Hva skal vi gjøre?

[AnonymBruker]

Vi har ei god jente på 3,5 år. Hun er mye glad, omsorgsfull, empatisk, hjelpsom, kreativ og hun er glad i å skravle, stort sett. Men hun er ikke glad i å prate om følelsene sine. Hun kan tenke på en ting uten å formidle tankene til oss, for så å bli sint/furt for at det ikke blir som hun har tenkt. Men vi vet ikke en gang hva hun tenker.

Et eks: hun sa til far da han hentet i barnehagen "se på de blomstene", uten å si noe mer. I bilen hjem blir hun plutselig sur for noe, men nekter å si hvorfor. Da hun kom hjem sa hun til meg at hun ikke fikk lov å plukke blomster. Far blir irritert for dette siden hun faktisk ikke har spurt om å plukke blomster, men bare sa at far skulle se på blomstene.

Jeg forsøker å forklare henne at hun er nødt til å fortelle oss hva hun tenker på inni hodet sitt. At vi ikke kan vite hva hun tenker og vil dersom hun ikke sier noe. Det er uhyre sjelden hun vil fortelle hva hun tenker på. Jeg syns det skjer stadig oftere at det virker som hun grubler på ting uten å fortelle til oss hva hun tenker på, så virker hun sur/furt/lei seg uten at vi har noe som helst aning om hva det er.

Mannen min mener at hun skal sitte å være furten alene, dessuten blir han så irritert på at hun ikke forteller at han oppfører seg barnslig i mine øyne, som å si at dersom hun fortsetter å være sur så gidder han ikke hente i barnehagen mer.

Jeg mener at vi må vise at vi er der for hverandre og fortsette å forklare henne hvor viktig det er å snakke om ting, og samtidig minner jeg han på at hun tross alt bare er 3,5 år.

Jeg føler dette skaper flere og flere konflikter i familien og det er vi voksne som må ta ansvar for å bedre dette.

Det er vel innlysende, men jeg liker ikke mannens metode, og han mener min er feil. Hva tenker dere andre?

Anonymous poster hash: e5913...e59

[Aurora M.]

Jeg tenker at dere har urealistiske forventninger til hva en 3-åring klarer å uttrykke med ord. Når dere spør hva hun tenker på/er "sur" for, så er det ikke sikkert hun ikke er helt på rene med det selv engang, og i alle fall ikke i stand til å forklare det (på annen måte enn rett og slett være sur ) Videre tenker jeg at hun må få lov å ha noen tanker i fred, og få lov å være litt sint og sur uten at verden går under av den grunn. Å true med å ikke hente henne i barnehagen er helt urimelig. Det foregår mye i en 3-årings hode og sinn (derav trassalder), og vil dere at hun skal få uttrykke seg bør dere åpne andre veier for det enn gjennom "å prate om det", som f.eks gjennom lek.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg TS. Din manns metoder er totalt upedagogiske og direkte dårlige. Hvis han får trumfet igjennom dette, vil nok jenta trekke seg enda mer inn i seg selv. Barn kan ofte ha vanskeligheter med å sette ord på ting, så kanskje dere kan øve dere på dette. Begynn i det små, ved å snakke sammen om bøker dere leser osv. Synes for øvrig at mannen din virker ganske "enkel"..

Anonymous poster hash: 5f7c1...ce4

[AnonymBruker]

Din manns metode liker jeg ikke! Det er deres jobb som voksne å tåle barnas følelser, og hjelpe med å regulere dem og sette ord på dem. Barn har rett til å ha alle følelser, og skal få lov å vise dem.

Anonymous poster hash: 70b9a...8b7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere har urealistiske forventninger til hva en 3-åring klarer å uttrykke med ord. Når dere spør hva hun tenker på/er "sur" for, så er det ikke sikkert hun ikke er helt på rene med det selv engang, og i alle fall ikke i stand til å forklare det (på annen måte enn rett og slett være sur ) Videre tenker jeg at hun må få lov å ha noen tanker i fred, og få lov å være litt sint og sur uten at verden går under av den grunn. Å true med å ikke hente henne i barnehagen er helt urimelig. Det foregår mye i en 3-årings hode og sinn (derav trassalder), og vil dere at hun skal få uttrykke seg bør dere åpne andre veier for det enn gjennom "å prate om det", som f.eks gjennom lek.

