Hvis du kunne valgt: Hvordan ville du at samarbeidet med din ex skulle vært?

[AnonymBruker]

Jeg mener da i forhold til generelt samarbeid

Hvordan skal nye partnere skulle opptre..

Hvordan du selv skulle opptre tilbake?

Perfekt bo-avstand, kommunikasjon etc..

 

Siden så mange sliter med samarbeidet, er det kanskje også greit å reflektere litt over hvordan man SELV kan bedre situasjonen...

 

Altså : Hvordan skulle du ønske du hadde det, og hvordan kan du komme dit, fra der du er nå?

Anonymous poster hash: 68f5b...9ce

[AnonymBruker]

Vi skulle vært naboer. Et godt forhold mellom oss. Og steforeldre skulle ikke eksistert.

Anonymous poster hash: 72038...990

[AnonymBruker]

Han skulle vært voksen nok til å innse at barnas vel går forann alt, og at barna ikke måtte overlevere beskjeder til meg fordi han ikke klarer å,forholde seg til meg.

Anonymous poster hash: 6f585...828

[AnonymBruker]

Helt enig med AB nr 1! Steforeldre skulle ikke eksistert.

Å hvertfall ikke før begge har gått videre.

Problemet med dårlig forhold mellom to partnere er ofte at den ene går videre for fort mens den andre henger igjen. Kjenner meg selv igjen der.

Anonymous poster hash: f3a97...26c

[Soulless]

Akkurat slik vi har det. Bor to kvartaler unna hverandre, snakker med hverandre daglig(ofte gjennom snapchat), møtes ofte på café med barnet, stiller opp for hverandre om vi trenger hjelp/er syke, holder alle våre avtaler, har god sammensetning av samvær, tilbringer alle høytider sammen som familie.

Jeg har datet en mann i nesten et år nå, men han er fremdeles ikke presentert inn i familielivet enda. For barnefar er det uaktuelt med forhold akkurat nå, men han har sine flørter. Ingenting av dette hadde på noen måte fungert om vi ikke var fullstendig ferdig med hverandre,og det er vi virkelig.

[Maiava88]

Synes vi har det bra som vi har det nå. Samarbeider godt, og har en vennskapelig tone. Vi bor 5 minutter unna og vi deltar begge på begivenheter som omfatter barnet vårt. Jeg har ny samboer og det har ikke skapt noen problemer. Har ingenting i mot hvis eksen får seg ny kjæreste heller, så lenge samarbeidet vårt fortsetter så godt som vi har det nå 😊

[AnonymBruker]

 

Jeg mener da i forhold til generelt samarbeid

Hvordan skal nye partnere skulle opptre..

Hvordan du selv skulle opptre tilbake?

Perfekt bo-avstand, kommunikasjon etc..

 

Siden så mange sliter med samarbeidet, er det kanskje også greit å reflektere litt over hvordan man SELV kan bedre situasjonen...

 

Altså : Hvordan skulle du ønske du hadde det, og hvordan kan du komme dit, fra der du er nå?

Anonymous poster hash: 68f5b...9ce

 

 

Jeg hadde ønsket god kommunikasjon, slik at det ikke ble misforståelser og uenigheter.

Seforeldre kommer uansett. Her må jeg også jobbe med meg selv, for jeg har ikke vært veldig imøtekommende, og dette ser jeg har skadet barna mine. 

Vi bor i samme skolekrets, og det er nesten et must.. 

Anonymous poster hash: 55f8b...1d7

[AnonymBruker]

Helt enig med AB nr 1! Steforeldre skulle ikke eksistert.

Å hvertfall ikke før begge har gått videre.

Problemet med dårlig forhold mellom to partnere er ofte at den ene går videre for fort mens den andre henger igjen. Kjenner meg selv igjen der.

Anonymous poster hash: f3a97...26c

 

Skal dere da bli enige om når dere kan finne dere nye??  Veldig urealistisk.. Den ene finner først, og den andre blir såret.. Slik er det vel nesten alltid.. Det er vel heller et spørsmål om HVORDAN man håndterer det som blir avgjørende for samarbeidet?

Anonymous poster hash: 55f8b...1d7

[AnonymBruker]

mitt forhold til min eks er sånn det skal være. Vi bor i nærheten av hverandre, men er ikke naboer. Han har ny kjekk samboer som jeg trives sammen med og setter stor pris på. Meg og eksen har aldri kranglet, hverken før eller etter det ble slutt. Snakkes en gang i blandt om det er noe viktig, men har ikke unødvendig kontakt. Jeg legger meg ikke oppi hva de gjør sammen med datteren min, og han legger seg ikke oppi hva vi gjør her i huset. Skulle ønske det var slik hos min samboer også....

