Når enden er god, er allting godt? Avgjørende å finne noen å bli gammel med?

[Cuckold]

Jeg ser fra tid til annen innlegg her på KG der en kvinne (lurer på om dette er mer utbredt blant kvinner?) engster seg for at hun skal bli gammel alene. Nå har min forestilling om et lykkelig liv alltid vært et liv jeg deler med en bestemt kvinne, at jeg får går gjennom alle faser av livet med henne, for til slutt å bli gamle sammen. Så drømmen om en å bli gammel med kan jeg nok på sett og vis dele. Men mitt inntrykk er at det er en del som tenker at dette å oppleve alderdommen sammen er selve målet, at det er da det virkelig gjelder å ha noen. 

 

Og slik ser ikke jeg det. Tvert imot, de viktigste årene er årene før man blir gammel. Kort og godt alle de andre årene. Når man blir gammel kan det være fint å ha henne ved sin side som man har delt livet med, men det er ikke slik at det er viktigere å ha noen ved sin side når man er gammel enn tidligere. Snarere tvert imot. Det er viktigere å ha en kjæreste når man er 20 enn når man er 40, og viktigere når man er 40 enn når man er 60. 

 

Å ha en kvinne ved sin side når man er gammel handler trolig mer om at man deler minner, at jeg husker henne som ung og derfor ser henne for den hun var og er takknemlig for at hun ga meg sine beste år, og at man i fellesskap gleder seg over barn, barnebarn, og hele det liv man har delt. Kjæresteforholdet vil være mindre stormfullt, mer basert på felles historie og dyp kjærlighet enn på heftlig lidenskap og intens forelskelse. Tenker jeg. 

 

Men her aner det meg at jeg er på kollisjonskurs med vår tids idealer, for idealene er jo ikke det livslange forhold, men tvert imot en evig runddans der man hopper fra den ene til den andre og lar den skiftende forelskelsen være kompassnålen som bestemmer hvem man til enhver tid hører sammen med. Som om man var evige tenåringer som skal hoppe fra blomst til blomst og aldri finne virkelig tilhørighet med noen. Alltid på jakt etter en ny forelskelse. 

 

Vi lever i en tid som dyrker ungdommen, ikke ved å gi de unge mulighet til å starte voksenlivet tidlig, for det får de jo ikke lov til, men ved at folk forsøker å leve som ungdom langt opp i alderdommen. Idealet er Hollywood-skuespillerne som tar så mange ansiktsløftinger at de tror de ser ut som 25-åringer når de er 60, og som gifter seg nesten like ofte som de er inne til nye opeasjoner. 

 

Personlig ville jeg heller elsket en kvinne i de viktige årene fra 20 til 50 for så å miste henne, enn å ha funnet henne når jeg er 50 og levd sammen med henne til the bitter end. Alderdommen har nok sin sjarm, men man har ikke nødvendigvis de samme behov eller like mye å by på seksuelt når man er gammel. Kjærestefølelser har sin tid, og lykkelig er den som kan følge en bestemt person gjennom hele livet, men kan man ikke det er ikke alderdommen den tiden det er verst å være singel. Tror jeg.  

[AnonymBruker]

Er jo rimelig vanskelig å svare på når man ikke har opplevd hvordan livet er på sine eldre dager. Spør du meg nå vil jeg sikkert heller ha kjæreste i dag enn om 30 år, men spør du meg om 30 år så vil jeg sikkert ikke si at det er greit å være singel nå siden jeg hadde kjæreste for 30 år siden. 

 

 

 

Er jo heller ikke heller slik at man velger mellom om man vil være singel nå eller singel på sine eldre dager. 

Anonymous poster hash: 5ebdf...35b

[Cuckold]

 

Er jo rimelig vanskelig å svare på når man ikke har opplevd hvordan livet er på sine eldre dager. Spør du meg nå vil jeg sikkert heller ha kjæreste i dag enn om 30 år, men spør du meg om 30 år så vil jeg sikkert ikke si at det er greit å være singel nå siden jeg hadde kjæreste for 30 år siden. 

 

 

 

Er jo heller ikke heller slik at man velger mellom om man vil være singel nå eller singel på sine eldre dager. 

