Lurer på om jeg endelig har forstått?

[Berit]

Min kjære mamma har alltid vært godheten selv. Når hun hører det, så stråler hun og får en tilfredsstillelse. For det er det som er viktig og målet i livet; å være snill og god mot andre.

 

Hun er alltid på farten. Baker, lager mat, vasker, rydder, endevender hele huset for å rydde, gir gaver til andre, lager ting til andre, har mye gjester som hun steller for og gir allslags deilige hjemmelavede retter som hun tryller frem. 

 

Da får hun ofte høre at hun er så god, flink og snill, verdens beste kone og mor.

 

Hun er best, i hvertfall snillest. Hun liker å høre det. Hvem gjør ikke det? Men ingen kan jo måle seg med henne. 

 

Jeg som er alene jente av barna, har ofte fått følelse av at jeg ikke er god nok. Mamma ordner, hun er best og har mest erfaring. Hun vil gjøre ting, stå til tjeneste, alltid. 

 

Hva gjør det med barna? Jeg tror absolutt at det gir trygghet i å ha en mamma som alltid har vært og er der.

 

Samtidig en usikkerhet på en selv om å mestre, og viljen til å strekke seg og nå et mål.

 

Hun kan ikke fordra å høre om folk som gjør noe for en selv uten at det også gavner andre. De er egoistiske.

 

Jeg har noen sånne interesser som jeg gjør bare for min egen del. Får dårlig samvittighet da, for jeg vet det er egoistisk å gjøre noe for min egen del. Det sier mamma.

 

Dessverre er mamma veldig ofte lei seg. Det har hun alltid vært. Jeg har trøstet henne mange ganger, helt fra jeg var under skolealder.

 

Alltid har det vært mest synd for mamma. Hun som er så godhjertet.

 

Senere i livet hvis jeg trengte trøst, endte det opp med at det var mamma jeg måtte trøste. For hun hadde det verst. Hun så ikke min vei, på en måte. Hun "støttet" meg på den måten ved å si at det var andre som hadde det verre, at jeg skulle se det fra den andre partens synsvinkel. Og det er jo riktig. Jeg lærte mye. 

 

Men jeg orket til slutt å ikke ta opp problemer med henne. Det var aldri et stort nok problem til å ta opp. Og det var det vel ikke heller.

 

Hun har det veldig vondt. Vil dø. Det har vi og fått høre helt fra vi var barn. Men hun  ville ikke dø pga oss barna, fikk vi vite. Vi følte vel da at vi var heldige som hadde en mor som elsket oss så høyt? Det var det hun ville si, tror jeg. Hun er nemlig bare god.

 

En gang bikket det over sånn at hun måtte tvangsinnlegges på psykiatrisk. Det var vondt. Mest for mamma, og det har hun fortalt mange ganger. Hun kan enda ikke si at vi handlet rett, men hun tilgir oss.

 

Hun kan si unnskyld for mange ting, veldig mange ting, ting som ikke er noe å si unnskyld for. Derfor skjønner jeg det vel ikke. Jeg har spurt henne hva hun sier unnskyld for. Da svarer hun fordi hun har vært dum, fordi hun er til. 

 

Da blir jeg enda mer lei meg fordi hun er så lei.  Og fordi hun ikke forstår at hun gjr meg lei ved å si det. 

 

Er så lei og sint inni meg fordi hun gjør meg bare enda mer lei ved å si det hun gjør og at det ender opp med at det er henne det er mest synd på, det er henne det dreier seg om.

 

Så er jeg sint på meg selv fordi jeg føler dette raseriet overfor henne. Det er ikke rettferdig. Hun har det jo verst. Jeg er sterk. Jeg er sterk. Jeg er sterk. Det har jeg også mange ganger fått høre. Og det er jeg.

 

Men jeg tror raseriet og frustrasjonen har sluppet tak i meg nå. Det tok meg over 40 år. 

 

Det har sluppet tak, fordi jeg aksepterer at jeg aldri kan bli så snill og god som henne. Jeg vil være snill, men det er også greit å være snill bare med meg selv uten å få dårlig samvittighet.

 

Jeg tror det gikk opp for meg, fordi hun fikk et raserianfall og var så irritert over å høre på venninner som snakket om at de gjorde noe som gledet dem. Noe helt meningsløst, ifølge mamma. Jeg spurte da: "Men er det meningsløst hvis det gleder de å gjøre det"? "Ja", det er det, mener hun.

 

 

 

[AnonymBruker]

Moren din høres ut som hun er psykisk syk og ekstremt god til å manipulere. Prøv å ikke ta alt inn over deg. Gjør ting for deg selv. Det er bra å ta vare på seg selv.

Anonymous poster hash: 1f8c5...e31

[AnonymBruker]

Moren din trenger hjelp, skulle hatt hjelp for mange år siden. Vondt å høre at du har vokset opp på denne måten, men godt å høre at det slipper tak nå. Lev med god samvittighet med valgene du gjør, det er viktig å ta vare på seg selv. 

