Blir jeg nødt til "å spille en annen personlighet" for å få meg en kjæreste? Har mistet litt lysten på damer pga dette....

[AnonymBruker]

Hei,

 

Jeg er en gutt som er veldig lite sosial og har ingen venner som jeg går sammen med. Jeg kjenner mange folk fra barndommen, militæret, studiet og jobb, men jeg går ikke sammen med noen av dem. Jeg har kontakt med noen barndomskamerater via telefon/sms/snapchat, men de bor i andre byer enn meg. Når jeg ikke er på jobb så pleier jeg å trene med vekter, løpe, shoppe litt ting, og slappe av hjemme.

 

Kan jeg fortelle ei jente jeg er på date med at jeg lever slik? Jeg føler jeg må "spille en annen personlighet" for å maskere mitt litt usosiale liv.

 

Jeg har vært på noen dater, men da har jeg bla. sagt til jentene at jeg er normalt sosial. De fleste jentene har vært interessert i å fortsette å date, men jeg har droppet det pga. jeg ikke orker å spille en annen personlighet som vil bli avslørt over tid.

Anonymous poster hash: b2c05...80e

[AnonymBruker]

Virker jo som om du har helt sunne og normale interesser for min del?

Er det sånn at du ikke har lyst til å være med andre folk eller? Og hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 1ee57...1da

[AnonymBruker]

Du kan si at du er selvstendig og trives godt i eget selskap, og at du nå for tiden prioriterer å trene og resten av tiden koser du deg med å slappe av hjemme med film og andre ting.

 

Dersom de spør om du ikke er mer sosial så kan du si "Det er en tid for alt, blir sikkert mer sosial etterhvert" Og så smiler du og spør henne om noe annet.

 

Jeg hadde ikke blitt skremt hvertfall. Jeg er sånn som deg, trives best i eget selskap.

Anonymous poster hash: 0988d...bea

[AnonymBruker]

 

Du kan si at du er selvstendig og trives godt i eget selskap, og at du nå for tiden prioriterer å trene og resten av tiden koser du deg med å slappe av hjemme med film og andre ting.

 

Dersom de spør om du ikke er mer sosial så kan du si "Det er en tid for alt, blir sikkert mer sosial etterhvert" Og så smiler du og spør henne om noe annet.

 

Jeg hadde ikke blitt skremt hvertfall. Jeg er sånn som deg, trives best i eget selskap.

Anonymous poster hash: 0988d...bea

 

 

Eller dropp den. Men resten kan du si. Eller at du er sosial på jobben og det holder for deg. Du kan også nevne at du har kontakt med folk på telefon osv. men at i hverdagene syns du det er nok med jobb og trening.

 

Det viktigste er jo hvordan du er som kjæreste.

Anonymous poster hash: 0988d...bea

[AnonymBruker]

Virker jo som om du har helt sunne og normale interesser for min del?

Er det sånn at du ikke har lyst til å være med andre folk eller? Og hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 1ee57...1da

 

Interessene mine er nok helt normale ja, men jeg har ingen venner som jeg går sammen med på fritiden min. Det gjør meg ikke noe å være sammen med andre folk, men det er ikke noe som jeg oppsøker selv. Jeg er 26 år nå.

Anonymous poster hash: 55dd5...534

[AnonymBruker]

 

Eller dropp den. Men resten kan du si. Eller at du er sosial på jobben og det holder for deg. Du kan også nevne at du har kontakt med folk på telefon osv. men at i hverdagene syns du det er nok med jobb og trening.

 

Det viktigste er jo hvordan du er som kjæreste.

Anonymous poster hash: 0988d...bea

 

 

Det var egentlig et relativt oppløftende innlegg du skrev der. Det er ei slik jente jeg ønsker å treffe, ei som fokuserer på hva jeg kan gi som en kjæreste og ikke hvor mange venner jeg har.

Anonymous poster hash: 55dd5...534

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sånn super sosial på fritiden min. Har ikke et så vanvittig stort behov for det. jeg gjør mest som deg.  Jeg er med folk iblandt  men ikke på samme skala som mange jeg kjenner.  Jeg foretrekker enn mann som er ca like asosial som jeg. vis jeg er med en mann som må være rundt folk hele tiden blir det grusomt slitsomt. 

Anonymous poster hash: 76c03...dc4

[AnonymBruker]

 

Jeg er ikke sånn super sosial på fritiden min. Har ikke et så vanvittig stort behov for det. jeg gjør mest som deg.  Jeg er med folk iblandt  men ikke på samme skala som mange jeg kjenner.  Jeg foretrekker enn mann som er ca like asosial som jeg. vis jeg er med en mann som må være rundt folk hele tiden blir det grusomt slitsomt. 

Anonymous poster hash: 76c03...dc4

 

 

Det er hyggelig å høre og jeg setter pris på innleggene deres. 

