Kjærlighet ved første blikk

[AnonymBruker]

Husker du første gang du møtte mannen/kjæresten? Var du hodestups forelsket med en gang? Kunne du se for deg dere to resten av livet?

Anonymous poster hash: 687c3...3ee

[AnonymBruker]

Husker når jeg måtte eksen. Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Men varbetatt fra første gang hun kom inn i livet mitt. Det tok bortimot 6 mnd fra vi møttes til følelsene var der for fullt og jeg satset.

sammen i 5 år, livet ut om det var opp til meg. Men det ble det ikke.

Anonymous poster hash: d1407...6f8

[AnonymBruker]

Husker når jeg måtte eksen. Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Men varbetatt fra første gang hun kom inn i livet mitt. Det tok bortimot 6 mnd fra vi møttes til følelsene var der for fullt og jeg satset.

sammen i 5 år, livet ut om det var opp til meg. Men det ble det ikke.

Anonymous poster hash: d1407...6f8

nei, ting blir vel sjelden akkurat slik vi hadde håpt... :/

Anonymous poster hash: 687c3...3ee

[AnonymBruker]

Da jeg møtte Den Store Kjærligheten, var jeg ganske ung. Jeg var 19, og han var bare 16½. Det passet derfor ikke med noe da, selv om vi begge likte hverandre umiddelbart.

De neste par-tre årene hilste vi og prates hver gang vi støtte på hverandre, og det var lange blikk.

 

Tre år senere var han blitt gammel nok til at jeg følte vi kunne date, og en date ble avtalt. Husker ikke når og hvordan det ble snakk om det, men date ble det. Vi gikk på kino, og etterpå kjørte vi rundt og satt i bilen og snakket i timesvis. Det ble ny date, også biltreff der vi tilbragte timesvis i bilen og snakket og kysset. Etter noen runder med dette, kom praten inn på forholdet oss i mellom, og vi var begge enige om at vi burde bli sammen. Jeg husker jeg sa så nonchalant; "Ja, hvorfor ikke!?"

 

Vi var først sammen i et års tid. Krangler førte til at jeg gjorde det slutt. Denne unge mannen var jeg sammen med mange ganger de neste 6 årene. Det var frem og tilbake og krangler og sjalusi. Hver gang vi var sammen, gjorde jeg det slutt etterhvert pga hans sykelige sjalusi. Siste gangen det ble slutt var i 1996. Jeg var på det tidspunktet ung og naiv og overbevist om at jeg ville få nye sjanser til å finne kjærligheten, og ville finne en annen, bedre mann som jeg ville føle det samme for senere. Kjærligheten, DEN Store Kjærligheten, finner man vel ikke bare èn gang? trodde jeg.

 

Der tok jeg feil. Jeg fant aldri Den Store Kjærligheten på nytt. Det var bare noe halvveis greier og jeg endte opp med å til og med gifte meg med en av de halvveis greiene, fordi jeg ikke orket å begi meg ut på singel-markedet på nytt. Jeg ville slå meg til ro!

 

Nå er det gått 18 år med en av disse halvveis-greiene og jeg skal skilles. Endelig. 18 år med en man ikke føler stort for.... men et barn gjorde at jeg bestemte meg for å bli i forholdet.

 

Dessverre har han som er Min Store Kjærlighet gått videre i livet, og selv om han ikke har noe forhold, er det klart at hans følelser for meg ikke er der lenger. Det er mine, innerst inne. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke prøvde å finne en måte og leve med sjalusien hans på....hvorfor ble jeg så sint hver gang istedet, og hvorfor gjorde jeg det slutt? Jeg var ung og selvsikker og trodde jeg visste svaret på det meste.

 

Jeg har aldri, hverken før eller siden, følt det samme for noen andre som jeg gjør for han.

 

 

Anonymous poster hash: cecf4...cc6

[AnonymBruker]

Begynte på høyskolen, hilste på mange forskjellige mennesker og der var hun. Lite visste jeg at det øyeblikket som varte i noen få sekunder skulle sette seg fast i hukommelsen min i flere år i ettertid.

 

Det ble aldri noe annet enn avstandsforelskelse og jeg visste ikke at forelskelsen skulle bli så hard å glemme, at den skulle sitte der så hardt som den har gjort. Følelsene har ligget der i underbevisstheten i 8 år og noen ganger kan jeg tenke tilbake til det der ene øyeblikket som var første gangen jeg så henne, når jeg hadde muligheten til å bli bedre kjent med henne...Hvis jeg hadde visste det jeg visste i dag hadde jeg prøvd mye hardere. Vi begge var i andre forhold på den tiden som ikke var evigvarende.

Anonymous poster hash: 6bed3...850

[Gjest Castielz]

Jeg kjente noe skjedde med meg når jeg så henne for første gang, men jeg hadde kjæreste på den tiden, uheldigvis.
Så det ble ikke meg og henne før nesten to år senere.

[AnonymBruker]

Ja jeg husker min store kjærlighet som det skulle være i går. 

Det er 7 år siden nå og jeg angrer som en hund på at jeg ikke gav han sjansen igjen.

Fant aldri den samme følelsen igjen og ble sammen med en som var alt for lik meg for jeg trodde det var det beste for meg.

Nå har jeg unge og er egentlig ikke forelsket i min mann.

Han sa han alltid kom til å elske meg men jeg tørr ikke å ta kontakt og jeg har barn og er sammen med barnefaren men utrolig ulykkelig.

Jaja sånn er livet og jeg skulle aldri gått fra han.

Anonymous poster hash: 43d9c...9ff

[AnonymBruker]

Dessverre aldri opplevd det, virker gøy å oppleve!!

Anonymous poster hash: ef504...6a9

[AnonymBruker]

Ja har opplevd det. 

Anonymous poster hash: 02326...2f3

[AnonymBruker]

Jeg kjente noe skjedde med meg når jeg så henne for første gang, men jeg hadde kjæreste på den tiden, uheldigvis.

Så det ble ikke meg og henne før nesten to år senere.

Samme situasjon her. bare at det ble slutt etter hvert men . Men vis han flytter tilbake hadde jeg gitt det en ny sjans.

Anonymous poster hash: c3c44...e91

[Teethgrinding]

Som et lyn! Struck fra 20 meters hold i en avlang leilighet. Sprøtt at det går an...

[pompdelux]

 

Husker du første gang du møtte mannen/kjæresten? Var du hodestups forelsket med en gang? Kunne du se for deg dere to resten av livet?

Anonymous poster hash: 687c3...3ee

 

 

Jeg opplevde dette for noen måneder siden.. Helt rart hvordan det går an.

Hadde barna, og besøk av broren min med samboer. Ei venninne sendte melding og ba meg komme ned å hilse på for hun hadde mann til meg.

Jeg blåste det bort, og sa flere ganger at jeg ikke kunne for jeg hadde barna.

Etter litt overtalelse, og at han sendte meg melding på facebook så dro jeg ned mens broren min så til barna.. og ble møtt av en mann som var så utrolig sjarmerende med verdens blåeste, tindrende øyne.

Kjemien var der umiddelbart og jeg ble betatt.. skikkelig betatt.

Han opplevde det samme.

Forskjellige hindre har gjort at vi nå har hatt litt frem og tilbake med kontakt, men nå virker det som om isen er brutt og vi er på nett igjen.

 

For meg er følelsen den samme, og jeg klarer FINT å se for meg resten av livet mitt med ham... Skremmende.

Jeg skulle jo ikke vært der i utgangspunktet, så her er det nesten så skjebnen har vært ute med spik