Anonymous poster hash: 871f6...8f2

[AnonymBruker]

Vi skulle vært naboer. Et godt forhold mellom oss. Og steforeldre skulle ikke eksistert.Anonymous poster hash: 72038...990

  

Helt enig med AB nr 1! Steforeldre skulle ikke eksistert.

Å hvertfall ikke før begge har gått videre.

Problemet med dårlig forhold mellom to partnere er ofte at den ene går videre for fort mens den andre henger igjen. Kjenner meg selv igjen der. Anonymous poster hash: f3a97...26c

For å være ærlig skrev jeg det første for å provosere, men det verste er at det finnes folk som mener at nye kjærester ikke skal eksistere.

Gjelder det begge veier om jeg tør spørre? At en eller begge finner seg ny partner er ikke til å unngå. Deal with it først som sist.

Hilsen ab #2

Anonymous poster hash: 72038...990

[AnonymBruker]

Vi skulle vært naboer. Et godt forhold mellom oss. Og steforeldre skulle ikke eksistert.

Anonymous poster hash: 72038...990

Slik har vi det 😄👧🌷

Vi har delt bosted, 50/50 er naboer og skal snart alle sammen til 🗽 NYC.

Vi er heldige:)

Anonymous poster hash: 8579e...e52

[AnonymBruker]

Slik har vi det

Vi har delt bosted, 50/50 er naboer og skal snart alle sammen til NYC.

Vi er heldige:)Anonymous poster hash: 8579e...e52

Hvorfor bor dere ikke sammen hvis dere har et godt forhold? Naboer og drar på tur sammen...

Anonymous poster hash: 72038...990

[AnonymBruker]

Utifra trådene jeg leser her på KG, så er det ikke eksene som er det største problemet, problemene starter gjerne når mannen's nye kjærste/samboer skal begynne å blande seg inn, og som ikke aksepterer det forholdet mor og far har i forhold til barna.

 

personlig så mener jeg at man bør  være særboer til barna har flyttet ut.

Anonymous poster hash: c71a0...ddc

[AnonymBruker]

Jeg ville hatt det nøyaktig slik som nå. Vi foreldre ønsker det beste for hverandre, vi samarbeider og snakker sammen ang barnet vårt og har hvert vårt privatliv ved siden av.

 

Nye parteren måtte da godta og synes det er ok at vi har et godt samarbeid og som belønning vil den nye partneren få en del av kaka og slippe å heie på meg, på barnet eller på pappaen. Ser helt klart for meg en ny partner fra begge sider som er med på skoleavslutninger og lignende fordi barnet vi har fra før er viktig i også hans og hennes øyne.

Tilbyr derfor null drama og en god samarbeidspartner!

 

Perfekt boavstand er vel egentlig 10-15 min unna, nok til at vi ikke kan se inn vinduene til hverandre og nærme nok til at det ikke blir noe problem med hensyn til skoleveien og venner.

 

Er der som sagt nå, og det hjelper utrolig mye å bare tenke på hva som er til barnets beste! Jeg vil ikke at barnet mitt skal se tilbake på meg som mammaen som nektet pappaen omsorg, jeg vil heller ikke være mammaen som hadde en giftig tunge. (Skjønner meg ikke på foreldre som tror barna er dumme)

Jeg vil heller være mammaen som løftet barnet mitt og ga det beste grunnlaget til tross for samlivsbrudd! At barnet får med seg i bagasjen at hjemme er det tryggeste stedet om det så er hos mamma eller pappa, og jeg setter stor stolthet over at barnet mitt aldri føler seg som en koffertunge. Jeg gleder meg til den dagen barnet mitt gifter seg og jeg og pappaen kan feire dagen uten å bære nag. United front!

Anonymous poster hash: b36e6...d56

[AnonymBruker]

 

Utifra trådene jeg leser her på KG, så er det ikke eksene som er det største problemet, problemene starter gjerne når mannen's nye kjærste/samboer skal begynne å blande seg inn, og som ikke aksepterer det forholdet mor og far har i forhold til barna.

 

personlig så mener jeg at man bør  være særboer til barna har flyttet ut.

Anonymous poster hash: c71a0...ddc

 

 

Hva viss den nye og mannen får barn sammen? Skal de fortsatt være særboere da? Det blir jo bare tullete.. Herregud.

Anonymous poster hash: 45083...494

[AnonymBruker]

Hvorfor bor dere ikke sammen hvis dere har et godt forhold? Naboer og drar på tur sammen...