Men vi må på et vis få henne til å forstå at vi kan ikke vite hva hun tenker dersom hun ikke forteller det. De få gangene hun har forklart så har hun blitt glad for å snakke om det.

Men oftest snur hun ryggen til og sier hun ikke vil snakke OL det. For meg er det å snakke om det man tenker på viktig siden en i familien aldri gjør det og har mye vondt pga det. Godt mulig vi ha for store forventninger, men et sted må vi begynne. For å aldri snakke om hva man tenker på kommer det ikke noe godt ut av. Det er ikke det at vi skal vite alt hun tenker på, men om hun har visse forventninger til noe så må faktisk vi få vite om disse forventingene.

Anonymous poster hash: e5913...e59

[AnonymBruker]

Jeg er så enig med dere siste AB. Jeg liker overhodet ikke måten han tar dette på. Han må huske at det er ei lita jente ennå og hans metode er slett ikke bra.

Anonymous poster hash: e5913...e59

[Ciara]

Små barn tror at voksne - og særlig foreldrene - skjønner hva de mener. De er ganske store før de forstår at forskjellige mennesker har forskjellige perspektiver på ting. Det må dere lære dem, og det sier du jo også at dere forklarer.

Mannen din sin metode er helt på viddene. For det første har han tydeligvis tenkt å straffe et barn for å oppføre seg som et barn. For det andre er straffen han truer med både urealistisk og skremmende (tenk om hun tror at hun må være igjen i barnehagen!). Dette barnet har ikke gjort noe galt og vil ikke lære noe som helst av farens reaksjon.

Tvert i mot burde far anstrenge seg litt mer for å ta barnets perspektiv.

Hun sier: "Se på de fine blomstene!"

Far kan si: "Ja, de var kjempefine! Skal vi gå nærmere og se?/Skal vi gå og plukke noen?/Synd vi ikke har tid til å plukke noen nå" (velg det som passer)

Hvis han er litt mer imøtekommende kan det hende han klarer å forstå hva hun vil og får forklart henne hvorfor det ikke er mulig.

Og når hun forteller hva hun føler eller tenker, ros henne for det. Dere må belønne ønsket adferd, ikke straffe uønsket adferd.

[AnonymBruker]

Små barn tror at voksne - og særlig foreldrene - skjønner hva de mener. De er ganske store før de forstår at forskjellige mennesker har forskjellige perspektiver på ting. Det må dere lære dem, og det sier du jo også at dere forklarer.

Mannen din sin metode er helt på viddene. For det første har han tydeligvis tenkt å straffe et barn for å oppføre seg som et barn. For det andre er straffen han truer med både urealistisk og skremmende (tenk om hun tror at hun må være igjen i barnehagen!). Dette barnet har ikke gjort noe galt og vil ikke lære noe som helst av farens reaksjon.

Tvert i mot burde far anstrenge seg litt mer for å ta barnets perspektiv.

Hun sier: "Se på de fine blomstene!"

Far kan si: "Ja, de var kjempefine! Skal vi gå nærmere og se?/Skal vi gå og plukke noen?/Synd vi ikke har tid til å plukke noen nå" (velg det som passer)

Hvis han er litt mer imøtekommende kan det hende han klarer å forstå hva hun vil og får forklart henne hvorfor det ikke er mulig.

Og når hun forteller hva hun føler eller tenker, ros henne for det. Dere må belønne ønsket adferd, ikke straffe uønsket adferd.

Mye klokt i hva du skriver.

Det vises med tiden at jeg og mannen har ganske ulik oppfatning og forventninger til ting. Å snakke med han er som å snakke til en vegg. Jeg når ikke inn. Og får så vondt av jenta mi.

Anonymous poster hash: e5913...e59

[AnonymBruker]

Det kan hende det hadde vært nyttig for dere å kontakte noen for hjelp. Aktuelle lavterskeltilbud kan være et familievernkontor eller et foreldreveiledningskurs. Mange foreldre drar god nytte av det

Anonymous poster hash: 70b9a...8b7

[AnonymBruker]

Det kan hende det hadde vært nyttig for dere å kontakte noen for hjelp. Aktuelle lavterskeltilbud kan være et familievernkontor eller et foreldreveiledningskurs. Mange foreldre drar god nytte av det

Anonymous poster hash: 70b9a...8b7

Takk for tips :-)

Men dere er enig at man må begynne forklare henne at hun må si hva hun tenker for at ting blir bedre for henne da?