Anonymous poster hash: a2081...c5c

[AnonymBruker]

Hun høres ikke bra ut mentalt. Folk som sier unnskyld for at de er til er bare ute etter oppmerksomhet og jeg kan banne på at hun gjør alle disse tingene for andre fordi HUN SELV føler seg bra av å gjøre det, og få høre athun er god og snill. Om hun ikke hadde fått disse komplimentene så hadde hun nok ikke gjort som hun gjør så dette går på at hun mater sin egen egoisme men spiller på at hun kun er godhjertet

Anonymous poster hash: 8ebe0...b4b

[Berit]

Moren din høres ut som hun er psykisk syk og ekstremt god til å manipulere. Prøv å ikke ta alt inn over deg. Gjør ting for deg selv. Det er bra å ta vare på seg selv.

Anonymous poster hash: 1f8c5...e31

Hun er psykisk syk. Derfor må jeg forstå. Men noen ganger er det så tungt og alltid forstå. Det er viktig å forstå. Hun mener ikke å manipulere, hun gjør det ikke bevisst, hun vil bare formidle godhet. Når et menneske ikke evner å tenke på det annet enn i god mening, så må man ta det i god mening. Vise forståelse.

 

Hun var uheldig med en psykiater hun gikk til en gang. Mamma ville være snill, gi psykiateren gaver og sjenerøse tilbud. Han tok imot, og endte med å bli vår gjest den gangen. Han sluttet som psykiater ikke lenge etter.

 

Ellers utenom denne ene gangen da hun var veldig psykisk syk, har hun ikke villet gå til noen slags terapeuter. For det gjør menneskene bare egoistisk. Det sa hun til meg da jeg selv for noen år siden gikk til en psykiater en liten periode.

 

 

 

Moren din trenger hjelp, skulle hatt hjelp for mange år siden. Vondt å høre at du har vokset opp på denne måten, men godt å høre at det slipper tak nå. Lev med god samvittighet med valgene du gjør, det er viktig å ta vare på seg selv. 

Anonymous poster hash: a2081...c5c

 

 

 

Det har gått så lang tid med mange følelser, likevel merker jeg nå at jeg gråter når dere sier det dere sier.

 

Føler så ofte dårlig samvittighet, og føler det strider med at jeg noen ganger er egoistisk likevel.

 

 

Hun høres ikke bra ut mentalt. Folk som sier unnskyld for at de er til er bare ute etter oppmerksomhet og jeg kan banne på at hun gjør alle disse tingene for andre fordi HUN SELV føler seg bra av å gjøre det, og få høre athun er god og snill. Om hun ikke hadde fått disse komplimentene så hadde hun nok ikke gjort som hun gjør så dette går på at hun mater sin egen egoisme men spiller på at hun kun er godhjertet

Anonymous poster hash: 8ebe0...b4b

 

Ja, det er riktig det du sier. Men hun gjør det ikke bevisst. Hun er ikke klar over at det hun sier kan såre andre. Hun tror at hun lider mest, og hun har virkelig hatt sine ting i oppveksten som har vært tunge ting. Det har heldigvis vi barna fått slippe, sier hun.

[gjest 321]

Syntes det er utrolig trist å lese at du har såpass motstridene følelser angående ting på grunn av din mor.
 

Men jeg orket til slutt å ikke ta opp problemer med henne. Det var aldri et stort nok problem til å ta opp. Og det var det vel ikke heller.

 

Det at du føler at dine problemer ikke er store nok, eller viktige nok. Det syntes jeg blir helt feil. Det er alltid noen som har det verre, så man kan ikke bruke det som et argument for at man ikke "får lov" til å være trist og lei selv. Det er sunt å uttrykke følelser, og man skal ikke undergrave egne problemer eller føle skam over å føle at det er noe som plager en. Så hvis du fremdeles går rundt med en tanke om at dine problemer ikke er viktige nok, så syntes jeg kanskje du bør få hjelp til å se at de er viktige, og du er viktig.

 

Hun har det veldig vondt. Vil dø. Det har vi og fått høre helt fra vi var barn. Men hun  ville ikke dø pga oss barna, fikk vi vite. Vi følte vel da at vi var heldige som hadde en mor som elsket oss så høyt?

Nå forstår jeg jo at din mor er psykisk syk, men dette er absolutt noe man Ikke sier til ungene sine. Det at man konstanterer at man vil dø, gjør at barn går med en frykt over dette og dermed mye uro. Barn som vokser opp med foreldre de føler et ansvar ovenfor, og må trøste vil bruke all energien sin på nettopp dette fremfor å utforske seg selv.

 

Det er urettferdig å sette dem (deg) i en posisjon hvor de muligens kan føle seg som en belastning eller eneste årsak til at moren vil leve. Jeg syntes det er trist at hun har sagt den type ting til dere, det er ikke rettferdig.

 

 

Så er jeg sint på meg selv fordi jeg føler dette raseriet overfor henne. Det er ikke rettferdig. Hun har det jo verst. Jeg er sterk. Jeg er sterk. Jeg er sterk. Det har jeg også mange ganger fått høre. Og det er jeg.

 

 

Det er vanlig å få en følelseskonflikt når man vokser opp med personer som er psykisk syke. På den ene siden er du glad i din mor, og vil henne vel, og skjønner at hun er psykisk syk, men på den andre siden så sier hun og gjør ting som virkelig ikke er rett ovenfor dere.

Dette raseriet vil dermed være helt naturlig - og absolutt ikke noe du bør ha dårlig samvittighet for.

