Erfaringer med å være borte fra barnet i separasjonangst-perioden?

[AnonymBruker]

Barnet er nesten ett år og har begynt å bli veldig fort lei seg/redd når jeg er ute av synsfeltet. Dette har kommet nå den siste tiden. Hun roer seg fort når hun ser meg igjen. Det er verre hvis vi er et annet sted enn hjemme osv.

Jeg lurer på om noen har erfaring med å reise fra barnet sitt når det er sånn som dette i en times tid? Vet jo at mange har "barnefri" innimellom, og iblant dem så er det sikkert/kanskje noen som har hatt barn med separasjonsangst?

I dette tilfelle er det snakk om at barnet skal være sammen med en bekjent, en som hun kjenner og en ukjent. De siste gangene jeg har prøvd å gjøre korte ærend mens kjente avhenne har vært på besøk hjemme hos oss (for eks løpe ned i kjelleren og hente noe) har hun grått til jeg har kommet tilbake. Har dere erfaringer med at de fortsetter å gråte utover noen minutter?

Hvis dette skal gjennomføres blir det jo en hel time(!),og det føles helt feil at hun skal gråte så lenge..

**jeg er ikke noen fan av utrykket separasjonsangst da jeg mener at dette er en naturlig fase i utviklingen, men bruker det her da det er enklest å betegne det som det og da de fleste raskt forstår hva jeg prøver å beskrive .

Anonymous poster hash: 26688...ef9

[AnonymBruker]

Jeg kan jo legge til at det dreier seg om et samvær med faren til barnet mitt som hun ikke kjenner pluss to tilsynspersoner. Det er mye historie mellom oss (bl.a. Hvordan graviditeten oppstod) som gjør at det vil være meget vanskelig å selv være til stedet. Jeg er redd for om jeg vil gjøre datteren min enda mer utrygg enn hun ville vært om jeg ikke var der ved å være redd og ute av meg og ikke helt "til stedet".

Besøksforbud foreligger selvsagt, men kan oppheves for tilfeller som dette i den tiden det gjelder.

Anonymous poster hash: 26688...ef9

[AnonymBruker]

Jeg ville involvert helsestasjonen og bedt dem rådgi ifht denne fasen.

Er det lovpålagt at du ikke kan være der i en overgangsfase?

Og ingen instanser kan vedta at dette skal gjennomføres skånsomt for barnet?

Anonymous poster hash: ec5b4...eee

[Kassiopeia]

En time er da ingenting! Seperasjonsangst kan komme i senere alder også, får gutt kom først i den fasen like før han ble 2 år. Da hadde han gått i barnehage i 1 år allerede, så måtte jo være borte fra han når jeg var på jobb. Det var fælt å forlate han i barnehagen når han var så hysterisk, og han var ofte avvisende mot meg når jeg hentet han. Verst var det i påsken når jeg hadde arbeid, så pappaen dro alene med han på hyttetur i to døgn. Ikke at det er noe galt med pappaen hans, men det var meg han var mest avhengig av i denne seperasjonsangstfasen. Hytteturen ble vanskelig for dem da gutten vår var sammenklistret til faren hele døgnet, han ble helt i fra seg bare han skulle hente noe på kjøkkenet f.eks. Men de måtte bare gjøre det beste ut av situasjon, og det har heldigvis blitt bedre nå.

[AnonymBruker]

Jo jeg kan gå litt til og fra. Men datteren min er overhode ikke vant med å være uten meg. Han har jo krav på sin tid uansett og greia er at jeg helst ikke vil være der. Men hvis det er helt krise Så er jeg der selvsagt. Får bare holde meg i nærheten.

Anonymous poster hash: 26688...ef9

[AnonymBruker]

Det er veldig mange barn som går i barnehage fra de er 1 år.

Anonymous poster hash: b6261...488