Anonymous poster hash: 5ebdf...35b

 

 

Jeg har ikke noe problem med å si at jeg kan klare meg bedre uten kjæreste i dag enn da jeg var 20. Og sånn sett ser jeg ikke hvorfor jeg ikke på samme måte skulle kunne erkjenne at dette ikke betyr like mye for meg som før når jeg blir gammel. 

[AnonymBruker]

Tror mer det handler om at "jeg har jo vært enslig sååå lenge nå, tenk om jeg ender opp alene for alltid" enn at det er noen spesiell alder som er viktigere enn en annen. 

Anonymous poster hash: 819f5...00c

[AnonymBruker]

Er på sett og vis enig med deg, men jeg vil helst ha en som jeg får beholde hele veien og jeg tror nok det er sånn de fleste tenker. Jeg har ikke inntrykk av at det er alderdommen som er målet, men å være sammen på veien dit.

Mange er redde for å dø alene, men jeg er mer bekymret for å leve alene helt til jeg dør. Ikke at jeg har noe problem med å leve alene, det går helt fint, men det er ikke sånn jeg helst vil ha det.

Anonymous poster hash: a06cb...ddb

[Tabris]

Jeg synes også det er viktigere å ha noen nå (dvs mellom 15 og 50) enn når jeg er eldre. Selvsagt håper jeg at samboer og jeg holder sammen resten av våre liv, men om det ikke skulle skje vil jeg heller ha minnene nå og leve på når jeg blir gammel. 

[Cuckold]

 

Tror mer det handler om at "jeg har jo vært enslig sååå lenge nå, tenk om jeg ender opp alene for alltid" enn at det er noen spesiell alder som er viktigere enn en annen. 

Anonymous poster hash: 819f5...00c

 

 

 

Er på sett og vis enig med deg, men jeg vil helst ha en som jeg får beholde hele veien og jeg tror nok det er sånn de fleste tenker. Jeg har ikke inntrykk av at det er alderdommen som er målet, men å være sammen på veien dit.

Mange er redde for å dø alene, men jeg er mer bekymret for å leve alene helt til jeg dør. Ikke at jeg har noe problem med å leve alene, det går helt fint, men det er ikke sånn jeg helst vil ha det.

Anonymous poster hash: a06cb...ddb

 

 

Jeg synes også det er viktigere å ha noen nå (dvs mellom 15 og 50) enn når jeg er eldre. Selvsagt håper jeg at samboer og jeg holder sammen resten av våre liv, men om det ikke skulle skje vil jeg heller ha minnene nå og leve på når jeg blir gammel. 

 

Det virker som de fleste som har svart i denne tråden er enige: Det beste er å leve hele livet med henne (eller ham), hvis det ikke er mulig, er det tross alt viktigere å leve de beste årene med sin store kjærlighet - det er ikke i alderdommen det er viktigst å ha en partner. 

 

Samtidig ser vi at de som har stemt så langt konsekvent har sagt at det er viktigst å ha en partner etter fyllte 50. Og det kan jo være at de har argumenter for sitt syn selv om vi ikke har fått høre dem. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig i premissene for spørsmålet ditt, og kan dermed heller ikke gi et gyldig svar på spørsmålet.

Anonymous poster hash: dee9f...a90

[Cuckold]

 

Jeg er ikke enig i premissene for spørsmålet ditt, og kan dermed heller ikke gi et gyldig svar på spørsmålet.

Anonymous poster hash: dee9f...a90

 

 

Kan du si noe om hva ved premissene du ikke er enig i? Er det spørsmålet: Når er det viktigst å ha en ved sin side (en kjæreste)? Eller er det svaralternativene, der jeg har delt voksenlivet i to omtrent like store deler, fra 15 til 50 og fra 50 og ut?

[Cuckold]

Dytter litt på denne. Hadde vært ok å fått flere svar, ikke minst fra de som stemmer på alternativ 2 (at det er viktigst å ha en ved sin side fra 50 og ut). 

Endret 20. juni 2015 av Cuckold

[AnonymBruker]

Dytter litt på denne. Hadde vært ok å fått flere svar, ikke minst fra de som stemmer på alternativ 2 (at det er viktigst å ha en ved sin side fra 50 og ut). 