 

Jeg syntes du høres ut som en utrolig reflektert og bra person:) Hvis du fremdeles undertrykker følelser, eller andre ting pga din oppvekst. Så er det alltids en mulighet å ta kontakt med en psykolog for å få sortert opp i ting. Man skal ikke gå rundt og føle at ens egne problemer ikke er viktige nok, eller at man ikke kan gjøre ting for sin egen del uten å være egoistisk. Det er viktig å være glad i seg selv, og ikke noe man skal undertrykke eller ha dårlig samvittighet for.

 

Lykke til:)

[AnonymBruker]

Du må få rom til å kjenne på følelsene dine. Du ER rasende, det er en følelse, og den er ikke feil. Du er sint fordi hun gjennom sin adferd, sykdom, og selvoppofrende væremåte tar i fra deg retten til å være litt egoistisk. Hun tar i fra deg retten til å ønske deg selv godt, hun bagatelliserer dine problemer. Greit, du lider kanskje ikke av hungersnød, men dine følelser er ekte og fortjente anerkjennelse fra dine foreldre da du vokste opp. Hvordan ellers er det meningen du skal lære deg å takle de? Det er lov å være sint. Så er det lov også å være voksen og innse at du ikke trenger å la sinne ditt få fullt utløp. Du trenger ikke alltid komme springende når hun trenger deg - det er din rett. Hun klarer seg selv - hun er voksen. Hun må ta ansvar for egen psyke og egen sykdom. Du skal støtte henne, men innenfor rimelighetens grenser. Ikke så mye at det går ut over deg selv. Du må skape noe som beskytter deg fra den makten hun har og den skade hun kan volde deg. For hun kan gjøre skade, selv om hun er aldri så velmenende, selv om det ville gjort henne vondt å høre det. Lykke til.

Anonymous poster hash: 4470b...1aa

Anonymous poster hash: 4470b...1aa

[AnonymBruker]

"Hun er psykisk syk. Derfor må jeg forstå." Hva betyr det..? Siden hun er psykisk syk er hun unnskyldt for å ikke ha forståelse for andre, og andre skal ikke gjøre noe annet enn å ha forståelse for henne?

Er du fullstendig hjernevasket?

Og hun hørtes svært manipulerende ut. Men manipulerende mennesker pleier ikke å innrømme hvordan de er, de fortsetter heller leken og sier at det alltid er godt ment, uavhengig av hva det egentlig var. Det er sånn manipulerende mennesker holder på. Og hva vet du egentlig, om hva som er bevisst og ikke for henne?

Tar du absolutt alt hun sier for god fisk, selv når du vet godt hvordan henne er?

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

[Berit]

Syntes det er utrolig trist å lese at du har såpass motstridene følelser angående ting på grunn av din mor.

 

 

Det at du føler at dine problemer ikke er store nok, eller viktige nok. Det syntes jeg blir helt feil. Det er alltid noen som har det verre, så man kan ikke bruke det som et argument for at man ikke "får lov" til å være trist og lei selv. Det er sunt å uttrykke følelser, og man skal ikke undergrave egne problemer eller føle skam over å føle at det er noe som plager en. Så hvis du fremdeles går rundt med en tanke om at dine problemer ikke er viktige nok, så syntes jeg kanskje du bør få hjelp til å se at de er viktige, og du er viktig.

 

Nå forstår jeg jo at din mor er psykisk syk, men dette er absolutt noe man Ikke sier til ungene sine. Det at man konstanterer at man vil dø, gjør at barn går med en frykt over dette og dermed mye uro. Barn som vokser opp med foreldre de føler et ansvar ovenfor, og må trøste vil bruke all energien sin på nettopp dette fremfor å utforske seg selv.

 

Det er urettferdig å sette dem (deg) i en posisjon hvor de muligens kan føle seg som en belastning eller eneste årsak til at moren vil leve. Jeg syntes det er trist at hun har sagt den type ting til dere, det er ikke rettferdig.

 

 

 

Det er vanlig å få en følelseskonflikt når man vokser opp med personer som er psykisk syke. På den ene siden er du glad i din mor, og vil henne vel, og skjønner at hun er psykisk syk, men på den andre siden så sier hun og gjør ting som virkelig ikke er rett ovenfor dere.

Dette raseriet vil dermed være helt naturlig - og absolutt ikke noe du bør ha dårlig samvittighet for.

 

Jeg syntes du høres ut som en utrolig reflektert og bra person:) Hvis du fremdeles undertrykker følelser, eller andre ting pga din oppvekst. Så er det alltids en mulighet å ta kontakt med en psykolog for å få sortert opp i ting. Man skal ikke gå rundt og føle at ens egne problemer ikke er viktige nok, eller at man ikke kan gjøre ting for sin egen del uten å være egoistisk. Det er viktig å være glad i seg selv, og ikke noe man skal undertrykke eller ha dårlig samvittighet for.

 

Lykke til:)

Takk.

 

Da jeg gikk til psykolog i noen måneder, følte jeg under hver time at noen andre kunne hatt mer utbytte av dette, og at jeg kastet bort psykologen sin tid. At mine problemer var ikke alvorlige. Og jeg kjente på den vonde følelsen at mamma sa mens jeg gikk til psykolog at hun syntes de som gikk til psykolog lærte å bli mer egoistiske.

 

Men takk for din omtanke og tro på meg. Jeg har god selvtillitt på mange områder, tror ingen kunne kjent igjen dette om meg. Utad er jeg selvsikker, sprudlende glad, omtrent alltid blid og fornøyd, elsker å være sosial, og oppleve ting med andre mennesker. Elsker jobben min og stortrives med venner og kollegaer.