Anonymous poster hash: e5913...e59

[Ciara]

Takk for tips :-)

Men dere er enig at man må begynne forklare henne at hun må si hva hun tenker for at ting blir bedre for henne da?

Anonymous poster hash: e5913...e59

Ja, absolutt

Du kan kanskje appellere til mannen din ved å si at barnet tror han er noe i nærheten av allvitende. Eller forklare ham dette med at små barn tror alle har samme perspektiv som dem selv. Antakelig er hun for eksempel fortsatt ganske dårlig til å gjemme seg? Forklaringen på det er visstnok at når små barn ikke ser andre (som hvis de gjemmer seg under et pledd midt på gulvet), så tror de at andre heller ikke kan se dem.

[minister-mio]

Små barn ser verden ut i fra seg selv og har ikke alltid så lett for å ta andres perspektiv. Det er ikke uvanlig at hun tror pappaen vet det hun vet, altså at hun vil plukke blomstene.

Forklar det for mannen din og be han slutte å være så barnslig

[AnonymBruker]

Ja, absolutt

Du kan kanskje appellere til mannen din ved å si at barnet tror han er noe i nærheten av allvitende. Eller forklare ham dette med at små barn tror alle har samme perspektiv som dem selv. Antakelig er hun for eksempel fortsatt ganske dårlig til å gjemme seg? Forklaringen på det er visstnok at når små barn ikke ser andre (som hvis de gjemmer seg under et pledd midt på gulvet), så tror de at andre heller ikke kan se dem.

Takk for gode råd! Hun har begynt å gjemme seg litt bedre i det siste.

Så fortsetter jeg å snakke med henne om at det er viktig å si hva man tenker på.

Anonymous poster hash: e5913...e59

[AnonymBruker]

Små barn ser verden ut i fra seg selv og har ikke alltid så lett for å ta andres perspektiv. Det er ikke uvanlig at hun tror pappaen vet det hun vet, altså at hun vil plukke blomstene.

Forklar det for mannen din og be han slutte å være så barnslig

Jeg har forsøkt å forklare det til mannen uten å nå inn. Jeg irriterer meg over at han ikke tar det til seg. Han er heldigvis flink og god på mange andre måter da. Er ikke slik at dette er noe deal breaker.

Anonymous poster hash: e5913...e59

[Lou Salome]

Så dere har en treåring som furter, er humørsyk og ikke formidler tankene sine? Og blir sur/sint for helt irrasjonelle ting? Og hun tror alle andre har den samme virkelighetsoppfatningen som henne til enhver tid? Og du spør hva dere skal gjøre med det? jeg blir fristet til å svare adopsjon.

 

Å slutte å hente henne i barnehagen var jo en orginal løsning, skal dere hente henne igjen når hun har blitt eldre og mer fornuftig og ikke så følelsesstyrt da, sånn rundt skolestart?

 

Det dere skal innse, er at dere kan ikke forandre jenta (herregud, furting er ikke noe avvikende adferd man må slå hardt ned på. Brøling, biting og sparking må dempes). Men dere kan forandre hvordan dere tar det, altså møter hennes trass/humørsvingninger på. Furting hadde jeg glatt oversett. Hun har dessuten ingen opplysningsplikt overfor dere å måtte forklare og begrunne hva hun tenker og føler til enhver tid. Det er faktisk hennes egen sak. Det er ikke alt dere kan fikse hvis dere hadde visst det. Hva er forskjellen på at hun er sur uten at du vet hvorfor, og hun er sur fordi hun ikke får plukke blomster i andres blomsterbed? Hvordan skal du kunne "hjelpe" henne ut av surheten ved å vite?

[AnonymBruker]

Så dere har en treåring som furter, er humørsyk og ikke formidler tankene sine? Og blir sur/sint for helt irrasjonelle ting? Og hun tror alle andre har den samme virkelighetsoppfatningen som henne til enhver tid? Og du spør hva dere skal gjøre med det? jeg blir fristet til å svare adopsjon.