Anonymous poster hash: 55dd5...534

[AnonymBruker]

Jeg er litt sånn selv, bare jeg er jente. Jeg har anstrengt meg litt for å endre på det, fordi jeg vet det er et minus på partnermarkedet om man ikke har noe sosialt liv. Jeg passer på å møte gamle venner innimellom, også har jeg skaffet meg en del nye venner nå i voksen alder. Dessuten er jeg mye med søsteren min, vi er jevngamle og bestevenner.

 

Jeg er introvert, og egentlig holder det å omgås folk 8 timer daglig på jobb. Men jeg prøver ca en kveld ila uken å treffe venner. Det føles ofte som et tiltak der og da, men jeg vet det er viktig for en potensiell partner at jeg har et sosialt liv utenom han + at det er sunt for min mentale helse. Det krever noe av meg, men jeg gjør det likevel.

 

Hadde jeg datet en som ikke traff venner noenting, hadde jeg nok blitt litt skeptisk. Mye fordi jeg er litt samme typen selv, og trenger en som er mer sosial enn meg, slik at vi ikke ender opp på sofaen hver kveld resten av livet. Jeg ser også på dem som ikke gidder pleie vennskap som litt late og korttenkte. En dag får du kanskje bruk for dem...

Men jeg vil heller ikke date sånne supersosiale, Det har jeg prøvd og det er slitsomt! Jeg føler meg alltid utilstrekkelig fordi jeg ikke har så stor omgangskrets eller blir invitert med på mye spennende. Dessuten føler jeg at han ser litt ned på meg. Og det er ikke gøy å "konkurrere" med alt slags kompiser og venninner hele tiden, samt gjerne en haug med jobbfester/møter osv osv. 

 

Gi meg en god mellomting;)

Anonymous poster hash: 7e49d...5fa

[AnonymBruker]

 

Det var egentlig et relativt oppløftende innlegg du skrev der. Det er ei slik jente jeg ønsker å treffe, ei som fokuserer på hva jeg kan gi som en kjæreste og ikke hvor mange venner jeg har.

Anonymous poster hash: 55dd5...534

 

 

Jeg er interessert i en som er litt slik som du beskriver deg selv. Han trives best i eget selskap, er sjeldent sosial utenom jobb, og har hobbyer som er typiske alene-aktiviteter. Det jeg liker best ved ham? At han ikke later som om han er noe annet enn det han er! Har er helt ærlig, veldig seg selv og prøver ikke å dekke over noe, og dette er helt vilt tiltrekkende! Jeg har aldri møtt noen som ham før.

 

Jeg tenker at det er veldig viktig å tørre å være seg selv, slik at man vet at personen man dater er interessert i den man faktisk er, ikke den man prøver å være.

Anonymous poster hash: c618a...fc7

[AnonymBruker]

 

Jeg er litt sånn selv, bare jeg er jente. Jeg har anstrengt meg litt for å endre på det, fordi jeg vet det er et minus på partnermarkedet om man ikke har noe sosialt liv. Jeg passer på å møte gamle venner innimellom, også har jeg skaffet meg en del nye venner nå i voksen alder. Dessuten er jeg mye med søsteren min, vi er jevngamle og bestevenner.

 

Jeg er introvert, og egentlig holder det å omgås folk 8 timer daglig på jobb. Men jeg prøver ca en kveld ila uken å treffe venner. Det føles ofte som et tiltak der og da, men jeg vet det er viktig for en potensiell partner at jeg har et sosialt liv utenom han + at det er sunt for min mentale helse. Det krever noe av meg, men jeg gjør det likevel.

 

Hadde jeg datet en som ikke traff venner noenting, hadde jeg nok blitt litt skeptisk. Mye fordi jeg er litt samme typen selv, og trenger en som er mer sosial enn meg, slik at vi ikke ender opp på sofaen hver kveld resten av livet. Jeg ser også på dem som ikke gidder pleie vennskap som litt late og korttenkte. En dag får du kanskje bruk for dem...

Men jeg vil heller ikke date sånne supersosiale, Det har jeg prøvd og det er slitsomt! Jeg føler meg alltid utilstrekkelig fordi jeg ikke har så stor omgangskrets eller blir invitert med på mye spennende. Dessuten føler jeg at han ser litt ned på meg. Og det er ikke gøy å "konkurrere" med alt slags kompiser og venninner hele tiden, samt gjerne en haug med jobbfester/møter osv osv. 

 

Gi meg en god mellomting;)

Anonymous poster hash: 7e49d...5fa

 

 

Jeg skjønner at mitt lite sosiale liv vil skremme bort noen potensielle kandidater, men jeg satser på at mine andre positive egenskaper vil veie litt opp. Å få ei jente til å godta min ekte personlighet er den eneste varige måten jeg ser for meg å få meg en kjæreste.