 

Bra spørsmål, men ingen av kategoriene passer meg personlig så har derfor ikke stemt. Grunnen er at det ikke er så viktig til syvende og sist. Misforstå meg rett, det er flott å ha en partner men min partnerstatus har på ingen måte høy kritikalitet for om jeg trives eller ikke. Gode venner er for min del viktigere.

Anonymous poster hash: 2f5b4...d37

[Cuckold]

 

Bra spørsmål, men ingen av kategoriene passer meg personlig så har derfor ikke stemt. Grunnen er at det ikke er så viktig til syvende og sist. Misforstå meg rett, det er flott å ha en partner men min partnerstatus har på ingen måte høy kritikalitet for om jeg trives eller ikke. Gode venner er for min del viktigere.

Anonymous poster hash: 2f5b4...d37

 

 

Ok, skjønner. For deg er det ikke viktig å ha noen ved din sin side på noe tidspunkt i livet, derfor føler du at det blir feil å svare på når det er viktigst. 

[Cuckold]

At den som ikke oppfatter det som viktig å ha en å dele livet med avstår fra å stemme er forståelig, men fortsatt har ingen av de som har krysset av for at det er viktigst etter fylte 50 deltatt i tråden og fortalt hvorfor de mener det er viktigst i siste del av livet.

 

Per i dag har 83,33 % av de som har deltatt i pollen krysset av for at det er viktigst etter fylte 50. Hadde vært interessant å få høre fra noen av dere som mener det, hvorfor mener dere det er viktigst å ha en kjæreste siste halvdel av livet? 

Endret 21. juni 2015 av Cuckold

[AnonymBruker]

For noen tullete svaralternativer. Ingen av disse passer meg og jeg har dermed ikke svart. 

Anonymous poster hash: 375e8...d80

[Gjest Faerunpedia]

Jeg syntes det var vanskelig å måtte velge, men krysset av på siste halvdel. Av den grunn at jeg nå har mange venner og hobbier jeg bruker tid på. Når man blir eldre faller kanskje venner fra, og mange eldre er jo ofte litt ensomme.

[minboble]

Jeg stemte fra 15-50. 

Ser for meg en eller annen sexy, smart og litt crazy jente som jeg kan dele de beste årene med. En tid der vi utforsker hverandre, og opplever verden og alt det spennende den har å tilby. Ønsker å få barn med denne personen, og at vi begge opplever "den" verden sammen (en preferanse er dermed at hun ikke har barn fra før av).

Nå er jeg i tidlig 30 årene, men vil si det er den beste alderen for meg å finne en person jeg kan være sammen med resten av livet. Det er rett og slett fordi det tok sin tid før jeg blomstret. Utdannelse og fast jobb er i boks. Noe jeg ser på som en trygghet for en eventuell partner. Samtidig har jeg en del livserfaring og er blitt en mye bedre versjon av meg selv. Har mye å tilby en jente. Rent fysisk er jeg også på topp. Jeg vil blomstre enda mere uansett hvordan alt ender, men jeg håper å finne en jente jeg kan blomstre sammen med, så kan vi vanne hverandre ekstra mye og blomstre dobbelt så fort

 

 

[Gjest Universe]

Etter man har rundet 50. Da er det vel på tide å slå seg til ro med en og virkelig nyte livet 

Endret 22. juni 2015 av Universe

[AnonymBruker]

Tja. Personlig etter fylt 50 fordi jeg da har klart å riste av meg dårlige erfaringer og kanskje jeg da tør å stole på menn igjen?

Anonymous poster hash: 4968d...d27

[AnonymBruker]

Her kommer et langt svar som kanskje besvarer noe av det du lurer på:

 

For meg personlig er det viktigere å ha en partner når jeg er eldre, enn når jeg er ung. Jeg ville personlig ikke satt grensa på 50 år, men kanskje rundt 35-40. Jeg er nå rundet 30.