Å slutte å hente henne i barnehagen var jo en orginal løsning, skal dere hente henne igjen når hun har blitt eldre og mer fornuftig og ikke så følelsesstyrt da, sånn rundt skolestart?

Det dere skal innse, er at dere kan ikke forandre jenta (herregud, furting er ikke noe avvikende adferd man må slå hardt ned på. Brøling, biting og sparking må dempes). Men dere kan forandre hvordan dere tar det, altså møter hennes trass/humørsvingninger på. Furting hadde jeg glatt oversett. Hun har dessuten ingen opplysningsplikt overfor dere å måtte forklare og begrunne hva hun tenker og føler til enhver tid. Det er faktisk hennes egen sak. Det er ikke alt dere kan fikse hvis dere hadde visst det. Hva er forskjellen på at hun er sur uten at du vet hvorfor, og hun er sur fordi hun ikke får plukke blomster i andres blomsterbed? Hvordan skal du kunne "hjelpe" henne ut av surheten ved å vite?

Hjelpes meg. Hvorfor svarer du på en slik måte? Vi vet at det er normalt, men noen ganger kan man bli oppgitt likevel. Dessuten er det ikke jeg som møter barnet på en mindre bra måte. Og selvsagt skal hun bli hentet i barnehagen, det ble sagt i en irritert situasjon.

Når det gjelder det å snakke med oss med hva hun tenker på så er det faktisk viktig for oss å lære henne. Ikke at hun må fortelle Alt, men at hun forteller om ting som plager henne. Hun forteller sjelden om noe, men vi skjønner at hun tenker på noe. Som jeg har skrevet så har jeg en slektning som ikke snakker om noe, men som har det veldig vondt pga det. Alt blir stengt inne og det vil vi slippe for datteren vår.

Forskjellen på om jeg ikke vet hvorfor hun er sur og om jeg vet at det f.eks er fordi hun ikke kan plukke blomster i blomsterbed er jo at jeg kan forklare hvorfor det ikke erg

greit. Om hun plutselig bare blir sur så kan jeg ikke forstå hvorfor. Noen ganger kan jeg forstå, men ikke alltid.

Anonymous poster hash: e5913...e59

[AnonymBruker]

Hun er 3,5 år! Det forklarer oppførselen hennes.

 

Som skrevet over her så tror små barn at voksne vet hva de tenker og hva som har skjedd, at det synes utenpå dem. Dette er bla en grunn til at barn ikke sier noe om overgrep, de tror at voksne rundt dem vet det og det derfor er greit siden de ikke sier/gjør noe med det.

 

Et barn på 3-4 år vil ikke klare å fortelle om følelsene sine med ord, det er vanskelig. Det kommer som regel frem med handling, som furting, sinne og være stille. Prat med henne om hva som har skjedd i barnehagen, spør og vær interessert. Ikke krev at hun skal fortelle alt. Spør åpne spørsmål istedenfor, på en lett måte selvfølgelig. 

 

 

Anonymous poster hash: d8d0a...05e

[Lou Salome]

Hjelpes meg. Hvorfor svarer du på en slik måte? Vi vet at det er normalt, men noen ganger kan man bli oppgitt likevel. Dessuten er det ikke jeg som møter barnet på en mindre bra måte. Og selvsagt skal hun bli hentet i barnehagen, det ble sagt i en irritert situasjon.

Når det gjelder det å snakke med oss med hva hun tenker på så er det faktisk viktig for oss å lære henne. Ikke at hun må fortelle Alt, men at hun forteller om ting som plager henne. Hun forteller sjelden om noe, men vi skjønner at hun tenker på noe. Som jeg har skrevet så har jeg en slektning som ikke snakker om noe, men som har det veldig vondt pga det. Alt blir stengt inne og det vil vi slippe for datteren vår.

Forskjellen på om jeg ikke vet hvorfor hun er sur og om jeg vet at det f.eks er fordi hun ikke kan plukke blomster i blomsterbed er jo at jeg kan forklare hvorfor det ikke erg

greit. Om hun plutselig bare blir sur så kan jeg ikke forstå hvorfor. Noen ganger kan jeg forstå, men ikke alltid.

Anonymous poster hash: e5913...e59

Ok, unnskyld for jeg var litt kvass. Men jeg mener at det er dere som gjør dette til et problem, slik du beskriver det. Hun er bare tre år, det er ikke meningen vi skal forstå hvorfor hun blir sur og sint, for det er ikke rasjonelt. Jeg tror ikke hun alltid vet det selv heller, og hvordan kan hun da fortelle?