 

Noen ganger tenker jeg at jeg er så glad i jobben min og det å være med andre mennesker, fordi det er så mye lettere å være glad og gjøre andre glad ute enn med familien. Mange ganger klarer jeg ikke å gjøre mamma annet enn trist. Bor jo ikke med dem, men har ganske hypppig kontakt.

[Berit]

.... Du må skape noe som beskytter deg fra den makten hun har og den skade hun kan volde deg. For hun kan gjøre skade, selv om hun er aldri så velmenende, selv om det ville gjort henne vondt å høre det. Lykke til.

Anonymous poster hash: 4470b...1aa

Anonymous poster hash: 4470b...1aa

Beskytte meg, hm? Jeg får hvertfall en god følelse når mamma er glad, og hvis jeg gjør henne glad. Det er igrunnen sjelden jeg klarer å gjøre henne glad, for det er hun som vil være den som gjør andre glad og takknemlig. Men jo, hun blir glad hvis jeg viser takknemlighet, ikke hvis jeg gjør noe for henne. 

 

Synes det jeg skriver må høres veldig rart ut for dere som leser. For det er vel bare godt å ha en mamma som vil være så fysisk snill? Og på mange måter har det vært godt og gitt trygghet. Det er vel takket være derfor også at jeg er blitt såpass trygg på meg selv, utadvendt og tar lett initiativ. Er ikke redd for å bli såret, tror jeg. Det har jeg aldri vært da jeg var veldig ung heller. Husker mine venninner og også nå, var mye mer usikker ute blandt folk enn det jeg noen gang har vært. Opplevde igrunnen lite spenning, fordi jeg aldri så på noe som spennende. Det var da jeg var ung. Jeg moret meg for det. Men var fornøyd med det som var, og oppsøkte aldri noe videre.

 

I dag er jeg mye mer glad og tilfreds. Er tilfreds med lite, og ser gleden i det meste. Opplever mye glede med mamma også, men mye er også sårt. 

[Berit]

"Hun er psykisk syk. Derfor må jeg forstå." Hva betyr det..? Siden hun er psykisk syk er hun unnskyldt for å ikke ha forståelse for andre, og andre skal ikke gjøre noe annet enn å ha forståelse for henne?

Er du fullstendig hjernevasket?

Og hun hørtes svært manipulerende ut. Men manipulerende mennesker pleier ikke å innrømme hvordan de er, de fortsetter heller leken og sier at det alltid er godt ment, uavhengig av hva det egentlig var. Det er sånn manipulerende mennesker holder på. Og hva vet du egentlig, om hva som er bevisst og ikke for henne?

Tar du absolutt alt hun sier for god fisk, selv når du vet godt hvordan henne er?

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

Ja, man må forstå mennesker velmenende adferd. Hun hadde et ordtak som var noenlunde: "Den som handler i kjærlighet, har rett, selv om han/hun ikke alltid får rett".   

 

Hm, husker at mamma sa en gang at venninnen hennes sa at det ordtaket ikke stemte. Jeg tror venninnen mente at det ikke stemmer, fordi man skal ikke alltid handle av kjærlighet hvis motparten ikke vil. Altså at man heller skal lytte til hva den/de andre vil enn å handle, gjøre noe man selv mener er kjærlighet. Jeg er enig. 

 

Jeg forstår det du sier om å være manipulerende. Men er man manipulerende når man ikke mener å være det?

 

Jeg tar ikke alt hun sier for "god fisk", langt ifra. Men må innrømme at hennes ord veier mer og sårer mer enn om noen andre hadde sagt det. Blir ikke såret av andre og har aldri hatt den uroen/redselen for at andre skal såre. Det tåler jeg om så. Jeg tror jeg vet at "teorien" sier at ingen sårer meg hvis jeg ikke selv velger å la meg bli såret. Men med mamma er det helt annerledes.

[AnonymBruker]

Moren din høres ekstremt egoistisk, selvopptatt og slem ut. Stakkars deg! (Jeg mener det). Hun er ingen snill mor for deg.

Å glede moren din bør ikke være det du er opptatt av i livet ditt. Å ha et bra liv selv bør være målet. Og det der høres ut som en mor du bør kutte alvorlig ned på kontakten til. En god mor er ikke en som setter deg i konstant og evifg takknemlighetsgjeld.

Du må leve ditt eget liv, og din mor er alvorlig psyk, og har ikke søkt hjelp for å bli bedre. Hun hjelper ikke deg, hun er en stor belastning. Flytt langt unna, er mitt råd. Og ring henne en gang i uka.

Det er ikke slemt, det er vanlig.

Anonymous poster hash: 3bc69...a72

[AnonymBruker]

Hun er psykisk syk. Derfor må jeg forstå. Men noen ganger er det så tungt og alltid forstå. Det er viktig å forstå. Hun mener ikke å manipulere, hun gjør det ikke bevisst, hun vil bare formidle godhet. Når et menneske ikke evner å tenke på det annet enn i god mening, så må man ta det i god mening. Vise forståelse.

 

Hun var uheldig med en psykiater hun gikk til en gang. Mamma ville være snill, gi psykiateren gaver og sjenerøse tilbud. Han tok imot, og endte med å bli vår gjest den gangen. Han sluttet som psykiater ikke lenge etter.