Anonymous poster hash: 55dd5...534

[AnonymBruker]

 

Jeg er interessert i en som er litt slik som du beskriver deg selv. Han trives best i eget selskap, er sjeldent sosial utenom jobb, og har hobbyer som er typiske alene-aktiviteter. Det jeg liker best ved ham? At han ikke later som om han er noe annet enn det han er! Har er helt ærlig, veldig seg selv og prøver ikke å dekke over noe, og dette er helt vilt tiltrekkende! Jeg har aldri møtt noen som ham før.

 

Jeg tenker at det er veldig viktig å tørre å være seg selv, slik at man vet at personen man dater er interessert i den man faktisk er, ikke den man prøver å være.

Anonymous poster hash: c618a...fc7

 

 

Dette var et veldig fint innlegg.

Anonymous poster hash: 55dd5...534

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt flere kjærester som er slik som deg. Tenkte ikke over det engang

 

Hadde en samboer i 3 år som ikke hadde noen kompiser han hang med, siden han var fra et annet sted. Han var hjemme med meg eller på soverommet, syklet seg en tur ellers var han ute i naturen alene.

Han jobbet offshore, så han fikk nok av å ha folk rundt seg der.

Og han var veldig fin som kjæreste, han var alltid positiv og grei.

 

Og en annen kjæreste var også alltid hjemme med meg eller på trening. Eller vi var hver for oss, da var han heller ikke sosial.

 

Alle er forskjellige Jeg tenkte som sagt ikke over det engang.

Anonymous poster hash: 0988d...bea

[AnonymBruker]

 

Jeg har selv hatt flere kjærester som er slik som deg. Tenkte ikke over det engang

 

Hadde en samboer i 3 år som ikke hadde noen kompiser han hang med, siden han var fra et annet sted. Han var hjemme med meg eller på soverommet, syklet seg en tur ellers var han ute i naturen alene.

Han jobbet offshore, så han fikk nok av å ha folk rundt seg der.

Og han var veldig fin som kjæreste, han var alltid positiv og grei.

 

Og en annen kjæreste var også alltid hjemme med meg eller på trening. Eller vi var hver for oss, da var han heller ikke sosial.

 

Alle er forskjellige Jeg tenkte som sagt ikke over det engang.

Anonymous poster hash: 0988d...bea

 

 

Jeg må si at det er veldig mange oppløftende innlegg i denne tråden. Takk for nok et fint innlegg.

Anonymous poster hash: 55dd5...534

[AnonymBruker]

Det viktigste er hvordan du behandler henne og at du er fornøyd med livet ditt.

Drit i hva resten tenker, det er ditt liv og ditt valg

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 0988d...bea

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke noe galt i det du skriver her, og jeg synes ikke du trenger å maskere over det sosiale livet ditt. Du kan skrive at du trives godt i ditt eget selskap. Det ser jeg på som særlig positivt da jeg gjør det selv også. For min del er det også viktig å delta på litt sosiale begivenheter, og det tror jeg også gjelder for mange andre jenter også. Hva tenker du om det? Hvis så kan du også tilføye dette.  

 

Jeg skjønner godt hvorfor du føler du må maskere over det sosiale livet ditt. Ord som "utadvendt", "ekstrovert" og "sosial" er gjerne positivt ladde ord, mens "innadvendt", "sjenert", "introvert" etc. gjerne er litt mer negativt ladde. Hvorfor forstår ikke jeg. Det er ikke noe galt i å være noe av dette, og det er ikke alle som ønsker noen som lever svært sosiale liv og er på farten hele tiden. Det er nok litt deilig for flere å treffe på en som deg. 

Anonymous poster hash: 2d763...9ce

[Inwe]

Hadde ikke vært en dealbreaker for meg, så lenge du ikke mener at vi må være sammen hele tiden av den grunn. Jeg har ikke mange venner selv heller, og vet hvor vanskelig de er å skaffe i voksen alder.

[Gjest Mocchhaa]

Med mindre den du dater er veldig sosial selv,  og du gidder å bli med ut på ting nå og da, tviler jeg på at det blir ett problem. Jeg trives best i eget selvskap. 

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt som deg TS, og føler det er langt mellom jenter/damer som syns veldig introvert partner er ok. I tillegg har jeg inntrykket av at mange jenter som trives i eget selskap vil ha en mer utadvendt partner som kan "dra henne med ut på ting" (som en AB skrev over). *sukk*

Anonymous poster hash: 0368e...9a9

[AnonymBruker]

Jeg gifter meg med en som likner deg i beskrivelsen. Han er aldri med venner, eventuelt da de vi har felles.

Han trives i eget selskap og med meg, hvor han kan finne på å reise på hytte med fiskestanga si en helg.

Vær deg selv, jeg opplever hvertfall ikke noe savn eller mangler ved min forlovede.

Han fortalte i starten at han ikke har noen gode venner, og at han bruker tiden på sine hobbyer og familie.

Du har ingenting å skjule. Vil mer si at du da har mer tid til å tilbringe med ei jente du liker, hvor det sosiale kommer etterhvert om ønskelig.

Anonymous poster hash: e6a3c...7f1