 

Det skyldes nok hva man ønsker av livet. Jeg er rastløs, reisesugen og jobber innenfor et kreativt felt. Jeg er sjelden for lenge på ett sted, og har spesielle arbeidstider hvor jeg i perioder kun har fokus på arbeid og ikke noe sosialt - mens andre perioder har jeg mye fri og liker å sitte oppe hele natta, gå mye på fest etc. Livet mitt har en rytme som er vanskelig å kombinere med veldig etablerte forhold. Så jeg har heller hatt et par forhold her og der (som har vart noen få år), og har syntes det var nok. Har ikke savnet noe livsvarig. 

 

Tanken på at jeg skulle ha vært i et livslangt forhold fra jeg var helt ung, føles helt feil. Jeg var en annen person da jeg var 20, og de jeg var interessert i på den tiden ser jeg i retrospekt at jeg hadde ytterst lite til felles med. Jeg var ikke kommet dithen at jeg var meg selv som 20-åring, jeg spilte roller etter hva jeg trodde foreldre og venner forventet av meg. Så at jeg skulle ha valgt meg en livspartner på det tidspunktet, føles nesten absurd. Det at jeg har levd en del år hvor jeg har vært mye alene, reist, frigjort meg og blitt kjent med både meg selv og ulike typer mennesker, føles veldig riktig.

 

Samtidig ser jeg også at man ofte går inn i en annen fase når man ikke er helt ung lenger. Er som sagt rundet 30, og kunne tenke meg et langvarig forhold snart. Ser for meg at jeg har lyst på et hus på landet og mer ro etterhvert, kanskje også et barn. Så da blir jo en såkalt livspartner en mer aktuell tanke. Da har man noen å dele hus og hjem med, oppdra barn med, man har selskap og støtte fra noen man er glad i. At det må vare for alltid er ikke noe spesielt mål for meg, jeg vet jeg trives alene også og er ikke så opptatt av å planlegge alderdommen, men ihvertfall et stabilt samboerskap så lenge man trives sammen.

 

Jeg har heller ikke noe ønske om å ha fått delt en manns "beste år", hvis de beste årene er når man er helt ung. Jeg setter pris på at vi har ulik fortid, at vi kan vise og lære hverandre ulike ting og at vi har fått følge noen drømmer og opplevelser på egenrådig vis før vi starter det etablerte livet. Jeg vil at han skal være voksen. Personlig synes jeg heller ikke de helt unge årene er de beste, jeg hatet å være 22 og var en usikker og lite romslig kjæreste dengang. 

 

Og så er ikke alle like opptatt av kjærester generelt. For meg er det en ett av flere viktige felt i livet - lidenskap for arbeidet sitt føles også viktig, nære vennskap er viktig, osv. Da blir det livslange forholdet ikke så innmari essensielt. Og så har mange av oss i vår oppvekst og i vår slekt vært omringet av ekteskap som riktignok har vært livslange og forpliktende, men hvor begjæret er dødt, hvor det eneste de utveksler er praktiske beskjeder, og hvor depresjonen ligger som ei tjukk tåke mellom dem. Det gjør noe med synet på tilknytning, tror jeg - man ser at tilknytningens verdi ikke nødvendigvis avhenger av lengden, men av intensiteten, av kontakten. Jeg vil heller elske noen intenst i fem år enn å bare tåle noens nærvær i femti år. Og det lever jeg greit med.

Anonymous poster hash: fe6e0...333

[Cuckold]

Jeg syntes det var vanskelig å måtte velge, men krysset av på siste halvdel. Av den grunn at jeg nå har mange venner og hobbier jeg bruker tid på. Når man blir eldre faller kanskje venner fra, og mange eldre er jo ofte litt ensomme.

 

Det argumentet kan jeg forstå, mange opplever nok at det er vanskeligere å få nye venner jo eldre man blir, og dermed kan man føle mer behov for en partner for å unngå å være for mye alene. Det er en litt trist problematikk, men høyst reell, det er nok litt lettvint å beskylde ensomme gamle for å mangle initiativ, tror ikke det alltid er så lett å komme ut av ensomheten. Men å ha en partner bare for ikke å være for mye alene står for meg som et litt trist motiv. For en partner er jo noe litt annet enn en venn, og hvis målet bare er å slippe unna ensomheten ville man jo vært like godt stilt om man hadde en virkelig god kompis.