 

Ellers utenom denne ene gangen da hun var veldig psykisk syk, har hun ikke villet gå til noen slags terapeuter. For det gjør menneskene bare egoistisk. Det sa hun til meg da jeg selv for noen år siden gikk til en psykiater en liten periode.

 

 

 

 

Det har gått så lang tid med mange følelser, likevel merker jeg nå at jeg gråter når dere sier det dere sier.

 

Føler så ofte dårlig samvittighet, og føler det strider med at jeg noen ganger er egoistisk likevel.

 

 

 

Ja, det er riktig det du sier. Men hun gjør det ikke bevisst. Hun er ikke klar over at det hun sier kan såre andre. Hun tror at hun lider mest, og hun har virkelig hatt sine ting i oppveksten som har vært tunge ting. Det har heldigvis vi barna fått slippe, sier hun.

Nå sammenligner jeg ikke ofte situasjoner, men nå skal jeg gjøre det for å få frem et poeng. Ser hun resten av verden? Ser hun folk i Afrika, barn som dør av sult og blir voldtatt? Er hun blottet for dette eller synes hun dette er fælt og at hun selv har det ganske bra tatt i betraktning? Eller har hun det selv verst uansett? Jeg gjør ikke ting og tang for folk hele tiden men kan gråte meg i søvn av de stakkars menneskene rundt om i verden.

Anonymous poster hash: 8ebe0...b4b

[AnonymBruker]

Ja, man må forstå mennesker velmenende adferd. Hun hadde et ordtak som var noenlunde: "Den som handler i kjærlighet, har rett, selv om han/hun ikke alltid får rett".   

 

Hm, husker at mamma sa en gang at venninnen hennes sa at det ordtaket ikke stemte. Jeg tror venninnen mente at det ikke stemmer, fordi man skal ikke alltid handle av kjærlighet hvis motparten ikke vil. Altså at man heller skal lytte til hva den/de andre vil enn å handle, gjøre noe man selv mener er kjærlighet. Jeg er enig. 

 

Jeg forstår det du sier om å være manipulerende. Men er man manipulerende når man ikke mener å være det?

 

Jeg tar ikke alt hun sier for "god fisk", langt ifra. Men må innrømme at hennes ord veier mer og sårer mer enn om noen andre hadde sagt det. Blir ikke såret av andre og har aldri hatt den uroen/redselen for at andre skal såre. Det tåler jeg om så. Jeg tror jeg vet at "teorien" sier at ingen sårer meg hvis jeg ikke selv velger å la meg bli såret. Men med mamma er det helt annerledes.

Ganske mange merkelig ordtak hun blindt følger, og forventer at alle rundt skal gjøre det samme? Er hun veldig konservativ og gammeldags?

Og ja, selvsagt er hun manipulerende. Er et menneske psykisk syk da, hvis de ikke mener å være det? Her inne er det en strofe som går igjen, "Man ér ikke diagnosen sin", men selvsagt er man det når den personen ikke forstår når ting går over i det sykelige, når det gjelder egne forventninger og mangel på forståelse for andre. Da ér sykdommen integrert i personligheten, og det betyr ikke noe som helst hva de selv mener med det, så lenge det er sånn de oppfører seg likevel. Når de påstår noe slikt så viser det bare hvor lite reflektert de er og hvor lite de forstår av sykdommen/oppførselen sin.

Og du, har du noensinne hatt en eneste original og rasjonell tanke i hele ditt liv? Klarer du å tenke selv eller må noen fortelle deg hva du bør mene, og hva som er rasjonelt og ikke? Og har din mor vært likedan og lever kun etter hva andre har fortalt henne?

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

[Berit]

 

Moren din høres ekstremt egoistisk, selvopptatt og slem ut. Stakkars deg! (Jeg mener det). Hun er ingen snill mor for deg.

 

Anonymous poster hash: 3bc69...a72

 

Virkelig? På en måte noen ganger, ja, tenker jeg. På mange måter har hun vært og er en god mor. 

 

Men klarer ikke å si det eller skrive på kort at hun er en god mor eller at jeg er glad i henne. Men jeg har mange vennlige ord, klarer bare ikke være så åpenhjertet med ord som for noen faller lett.

 

Det er galt å si at hun er ingen god mor for meg. Hun har gitt meg mye trygghet.

 

 

 

 

Å glede moren din bør ikke være det du er opptatt av i livet ditt. Å ha et bra liv selv bør være målet. Og det der høres ut som en mor du bør kutte alvorlig ned på kontakten til. En god mor er ikke en som setter deg i konstant og evifg takknemlighetsgjeld.

Du må leve ditt eget liv, og din mor er alvorlig psyk, og har ikke søkt hjelp for å bli bedre. Hun hjelper ikke deg, hun er en stor belastning. Flytt langt unna, er mitt råd. Og ring henne en gang i uka.

Det er ikke slemt, det er vanlig.

Anonymous poster hash: 3bc69...a72

 

 

Noen ganger har jeg tenkt på å flytte langt vekk. Har også gjort det, bodd noen år i utlandet. Trivdes godt der, men savnet venner og alt jeg hadde i Norge.

 

Tenker nå at mine foreldre begynner å bli gamle. Tiden går så fort. Men du har gjerne rett?