Anonymous poster hash: 72038...990

Når man bor under samme tak som voksne og ikke har et romantisk/intimt/sexliv så kan det bli vel tett på..

Det er forskjell på venner og kjærester.

Derfor er det mye bedre å samarbeide som venner i hver sin nabobolig fremfor å bo under samme tak.

Forestillingen og drømmen om et kjærlighetsfullt parforhold falt og det ble brudd.

Det beste man da kan få til er vennskap og samarbeid.

Da sier det seg selv hvorfor man ikke bor under samme tak.

Anonymous poster hash: 8579e...e52

[AnonymBruker]

Utifra trådene jeg leser her på KG, så er det ikke eksene som er det største problemet, problemene starter gjerne når mannen's nye kjærste/samboer skal begynne å blande seg inn, og som ikke aksepterer det forholdet mor og far har i forhold til barna.

personlig så mener jeg at man bør være særboer til barna har flyttet ut.

Anonymous poster hash: c71a0...ddc

Absolutt, fornuftig.

Problemene kan komme idet et nytt vesen blander seg inn.

Anonymous poster hash: 8579e...e52

[AnonymBruker]

 

Utifra trådene jeg leser her på KG, så er det ikke eksene som er det største problemet, problemene starter gjerne når mannen's nye kjærste/samboer skal begynne å blande seg inn, og som ikke aksepterer det forholdet mor og far har i forhold til barna.

 

personlig så mener jeg at man bør  være særboer til barna har flyttet ut.

Anonymous poster hash: c71a0...ddc

 

 

Eller så kan vi snu på det: mange legger opp til et veldig vennskapelig forhold etter et brudd, med den tanken at det er best for barna hvis man reiser på ferie sammen, feirer høytider sammen, stikker innom på kaffe støtt og stadig.

 

Og et slikt opplegg er jo dømt til å bli vanskelig hvis det kommer en tredjepart inn i bildet. Noe det gjør før eller siden, for de aller fleste.

 

Jeg og min mann bor sammen og har tenkt å fortsette med det, men dersom det blir brudd håper jeg at vi kan samarbeide bra om barna, men ikke fortsette å være en "liksomfamilie". Når barna er hos han, er de hos han, og når de er hos meg, er de hos meg. Klare avtaler og ikke en masse bytting hit og dit. Og ikke mye ekstra samvær alle sammen. Selvsagt skal vi klare å være i samme konfirmasjon og slike ting, men jeg har av egen erfaring (som barnet i skilsmissen) lite til overs for å leke familie etter brudd, og tror at slike arrangementer ofte gjøres av hensyn mer til foreldrene enn til barna. Det letter litt på samvittigheten, og så slipper man å feire jul eller bursdag uten barna sine, osv. Men hvis barna fra starten av er vant til at slike ting deles, og at de ikke trenger å ha dårlig samvittighet for den som sitter alene, så er det ikke så dramatisk egentlig.

 

Og ideelt sett bør man også bo i nærheten av hverandre, sånn at det ikke blir unødig mye reising for barna.

Anonymous poster hash: 31be0...cfa

[AnonymBruker]

 

Skal dere da bli enige om når dere kan finne dere nye??  Veldig urealistisk.. Den ene finner først, og den andre blir såret.. Slik er det vel nesten alltid.. Det er vel heller et spørsmål om HVORDAN man håndterer det som blir avgjørende for samarbeidet?

Anonymous poster hash: 55f8b...1d7

 

 

Trenger ikke være slik. Her gikk jeg fra mannen, han var knust og slet mye med dette etterpå. Jeg var ferdig følelsesmessig før vi i det hele tatt flyttet fra hverandre. Siden det var så vondt for han så bestemte jeg meg for å holde meg singel, og "ventet" da til han var over meg også. Da han fikk seg kjæreste tre år senere følte jeg at jeg endelig kunne gjøre hva jeg ville. Men jeg synes ikke det var noe stort offer! Hadde jeg funnet en ny med en gang hadde vi nok hatt helvete mellom oss resten av livet, for han var ikke klar for å se meg med noen andre. 

Anonymous poster hash: 03c7d...df2

[AnonymBruker]

Forøvrig synes jeg man av respekt for partner ikke hopper rett inn i nytt forhold samme om man har barn eller ikke. Kort tid anser jeg som 6 mndr, ideelt sett bør vel de fleste bruke et års tid om ikke lenger for å faktisk bli ferdige med noen og ikke trykke ny partner opp i trynet på eksen. Har man barn = enda lenger! 

 

Det er ikke skadelig å ta et par år som singel, selv om det virker som mange tror det. 

Anonymous poster hash: 03c7d...df2