorgen fra min mor. Så jeg føler at de begge gir meg noe og jeg er veldig glad i begge.

Anonymous poster hash: db69d...7d0

[Gjest Wanda Maximoff]

Det går over. ikke at pappa er stas, men den depresjonen man føler.

[AnonymBruker]

Kanskje du burde snakke med noen om dette. Er ikke alltid depresjon går over, like ofte blir en ubehandlet depresjon sittende i kroppen inntil man begynner å ta tak i det. Det er helt naturlig TS at du føler slik du gjør nå. Man kan fort føle seg litt "fattig" i en sånn situasjon, far har ny familie, det materialistiske i orden osv osv. Men din kjærlighet som mor kan han aldri erstatte. Hun synes sikkert det er spennende med alt det nye, men det vil alltid være du som er det trygge holdepunktet for henne.

Anonymous poster hash: eb076...bfe

[Gjest agnesb]

Veldig merkelig at han vil det først nå når hun er 7 år??!!!

Kjenner hun godt sin far..?

Bor han i nabolaget?

Hvor ofte vil han plutselig ha henne hos seg?

Er han pålitelig ift overgrep - siden interessen kom først nå?!

Anonymous poster hash: 3386d...0bd

ÅHERREGUD SPAR OSS!!!!