[Berit]

Nå sammenligner jeg ikke ofte situasjoner, men nå skal jeg gjøre det for å få frem et poeng. Ser hun resten av verden? Ser hun folk i Afrika, barn som dør av sult og blir voldtatt? Er hun blottet for dette eller synes hun dette er fælt og at hun selv har det ganske bra tatt i betraktning? Eller har hun det selv verst uansett? Jeg gjør ikke ting og tang for folk hele tiden men kan gråte meg i søvn av de stakkars menneskene rundt om i verden.

Anonymous poster hash: 8ebe0...b4b

Nei, hun er ikke blottet for det som skjer i resten av verden. Jeg blir stadig påminnet det hvis jeg kommer med noe vansker.  Hun ser veldig godt fysiske problemer, og synes at hun selv og vi som er friske, har hjem, har mat og drikke, ikke er i krig, har det veldig godt og har ingenting å klage over. 

 

Det var ikke korrekt å si at hun mener hun har det verst i forhold til hele verden. Men verst i forhold til oss som er friske og som har god fysisk helse og har det materiellt sett bra.

 

Hun vil gjerne hjelpe til der hun kan. Hun synes det er godt å hjelpe andre. Hun er flink. Hun setter andre fremfor seg selv. Så det stemmer på en måte ikke at hun sier så mye "rart" til oss som ikke gavner oss noe, men ser det ikke selv at det hun sier kan såre.

[Berit]

Ganske mange merkelig ordtak hun blindt følger, og forventer at alle rundt skal gjøre det samme? Er hun veldig konservativ og gammeldags?

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

Ja, hun er veldig konservativ og gammeldags. På mange måter er hun underdanig og nedverdiger seg selv. Hun mener at bibelen har rett i at det er mannen som er og skal være overhodet.

 

 

Og ja, selvsagt er hun manipulerende. Er et menneske psykisk syk da, hvis de ikke mener å være det? Her inne er det en strofe som går igjen, "Man ér ikke diagnosen sin", men selvsagt er man det når den personen ikke forstår når ting går over i det sykelige, når det gjelder egne forventninger og mangel på forståelse for andre. Da ér sykdommen integrert i personligheten, og det betyr ikke noe som helst hva de selv mener med det, så lenge det er sånn de oppfører seg likevel. Når de påstår noe slikt så viser det bare hvor lite reflektert de er og hvor lite de forstår av sykdommen/oppførselen sin.

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

 

Ja, et psykisk syk menneske mener ikke å være det.  Ja, man er diagnosen sin og forstår ikke...... 

 

Klart det betyr noe hva de selv mener med det. En oppførsel kan forståes og tolkes på flere måter. Det er flere måter å "se" verden på.

 

Ja, de kan noen ganger vise hvor lite reflektert de er og hvor lite de forstår av sykdommen/oppførselen sin. Det oppleves mye verre at en bevisst psykisk frisk person sier slemme ting til deg, enn en psykisk syk pasient som ikke vet bedre.

 

 

Og du, har du noensinne hatt en eneste original og rasjonell tanke i hele ditt liv? Klarer du å tenke selv eller må noen fortelle deg hva du bør mene, og hva som er rasjonelt og ikke? Og har din mor vært likedan og lever kun etter hva andre har fortalt henne?

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

 

Ja, jeg har mange egne meninger og har ingen problemer med å stå for det jeg mener. Men jeg godtar nok for mye og har problemer med å si nei hvis noen ber meg om noe.

 

Mamma har og sine meninger og mange synspunkter hun lever etter. Fra hun var liten har hun måttet godta mye og gjort som andre har sagt.  På mange måter vil hun ikke høre eller ta imot råd fra andre. Hun vet på en måte best, tror hun.  Det er ytterst sjelden at hun spør meg eller andre i familien om noe for at hun vil vise at hun har tillit til oss. Hun vet best av oss, egentlig best av "alle". 

Dette var sårt og ofte vondt å vokse opp med. Men nå forstår jeg at det er hennes sykdom/væremåte/kompleks/traumatisk miljøpåvirkning fra tidligere der hun ble sett på som mindreverdig.

 

Det er vondt enda noen ganger, men jeg har min familie og venner som jeg føler stor glede med. Både kunne bidra og ta imot

Endret 16. juni 2015 av Berit

[AnonymBruker]

Ja, hun er veldig konservativ og gammeldags. På mange måter er hun underdanig og nedverdiger seg selv. Hun mener at bibelen har rett i at det er mannen som er og skal være overhodet.

 

 

 

Ja, et psykisk syk menneske mener ikke å være det.  Ja, man er diagnosen sin og forstår ikke...... 

 

Klart det betyr noe hva de selv mener med det. En oppførsel kan forståes og tolkes på flere måter. Det er flere måter å "se" verden på.

 

Ja, de kan noen ganger vise hvor lite reflektert de er og hvor lite de forstår av sykdommen/oppførselen sin. Det oppleves mye verre at en bevisst psykisk frisk person sier slemme ting til deg, enn en psykisk syk pasient som ikke vet bedre.

 

 

 

Ja, jeg har mange egne meninger og har ingen problemer med å stå for det jeg mener. Men jeg godtar nok for mye og har problemer med å si nei hvis noen ber meg om noe.

 

Mamma har og sine meninger og mange synspunkter hun lever etter. Fra hun var liten har hun måttet godta mye og gjort som andre har sagt.  På mange måter vil hun ikke høre eller ta imot råd fra andre. Hun vet på en måte best, tror hun.  Det er ytterst sjelden at hun spør meg eller andre i familien om noe for at hun vil vise at hun har tillit til oss. Hun vet best av oss, egentlig best av "alle". 