Jeg har en veldig sint fireåring, og hun kan bli rasende fordi vi ikke er tankelesere. Vi får jo ikke gjort noe annet enn å forsøke å roe situasjonen men det er lov til å være sur og sint. Min datter blir gjerne sint fordi hun hentes i bhg, fordi hun ikke vil spise middag, fordi jeg har satt meg på feil stol, fordi hun ikke får bestemme over alt og alle, fordi inngangsdøra vår er blå, fordi det ikke er lørdag osv i det uendelige. Ikke mye vi kan gjøre med det, vi håper det snart går over. Derfor skrev jeg som jeg gjorde, jeg tenker at dere tillegger jenta et problem som kanskje ikke er et problem, og der årsaken til oppførselen er at hun er 3,5 år. Ikke nødvendigvis at hun stenger alle tanker og vonde følelser inne i seg (hun gjør jo heller ikke det, hun furter åpenlyst. Det er jo å vise følelser).

Min datter blir ofte enda sintere når vi spør om "Hvorfor? Hvorfor brøler du nå? Er det noe jeg kan gjøre?", det gjør henne mer frustrert.

 

Edit: Glemte å si: som svar til "Hva skal dere gjøre". For oss fungerer avledning best, altså få henne på andre tanker. Og det blir litt motsatt av det du ønsker, å få henne til å snakke mer om det som er leit.

Endret 17. juni 2015 av Lou Salome

[AnonymBruker]

Ok, unnskyld for jeg var litt kvass. Men jeg mener at det er dere som gjør dette til et problem, slik du beskriver det. Hun er bare tre år, det er ikke meningen vi skal forstå hvorfor hun blir sur og sint, for det er ikke rasjonelt. Jeg tror ikke hun alltid vet det selv heller, og hvordan kan hun da fortelle?

Jeg har en veldig sint fireåring, og hun kan bli rasende fordi vi ikke er tankelesere. Vi får jo ikke gjort noe annet enn å forsøke å roe situasjonen men det er lov til å være sur og sint. Min datter blir gjerne sint fordi hun hentes i bhg, fordi hun ikke vil spise middag, fordi jeg har satt meg på feil stol, fordi hun ikke får bestemme over alt og alle, fordi inngangsdøra vår er blå, fordi det ikke er lørdag osv i det uendelige. Ikke mye vi kan gjøre med det, vi håper det snart går over. Derfor skrev jeg som jeg gjorde, jeg tenker at dere tillegger jenta et problem som kanskje ikke er et problem, og der årsaken til oppførselen er at hun er 3,5 år. Ikke nødvendigvis at hun stenger alle tanker og vonde følelser inne i seg (hun gjør jo heller ikke det, hun furter åpenlyst. Det er jo å vise følelser).

Min datter blir ofte enda sintere når vi spør om "Hvorfor? Hvorfor brøler du nå? Er det noe jeg kan gjøre?", det gjør henne mer frustrert.

Edit: Glemte å si: som svar til "Hva skal dere gjøre". For oss fungerer avledning best, altså få henne på andre tanker. Og det blir litt motsatt av det du ønsker, å få henne til å snakke mer om det som er leit.

Jeg kan gjerne forsøke avledning

Anonymous poster hash: e5913...e59

[AnonymBruker]

Vær konkret når dere snakker om at hun må fortelle hva hun tenker hvis hun vil dere skal vite det.

Når hun blir furt for at hun 'ikke fikk plukke blomster', så forklar henne at 'jeg visste ikke at du ville plukke blomster, for du sa det ikke til meg. Det er lurt at du sier fra når du har lyst å plukke blomstene vi ser på'.

Gjenta for alle situasjoner der hun blir furt. 'Mamma visste ikke at du ville ha blå kjole/skiva skåret i fire/ta på skoene selv/hilse på hunden, for du sa det ikke. Det er lurt at du forteller hva du har lyst til å gjøre, for ellers kan ikke mamma/pappa vite det.'

Sakte men sikkert vil det gli inn og hun vil bli flinkere til å si fra om sine ønsker.

Anonymous poster hash: 9e99a...a1c