Dette var sårt og ofte vondt å vokse opp med. Men nå forstår jeg at det er hennes sykdom/væremåte/kompleks/traumatisk miljøpåvirkning fra tidligere der hun ble sett på som mindreverdig.

 

Det er vondt enda noen ganger, men jeg har min familie og venner som jeg føler stor glede med. Både kunne bidra og ta imot

 

Kristendom har aldri hatt noe bra kvinnesyn. Vikingene derimot, som holdt til i disse trakter hadde et mye bedre kvinnesyn, før kristendommen kom og siviliserte menneskene.

 

Og jeg lurte på om et psykisk syk menneske fortsatt er syk, om de ikke mener å være det?

Det er selvsagt mange måter å "se" på verden på, men det virker som du overser mye av den. For det er selvsagt ikke forskjell om en psykisk syk person eller en frisk person sier slemme ting, det blir akkurat det samme for mottakeren. Og holder det på lenge nok så blir skaden akkurat den samme.

Selv om den som var psykisk syk ikke hadde de samme intensjonene. For hva gjør den psykiske syke når den holder på? Søker vedkommende hjelp fordi en innser at det er noe galt? Eller går en rundt og tror en vet bedre enn alle andre, også når det gjelder sin egen psykiske helse? For hvis det ikke blir ansett som et problem, så blir intensjonen akkurat den samme da. Ikke direkte på samme måte, men med samme bevissthet om konsekvensene og det oppleves på akkurat den samme måten for den som sitter og tar i mot.

 

Det er helt klart mulig å se verden på mange måter, men det er ikke bra når enkelte måter blir sett bort i fra, når de vet at de eksisterer. Å ignorere noen faktum og perspektiv og videre bare ta en dag om gangen og håpe på at det en dag ordner seg av seg selv.

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

[Berit]

 

 

Og jeg lurte på om et psykisk syk menneske fortsatt er syk, om de ikke mener å være det?

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

 

Du lurte på om et psykisk syk menneske fortsatt er syk, selv om (om) de ikke mener det? Jeg vet ikke om jeg forstår deg rett, for fortsatt tolker jeg det som at jeg da vil svare: "ja, at mange psykisk syke vet ikke om/mener ikke at deres adferd er så syk/asosial/hvilke konsekvenser det kan ha. De er fortsatt syke selv om de ikke helt vet det. 

 

Noen er nok mer bevisst om det enn andre. Noen kan også styre (kontrollere) sin adferd mer enn andre. Og noen kan ikke selv om de vet eller mener handlingens konsekvens. Men jo, mange er psykisk syke, og mener ikke/vet ikke alvorheten/hvor sterkt deres adferd kommer til uttrykk.

 

 

 

 

Det er selvsagt mange måter å "se" på verden på, men det virker som du overser mye av den. For det er selvsagt ikke forskjell om en psykisk syk person eller en frisk person sier slemme ting, det blir akkurat det samme for mottakeren. Og holder det på lenge nok så blir skaden akkurat den samme.

 

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

 

 

Jeg prøver i hvertfall å være åpen til å forstå at det er mange måter å se verden på. 

 

Jo, det er forskjell på om en psykisk syk person eller frisk person sier slemme ting. Mottakeren lar seg nødvendigvis ikke bli så lett såret av slemme ord fra en psykisk syk person enn enn frisk flink person. Men det kommer selvfølgelig an på. 

 

Se får deg at en psykisk syk person kaller deg idiot. Og en frisk person som du beundrer kaller deg idiot. Det kan være at den psykisk syke personen ikke vet engang hva hun/han sier, og kanskje glemt det igjen, eller legger ingenting i det. Kanskje personen går rundt og kaller alle og enhver for idioter. Somoftest lar ikke mottakeren ta seg så nær av eller blir så såret over at denne personen kaller deg idiot. En annen ting er at du kanskje ikke vil ha så mye med denne personen å gjøre. Andre igjen, vil kanskje ha forståelse for sykdommen og godta personen mer som han/hun er. 

 

Og som du sier; holder de på for lenge, kan skaden bli like stor.

Viktig å omgåes også positive mennesker og omgi oss med glede.

 

 

 

Selv om den som var psykisk syk ikke hadde de samme intensjonene. For hva gjør den psykiske syke når den holder på? Søker vedkommende hjelp fordi en innser at det er noe galt? Eller går en rundt og tror en vet bedre enn alle andre, også når det gjelder sin egen psykiske helse? For hvis det ikke blir ansett som et problem, så blir intensjonen akkurat den samme da. Ikke direkte på samme måte, men med samme bevissthet om konsekvensene og det oppleves på akkurat den samme måten for den som sitter og tar i mot.

 

Det er helt klart mulig å se verden på mange måter, men det er ikke bra når enkelte måter blir sett bort i fra, når de vet at de eksisterer. Å ignorere noen faktum og perspektiv og videre bare ta en dag om gangen og håpe på at det en dag ordner seg av seg selv.

Anonymous poster hash: 87ea1...75c

 

 

Noen innser ikke at de trenger hjelp, og tror de vet bedre enn andre. Selv om sannheten er at de trenger hjelp. Noen innser at de trenger hjelp, og det er jo da kjempe fint. Mye vanskeligere å forholde seg til de som ikke innser at de er syk, det har du rett i. Intensjonen for hvordan vi mennesker uttrykker oss kan være veldig forskjellig og oppfattes forskjellig. Nei, det er ikke alle som er bevisst på hvordan deres handlinger kommer til uttrykk og oppleves av andre. Verken hos syke eller friske mennesker. Derfor veldig lett for at missforståelser oppståes.

 

Enig, er ikke bra når enkelte måter blir sett bort ifra. Man kan ikke ta det som en selvfølge at ting ordner seg av seg selv, nei. Men prøve å være åpen og sette seg inn i andre mennesker. Det kan være veldig interessant og spennende.

Endret 17. juni 2015 av Berit

[AnonymBruker]

Du lurte på om et psykisk syk menneske fortsatt er syk, selv om (om) de ikke mener det? Jeg vet ikke om jeg forstår deg rett, for fortsatt tolker jeg det som at jeg da vil svare: "ja, at mange psykisk syke vet ikke om/mener ikke at deres adferd er så syk/asosial/hvilke konsekvenser det kan ha. De er fortsatt syke selv om de ikke helt vet det. 

 

Noen er nok mer bevisst om det enn andre. Noen kan også styre (kontrollere) sin adferd mer enn andre. Og noen kan ikke selv om de vet eller mener handlingens konsekvens. Men jo, mange er psykisk syke, og mener ikke/vet ikke alvorheten/hvor sterkt deres adferd kommer til uttrykk.

 

 

 

Jeg prøver i hvertfall å være åpen til å forstå at det er mange måter å se verden på. 

 

Jo, det er forskjell på om en psykisk syk person eller frisk person sier slemme ting. Mottakeren lar seg nødvendigvis ikke bli så lett såret av slemme ord fra en psykisk syk person enn enn frisk flink person. Men det kommer selvfølgelig an på. 

 

Se får deg at en psykisk syk person kaller deg idiot. Og en frisk person som du beundrer kaller deg idiot. Det kan være at den psykisk syke personen ikke vet engang hva hun/han sier, og kanskje glemt det igjen, eller legger ingenting i det. Kanskje personen går rundt og kaller alle og enhver for idioter. Somoftest lar ikke mottakeren ta seg så nær av eller blir så såret over at denne personen kaller deg idiot. En annen ting er at du kanskje ikke vil ha så mye med denne personen å gjøre. Andre igjen, vil kanskje ha forståelse for sykdommen og godta personen mer som han/hun er. 

 

Og som du sier; holder de på for lenge, kan skaden bli like stor.

Viktig å omgåes også positive mennesker og omgi oss med glede.

 

 

 

Noen innser ikke at de trenger hjelp, og tror de vet bedre enn andre. Selv om sannheten er at de trenger hjelp. Noen innser at de trenger hjelp, og det er jo da kjempe fint. Mye vanskeligere å forholde seg til de som ikke innser at de er syk, det har du rett i. Intensjonen for hvordan vi mennesker uttrykker oss kan være veldig forskjellig og oppfattes forskjellig. Nei, det er ikke alle som er bevisst på hvordan deres handlinger kommer til uttrykk og oppleves av andre. Verken hos syke eller friske mennesker. Derfor veldig lett for at missforståelser oppståes.

 

Enig, er ikke bra når enkelte måter blir sett bort ifra. Man kan ikke ta det som en selvfølge at ting ordner seg av seg selv, nei. Men prøve å være åpen og sette seg inn i andre mennesker. Det kan være veldig interessant og spennende.

 

Ja, du forsto det greit nok. Og du har svart på ditt eget spørsmål og da synes jeg. Er en person manipulerende, selv om de ikke mener å være det?

 

Og det finnes ikke riktig en plass at en psykisk syk person kan slenge så mye dritt dem vil, siden mottakeren ikke vil ta seg like nær av det som en frisk person hadde sagt det. Og jeg begynner å bli ganske lei av at du prøver å gi psykisk syke fripass til å holde på akkurat som dem vil, siden de er syk og kanskje ikke vet bedre. Enda bedre, når de syke mener de er frisk og som et helt normalt menneske. " Ingenting å bekymre seg over "

 

Personlig har jeg faktisk langt mindre tolerant for hva jeg aksepterer når det gjelder psykisk syke mennesker. For slike trenger faktisk å få høre når det ikke er akseptabelt lengre, mens andre friske mennesker har en tendens til å finne ut av slikt selv.

 

Og jeg kommer ALDRI til å synes at det vil være interessant og spennende å ha så mye med psykisk syke mennesker å gjøre. Hadde jeg syntes det, hadde jeg blitt en hjelpepleier eller en støttekontakt. Og det er en grunn for at dette er heltidsjobber og ikke noe noen bør ta på seg for venner, bekjente eller familiemedlemmer.

 

Virker ikke som du tenker på samme måte, ut i fra hvordan du prøver å unnskylde oppførselen til syke mennesker. Siden de ikke vet bedre liksom, så skal de få holde på som de vil? Feil. Det er bare ikke sånn det fungerer. Men siden det er slik du gjerne skulle ønske det var, så lurer jeg på, har du også en psykisk lidelse?

 

Og skjønner du ikke hvorfor dette er en heltidsjobb og ikke noe noen som helst man bør ta på seg på fritiden sin?

Anonymous poster hash: 87ea1...75c